En småbarnsmors tapte kamp

En småbarnsmors tapte kamp

illustrasjon_klaudius_400pxDette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 12. april. Og sjekk da, avisas egen Klaudius har illustrert spalten. For en ære! 

Du vet uttrykket “kvinne er kvinne verst”? Irriterende, ikke sant? Som om vi kvinner ikke skal kunne kritisere andre kvinner uten å bli beskyldt for å være illojale mot våre medsøstre. Men noen ganger stemmer uttrykket på en prikk. For jammen kan vi være nådeløse mot kvinner som har andre meninger enn oss selv. Ikke minst når meningene gir seg utslag i andre prioriteringer enn de vi selv gjør. Snakker vi attpåtil om småbarnsmødre og nevnte prioriteringer er relatert til morsrollen, da er helvete løst.

Det begynner før du har fått trykket første ungen ut av ditt indre. Skal eller skal du ikke bruke smertestillende under fødselen? Du planlegger lystgass, ja? Skal ikke være urkvinne og gjøre jobben på naturlig vis altså? Gikk det ikke helt etter planen? Det ble epidural? Keisersnitt? Juks!

Er det ikke snodig hvordan vi kvinner vurderer andres prestasjoner basert på egne erfaringer? Som om alle situasjoner er sammenlignbare. Som om mennesker er like. Og fødselen er bare begynnelsen. Straks ungen er ute bombarderes du av gode og mindre gode råd fra andre mødre, enten du ber om dem eller ei. Verst er det for de mange som ikke lykkes med å fullamme. Unner du ikke ungen din en best mulig start på livet? For lite melk? For noe tull! Det er jo så enkelt det der med selvregulering. Jeg blir matt.

Ditt viktigste valg som mor tar du når fødselspermisjonen er over. Og jeg sier mor med vilje. For alle vet jo at far må tilbake på jobb! Har du som mor da hjerte til å sende 1-åringen i barnehagen? I så fall er det bare å forberede deg på spørsmålene som venter. Hva skal du med barn hvis du ikke har tid til å ta deg av dem selv? Småbarnstida er jo så kort, du kan vel drite i den selvrealiseringa og holde deg hjemme et år eller fem?

Tro ikke at du slipper unna om du velger motsatt. Også hjemmeværende mødre får passet påskrevet. Deres utearbeidende søstre stiller seg undrende til hvordan den stakkars ungen skal bli sosialisert. Og hva med det pedagogiske opplegget barnehagen tilbyr? Vil du at ungen din skal falle utenfor? Dessuten er du en snylter! Som ikke bidrar til felleskassa. Spesielt smart kan du umulig være som vinker farvel til et ukjent antall pensjonspoeng og gjør deg økonomisk avhengig av en mann!

Det vil liksom ingen ende ta. Alt skal vi mene noe om. Og jeg innrømmer det, jeg gjør det selv. Noe tillater jeg meg å ha et politisk standpunkt til. For det er ikke til å komme bort fra at de valgene vi tar også har en samfunnsøkonomisk konsekvens. Men det er likevel ganske langt fra det å mene noe om de ulike velferdsordningene vi har her til lands, til å idioterklære kvinnene som velger andre løsninger enn oss selv.

Men ikke alt har en politisk kontekst. Som mine prioriteringer mandag denne uka. Mannen var på reise. Jeg var alene med våre tre barn. For å få med meg et møte etter arbeidstid fikk jeg ei venninne med barn på felles avdeling til å ta 4-åringen med hjem fra barnehagen. Da jeg hentet henne senere på ettermiddagen var det bare for å levere henne hos onkelen i halvannen time mens jeg selv deltok i åpningsløpet i årets Tromsøkarusell. Tårnfrid tenker du sikkert nå. Meget mulig. Men rett for meg. Og på ingen måte skadelig for frøkna, som syns det er stor stas å være på besøk.

Vi voksne er ulike. Barn er ulike. De valg vi tar, tar vi med utgangspunkt i egen livssituasjon, egne erfaringer, egne ønsker og behov. Kan vi ikke bli flinkere til å stå for våre egne valg, uten å måtte rettferdiggjøre dem ved å kritisere alle som velger annerledes? Det er min oppfordring i dag.

Legg igjen en kommentar til Anonym Avbryt svar

1 kommentar
  • Bra skrevet! Måtte dele den på fb. 🙂
    Skremmende at folk klarer å spy ut så mye forskjellige meninger om andre, straks de hører at en er gravid. Det er vel som de sier "en mors verste mareritt, er en annen mor".

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg