Dugnad, anarki og annen 17. mai-moro!

Nasjonaldagen er over for denne gang. Det gikk greit eller? Må jo spørre. For 17. mai kan jammen være en prøvelse. I alle fall for foreldre med barn i skolealder. For hvem tror du det er som varmer pølsene du dytter i deg? Baker kakene? Koker kaffen? Og blåser opp gassballongene? Jepp, norske småbarnsforeldre. Ikke kjent med nasjonaldagens dugnadsorgie ennå, sier du? Vel, da anbefaler jeg en reality check i form av dette innlegget på bloggen til en tidligere kollega av meg (aka lillabloggeren Moden, mørk og mystisk). Så vet du hva du har i vente. Kanskje plukker du opp et tips eller to også. Som å styre unna korps! Og det sier jeg med den aller største respekt for korpstradisjonen! Jeg var selv med i korps i fem år. Riktignok som staffasje (les: drillpike), men likevel. Korps er dugnadsversting, ikke minst på 17. mai.

I tillegg til den arbeidsinnsatsen som legges ned på selve dagen, innebærer 17. mai for mange en forberedelsesfase som strekker seg over et ukjent antall dager! Fikk du med deg Pias beretning om brodering av faner, marinering av indrefileter og pynting av de lekreste festbord? Innlegget er riktignok ironisk fra ende til annen. Litt synd egentlig. Jeg kjente på en nyvunnen respekt for den driftige firebarnsmoren da hun antydet baking av glutenfrie lavkarbomakroner i rødt, hvitt og blått! 
Hvordan har så 17. mai artet seg her i huset? Hektisk i forberedelsesfasen? Nja. Egentlig ikke. Jeg er som Pia. Mitt mål for 17. mai er å komme meg gjennom. Eller selvsagt planlegger jeg at vi skal kose oss. Men vi koser oss altså fint uten x antall festkaker, rundvasket hus og avansert pynt i rødt, hvitt og blått. Eller det vil si, i år slo jeg faktisk på stortromma og investerte i ballonger i flaggets farger! Ballongene fungerte både som pynt (??) og til aktivisering av arvingene. Men det skal sies, ordinære ballonger funket dårlig som erstatning da 7-åringens heliumballong regelrett slet seg! Hello Kitty svede høyt til værs, mens 7-åringen gråt sine modige tårer på bakkenivå. Klassisk.

I år hadde vi vår debut som dugnadsarbeidere på 17. mai. Jeg hadde kafévakt i 2,5 timer på skolens arrangement. Jeg fikk kjørt meg i hoderegning, men ellers gikk det helt fint. Bakingen i forkant av arrangementet derimot var en større utfordring. For man kan ikke bake hva man vil, må vite! Nei, kakene som skal leveres er kategorisert i åtte (!) ulike typer. Jeg havnet da på følgende: gele-fromasjkake. Fromasjkake? Seriøst? For meg er fromasjkake på kakebordet som å lokke ungene med lørdagsgodt for så å servere dem kamferdrops! Jeg kan virkelig ikke huske å ha sett en eneste fromasjkake på et norsk kakebord de siste 15 årene!

Nuvel. Jeg slang litt med leppa om denne fromasjkaka på min Facebook-status. Og heldigvis fikk jeg massiv støtte. Enkel forskning (les: min kommentartråd) viser at fromasjkake kommer til å dø ut om et par generasjoner. For selv om noen var rause og delte fromasjkake-oppskrifter med en stakkar fromasjdebutant, oppfordret flertallet til anarki! Jeg valgte å følge sistnevnte oppfordring. For etter å ha gjennomført en risikoanalyse konkluderte jeg med at det er mer risikabelt å prøve seg på en kake man aldri har bakt før, enn å levere en kake man strengt tatt ikke var satt opp på! Jeg kjørte derfor kremkake med jordbær- og bananfyll. Og ikke minst, med geletopp! Jeg føler jo at jeg var litt innenfor kategorien da, siden fromasjkake innebærer gele. Men viktigst av alt, denne kaka kan jeg jo bake! Eller smekke sammen, får jeg vel si. For jeg baker jo ikke bunnen selv! Det får være grenser! I butikken får man tross alt kjøpt fin-fin kakebunn, fiks ferdig i tre deler!

Kaka mi ble krute god, selv om den ikke ble levert
i henhold til bestilling! 

Lang historie kort (eller det er kanskje for sent å si det nå): jeg leverte kaka mi. Og det gikk helt fint. Jeg kunne strengt tatt ha levert hva som helst. Ingen sjekket! Anarki funker!

Hadde dere en fin 17. mai? Mye å styre med i forkant av og på selve dagen?

11 Comments
Previous Post
Next Post