En real bitch på en dårlig dag!

Dere, disse absurd lykkelige mammabloggerne er i ferd med å miste masken! På Facebook tidligere i ettermiddag kunne selveste sosiale medier-dronning Astrid med bloggen I just had to tell you so fortelle at hennes dårlige humør hadde smittet over på hele familien. And I quote:

Som om ikke det var nok røper glansbildeblogger Pia med bloggen Pias Verden (dere husker at Pia var sitert som representant for glansbildebloggerne da Maddam gikk løs på bloggende mødre i sin kronikk Familielykke fanget i nettet nylig?) at selv den mest erfarne firebarnsmor kan klikke i vinkel bare avkommet trykker på de rette knappene lenge nok. Selv banneord kan finne på å unnslippe en ellers rolig og avbalansert mammas munn! *sjokkogvantro* 
Ah, nå kan alle blogglesende mødre der ute senke skuldrene. Ingen grunn til å få prestasjonsangst! De er ikke overmennesker, disse mammabloggerne! De kan være sure! Irritable! Få tvangstanker om å selge barna til høystbydende. Og kjenner jeg dem rett krangler de med en hybelkanin eller fjorten fra tid til annen også. Og nå dere, nå forteller de det altså i sosiale medier! 
Nyheten blir for øvrig godt mottatt. Astrid fikk på kort tid 20 kommentarer på sin svært så avslørende statusoppdatering. Noen uttrykker lettelse over kunnskapen om at også hun har en mørk side. Andre deler lignende erfaringer fra dagen i dag. En ordentlig guffen dag har det vært for mange. Og nå legger de altså ikke noe imellom. Her deles såvisst ikke bare de rosenrøde dagene! 
Allerede i mai i år røpet jeg for mine lesere at undertegnede (surprise surprise) kan være en real bitch på en dårlig dag! Og da jeg leste den befriende ærlige statusoppdateringa til Astrid og blogginnlegget til Pia, var det nettopp ordet bitch som ramlet inn i hodet mitt. Ikke for at jeg syns verken Astrid eller Pia er bitcher! På ingen måte. Det skulle forresten tatt seg ut, å begynne å kalle medbloggere for bitcher!??! Nei, den jeg refererer til er meg selv. Og sikkert mange med meg. Men det får hver og en i så fall selv velge å si noe om i det offentlige rom. Jeg kommer ikke til å begynne å namedroppe, som du skjønner. 
Hvor var jeg? Jo. Bitch. Med ordet kommer også sangen med samme tittel ramlende inn på hjernen. Og der har den altså blitt sittende nå i kveld! Du husker den? Bitch med Meredith Brooks? Om hvordan hun som kvinne er sammensatt. Og at mannen hennes (arme sjel!) bare må tåle det. Refrenget går som følger:

I’m a bitch, I’m a lover
I’m a child, I’m a mother
I’m a sinner, I’m a saint
I do not feel ashamed
I’m your hell, I’m your dream
I’m nothing in between
You know you wouldn’t want it any other way
Akkurat sånn er det! Vi har alle våre opp- og nedturer. Tøff i trynet den ene dagen. Svak den neste. Noen er flinke til å skåne omverdenen for sine dårlige dager. Andre går med følelsene skrevet utenpå hele kroppen, til stor glede (??) for sine nærmeste omgivelser.

Nedenfor kan du forresten se musikkvideoen til Bitch på YouTube. Anbefales! Og vel vitende om at dette er the story of my life (jepp, jeg er en sterk representant for disse «følelsene-på-utsiden»-menneskene) kan du jo alltids sende min livsledsager en varm tanke eller to… 

Hvordan er det med deg? Sinner or saint? Eller noe midt imellom?

21 Comments
Previous Post
Next Post