I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.
Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!
Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!
Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.
Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com