Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Skriver vi bare om oppturer og prestasjoner på Facebook?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De siste dagene har kronikken til Fædrelandsvennen-journalist Malin Schulze dukket opp i Facebook-feeden min mer enn én gang. Under tittelen «Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann» langer hun ut mot norske Facebook-brukeres behov for å kringkaste det hun omtaler som en fiktiv hverdag, hvor bare oppturer og prestasjoner får leve. Og jeg bare «ja ja, så var det på´n igjen». For tross alt, det er ikke første gang kritikken runger. Enkelte sitter tydeligvis med fasiten på hvilke Facebook-statuser som duger. Og glansbildestatuser vil de ha seg frabedt!

Men ærlig talt, hvor finner de alle disse glansbildene? Det er mulig det sier mest om meg og mine Facebook-bekjentskaper, men få av oss er spesielt opptatt av husvask og hjemmebakst. Ei heller trener vi 24/7. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har postet en status av typen «dååån, da har drømmemannen kommet hjem med et dusin roser IGJEN». Det burde jeg kanskje? Eller sagt på en annen måte, det burde han kanskje?! Tar du et hint, kjære? 
Men selv om mannen ikke ramler inn døra med roser og sjokolade i tide og utide, er det jo ikke dermed sagt at fyren er en idiot! Eller, han er det også noen ganger. Unnskyld kjære, men jeg må bygge opp et poeng her. Men det har da ikke Facebook-vennene mine noe med! Schulz skriver:

Har ennå til gode å se «kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen.»

Men ærlig talt, krangler har da ingenting på Facebook å gjøre? For da snakker vi om å utlevere ikke bare seg selv, men også andre? Jeg skjønner ikke greia. Jeg hadde i alle fall reagert om noen av mine nærmeste utleverte meg i sosiale medier. For enda så usannsynlig det høres ut (??!), undertegnede kan være en real bitch på en dårlig dag! Mannen kan sikkert bekrefte. Du trenger ikke altså kjære, dette er ren retorikk. Også jeg har mine turer ned i de mørke, dype daler. Med tårer og tenners gnissel. Men vil jeg ha det kringkastet på Facebook? Nei! Kringkaster jeg det selv? Tja, det hender. For vi deler ikke bare oppturene, selv om det naturlig nok er oppturene som dominerer. Mange har brukt sosiale medier i sorgarbeid, for å hente støtte i en vanskelig periode i livet, eller kort og godt for å få ut litt damp i hverdagen. Og brent lasagne? Javisst skriver vi om det! Blemmene deler vi da! Jeg leser stadig vekk om brente brød og kaker og bukser som regelrett har ligget i klesskapet og krympet og annen moro! Jeg skjønner ikke hvor enkelte finner alle disse Facebook-brukerne som tar seg selv så fryktelig høytidelig? Og om dere nå har et par av dem i feeden deres, er det så farlig da?

Nuvel. Dagens tips til Schulze og andre glansbildeskeptikere: dere velger selv hvem dere følger på Facebook. Så det så!

Jeg har forresten skrevet om dette tidligere, blant annet i disse innleggene:
Facebook – et digitalt maskeradeball?
Facebook – fordummende og farlig?
Imagebygging i sosiale medier.

Kjenner du deg igjen i Schulzes skråblikk på Facebook? Eller sagt på en annen måte, kjenner du igjen Facebook-vennene dine i denne beskrivelsen?

19 Comments
Previous Post
Next Post