Da katta mistet halen – nesten!

shutterstock-481706764-kattahale-1200x630

Du vil ikke tro for et drama vi har hatt i heimen den siste uka, etter at katta kom hjem med knekt hale! Katta unngikk amputasjon. Det gjorde ikke bankkontoen min. 

Søndag kveld for litt over en uke siden kom katta bokstavelig talt veltende inn døra, slappere enn jeg noen gang har sett henne. Hun kreket seg opp trappa, og la seg på sofaen som et slakt. Hun var mottakelig for kos, men var blottet for energi. Mat fristet ikke. Ei heller vann. Jeg fryktet det verste. Et gammelt kattskinn på 10 år, kunne det være nyrene? Katteinfluensa? Jeg gjorde det ethvert normalt menneske gjør i en sånn situasjon: jeg googlet! Og det jeg fant var ikke oppløftende. Katter blir ikke syke. Eller de viser det i alle fall ikke. Når de først viser det, er det dårlig stelt. Shit.

Dagen etter dro jeg til dyrlegen med henne. Hun gjettet på nyresvikt, siden det er ganske vanlig hos eldre katter. Men det måtte tas prøver, og de måtte tas på dyresykehuset. Jeg visste ikke en gang at det fantes et dyresykehus her i byen. Men vi ble altså henvist dit, det var bare å møte opp. Vel framme ventet vi i halvannen time før vi kom inn. Selv hadde jeg ikke spist lunsj, og holdt på å sulte ihjel der jeg satt og blomstret. Jeg var sååå nærme å kjøpe meg en boks kattemat og hive innpå. Så desperat kan man bli!

Da det endelig ble vår tur, ble jeg raskt presentert for et samtykkeskjema som sa hvor langt jeg var villig til å strekke meg rent økonomisk for å berge bonusfamiliemedlemmet vårt. Det var ganske langt, viste det seg. Det var snakk om blodprøver og urinprøver og what not. Vi avtalte at jeg skulle dra på jobb et par timer, og heller komme tilbake når arbeidsdagen var slutt. Men det gikk ikke ikke mer enn et kvarter før jeg hadde dyresykehuset på tråden. Dyrlegen hadde sett nærmere på katta, og raskt forkastet teorien om nyresvikt. Hun, katta altså, hadde blodutredelser i huden bakpå lårene – eller bakbeina da. Og hun ga uttrykk for at hun hadde ondt. Dyrlegen ville ta røntgenbilder. Det ville koste litt mer…

Røntgenbilder ble det. Og svar fikk vi. Katta hadde knekt halen! Sannsynligvis har hun blitt påkjørt, en klassisk «katt-løper-over-veien-og-blir-sneiet-i-bakparten»-episode. Du snakker om skitflaks! Jeg kunne dra tilbake til dyresykehuset noen timer senere, og dra derfra igjen med katta i live – men med nesten 5000 kroner mindre på konto enn da jeg kom dit. På vei hjem måtte vi innom apoteket og kjøpe smertestillende og – hold deg fast – en medisin med det formål å få avføringen til å passere lettere gjennom kattetarmene. Nye 300 kroner ut! Men for all del, hva gjør man ikke for disse pelskledde familiemedlemmene som man er så glad i.

Katta var shabby de første dagene. Ville bare ligge under sofaen og lide i stillhet. Nåde den som prøvde å ta på henne! Gradvis har hun kommet fram fra mørket, og blitt sosial igjen. Nå er hun atter sitt gamle jeg, og alle hjerter gleder seg. Snart henger hun nok og slenger i armene på 8-åringen som hun pleier. Hun er allerede på plass i senga til 12-åringen igjen om natta. Det går seg til. Kontobeholdninga derimot skrumper fortsatt. Noen dager etter påkjørselen måtte vi tilbake til dyrlegen på kontroll. Voila, nye 650 kroner ut av konto. For å si det sånn, det kattedyret bør leve noen år til, så mye som jeg har investert i hennes ve og vel!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/successo imagess

0 Comments
Previous Post
shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg