Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Skriver vi bare om oppturer og prestasjoner på Facebook?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De siste dagene har kronikken til Fædrelandsvennen-journalist Malin Schulze dukket opp i Facebook-feeden min mer enn én gang. Under tittelen «Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann» langer hun ut mot norske Facebook-brukeres behov for å kringkaste det hun omtaler som en fiktiv hverdag, hvor bare oppturer og prestasjoner får leve. Og jeg bare «ja ja, så var det på´n igjen». For tross alt, det er ikke første gang kritikken runger. Enkelte sitter tydeligvis med fasiten på hvilke Facebook-statuser som duger. Og glansbildestatuser vil de ha seg frabedt!

Men ærlig talt, hvor finner de alle disse glansbildene? Det er mulig det sier mest om meg og mine Facebook-bekjentskaper, men få av oss er spesielt opptatt av husvask og hjemmebakst. Ei heller trener vi 24/7. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har postet en status av typen «dååån, da har drømmemannen kommet hjem med et dusin roser IGJEN». Det burde jeg kanskje? Eller sagt på en annen måte, det burde han kanskje?! Tar du et hint, kjære? 
Men selv om mannen ikke ramler inn døra med roser og sjokolade i tide og utide, er det jo ikke dermed sagt at fyren er en idiot! Eller, han er det også noen ganger. Unnskyld kjære, men jeg må bygge opp et poeng her. Men det har da ikke Facebook-vennene mine noe med! Schulz skriver:

Har ennå til gode å se «kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen.»

Men ærlig talt, krangler har da ingenting på Facebook å gjøre? For da snakker vi om å utlevere ikke bare seg selv, men også andre? Jeg skjønner ikke greia. Jeg hadde i alle fall reagert om noen av mine nærmeste utleverte meg i sosiale medier. For enda så usannsynlig det høres ut (??!), undertegnede kan være en real bitch på en dårlig dag! Mannen kan sikkert bekrefte. Du trenger ikke altså kjære, dette er ren retorikk. Også jeg har mine turer ned i de mørke, dype daler. Med tårer og tenners gnissel. Men vil jeg ha det kringkastet på Facebook? Nei! Kringkaster jeg det selv? Tja, det hender. For vi deler ikke bare oppturene, selv om det naturlig nok er oppturene som dominerer. Mange har brukt sosiale medier i sorgarbeid, for å hente støtte i en vanskelig periode i livet, eller kort og godt for å få ut litt damp i hverdagen. Og brent lasagne? Javisst skriver vi om det! Blemmene deler vi da! Jeg leser stadig vekk om brente brød og kaker og bukser som regelrett har ligget i klesskapet og krympet og annen moro! Jeg skjønner ikke hvor enkelte finner alle disse Facebook-brukerne som tar seg selv så fryktelig høytidelig? Og om dere nå har et par av dem i feeden deres, er det så farlig da?

Nuvel. Dagens tips til Schulze og andre glansbildeskeptikere: dere velger selv hvem dere følger på Facebook. Så det så!

Jeg har forresten skrevet om dette tidligere, blant annet i disse innleggene:
Facebook – et digitalt maskeradeball?
Facebook – fordummende og farlig?
Imagebygging i sosiale medier.

Kjenner du deg igjen i Schulzes skråblikk på Facebook? Eller sagt på en annen måte, kjenner du igjen Facebook-vennene dine i denne beskrivelsen?

Legg igjen en kommentar til Hilde Avbryt svar

19 comments
  • Takk for at du blogger og deler akkurat passe mye på Facebook! Det du deler føles som relevant og nyttig, og innimellom ganske så morsomt.

    En stund var jeg drita lei alle som "hadde noe røtt i glasset" som del av statusen sin, gjerne sammen med hjerte hjerte smiletryne mv. (Det gjelder ikke deg, seff.) Statistisk sett deler vi j ikke vonde opplevelser, sykdom og nød med alle, men det trenger ikke være fordi vi ønsker å dele bare glansbilder – kanskje er det AKKURAT LITT FOR P-R-I-V-A-T for alle våre 248 gjennomsnittlige venner?

  • Ha ha, det er liksom en parodi det der med at man koser seg med nnoe rødt i glasset sammen med drømmeprinsen osv osv. Men jeg ser egentlig veldig lite til sånne statuser.

  • Jeg er i grunnen veldig enig med deg, men viderepostet kronikken fordi jeg har et lite utvalg facebookvenner som tydeligvis lever det perfekte liv – og det irriterer meg grønn! Det er jo så gjennomsiktig; ingen sukker lykkelig over alt livet har å by på. Og gjør du det så må det være noe galt med deg. Seriøst. Selv poster jeg om både opp og nedturer, og gidder ikke forsøke late som verken ene eller andre veier.

  • Ooops, har hatt noen "rødt i glasset"-statuser selv også. Men ikke mange. Seff! 😉

    Kjempeviktig poeng du trekker frem. Noe er for privat. Facebook er ikke privat. Det begynner til en viss grad å bli en klisje, men rådet om å være personlig, ikke privat i sosiale medier er godt! Det finnes en grense for hva de fleste av oss vil dele på Facebook. Og etter min mening finnes det også en grense for hva vi BØR dele i sosiale medier. Krangler og konflikter er en sånn grense, syns jeg.

    Takk for hyggelig tilbakemelding på undertegnedes FB-aktivitet forresten. Kjekt! Og, right back at ya, må jeg bare si. 🙂

  • Ja, jeg skjønner at journalisten (som meg) overdriver og parodierer. Men også jeg ser veldig lite til sånne statuser. Og da fatter jeg ikke helt dette behovet for å late som om de dominerer? Ja ja. Hver sin lyst.

    Forresten, må innrømme at jeg tenkte litt på deg da jeg nevnte dette med bakverk som går til helv***. Glemmer aldri den filmen med sjokoladekaka som var så hard som betong! Ler bare ved tanken! 🙂

  • Jeg tror det er bare en ting å gjøre: slutte å irritere seg. Eller å avfølge dem. Trenger ikke fjerne dem som venn, bare fjern dem fra feeden. Problem solved!

  • Nja, hun overdriver nok litt. Det funker ofte å sette ting litt på spissen. Men akkurat her skjønner jeg ikke helt behovet for å late som om glansbildeoppdateringene dominerer. For gjør de virkelig det?

  • Mannen er på trening (se der, der fikk jeg sagt det også, glansbildepoeng til den spreke husstanden vår!!). Hvordan han reagerer er fortsatt uvisst…

  • Er helt enig i alt du skriver her.
    Jeg kan gjerne skrive at jeg er kjempestolt over at sønnen og laget hans har spilt en god kamp, eller at han er så grei og passer på og leker med småsøstrene sine, men når vi har krangla så jeg kunne solgt han til høystbydende, er det ikke rett ovenfor han at jeg legger det ut for "alle og enhver".
    Ikke irriterer jeg meg over de som har et tilsynelatende glansbildeliv heller – jeg vet nemlig at de har fullt opp av utfordringer og irritasjoner, de også 😉

    Det er liksom ikke biografien vår vi legger ut på Facebook 😉 Ikke på bloggen heller, for den saks skyld 😉

  • Har nokon få venar av typen som blir skildra i den artikkelen, og dei går jo igjen med slike statusar (og er gjerne i same venegjeng, så det er nok vanleg i enkelte "facebook-kretsar"). Men elles er det mange heilt "normale" statusar, om oppturar og nedturar, som du seier. Eg sjølv kan like godt skriva sjølvironiske statusar, som meiningsytringar om ulike ting. Skrytemeldingar av mannen blir det lite av, dessverre;)

  • Som sagt ovenfor, du trenger ikke ta en Knausgård. Å vaske skittentøyet offentlig blir bare pinlig. Men jeg er enig i at 2-3 av mine venner kan være litt irriterende med treningsaktiviteten sin på Facebook. Mange andre legger ut om både flauser og hyggelige ting de er med på, uten at jeg oppfatter sistnevntes innlegg som skryt.

  • Fint lite drømmemenn i mine venners statusoppdateringer i alle fall, ja ikke mine heller. Men jeg har en gammel skolevenninne som er hjemmeværende og som rapporterer om alt hva hun vasker og alle kakene hun baker og alle kaffekoppene hun drikker….Og hver kveld avsluttes med "Nei, får se å finne loppekassa" eller "Nei, skal vi ta kvelden da" eller Nei, på tide å finne senga" osv. DET gidder jeg ikke trykke liker på altså!

    Og en skrev noe om å sitte aleine og gråte i forbindelse med skilsmissen og fikk mye støtte og trøstende ord. Da følte jeg det ble for personlig og heldigvis kom hun til fornuft, evt. ble fortalt hva som var fornuftig, og sletta det etter noen timer.

    Men altså lite prinser. Men hu smilefjæs-trønderdama på "Nydalen" er artig.

  • *SMILEFJÆS SMILEFJÆS HJERTE HJERTE*
    Jeg lurer på poenget med å kritisere glansbilder hele tiden? So what? Leser ikke dama KK eller Kamille eller et interiørblad noen gang? Tror hun at de som "viser den totalrenoverte hytta" ikke har vært på skilsmissens rand underveis? Eller har skitne sokker over hele badet eller bremsespor i designerdassen for den saks skyld…!
    Det er akkurat som om man ikke skal få lov å ha det bra. For Facebook er mennesker, nyoppussete loft i København er noe distant der et sted.

    Misunnelsen er sterkere enn sexdriften hos noen. Og evnen til å irritere seg er sterk – og irriterer oss når den gir seg utslag i artikler etc. og forventer å bli hørt.

  • Blir litt sånn jantelov…man må no få lov t å vise at man har d bra???
    Eller???
    Men skjønne at man kan bli litt oppgitt over <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3, men d e jo fint for dm om dm har d sånn, e d ikke <3??

  • Jeg har verdens beste av alt,nesten….utenom de dagene de er verdens værste….sykdom er noe dritt som kanskje er for privat til å dele med offentligheten….venner på fb velger vi selv…. ironi kommer vi langt med…
    Å jeg tror kanskje at de fleste vet hvordan det virkelige liv fungerer.
    Å være personlig,men ikke privat er ikke den dummeste regelen.
    Men ingen har noe med om jeg har krangla med verdens beste eller ikke!

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg