En real bitch på en dårlig dag!

En real bitch på en dårlig dag!

Dere, disse absurd lykkelige mammabloggerne er i ferd med å miste masken! På Facebook tidligere i ettermiddag kunne selveste sosiale medier-dronning Astrid med bloggen I just had to tell you so fortelle at hennes dårlige humør hadde smittet over på hele familien. And I quote:

Som om ikke det var nok røper glansbildeblogger Pia med bloggen Pias Verden (dere husker at Pia var sitert som representant for glansbildebloggerne da Maddam gikk løs på bloggende mødre i sin kronikk Familielykke fanget i nettet nylig?) at selv den mest erfarne firebarnsmor kan klikke i vinkel bare avkommet trykker på de rette knappene lenge nok. Selv banneord kan finne på å unnslippe en ellers rolig og avbalansert mammas munn! *sjokkogvantro* 
Ah, nå kan alle blogglesende mødre der ute senke skuldrene. Ingen grunn til å få prestasjonsangst! De er ikke overmennesker, disse mammabloggerne! De kan være sure! Irritable! Få tvangstanker om å selge barna til høystbydende. Og kjenner jeg dem rett krangler de med en hybelkanin eller fjorten fra tid til annen også. Og nå dere, nå forteller de det altså i sosiale medier! 
Nyheten blir for øvrig godt mottatt. Astrid fikk på kort tid 20 kommentarer på sin svært så avslørende statusoppdatering. Noen uttrykker lettelse over kunnskapen om at også hun har en mørk side. Andre deler lignende erfaringer fra dagen i dag. En ordentlig guffen dag har det vært for mange. Og nå legger de altså ikke noe imellom. Her deles såvisst ikke bare de rosenrøde dagene! 
Allerede i mai i år røpet jeg for mine lesere at undertegnede (surprise surprise) kan være en real bitch på en dårlig dag! Og da jeg leste den befriende ærlige statusoppdateringa til Astrid og blogginnlegget til Pia, var det nettopp ordet bitch som ramlet inn i hodet mitt. Ikke for at jeg syns verken Astrid eller Pia er bitcher! På ingen måte. Det skulle forresten tatt seg ut, å begynne å kalle medbloggere for bitcher!??! Nei, den jeg refererer til er meg selv. Og sikkert mange med meg. Men det får hver og en i så fall selv velge å si noe om i det offentlige rom. Jeg kommer ikke til å begynne å namedroppe, som du skjønner. 
Hvor var jeg? Jo. Bitch. Med ordet kommer også sangen med samme tittel ramlende inn på hjernen. Og der har den altså blitt sittende nå i kveld! Du husker den? Bitch med Meredith Brooks? Om hvordan hun som kvinne er sammensatt. Og at mannen hennes (arme sjel!) bare må tåle det. Refrenget går som følger:

I’m a bitch, I’m a lover
I’m a child, I’m a mother
I’m a sinner, I’m a saint
I do not feel ashamed
I’m your hell, I’m your dream
I’m nothing in between
You know you wouldn’t want it any other way
Akkurat sånn er det! Vi har alle våre opp- og nedturer. Tøff i trynet den ene dagen. Svak den neste. Noen er flinke til å skåne omverdenen for sine dårlige dager. Andre går med følelsene skrevet utenpå hele kroppen, til stor glede (??) for sine nærmeste omgivelser.

Nedenfor kan du forresten se musikkvideoen til Bitch på YouTube. Anbefales! Og vel vitende om at dette er the story of my life (jepp, jeg er en sterk representant for disse «følelsene-på-utsiden»-menneskene) kan du jo alltids sende min livsledsager en varm tanke eller to… 

Hvordan er det med deg? Sinner or saint? Eller noe midt imellom?

Legg igjen en kommentar til Marita Avbryt svar

21 comments
  • Herlig! Og så riktig! Enkelte ganger kunne jeg tenkt meg å pøse ut jeg og. Kanskje jeg skal gjøre det? Liker å tro jeg er midt i mellom 😉

  • Savner også mer ærlighet i den glansede blogg-verdenen, men jeg leser ikke lenger sånne teite og lykkelig-forskrudde mammablogger, for da blir jeg så irritert at jeg får lyst å kaste noe på bloggen. Og det kan jeg jo ikke gjøre, for da blir jo datamaskinen ødelagt, ha-ha. Det er jo det samme som med "Lykke"-oppdateringer på Facebook. Det er vel ofte fra de som er ulykkeligst!

  • Jeg savner ikke egentlig så mye ærlighet. Men så leser jeg få glansede blogger. Jeg tenker heller at alle har sine ting de sliter med. Smått eller stort. Så får hver og en selv vurdere hva de vil dele i sosiale medier. I mammabloggdebatten mener jeg det er søkt å forvente at bloggende mødre, som skriver om hverdagslivet sitt, skal jenke seg for at ikke andre skal få prestasjonsangst. Nettvett, ja. Men også hos mottaker.

  • Du har nok mye rett. I at både personlighet og litt image preger hva man velger å dele (og ikke dele).

    Elsker ditt bidrag til lykke-fenomenet, Lammelåret! Lykke er også de små tingene i hverdagen! 🙂

  • Jeg tror egentlig at de fleste skjønner at de fleste som blogger også har dager som ikke er så lykkelige. Så herlige. Så ryddige. Så morsomme. Og jeg tror også at de fleste skjønner at de fleste som blogger ikke alltid har lyst å skrive om sin frustrasjon over klesvask, kranglete unger, trege ektemenn/kjærester, rotete kjøkkenbenker. Ikke fordi man har noe å skjule, men fordi at man rett og slett ikke gidder å bruke mer energi på negative, frustrerende hverdagsepisoder enn man allerede gjør. Klart man er bitch innimellom (og noen ganger alt for ofte). Og klart man står opp med feil fot en gang i blant (noen ganger alt for ofte). Men man trenger vel ikke alltid å spre ut eder og galle og masse negativ energi i sosiale medier? Eller? Lo godt av innlegget til Pia. Kjente meg dessverre, men slettes ikke overraskende, godt igjen…

  • Liker å tro at jeg ligger et sted midt i mellom, jeg også. Føler ikke at jeg kan skryte av hele dager som er bare pur lykke, eller rent helvete. Det er vel heller øyenblikkene jeg lever for. Blaff av lykke når ungene ikke forsøker gjøre slutt på hverandre, og fort blåst når de gjør det. Livet har opp- og nedturer, det blir helt feil (i mitt hode) å bare vise en av sidene. Har venner på facebook som aldri poster annet enn "sukkerspinn og regnbuer", og må innrømme at jeg stusser over sånt.

  • Enig Siw. Tror de fleste skjønner at også bloggere har dårlige dager. Det skulle da bare mangle, liksom. Og nettopp derfor blir jeg litt oppgitt over kritikken mot såkalte lykkebloggere. For det første, mange klarer å balansere inntrykket. Og for det andre, de som ikke klarer det står tross alt fritt til selv å bestemme hva de vil by på i bloggen sin. Blogging er lavterskel. En hobby for det store flertallet av bloggere. Da må kravene og forventningene til bloggerne være deretter. Litt avhengig av antall lesere og type blogg selvsagt.

    Som deg kjente også jeg meg igjen i Pias innlegg. Dessverre. Men nei, ikke overraskende. Tålmodighet er ikke min største styrke…

  • Også jeg liker å tro at jeg ligger et sted midt imellom. Men det er nok bare å innrømme at det varierer. Noen ganger høyt oppe! Andre ganger langt nede. Men sånn i gjennomsnitt snakker vi vel midt imellom. 😉

  • Sinna-saint? Godt sagt! Den sangen er bare sååå kul! Også jeg digga den. Men vi snakker vel typisk one hit wonder? Kan ikke huske at Meredith Brooks hadde noen andre slagere? Mange tror jo dessuten at "Bitch" er Alanis Morisettes låt. Kjedelig.

  • Jeg stiller meg litt uforstående til disse som er så sinte på mammabloggere som er tilsynelatende lykkelige og altfor mye positive oppdateringer på facebook..Går sinte menneskene til angrep på positive mennesker i den virkelige verden også? Eller går de ut ifra at livet er litt av hvert,og hva vi deler,velger vi…
    Jaja..innlegget ditt er fint!
    🙂

  • Enig. Skjønner ikke helt den voldsomme kritikken. Jeg syns det er greit å mane til bevissthet rundt nettvett. Men derfra til å forvente at bloggen skal reflektere alle livets sider? Det blir helt feil for meg. Hver blogger må selv velge hva hun vil dele. Greit nok at man gjerne kan si litt om utfordringene rundt mammatilværelsen også. Men å tro at man skal fortelle om krangler med både mann og barn, det er drøyt. Da utleverer man jo også andre! Som du sier, vi velger selv hva vi vil dele. Selv hva vi vil fokusere på. I det virkelige liv som i bloggverdenen. Det er bare at i bloggverdenen blir det så mye mer synlig.

    Takk for hyggelig kommentar forresten! Setter jeg pris på. 🙂

  • Joda, her går det fra 0-100 en gang iblant. Hvis jeg ikke hadde muligheten til å slippe ut litt damp ved behov ville jeg blitt gretten over lengre tid, og det er heller ikke noe særlig herlig.

    Men blogge om det? Jo, noen ganger. Men da skal jeg helst ha fordøyd det hele og kunne flire av det. Det er noe med det skrevne ord, hvis man en dag skriver at man er gift med en bedriten slask vil det vel garantert være den eneste bloggposten ektefelle/svigermor/naboer og andre venner og bekjente noensinne klarer å snoke opp på bloggen din?

    Når det blir skrevet blir det så sant, om du skjønner hva jeg mener? Det er mye vanskeligere å ta tilbake at du synes søstra di er ei feit fjolle, sønnen en hennes en skakkjørt tv-slave og at nabobikkja burde vært skutt.
    Tenke det ja, mumle eller tekste det til venner – ja. Blogge det – nei.

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg