Browsing Category ymse

Om fuckups og svart mammasamvittighet

Veldig passende sitat for sånne som meg som innimellom driter på draget! 

Vi mennesker er sånn skrudd sammen at vi ikke liker å gjøre feil. Å feile suger! Det gjelder både på jobb og på hjemmebane. Men så er vi jo nettopp det da, mennesker. Og mennesker feiler. Like greit å innfinne seg med det faktum med en gang, så kommer det ikke som en så stor bombe neste gang du roter det til for deg selv. For enda så fristende det er å legge seg i fosterstilling og håpe at det går over, har det fint lite for seg. Nei, det er bare å brette opp ermene, gjør det man kan for å rydde opp i eventuelle konsekvenser av ens egen fuckup, reflektere og lære, og ikke minst gå videre.

Jeg feilet bigtime her om dagen. Så ille var det at jeg gremmes over å fortelle det. Så hvorfor forteller jeg det? Jo, for jeg tror ikke jeg er alene. Jeg vet at jeg ikke er alene. Vi er flere foreldre som har dummet oss ut. Og jeg tror vi trenger å vite at vi er flere fuckups. Og at det går bra. Hvilken fuckup er det jeg snakker om? Jeg skal fortelle. Om da jeg dro for å hente 4-åringen i barnehagen på torsdag.

Det var utedag. Jeg gikk inn i lavvoen i fjæra. Ingen der. Så jeg tok med meg sakene til frøkna og gikk for å finne henne. I det jeg lukker lavvodøra ser jeg det. En plakat med påskriften «All inntekt fra dagen i dag går til Forut». Å nei! Noe begynte å demre for meg. Noen sekunder senere møter jeg en av de voksne på avdelinga. «Frøkna har ventet sånn», sier hun, og viser vei inn i naustet hvor det var tente lys og en duft av kanelboller og kaffe slo mot meg. Og der og da følte jeg meg som verdens verste mor! Det var jo foreldrekaffe denne dagen! Informasjonen jeg hadde lest tidligere flimret forbi netthinnen. Herregud, foreldrekaffen begynte kl. 14.30. Nå var klokka 16.10 og alle var på vei hjem. Snuppa kom løpende mot meg. Blid og fornøyd, heldigvis. Men hjertet mitt gråter med tanke på at hun har ventet og ventet og lurt på hvorfor ikke hennes foreldre kom. Er det mulig å være så korka? Så fjern? Jeg ville bare synke gjennom bakken og bli der i et mørkt og trangt hull til noen kom og sa til meg at bare var en ond drøm. At foreldrekaffen var først i neste uke. Det skjedde jo ikke. Så jeg mannet meg opp, tuslet inn til salgsboden med Forut-varer og lot 4-åringen velge seg en ting å kjøpe. Trenger jeg å si at hun hadde mandat til å velge hva som helst?! Noen ganger må man bla opp for å bøte på sin egen dårlige samvittighet. Eller det vil si, jeg bladde opp dagen etter. For penger hadde jeg jo ikke med! Når går man rundt med kontanter på seg liksom? Nei, dagen etter bladde jeg opp for tingen snuppa valgte, for bollen hun hadde spist og så la jeg i litt ekstra siden vi som familie så klart hadde bidratt til Forut-kassa med kjøp av både mat og drikke om vi hadde hatt vett til å dukke opp til oppsatt tid.

Nå gikk det jo greit da. Ingenting tyder på at 4-åringen får varige mén av opplevelsen. Det er vel mer jeg som har fått det. Med det resultat at jeg aldri, aldri kommer til å glemme en foreldrekaffe i barnehagen igjen EVER! Dette var første og siste gang.

Anbefaler for øvrig innlegget «Mamma er et menneske» hos Marenmaren.com, hvis du vil lese mer om det med aksept for at også foreldre feiler. Jeg finner en viss trøst i dette innlegget i alle fall.

Har du glemt av en foreldrekaffe noen gang? Eller noe annet viktig i ungenes hverdag?

5 Comments

Snart gravid? Jeg??! Aldri!!

Min tid som gravid forumbruker er definitivt forbi. For ordens skyld,
dette er ikke min mage. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Oi oi oi, flashbacks fra en svunnen tid. Og det i innboksen min. Hva skjer, lurer du kanskje på? Jo, jeg fikk en hyggelig e-post fra webmaster@snartgravid.com i går. De holder på med en omfattende oppdatering av medlemslistene, og i den anledning lurte de på om jeg ønsker å fortsette å bruke forumet SnartGravid eller om de kan slette kontoen min og frigi brukernavnet for nye brukere.

Hvis jeg er inneforstått med at kontoen slettes trenger jeg ikke å gjøre noe som helst. Jeg kan forholde meg helt rolig. Instinktivt kjenner jeg likevel et skrikende behov for å sende en e-post i retur, hvor jeg med Caps Lock-en på river av meg noe ala det følgende:

SLETT DEN KONTOEN OG DET LITT BRENNKVIKT, ALDRI I VILLE HELVETE AT JEG SKAL BRUKE FORUMET DERES IGJEN, OG DA MENER JEG ALDRI ALDRI ALDRI! ALDRI! 

Du vet det man sier når man er bansjuk? Om at det rykker i eggstokkene? Ok, er du mann skjønner jeg at du på ingen måte kjenner igjen følelsen av at det rykker i reproduksjonsinnvollene (er eggstokker innvoller?). I den grad det rykker i noe som helst henger det vel strengt tatt på utsida og slenger. Men altså, poenget er at her rykker det ikke i noe som helst. Det er vel mer snakk om at man får tvangstanker om å snurpe igjen og bare sette opp et skilt med NO ENTRANCE eller noe. Skjønner?

Misforstå meg rett. Jeg elsker de tre skrottene jeg har satt til verden. Mer enn ord kan beskrive. Jeg har bare gode minner fra tida både på SnartGravid, SnartMamma og NybaktMamma (ja, jeg var ivrig forumbruker i min ungdom). Nå kan det tenkes at disse utelukkende gode minnene skyldes selektiv hukommelse. Men denne selektive hukommelsen skal verden være takknemlig for. Uten den hadde ikke vi kvinner presset ut mer enn ett barn hver, det kan jeg love deg!

Nuvel. Hva er det jeg prøver å si? Jo. Å prøve å bli gravid, å være gravid, å føde og alt det der, det var magisk. Ved middagsbordet i dag kunne min bedre halvdel fortelle at det på denne datoen er nøyaktig 11 år siden vi fikk bekreftet at nr. 1 var på vei. Jeg kjente et stikk av nostalgi fly forbi. Men det gikk fort over. For ærlig talt, nok er nok! Verden trenger ikke flere miniversjoner av meg og mannen, tenker jeg. Det holder med tre. Og dessuten har vi ikke plass i bilen!

Forresten, har du fått med deg fjaseriet jeg skrev om nettopp gravide forumbrukere på Kvinneguiden i sin tid?
Les innlegget Hormonbomber på nett her

4 Comments

En real bitch på en dårlig dag!

Dere, disse absurd lykkelige mammabloggerne er i ferd med å miste masken! På Facebook tidligere i ettermiddag kunne selveste sosiale medier-dronning Astrid med bloggen I just had to tell you so fortelle at hennes dårlige humør hadde smittet over på hele familien. And I quote:

Som om ikke det var nok røper glansbildeblogger Pia med bloggen Pias Verden (dere husker at Pia var sitert som representant for glansbildebloggerne da Maddam gikk løs på bloggende mødre i sin kronikk Familielykke fanget i nettet nylig?) at selv den mest erfarne firebarnsmor kan klikke i vinkel bare avkommet trykker på de rette knappene lenge nok. Selv banneord kan finne på å unnslippe en ellers rolig og avbalansert mammas munn! *sjokkogvantro* 
Ah, nå kan alle blogglesende mødre der ute senke skuldrene. Ingen grunn til å få prestasjonsangst! De er ikke overmennesker, disse mammabloggerne! De kan være sure! Irritable! Få tvangstanker om å selge barna til høystbydende. Og kjenner jeg dem rett krangler de med en hybelkanin eller fjorten fra tid til annen også. Og nå dere, nå forteller de det altså i sosiale medier! 
Nyheten blir for øvrig godt mottatt. Astrid fikk på kort tid 20 kommentarer på sin svært så avslørende statusoppdatering. Noen uttrykker lettelse over kunnskapen om at også hun har en mørk side. Andre deler lignende erfaringer fra dagen i dag. En ordentlig guffen dag har det vært for mange. Og nå legger de altså ikke noe imellom. Her deles såvisst ikke bare de rosenrøde dagene! 
Allerede i mai i år røpet jeg for mine lesere at undertegnede (surprise surprise) kan være en real bitch på en dårlig dag! Og da jeg leste den befriende ærlige statusoppdateringa til Astrid og blogginnlegget til Pia, var det nettopp ordet bitch som ramlet inn i hodet mitt. Ikke for at jeg syns verken Astrid eller Pia er bitcher! På ingen måte. Det skulle forresten tatt seg ut, å begynne å kalle medbloggere for bitcher!??! Nei, den jeg refererer til er meg selv. Og sikkert mange med meg. Men det får hver og en i så fall selv velge å si noe om i det offentlige rom. Jeg kommer ikke til å begynne å namedroppe, som du skjønner. 
Hvor var jeg? Jo. Bitch. Med ordet kommer også sangen med samme tittel ramlende inn på hjernen. Og der har den altså blitt sittende nå i kveld! Du husker den? Bitch med Meredith Brooks? Om hvordan hun som kvinne er sammensatt. Og at mannen hennes (arme sjel!) bare må tåle det. Refrenget går som følger:

I’m a bitch, I’m a lover
I’m a child, I’m a mother
I’m a sinner, I’m a saint
I do not feel ashamed
I’m your hell, I’m your dream
I’m nothing in between
You know you wouldn’t want it any other way
Akkurat sånn er det! Vi har alle våre opp- og nedturer. Tøff i trynet den ene dagen. Svak den neste. Noen er flinke til å skåne omverdenen for sine dårlige dager. Andre går med følelsene skrevet utenpå hele kroppen, til stor glede (??) for sine nærmeste omgivelser.

Nedenfor kan du forresten se musikkvideoen til Bitch på YouTube. Anbefales! Og vel vitende om at dette er the story of my life (jepp, jeg er en sterk representant for disse «følelsene-på-utsiden»-menneskene) kan du jo alltids sende min livsledsager en varm tanke eller to… 

Hvordan er det med deg? Sinner or saint? Eller noe midt imellom?

21 Comments

Observasjoner etter langvarig barnefri

Alle ambisjoner om å gjøre noe fornuftig mens vi har
hatt barnefri ble blant annet erstattet med sofatid
(ikke nødvendigvis i våken tilstand).

Illustrasjonsfoto (eh, det skjønte du kanskje, siden jeg
ikke er redhead og mannen ikke har fullt så fyldig
hårmanke…): iStockphoto.com

Årets ferie har vi tatt ut litt stykkevis og delt. Siden bankkontoene våre ikke akkurat bugner over av overskuddslikviditet, valgte vi å reise på sydenferie før skolen var over i juni. Jepp, mye å spare for en familie på fem. Men én utfordring førte det med seg: SFO-stengt i hele juli, med dertilhørende behov for alternativ barnepass. Men sånne utfordringer er no trouble at all med snille besteforeldre som stiller opp!

De to ukene vi har hatt behov for hjelp i juli måned har ungene vært utstasjonert både hos mamma, svigermor og svigerfar. Jeg og mannen har med andre ord vært bortskjemt med egotid! Vi har vært på kino (go Batman!), på fotballkamp (heia TIL!), vi har trent sammen (pes!) og vi har sovet (mange) middagslur(er) etter arbeidstid (løøøøøvli)!

Hva har vi derimot ikke gjort? Alt som burde vært gjort i og rundt huset. Alle planer om å benytte anledningen mens ungene har vært borte har på magisk vis blitt lagt på is. I stedet har vi overbevist oss selv om at det har vært høyst nødvendig å sløve maksimalt! Derfor er gulvet i boden fortsatt godt skjult. Lamellene som burde vært hengt opp i toppetasjen står fortsatt oppreist langs veggen innerst i nevnte bod. Og gresstuene på plenen (i den grad man kan kalle gressflekken vår en plen) har om mulig vokst seg enda kraftigere enn før. Ja ja. Sånn ble det denne gangen.

Kontrasten mellom barnefri og den ellers så hektiske hverdagen med tre søte små er enorm. Joda, deilig med litt fri i en kort periode. Men nå gleder jeg meg maks til i morgen når snuppene kommer hjem! For vi har tross alt valgt livet som trebarnsforeldre helt frivillig. Fordi vi trives som en stor familie!

Avslutningsvis, her er noen observasjoner jeg har gjort etter over en uke med bare meg og gubben her hjemme:

  • To voksne personer genererer bare 1/4 så masse skittentøy som en familie på fem. Klesflyten uten barn i husholdningen er piece of cake! 
  • En husholdning på to personer må rett som det er kjøre halvfull oppvaskmaskin. Dette for å unngå lukt. 
  • Nei, man blir ikke mer effektiv på morgenen selv om man har bare seg selv å tenke på. 
  • Fraværet av barn får fort katastrofale følger for middagsvanene. Hvem gidder å lage middag til bare to personer?? Frossenpizza og takeaway lenge leve! 
  • Døgnforskyving er ikke forbeholdt tenåringer. Også trebarnsforeldre som er alene hjemme legger seg altfor, altfor sent! Ille når de må opp tidlig for å komme seg på jobb dagen derpå.
Flere som mister grepet om effektiviteten når man har barnefri??
6 Comments

Hyyylende ungjenter og syngende fløtepuser!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bieber-hysteriet har satt sitt preg på Oslo i dag. Og på mediebildet over det ganske land. At opplegget var dårlig regissert fra arrangørens side hersker det liten tvil om. Det er likevel ikke det jeg har lyst til å skrive om i dette innlegget. Jeg har lyst til å si noe om de mange surmagede kommentarene som har flydd rundt, både om Bieber selv og og ikke minst om hans unge fans.

For i sosiale medier er det overraskende mange som har hatt behov for å idioterklære de tusenvis av ungjentene som skrek i ekstatisk glede over å få et glimt av sitt store idol. Og Bieber selv? Nei, fyren er visst ikke noe å samle på! En fjomp som verken kan synge eller danse! Opplest og vedtatt. Men kjære deg, kvinne eller mann mellom 30 og 50-eller-whatever: du er ikke i målgruppa! Det er ikke meningen at du skal like Bieber! Visst kommer fyren til å være glemt om 20 år. So what? Akkurat nå, i 2012, er det den unge kanadieren ungjentene elsker! La dem nå få lov til det da!

For hallo, er dette liksom et fenomen av nyere tid? Nope. Hver generasjon har sine idoler. Min generasjon hadde New Kids on the Block. Herregud, vi ELSKET Jordan, Joey, Danny, Jonathan og Donnie (og tenk, jeg husket navnene uten å google dem!). Min favoritt var Joey. Jeg skulle gifte meg med Joey! Ferdig med den saken. Nå ble det jo ikke helt sånn da. Men nå er han ikke så verst han jeg endte oppe med heller, så jeg klager ikke. 😉

Anyway, tilbake til saken: jeg elsket, elsket, elsket Joey! Andre elsket Jordan. Eller Donnie. Uforståelig, selv den dag i dag. Alle måtte vel se at Joey var den kjekkeste? Eller i alle fall den søteste. Og som hun sa, hun ene ungjenta jeg hørte på TV i dag: «Han har så fin personlighet». Jeg må innrømme at jeg humret litt i skjegget. Men så kom jeg på: jeg tenkte jo det samme om Joey, jeg. Helt fantastisk fin personlighet! Hvordan jeg visste det? Jeg så det jo! På film. For jeg og venninnene mine så time etter time med video om disse gutta. Om livet på turné. Fra plateinnspillingene. Vi levde og åndet for disse videoene. Byttelånte. Så dem igjen og igjen. Og slet dem vel til slutt regelrett ut.

For meg og ei venninne ble lykken komplett da NKOTB endelig kom til Oslo og Norge. Selv om det mest hysteriske engasjementet hadde begynt å kjølne litt for vår del da konserten endelig var et faktum, reiste vi sørover ene og alene for å få med oss den store begivenheten i Oslo Spektrum. Og det var stort! Kjempestort! I den O Store Hovedstaden bodde vi hos venner av mamma og pappa. Vertskapet fulgte oss til Spektrum, og plukket oss opp igjen umiddelbart etter konserten. Og på formiddagen, før konserten, hva gjorde vi da? Jo, akkurat det dagens Bieber-fans har gjort: hang rundt hotellet til våre helter. Og bare det beveget seg i en liten flik av en gardin steg hylene over Oslo by, den gang som i dag. Hadde konserten funnet sted ett år tidligere hadde vel både jeg og min venninne vært blant dem som skrek høyest. Selv hadde jeg trolig endt opp med å bli båret ut fra Spektrum etter regelrett å ha svimt av, av pur glede over å puste inn samme lufta som Joey McIntyre!

Mødrene våre da, var de noe bedre? Neida. De elsket The Beatles. Elvis. Og de hylte og skrek, de også! Kanskje ikke så mye her i lille Norge. Men ute i den store verden var det stor oppstandelse. Og hadde datidens helter besøkt vår lille krok av verden, kan du banne på at norske jenter hadde gått av skaftet også da! Så pliiis, kan alle komme ned fra sin høye hest og slutte å snakke dritt om Justin Bieber og hans Beliebers? Og nei, jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å komme med en morsom kommentar eller to. Men den oppriktige og nesten sjokkartede forundringen over at nåtidens kanskje største tenåringsidol skaper hysteri ved å vise seg i Oslo? Nei, skjerpings folkens.

Hva syns du om Bieber-oppstyret?

10 Comments

Twitter, en komiker og en rødmende trebarnsmor

Jeg har vært på konferanse. Stor og lærerik sådan. I to dager sugde jeg til meg ny kunnskap om den digitale verden jeg besudler mine små grå med til daglig. Det var fokus på brukervennlighet, innholdsstrategi, analyse og mye annet nyttig. Den største lærdommen for min del var dog ikke del av det faglige programmet. Jeg lærte meg at man må velge sine tweets med omhu, ellers blir man plutselig sitert fra scenen både gjennom tale og sang.

Hvis du ikke bruker Twitter selv skjønner jeg at dette innlegget kanskje ikke helt gir mening. Men altså, på konferanser tvitrer man gjerne underveis. Noe er fag. Annet er svada. Man definerer en hashtag (dette tegnet #) for å samle alle tweets fra konferansen. På den måten kan alle som deltar se hva andre konferansedeltakere skriver, samtidig som de stakkarene som ikke kunne delta får et verktøy for å føle seg litt inkludert likevel. Anyway, ved konferansens første dag fyrte jeg først i vei følgende tweet:

@sporsem er da komiker Terje Sporsem, som var hyret inn som konferansier. Fyren var virkelig full av energi. Han var morsom. Jeg var forventningsfull. Vel i gang med første foredrag kjente jeg likevel at noe manglet for min del. Kaffe! Konferansen samarbeidet med Espresso Mobile, som disket opp med den lekreste kaffe til koffeinhungrige konferansedeltakere. Men denne morgenen var det laaang kø foran standen deres. Det var også kø herfra til evigheten foran bordet med sort kaffe. Så jeg valgte å melde pass. Dette ga jeg også uttrykk for på Twitter:

Det fine med Twitter er at man raskt får tips fra andre når man selv er i nød. Kort tid etter at kaffetweeten min var sendt i vei fikk jeg følgende melding i feeden min:

Godt tenkt egentlig. Problemet er at jeg hadde vært dum nok til å sette meg langt fremme og midt i, noe jeg også forklarte til den hyggelige mannen. Han kom da med flere tips, denne gang av typen «få anfall og bli båret ut, oppmerksomhet og medynk gir kaffe i halsen». Vi hadde noen tweets frem og tilbake. Humret og lo litt. Ante fred og ingen fare. Helt til første pause. Da Sporsem… Eller vi er vel på fornavn nå? Jeg prøver på nytt: Da Terje (!!) hadde forklart alt det praktiske ga han uttrykk for sin O Store Bekymring. Og den bekymringen var på mine vegne. «Vil Liv-Inger få seg kaffe i pausen?», spurte han. Jøss. Trenger jeg å si hvor ille rød jeg ble i kinnene?? For all del, jeg syns det var morsomt. Jeg tåler sånt, jeg. Ellers hadde jeg jo valgt å holde lav profil i den digitale sfære, i stedet for å tvitre, blogge og hele sulamitten. Men rødme, det gjorde jeg. Det tror jeg mine kollegaer kan bekrefte.

Vel, jeg ilte ut i køen og skaffet meg en herlig Caffe Mocca. En liten sjokoladebit fikk jeg meg også, av en snill mann som vandret rundt og delte ut snadder fra en stor skål med smågodt. Vel inne i konferansesalen igjen måtte jeg jo fortelle den bekymrede komikermannen at alt var bra, så jeg svarte:

Søte mannen passet selvsagt på å fortelle også dette høyt foran alle konferansedeltakerne. Ny runde med rødming. Men også med latter. Folk vil bli sett, sa en av foredragsholderne senere på dagen. Vi vil jo det! Og hadde jeg tatt det ille opp hadde jeg jo ikke fyrt av denne:

Og jeg fikk svar:

Ved konferansedagens slutt trodde jeg tweeten var gjemt og glemt. Jeg tok feil. Da Terje (jeg sa jo at vi er på fornavn!) fremførte sin egen sang om Webdagene under festmiddagen på kvelden var undertegnedes kaffetrang med! Atter en ny runde med rødmende trebarnsmor. Heldigvis var det mørkt i lokalet.

Jeg vurderte å ta igjen overfor den munnrappe sunnmøringen. Under kveldens stand-up fortalte han hvordan det å få vite at du skal bli far endrer seg fra barn nr. 1 til nr. 4. Første gang han fikk høre «Terje, jeg er gravid» var det seiersdans og vill jubel over at produksjonsutstyret funker! Sånn var det også med nr. 2. «Jøss, du virker fortsatt??», med oppmerksomheten rettet mot snoppen. Deretter dalte begeistringen. Da han for fjerde gang fikk høre «Terje, jeg er gravid» svarte han ifølge historien kort: «Takk for info». Herregud, som vi lo! Mannen kan sine saker som komiker. Men altså, det med å ta igjen. Jeg vurderte å fyre av følgende tweet: «Terje, æ e gravid». Men jeg lot vær. Tromsø er en liten by. Rykter har oppstått for mindre ting enn en uskyldig tulletweet.

19 Comments

Girl power på øret!

Dame med attitude! Bildet er regelrett lånt (les: stjålet) fra
madetobenow.com

Jeg drives av musikk. På trening for eksempel er jeg avhengig av vettug musikk for å orke å stable det ene beinet foran det andre. Kred til de instruktørene som har skjønt det. Og som peiser på med kjente toner. Også på jobb kan musikk være et nyttig verktøy i hverdagen. Jeg jobber i åpent landskap. Og no offense, kjære kollega, men noen ganger må jeg innrømme at jeg dytter iPod-pluggene godt inn i øregangene for å stenge andre lyder ute. Og for å få litt ekstra energi når jobben skal gjøres.

Hva jeg hører på? Litt forskjellig egentlig. Men når det kommer til det med energi må jeg innrømme at jeg hører på listepop. Og akkurat nå hører jeg på jentene. Fader altså, jentene rocker! Britney, Avril, Robyn, Lady Gaga, Jennifer, for å nevne noen. Og ja, vi er selvsagt på fornavn. Men favoritten min? P!nk! Den dama er rå! Jeg har sansen for både attituden, låtene, tekstene. Hele pakka. Greit nok at enkelte av sangene er vel fjortis. Men så kliner hun plutselig til med låter av typen «Dear Mr. President», som ble skrevet som et åpent brev til president Bush i sin tid. Kred for å ta standpunkt og for å proklamere det. Ikke den heftigste energilåta, men dog.

Jeg liker å høre på tekstene på låter jeg liker. Hva er det egentlig artisten synger om? Gir det mening? Det jeg liker med P!nk er at hun byr på en fin miks av humor og alvor. Akkurat nå hører jeg masse på «Perfect». Perfekt (?!) på dårlige dager. De dagene når selvtilliten henger og slenger i en tynn tråd. Når du føler at du ikke helt passer inn. Hvor? Hvor som helst, vel! Da, da er denne låta perfekt! Sjekk bare ut refrenget:

Pretty, pretty please, don´t you ever, ever feel
Like you´re less than, less than perfect
Pretty, pretty please, if you ever, ever feel
Like you´re nothing, you are perfect to me

Videoen er kontroversiell. Da den ble lansert annonserte P!nk at hun håpet den ville starte en debatt om mobbing, selvskading og selvmord. Sterke saker. Ikke for sarte sjeler. Og amerikanerne er jo nettopp det. Sarte sjeler. Derfor ble det lagd to versjoner av låta. Den usensurerte versjonen heter «F**in´perfect». Også videoen er råere, særlig den korte åpningsscenen. Her kan du se den usensurerte videoen

Jeg nevnte det med humor. Jeg syns sangen «U + Ur Hand» er hysterisk. Videoen er ikke all verdens. Men teksten, folkens. Teksten. Sjekk refrenget (min utheving):

I’m not here for your entertainment
You don’t really want to mess with me tonight
Just stop and take a second
I was fine before you walked into my life

‘Cause you know it’s over
Before it began
Keep your drink just give me the money
It’s just u + ur hand tonight

Henger du deg opp i tekstene når du hører på musikk? Eller syns du jeg er sær?
1 Comment

IKEA-jubel. Og minner fra en laaang biltur

Folkens, det er en gledens dag for nordlendinger som vet å sette pris på vettuge møbler til en fornuftig pris. Ja, og telys og kopper og kar og annen moro. Blomster og metervare og jeg vet ikke hva. For i dag annonserte selveste IKEA at de omsider har bestemt seg for å etablere business nord for polarsirkelen. Og tenk, de kommer til Tromsø. Nyheten ble annonsert med selveste statsministeren til stede. Bare rett og rimelig, spør du meg. For dette er en festdag! Nå kan jeg i en ikke så altfor fjern fremtid ramle innom IKEA når jeg måtte ønske!

Hva er greia liksom, spør du kanskje deg selv? I så fall er du enten 1) mann eller 2) bosatt sørpå. Et alternativ 3) dum orker vi ikke å nevne en gang. Men altså, er du klar over hvor langt det er til Trondheim og nærmeste IKEA her til lands? Det er langt og lenger enn langt. Så langt faktisk at det for oss tromsøværinger er betydelig kortere å kjøre til IKEA i Haparanda for å shoppe det vi trenger (og ikke trenger, men bare har sinnsykt lyst på). Og det gjorde jeg og en god venninne i fjor sommer. Det ble en strabasiøs tur. Jeg tenkte å fortelle litt fra den, bare for å forklare hvorfor vi nå blir så hoppende glad over nyheten om IKEA-etablering i byen vår. Når du har lest min beretning kommer du til å nikke ettertenksomt mens du sier noe ala «stakkars mennesker, det var da jammen på tide at denne møbelsjappa forbarmet seg over dem».

1. juli i fjor satte jeg og min gode venninne kursen mot IKEA-mekkaet i Nord-Sverige. Vi måtte selvsagt sikre oss maksimal kapasitet og leide oss derfor en Statoil-henger med lokk (eller kapell som de sier på fagspråket), til tross for at ingen av oss noen gang hadde kjørt med sånt før. Vi forhørte oss med kjentfolk, og fikk forsikringer om at man fint kan kjøre tur-retur Tromsø-Haparanda uten å måtte rygge en eneste gang. Man svinger bare inn den ene avkjørselen på bensinstasjonene og ut den andre. Og på parkeringsplassen på IKEA sikrer man seg en dobbeltplass. No sweat! Som sagt, så gjort. Vi startet kl. 5 om morgenen. Turen gjennom Nord-Finland tok 8 timer. Vi ble bittelitt bekymret da vi nærmet oss destinasjonen og ikke så et eneste skilt som sa verken Haparanda eller IKEA, men finnene er kanskje lunkne til å reklamere for møbelgiganten som ligger plassert like over grensen til nabolandet. Var vi på rett vei? Joda. Vi var det. Vi fant frem, og min venninne gjorde en kongeparkering av bil og henger! Og så, så begynte vi å shoppe.

Og som vi shoppet! I timesvis. Hvor mange timer ble det egentlig? 6? 7? Vi var der til de stengte. Deretter brukte vi en time på å laste fangsten pent og pyntelig i hengere. Noe småbøll underveis, blant annet måtte vi ha brukerstøtte på lastestropper per telefon (det fine med sånn brukerstøtte med ektefeller i den andre enden er at det er gratis). Ja, og så veltet jeg en zillion Antonius-kurver i den eneste søledammen på mils omkrets. Men pyttsann, vi var snart klar for returen. Den skulle by på utfordringer vi ikke var helt forberedt på.

Først klarte vi (ok da, jeg) å ta feil avkjørsel ut av en eller annen rundkjøring. Dermed havnet vi på motorveien som slett ikke gikk mot Tromsø. Det var bare å finne en avkjørsel og prøve å finne veien tilbake, helst uten å måtte rygge. Fartsgrensen var 120 km/t. Jeg var sånn passe svett. Men det gikk! Vi kom oss tilbake. Og fant riktig vei. Hjemturen var i gang! Etterhvert gikk det opp for oss at bilen var tørst. Diesel måtte vi ha. Det var lettere sagt enn gjort. For det var kveld. Stasjonene var stengt. Vi fant riktignok sikkert 15 stasjoner med kortautomater tilgjengelig. Men ikke en automat aksepterte kortene våre. Verken Mastercard eller ordinært Visa-kort funka. I ettertid har vi fått vite at Finland er u-land når det kommer til cashless betaling. Men etterpåklokskap hjelper fint lite når man står der som noen idioter og drar det ene kortet etter det andre. Vi hadde med oss 40 euro i kontanter (automatene tok kontanter), men den ene var for krøllete til at den ble akseptert og det viste seg at 20 euro slett ikke får deg de nødvendige mil fra Haparanda til Tromsø.

Etter mye om og men kom vi til slutt kom til Pello, et lite avhull midt i de finske skoger. Men der var det et åpent gatekjøkken. Vi var berget! Der kunne vi jo ta ut kontanter. Trodde vi. Vi tok feil. Dama i kassa sa at det var helt umulig å ta ut penger. Vi prøvde teskje-metoden, og forklarte at vi kjøper en vare eller tre hos henne, hun slår inn et høyere beløp enn varen koster og gir oss det resterende i kontanter. Men no can do! Kasseapparatet var stappfullt av sedler, men ikke f**n at kjerringa lot oss få noen av dem. Et øyeblikk vurderte jeg å gjøre meg til tyv for noen skarve 20-eurosedler. Jeg lot heldigvis være.

Gubbens formaning før vi dro ringte i bakhodet. «Husk at dieselbiler ikke må kjøres helt tomme», hadde han sagt. Eh, vi kjørte rundt på dampen, ingen tvil om det. Derfor bestemte vi oss for å kjøre til nærmeste bensinstasjon og stille oss foran pumpa. Så forberedte vi oss på å overnatte i bilen. Søren tute som vi angret på at ingen av oss hadde kjøpt verken pledd eller dyner.

Men selv om det så mørkt ut hadde vi jo ikke lyst til å gi opp heller. Hengeren skulle tross alt leveres før kl. 6 neste morgen. Så jeg tuslet tilbake til gatekjøkkenet, mens min venninne passet kjerra. Nok en gang prøvde jeg å argumentere med kvinnemennesket bak kassa. Nei, fortsatt ingen hjelp å få. To unge karer (på vår alder, men vi sier at de var unge) blandet seg så inn i samtalen. De fortalte at det var en minibank litt lenger ned i byen. Jeg forklarte at min venninne allerede hadde prøvd den, under kyndig veiledning fra en finsk herremann. Det har jeg ikke fortalt, nei? Anyway, hun fikk skyss med en kar ned til minibanken, men den funket ikke. De unge herremenn på gatekjøkkenet forklarte at jo, den funker. Man må bare vite hvor man skal stikke kortet. Dermed var det plutselig min tur til å bli med en finsk kar på biltur mot det ukjente. Men det har vi skjønt. To slitne Tromsø-damer på 30+ er slett ikke av interesse for finske menn med skumle baktanker.

Jeg fikk tatt ut penger! Da jeg sto der med 90 euro mellom hendene var jeg overlykkelig! Vår finske helt kjørte meg tilbake til bilen. Der ble jeg tatt imot med stor jubel da jeg kunne vise frem kontantene. Den finske prinsen (som dere skjønner, vi lot oss lett begeistre) hjalp oss helt i mål. Han stappet inn tilstrekkelig med cash, fylte tanken og voila, så var vi på vei hjem! Med et svært hengerlass med møbler i lasten. O lykke!

Noen bilder fra turen:

Sjekk den fine parkeringa på parkeringsplassen utenfor
IKEA! Kred til min gode venninne, en utmerket sjåfør!
Bare vi sto igjen på parkeringsplassen en time etter
stengetid. Det krever sin kvinne å laste inn i hengeren!
Her står vi da, i fu**ings Pello!
Her er jeg foreviget sammen med mannen som sørget
for at vi kom oss hjem med møbelfangsten.

Skjønner dere nå hvorfor vi lar oss rive med av nyheten om at IKEA etablerer seg i byen? Eller vi, sier jeg. Mannen viser av en eller annen grunn lunken begeistring. Han ser vel for seg hvordan egen kontobeholdning sakte, men sikkert kommer til å tømmes til fordel for økt omsetning for den svenske møbelgiganten. Møblene er riktignok billige. Men vi må jo ha ny bolig, må vite! For å få plass til alt vi (les: jeg) skal shoppe! Jo, og så ser han mørkt på monteringen da. Men akkurat der skal han ikke klage. Fyren har ei kjerring som skrur fortere enn sin egen skygge!

Enn du da, hvilket forhold har du til IKEA?

12 Comments

Bad hair day

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Medbloggere driver og skriver om frisørbesøkene sine for tida. Pia for eksempel har både farget håret og ikke minst klippet pannelugg. Mottakelsen på hjemmebane var vel heller blandet, men det hører med når man har gått til anskaffelse av både mann og barn. Moden, mørk & mystisk har latt seg overtale av sin frisør til å spare de mørke lokkene sine. Dessuten har hun blitt hekta på slettetang, en tidstyv uten sidestykke skal vi tro damen. Så da tenkte jeg at jeg får vel fortelle litt fra mitt siste frisørbesøk. Til tross for at det var snakk om knappe tre minutter i stolen, for å stusse litt på panneluggen, ble resultatet nemlig helt katastrofalt.

Jeg er vanedyr når det kommer til sveisen. I x antall år har jeg hatt en standard bob med pannelugg ned til øyenbrynene. Håret mitt er tykt og uregjerlig. Og det vokser altfor, altfor fort. Derfor må jeg klippe luggen mellom hvert frisørbesøk, for å unngå at skiten blokkere alt utsyn eller innsyn eller hva man nå skal definere det som. Dette har aldri vært noe problem. Omtrent hver eneste frisør i byen kan fikse en luggstuss på null komme niks. Man trenger ikke å booke en gang. Man bare ramler innom og så lar det seg som regel ordne.

Denne ulykksalige dagen stakk jeg innom Nikita i lunsjpausen. Joda, jenta som sto bak disken kunne stusse luggen, hun. Hun sa riktignok at hun var lærling, men hallo, selv en lærling klarer vel å klippe en lugg noen milimeter uten å fucke ting opp fullstendig? Så feil kan man ta.

Jeg ante uråd da hun var ferdig. Var det ikke skjeivt da? Men neida, hun hadde bare pointet luggen, sa hun. Det skulle være sånn. Eh, point-hva-for-noe? Jeg skjønner at hun refererer til denne hakkegreia de gjør med saksa, for liksom å tynne litt ut og unngå den rett avklipte looken. Men likevel? Nuvel. Jeg betalte og tuslet tilbake på jobb. Tenkte at alt kanskje ble bedre bare jeg fikk vasket gjennom håret og fikset luggen til selv. Men altså, vel tilbake på jobb fikk jeg snart erfare at skjeivt er skjeivt. Uansett.

Vi sitter to og to på avdelinga hos oss. Rett overfor meg sitter verdens søteste, herligste kollega. Så snill som dagen er lang. Hun ville aldri med viten og vilje ha sagt noe for å såre meg. Så da hun gløttet opp og så min nyfriserte lugg spurte hun forsiktig: «Har du klippet luggen din?». Jeg nikket. Jeg så at hun tenkte. Og så smalt det: «Men altså, har du klippet den selv??». Hah. Det var all den bekreftelsen jeg trengte. Jeg fløy tilbake til frisøren. Lærlingen skulle først prøve å fikse fadesen selv. No luck. Til slutt kom en av frisørene bort og prøvde å redde stumpene. Det gikk vel sånn passe. Luggen er altfor kort. For lærlingejenta glemte noe elementært, nemlig at når man drar luggen godt ned for å klippe, da spretter den jo opp igjen når man slipper! Så i stedet for å få stusset luggen til like over øyenbrynene, stopper den nå en god centimeter eller så over. Og den er fortsatt hakkete. Siden håret er tykt ser det jo ikke vettugt ut. Så nå har jeg som regel luggen til siden. Gjerne med en klipe. Greit nok, i påvente av neste frisørbesøk, som strengt tatt ikke kan komme fort nok! For vel hjemme igjen samme ettermiddagen fikk jeg jo fortalt mannen om fadesen hos frisøren/lærlingen (eller fortalt og fortalt, han så det vel selv). Og hva gjør han? Kommer med oppmuntrende ord? Nja, han sa vel strengt tatt at luggen ikke så så ille ut. Men så trampet han langt over den berømmelige streken. I det jeg bøyer meg ned for å plukke opp noen leker på gulvet kom det nemlig: «Men altså, skal du ikke få fikset den etterveksten snart da?». Ærlig spiker!

Trenger jeg å si at jeg har bestilt frisørtime til uka? Hos en ordentlig frisør? Her skal det klippes. Beint! Farges skal det også. Og når etterveksten begynner å bli synlig skal det farges igjen. Og igjen! Med en uttalelse som den som falt her hjemme den skjebnesvrange ettermiddagen (jeg skal ikke en gang si hva min livsledsager sammenlignet ettervekst-looken min med, men det har noe med en nasjonalitet litt østover å gjøre og ikke minst verdens eldste yrke) er frisørbudsjettet nemlig økt til det trippelte fra nå av! Og ja, vi har felles budsjettkonto. Så det så!

Har du noen kjipe frisørminner å dele? Eller noen trøstende ord til en skjeivklipt stakkar?

18 Comments

Et skråblikk på dagens prinsebryllup

Nettet svømmer over av rapporter fra dagens store hendelse i London. Prins William (Arthur Phillip Louis) fikk sin Kate (heretter Catherine, fint skal det være), til stor begeistring for både hoffreportere og bloggere. Kjolene og ikke minst hattene er kommentert i det vide og det brede. Alle detaljer er nevnt. Men så i kveld kom jeg over bildet over alle bilder. Et blinkskudd av de helt sjeldne. Det var mannen som gjorde meg oppmerksom på det. Og jeg lo. Sjekk her:

Bildet er hentet fra @daxholt på Twitpic
Bildeteksten er som følger:
Damn! I knew I should have watched the Royal Wedding! Love the little girl on the left.


Ellers har jeg ikke brydd meg nevneverdig om alle rapportene. Jeg innrømmer at jeg har lest litt på VG Nett og ikke minst fått meg med både kyss og løfter på TV. Men den helt store begeistringen har jeg ikke klart å hente frem. Én reportasje har jeg derimot lest i sin helhet. Og jeg har ledd. Vi snakker nemlig om tidenes bryllupsreportasje. Fra hoffreporter/digitalsjef Danny J. Pellicer i landsdelsavisa Nordlys. Siden jeg har mange lesere som på ingen måte leser Nordlys tenkte jeg å lenke til reportasjen her. Må leses. Stor underholdning.

Les tidenes bryllupsreportasje på nettsidene til Nordlys

Har du fulgt dagens prinsebryllup? Latt deg rive med?

9 Comments