Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. – Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

Legg igjen en kommentar til Anonym Avbryt svar

15 comments
  • Det gjelder å følge med så godt en kan. For det er ikke tvil om at våre barn kommer til å vanke på nettet. Det er der de treffes, chatter, spør om lekser, lager avtaler. Jeg tror det er lurt å følge med sjøl. De fleste i klassen til min eldste sønn er på fb, men det er flere av foreldrene som knapt aner hva fb er. Mange har blogg.

  • Dette er et viktig tema! Jeg satser på å kunne delta sammen med mine barn på de medier de ønsker å bruke. Om de vil ha dialog med mamma er jeg mer usikker på… Men jeg tror det er viktig at de også får prøve og feile og bygge sin egen digitale identitet, og så skal jeg prøve å være tilstede når de trenger det. Det finnes så utrolig mange gærninger der ute så den viktigste lærdommen er "on the Internett, noone knows you're a dog"

  • Enig. Det handler om å gjøre en innsats. Spørre. Vise interesse. Forklare. Det handler ikke nødvendigvis om at vi selv må delta i alle de nettverk våre barn bruker. Men vi bør være der som en diskusjonspartner. En åpen tilnærming til Internett i hjemmet tror jeg er positivt. For om man som voksenpersoner snakker naturlig om chatting, vennskap på nett og lignende er det nok enklere for poden å komme til oss dersom han opplever ubehagelige situasjoner online.

  • Veldig enig i at de unge selv må få bygge sin digitale identitet. De må få prøve og feile, akkurat som vi har gjort. Som foreldre må vi nok akseptere at de muligens har en litt annen tilnærming til hva man kan/bør dele på nett. Men rollen som diskusjonspartner bør vi uansett gå inn i. Å lære barna våre å stille kritiske spørsmål blir viktig. Det samme blir evnen til å tenke analogt også på nett (for å sitere CecilieTS). De må aldri glemme at det sitter virkelige personer med tanker og følelser bak avatarene de snakker med på nett.

  • Jeg har kolleger som avfeier fx FB som noe "de ikke har så mye greie på". Men fjortisdøtre hvor jeg – uten å være venner med noen av dem – kan bivåne fine og ikke så fine bilder fra skoleballet. Da har noen gått i mer enn en felle.
    Andre foreldre med fjortiser slipper dem løs, men har brukernavn og passord og skal være venn med. Ikke for å snoke, men for å ha en viss oversikt.
    Vi er ikke der enda, jeg tror ikke lilledude helt har tatt konseptet med kontakt via pc, foreløpig er det noe man skal spille på…

  • Akkurat nå tenker jeg mest på om det er riktig å oppfordre barnet til å være anonym/bruke nick eller bruke sitt virkelige navn når han ferdes på nett. Hva tenker du om det?

    Ellers er jeg enig i at ungene må få tilgang til nettaktiviteter og gradvis øke kunnskapsnivået og tryggheten (det kan man ikke unngå da de bruker nett fra første klasse) med veiledning hjemmefra, men timene på data (eller skjermbruk totalt sett) må ikke overstige timene uten. Det er vel denne balansegangen som lett kommer i ubalanse og som skaper konflikter.

    Foreldre som ikke forstår seg på nett og som synes Facebook er bortkastet bør nok revurdere sin oppfatning og ta del i samfunnet som det har utviklet seg. Ikke tviholde på det som var, men se at det er nødvendig om man skal kunne følge opp ungene slik man bør.

  • Foreldre som avfeier Facebook spesielt og nettet generelt som "noe de ikke har så mye greie på" har definitivt en oppgave foran seg. Den holdninga blir for enkel. Forskerne viser blant annet til at de yngste brukerne er de som i minst grad har fokus på personverninnstillingene på Facebook. De skjønner ikke helt hvem som ser hva av det de legger ut. Her mener jeg foreldre spiller en viktig rolle. Gjennom bevisstgjøring. Om man ikke har full peiling på alt av innstillinger selv vil det hjelpe om man stiller kritiske spørsmål. Og kanskje ber andre om hjelp.

    Jeg er usikker på om det å logge seg på barnets konto er en løsning jeg ønsker å gå for. De har da også rett til privatliv. Da tror jeg det er bedre å spørre hva de snakker om, hvem de snakker med, vise interesse, og ikke minst snakke med dem om potensielle farer.

    Her er 9-åringen nettbruker. 7-åringen er som din lilledude på spillstadiet (og ikke chattespill). 9-åringen spilte en del Habbo før, nå går det mest i MovieStarPlanet de gangene hun spiller sosiale spill. Facebook er ennå uaktuelt, men hun vet at vi er aktive Facebook-brukere og er ofte involvert i det vi deler hvor hun er involvert. For eksempel bildet av henne og onkelen som spiller Rockband som jeg delte nå i kveld, da spurte jeg dem begge først om jeg kunne legge ut. Og når det er lagt ut vil hun gjerne se. Og vite hvem som klikker Liker. På denne måten føler jeg at hun blir litt kjent med kanalen, uten å bruke den selv.

    Lykke til når dere skal i ilden, Siri! Den tida kommer før du aner det! De vokser jo så fort, disse små! 🙂

  • Her velger 9-åringen det som er vanlig for de ulike spillene. Både Habbo og MovieStarPlanet, som er type sosiale kanaler for barn, ber brukerne registrere seg med nick. I venneflokken vet de hvem som er hvem. Men de snakker også med ukjente. Og her kommer utfordringen. Å bevisstgjøre om at man ikke kan vite hvem som sitter bak nicket. Sist vi hadde den praten understreket 9-åringen at det er gode rapporteringsmuligheter hvis noen lager innhold de mener er upassende, sier noe upassende eller lignende. Men noen garanti gir det jo ikke.

    Helt enig i at tiden på data ikke må overstige timene uten. Grensesetting er et nøkkelord. Som foreldre har vi ansvar ikke bare for å lære barna våre nettvett, men også for å sikre barna sosialt samvær både med andre barn og ikke minst innad i familien. Ansiktstid er viktig!

  • Vi følger med, men allerede merker vi at vi mister litt styringa med vår åtteåring. Hun er på noe onlinespill, lager modeller som hun handler klær til, styler og innreder rom. Uskyldig, men rimelig uintelligente saker, he he. Og hun har allerede hatt et møte med en som var ufin. Heldigvis ignorerte hun ham. Vi styrer i alle fall til en viss grad hvor mye data-tid hun får her hjemme, men vet hun spiller hos en venninne og tror ikke hennes foreldre er like "strenge".

  • Er vel gjerne goSupermodel hun bruker da? Huff ja, så fryktelig intelligent er det vel ikke. Men tross alt ganske uskyldig? Spiller vel på typiske jenteinteresser i den alderen. Eller nå er eldste min mer en guttejente. Derfor har goSupermodel ikke slått an her. Blir vel andre boller når 7-åringen skal i ilden.

    Godt hun ignorerte den ufine personen på nett. Ingen god erfaring å ta med seg.

  • Thanks to my father who informed me about thiѕ wеblog, thiѕ wеbsite
    is truly awesomе.

    Fеel fгeе to ѵiѕіt
    my blog post – ghkfal.org

  • Үοur current repoгt offers νеrified
    usеful tо me peгѕonally.
    It’s extremely useful аnd you аre certainly reаlly wеll-informeԁ in this гegion.

    You have opened our faсe tο be ablе to νaгyіng opinion of this kind
    of topіc аlong ωith intriquing, nоtable and
    ѕtrong content material.

    My ωеb blοg :: viagra online
    Feel free to surf my web blogviagra online

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg