En 5-åring opponerer

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det var en helt vanlig ettermiddag i heimen. Middagen var inntatt. Alle var mette og fornøyde. Idyllen hersket. Trodde vi. Helt til 5-åringen la hodet lett på skakke. Tittet opp på pappaen sin med det mest uskyldige blikket du kan tenke deg. Og så sa hun:

«Pappa, jeg heier på Chelsea».

Sånt blir det bråk av.

Her i gården er det bare ett lag som gjelder. Sier mannen. Eller nei, to lag, hvis vi tar med den norske serien. Tre hvis vi teller storesøsters lag i miniputteserien. Men i engelsk serie (som er den O Store Serien, har jeg lært) er det altså bare ett lag, og det er Manchester United. Eller United som de sier, de som har greie på ting. United holder, for «there´s only one United». Og den som mener noe annet er opplagt ikke den skarpeste kniven i skuffen.

Eldstejenta er korrekt indoktrinert. Hun ville gått gjennom ild og vann for United. Hun sover i United sengetøysett om natta, har United bokomslag på skolebøkene sine, United-penal, og bærer sin originale United-drakt med stolthet.

Lenge har 5-åringens fotballinteresse vært minimal. De få gangene hun har brydd seg overhodet har hun gladelig støtte pappaen og storesøsterens United-engasjement. Men nå har pipa fått en annen lyd. Ingen skal få fortelle henne hvilket lag hun skal heie på! Det hjelper ikke at faren truer med å frata henne boretten i familiens tomannsbolig. Jenta står på sitt. Hun heier på Chelsea.

Selv forholder jeg meg ganske rolig til det hele. Engelsk fotball bryr meg egentlig midt oppi der du vet. Eller det vil si, når det er kamp foretrekker jeg at United går av banen med tre poeng. Det er så mye triveligere i heimen når de vinner. Dessuten er undertegnede den eneste i husholdningen som har vært på Old Trafford og sett United i aksjon. Hvordan har det seg? Jeg var på studiereise i Nord-England i min ungdom, og av en eller annen grunn fant jeg og noen studievenninner på at vi skulle dra på lørdagstur til Manchester. Ingen dårlig idé,  for byen viste seg å være et shoppingmekka av ypperste klasse. Og når vi først var der var det liksom naturlig å ta turen opp til stadion, siden det var kampdag og greier. Så vi kjøpte billetter på svartebørsen (sa jeg det høyt??!) og dro i vei. Gøy hadde vi det og alt. Selv om jeg må innrømme at det mest tilfredsstillende var å ringe hjem til kjæresten (ja, han jeg er gift med i dag) og til broren min, som også er svoren United-fan, og fortelle hvor jeg hadde vært. Noen ganger må man bare gni det inn.

Tilbake til nåtiden. Det skal bli spennende å følge utviklingen videre. 8-åringen og 5-åringen deler rom. Enn så lenge har 5-åringen akseptert innslag av United-greier i inventaret. For eksempel gulvmatte og rullegardiner. Nå får vi se om det blir Chelsea-greier også. Det aner meg at så ikke blir tilfelle. I så fall frykter jeg at mannen melder flytting. Vel. Jeg syns han skal forholde seg rolig, og heller takke de høyere makter for at jenta ikke heier på Liverpool. Det skulle tatt seg ut!

13 Comments
Previous Post
Next Post