Dugnad, anarki og annen 17. mai-moro!

Dugnad, anarki og annen 17. mai-moro!

Nasjonaldagen er over for denne gang. Det gikk greit eller? Må jo spørre. For 17. mai kan jammen være en prøvelse. I alle fall for foreldre med barn i skolealder. For hvem tror du det er som varmer pølsene du dytter i deg? Baker kakene? Koker kaffen? Og blåser opp gassballongene? Jepp, norske småbarnsforeldre. Ikke kjent med nasjonaldagens dugnadsorgie ennå, sier du? Vel, da anbefaler jeg en reality check i form av dette innlegget på bloggen til en tidligere kollega av meg (aka lillabloggeren Moden, mørk og mystisk). Så vet du hva du har i vente. Kanskje plukker du opp et tips eller to også. Som å styre unna korps! Og det sier jeg med den aller største respekt for korpstradisjonen! Jeg var selv med i korps i fem år. Riktignok som staffasje (les: drillpike), men likevel. Korps er dugnadsversting, ikke minst på 17. mai.

I tillegg til den arbeidsinnsatsen som legges ned på selve dagen, innebærer 17. mai for mange en forberedelsesfase som strekker seg over et ukjent antall dager! Fikk du med deg Pias beretning om brodering av faner, marinering av indrefileter og pynting av de lekreste festbord? Innlegget er riktignok ironisk fra ende til annen. Litt synd egentlig. Jeg kjente på en nyvunnen respekt for den driftige firebarnsmoren da hun antydet baking av glutenfrie lavkarbomakroner i rødt, hvitt og blått! 
Hvordan har så 17. mai artet seg her i huset? Hektisk i forberedelsesfasen? Nja. Egentlig ikke. Jeg er som Pia. Mitt mål for 17. mai er å komme meg gjennom. Eller selvsagt planlegger jeg at vi skal kose oss. Men vi koser oss altså fint uten x antall festkaker, rundvasket hus og avansert pynt i rødt, hvitt og blått. Eller det vil si, i år slo jeg faktisk på stortromma og investerte i ballonger i flaggets farger! Ballongene fungerte både som pynt (??) og til aktivisering av arvingene. Men det skal sies, ordinære ballonger funket dårlig som erstatning da 7-åringens heliumballong regelrett slet seg! Hello Kitty svede høyt til værs, mens 7-åringen gråt sine modige tårer på bakkenivå. Klassisk.

I år hadde vi vår debut som dugnadsarbeidere på 17. mai. Jeg hadde kafévakt i 2,5 timer på skolens arrangement. Jeg fikk kjørt meg i hoderegning, men ellers gikk det helt fint. Bakingen i forkant av arrangementet derimot var en større utfordring. For man kan ikke bake hva man vil, må vite! Nei, kakene som skal leveres er kategorisert i åtte (!) ulike typer. Jeg havnet da på følgende: gele-fromasjkake. Fromasjkake? Seriøst? For meg er fromasjkake på kakebordet som å lokke ungene med lørdagsgodt for så å servere dem kamferdrops! Jeg kan virkelig ikke huske å ha sett en eneste fromasjkake på et norsk kakebord de siste 15 årene!

Nuvel. Jeg slang litt med leppa om denne fromasjkaka på min Facebook-status. Og heldigvis fikk jeg massiv støtte. Enkel forskning (les: min kommentartråd) viser at fromasjkake kommer til å dø ut om et par generasjoner. For selv om noen var rause og delte fromasjkake-oppskrifter med en stakkar fromasjdebutant, oppfordret flertallet til anarki! Jeg valgte å følge sistnevnte oppfordring. For etter å ha gjennomført en risikoanalyse konkluderte jeg med at det er mer risikabelt å prøve seg på en kake man aldri har bakt før, enn å levere en kake man strengt tatt ikke var satt opp på! Jeg kjørte derfor kremkake med jordbær- og bananfyll. Og ikke minst, med geletopp! Jeg føler jo at jeg var litt innenfor kategorien da, siden fromasjkake innebærer gele. Men viktigst av alt, denne kaka kan jeg jo bake! Eller smekke sammen, får jeg vel si. For jeg baker jo ikke bunnen selv! Det får være grenser! I butikken får man tross alt kjøpt fin-fin kakebunn, fiks ferdig i tre deler!

Kaka mi ble krute god, selv om den ikke ble levert
i henhold til bestilling! 

Lang historie kort (eller det er kanskje for sent å si det nå): jeg leverte kaka mi. Og det gikk helt fint. Jeg kunne strengt tatt ha levert hva som helst. Ingen sjekket! Anarki funker!

Hadde dere en fin 17. mai? Mye å styre med i forkant av og på selve dagen?

Legg igjen en kommentar

11 comments
  • Tusen takk for linking. Jeg er helt enig i dine betraktninger rundt fromagekake. Hvem kjenner vel noen som har spist det de siste 20 år? Din løsning så uendelig mye bedre ut.

    Kjenner at mine nyvunne erfaring bak en sukkerspinnmaskin muligens kvalifiserer til et nytt innlegg… Vi får se i løpet av helga.

  • Da svigermor, som baker all verdens nydelige kaker, bekreftet at hun verken har bakt eller smakt fromasjkake på maaange år skjønte jeg at jeg har rett! Fromasjkake er avleggs! 😉

    Sukkerspinnmaskin, ja? Høres ut som et kommende blogginnlegg, ja. 🙂

  • Fromasjkake? Godt anarkiet virka. Jeg kom seint til kakebordet på vår skole og da var det bare sjokoladekake igjen! Ca. 20 Toro sjokoladekaker, he he. Hyggelig om noen kunne bakt noe annet. Så bløtkake synes jeg var en verdig innsats fra din side. Vi slapp billig unna i år, 45 min med loddsalg, fantastisk. Passer oss bedre enn å møte kl. 8 for å lempe bord og stoler, som vi gjorde et år. Men dugnad må til, sånn er det og det stiller vi jo opp på for barna våres del.

    Men, kan jeg være litt surmaga her i kommentarfeltet hos deg? Ikke alle dugnadsforeldre er like effektive og har et organisatorisk gen i seg. Etter å ha stått 22 minutter i pølsekø, en kø som var kun tre meter da jeg stilte meg i den, så var det tomt for varme pølser akkurat da jeg kom fram til disken! Arg. Her hadde de tømt og tømt kjela uten at noen hadde tenkt på at de samtidig burde fylle på pølser i det andre kammeret så de kunne varmes i mens….ærlig talt. Kan man ikke forvente såpass framsynthet? Eller synes du det var for mye forlangt?

    Vi hadde uansett en toppers feiring og 17. mai komiteen hadde som vanlig gjort en suveren jobb.

  • Hehe, full forståelse for at kakene må kategoriseres. Et kakebord med 20 Toro langpannekaker er ikke akkurat så veldig spennende. Ser den. Men åtte kategorier syns jeg er drøyt. Hva med tre? Skuffekake, festkake/kremkake og gjærbakst/småbakst? Sistnevnte var populært i kafeen jeg sto i. Muffins og kanelsnurrer gikk som hakka møkk!

    Surmaget kan man selvsagt være! For nei, ikke alle er like fremsynte når de er i komite. Mannen min klagde på det samme. Jeg gikk på kafévakt kl. 12 i går. Midt i togavgangen. På "min" kafé fylte vi alle kakefat og supplerte med brus. Det var rolig da vakta startet. Men vi skjønte jo at det kom til å ry inn folk når toget var over. Det skjønte ikke komitégjengen på kafeen med pølser…

    Og bare for å understreke: jeg er helt enig med deg! Selvsagt stiller vi opp. Har man barn må man regne med at det blir en del kakebakst og vaffelsalg og kjøring og annen moro opp gjennom årene. Vi som har tre kommer til å få kjørt oss i årene fremover. For på skolen er det komité i både 4., 5. og 8. klasse. Vi får oss en liiiiten pause det året eldste går i 6. og mellomste i 3. 🙂

  • Mine mangler på kakebakingsevne er velkjent her i bygda, så eg er fritatt for kakebaking. Men eg er rågod på å rydde opp etter festen 🙂

  • Som nybakt korpsmamma må jeg bare slenge inn en liten kommentar her. At korps er dugnadsversting er rimelig utdatert. Vi gikk fra "Allidrett" til korps i høst, og har vel sjelden hatt et mer behagelig år. I de årene avkommet gikk på allidrett var det på ukentlig basis vi måtte stille opp på ett eller annet. Kioskvakt, drosjevirksomhet, reservetrener, skismører etc. I løpet av korpskarrieren så langt har vi vært 2 timer vakt på korpsets eget loppemarket, og… uhm, ja, det var visst det. 17. mai er det barneskolen her som har ansvar for, nærmere sagt 2. og 5. klasse. I fjor gikk eldste i 2. klasse, og jeg brukte store deler av nasjonaldagen på å selge kaffe, pølser, kaker og is. Skal vi slippe unna den dugnaden så bør vi visst vurdere hjemmeundervisning. Flaks for meg så har jeg poppa ut unger med akkurat denne 17. mai-dugnaden i minnet, så når jeg har 5. klassing, har jeg også en 2. klassing samme året. To fluer i en smekk. Kjekt. Og når 2. klassingen rykker opp til 5, så har jeg jaggu en 2. klassing igjen. Hoho. Men korps så langt har vært en fryd. Selv min korpshatende mor (tidligere korpsmamma hun også, da jeg en gang marsjerte i Trondheims gater) har innrømmet at det er nye tider nå. Så langt har korps plassen for seg selv på tronen over dugnadsvennlig fritidsaktivitet, og da har jeg regnet med både allidrett, fotball og håndball, som vi også har vært gjennom. Korps har et ufortjent dårlig rykte, synes jeg.

  • Ha ha, enda godt du protesterte. Fromasjkake? For mange er det jo ille nok å bli bedt om å ha med kake – man må ihvertfall få bake den kaka man kan! Jeg kom med Toros sjokoladekake. (Men vet du hva – vi hadde så mange kaker på skolen – min ble ikke en gang tatt fram, og jeg tok den med meg hjem igjen….)

  • Korps har sikkert et ufortjent dårlig rykte. Er nok litt en myte, men like fullt en myte korps har slitt med å tilbakevise. Like før 17. mai hørte jeg til og med en radiosak om dette med svak rekruttering til korps. Korpspersonen som da ble intervjuet (husker jo ingen konkrete saksopplysninger (navn eller lignende), finner derfor ikke saken nå) etterlyste større engasjement fra korpsforeldre. Han mente foreldre stilte for lite opp. Da tenkte jeg bare "hjelp, er det ikke mye dugnad i korps, og så etterlyses det mer".

    Men altså, jeg overdriver når jeg sier "styr unna korps". Hadde mine villet begynt i korps hadde jeg ikke protestert altså, selv om det skal sies at jeg kan styre min begeistring for en del av blåseinstrumentene. Både jeg og mannen har vært i korps, han som musiker i en årrekke. Så korps er vi godt kjent med.

    Dugnad hører med når man har unger. Og misforstå meg rett, vi stiller gladelig opp. Her i huset er far trener for fotballaget til eldste, jeg har sittet i styret i turngruppa (inntil vi flyttet og de sluttet på turn). Men det er klart, med tre unger gjør det ingenting om en av aktivitetene deres ikke har sååå mye dugnad. 😉

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg