Forandring i planene

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det å få barn omtales ofte som å få en ny sjef i huset. Vi har tre. Tre små sjefer. Ikke for at de søte små får viljen sin i alt. Det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om behov. Barnas behov. Deres behov går foran de voksnes. Alltid. 

Med utgangspunkt i denne behovsprioriteringa må småbarnsforeldre rett som det er gjøre helomvending når det gjelder planene for dagen, for helga, ferien eller hva det måtte være. Si at den lille hoster litt. Ikke så farlig, skulle man tro. Men plutselig har det hostende barnet blitt blank på øynene, rød i kinnene og ikke minst varm i skrotten. Da er det fare på ferde. Neida. Feber i seg selv er ikke spesielt skadelig for helsa. I Aftenposten lørdag omtaler lege og farmasøyt Per Lagerløv, som er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, feberen som en venn. Problemet, ifølge Lagerløv, er at samfunnet er så oppjaget at vi ikke har tid til sykdom.

Også her i huset fører Lagerløvs «venn» gjerne til heftig tankevirksomhet. Hvem skal være hjemme? Telefoner må tas, møter ombookes og avtaler ofres. Neida, jeg klager ikke. Selvsagt tar man seg tid til å være hjemme med det syke barnet. Misforstå meg rett. Jeg er ikke blant dem som stapper en paracet i baken på sjuklingen og kaster henne av i barnehagen mer eller mindre i fart. Jeg blir hjemme. Serverer saft og kjeks, ser på Barbie-film og kommer med kalde kluter. Det er bare snodig hvor store kontraster det noen ganger er mellom det man kanskje trodde man skulle bruke dagen på, og hvordan dagen faktisk blir. I stedet for å løse verdensproblemer (?) på jobb, befinner man seg plutselig på sofaen hjemme med en varm liten skrott ved sin side. Verden står litt stille. Og godt er det. At den kan stå litt stille noen ganger. At vi kan leve i vår egen lille boble, den varme skrotten og jeg.

Men for all del, det er ikke bare sykdom som forandrer planene våre med jevne mellomrom. Neida. Ta denne helga for eksempel. Vi har hatt fotballhelg her i heimen. Eldstejenta har spilt turnering. Og vi har stilt i heiagjengen. Men turneringa fikk en litt heftigere start enn vi så for oss. For arrangøren fant det for godt å endre kampoppsettet fredag kveld kl. 23. What the?? I stedet for å spille alle kampene lørdag, ble det plutselig to kamper lørdag og to søndag. Alle planer for søndagen måtte skrotes. Og første kamp lørdag startet kl. 11.40 i stedet for 13.00. Hadde vi vært godt organiserte, hadde dette naturligvis ikke bydd på de helt store utfordringene. Men en plutselig beskjed om oppmøte én time og tjue minutter tidligere enn planlagt fører til litt armer og bein her i gården, det må innrømmes. Mat skal inntas, klær skal på, tenner pusser, hvor er leggbeskytterne, lillesøster skriker, har noen sett pengeboka? Et evig kaos. Og hver gang lover vi oss selv at vi skal bli flinkere til å gjøre alt klart kvelden i forveien. Yeah. Right.

For å oppsummere: Som småbarnsforeldre må man rett som det er endre planene sine på kort varsel. Da er det viktig at man er (1) tålmodig og (2) fleksibel. Fra naturens side er vel jeg under middels godt utrustet med førstnevnte. Så dette er utfordrende, det innrømmer jeg. Er jeg fleksibel? Tja. Ikke mindre fleksibel enn andre, tør jeg påstå. Men én ting vet jeg at jeg er. Takknemlig. Takknemlig for de flotte jentene mine. For all gleden de gir meg. Jeg kunne gått i døden for disse tre. Da er det plutselig ikke så farlig om jeg må droppe en forelesning eller tre, hoppe over et viktig møte, stresse litt en lørdag morgen. For det betyr så lite i den store sammenhengen.

Hvordan er det med deg? Er forandring i planene uproblematisk? Eller går du av skaftet et lite øyeblikk før du (forhåpentligvis) får hentet deg inn igjen?

2 Comments
Previous Post
Next Post