Browsing Category Ukategorisert

Hjerteinfarkt-helg!

karusellop

Jeg har vært på nippet til å få hjerteinfarkt ved flere anledninger i løpet av helga. Og det er sportslige begivenheter som er årsaken. Ikke at jeg har vært så sporty selv. Eller jeg løp mitt første løp i Tromsøkarusellen i dag, det skal jeg ha! Det var så tungt at jeg trodde jeg skulle krekes underveis, enda jeg løp bare 5 kilometer, ikke 10. En kombinasjon av latskap gjennom vinteren, og forkjølelse den siste uka får ta skylda.

Jeg gikk optimistisk ut fra start, og løp på 5:45 den første kilometeren. Deretter var det bom stopp. Jeg kom meg ikke under 6:00, som er mila på timen-tempo, en eneste kilometer derfra og inn mot mål. Men jeg kom i mål! Og enda viktigere, jeg stilte til start. Det er nok av løpere som lar vær å stille til start når de ikke har formen inne, og må ta til takke med tider som ligger langt unna pers. Dørstokkmila–mammablogger 0–1.

At det nesten ble hjerteinfarkt på dagens løp er min egen feil. Må skjerpings til på treningsfronten, ja. Men eldstejenta og hennes lagvenninner på fotballbanen må ta sin del av skylda for at jeg har holdt på å stryke med opptil flere ganger i løpet av helga. I går spilte de to kamper i innledende runder i vinterserien. Jammen vant de begge kampene – mye takket være mødre som hoppet og skrek på sidelinja, det er jeg sikker på! Dermed blir det sluttspill neste helg. Huhei, hvor det går!

I dag spilte jentene turnering på hjemmebane. De er mange i troppen, og stilte derfor med to lag i turneringa. Det ene laget kom til finalen, det andre til bronsefinalen. Himmel og hav, noe så spennende har jeg sjeldent vært borti! Bronsefinale-laget hentet seieren hjem, finalen endte med knepent tap 2–3. Innsatsen var upåklagelig! Sølv og bronse til troppen, det er stas! Heia våre jenter! En herlig gjeng! Men jeg syns de kan ta litt mer hensyn til sine gamle foreldre på sidelinja, og slutte å gjøre kampene så innmari spennende.

Mandag og ny uke i morgen. Måtte den bli like strålende som helga har vært!

0 Comments

Nok ei fotballmamma-helg er over

fotballmammaer

Som mamma til ikke mindre enn tre ivrige fotballjenter sliter jeg på ingen måte med å fylle helgene. Denne helga har de to yngste spilt turnering. I går var 6-åringen i aksjon, i dag var det 11-åringen sin tur. Jeg trives godt i heiagjengen, men innrømmer likevel at jeg bannet stille inni meg da klokka ringte 6.45 i dag – på en søndag!

Da våre (les: 11-åringens) kamper var over, dro resten av familien hjem, mens jeg inntok kjent posisjon i kaféen – altså bak disken. Vi var arrangørklubb, det betyr dugnadstimer. Ikke superfestlig akkurat i dag, været ute var strålende! Vi snakker perfekt turvær! Men jeg skal ikke klage, jeg hadde perfekt selskap bak disken, av to andre mammaer på laget. Vi fikk kjørt oss i hoderegning, kan du tro. Jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med de som bestemte prisene. Hva er greia med at x antall varer kostet 15 kroner? Ting kan ikke koste 15 kroner! Den 5-eren roter til alt oppi hodet mitt! 10, 20, 30 og til og med 40 kroner kan jeg forholde meg til. Men straks den 5-eren kommer inn i bildet, går det i ball. Ja ja, jeg sto han av. Tror ikke det ble noen store regneskandaler.

Også neste helg blir det fotball på denne familyen. Da skal eldste i ilden. Turnering på hjemmebane torsdag og søndag, vinterserien på Bardufoss lørdag. Huhei, hvor det går!

0 Comments

Bokanmeldelse: «Beklager, jeg må være mamma»

8. mars i år, på selveste Kvinnedagen, ga blogger Karianne Gamkinn, bedre kjent som Mammadamen, ut sin første bok, «Beklager, jeg må være mamma». Karianne er en blogger jeg har fulgt over flere år. Jeg har lært henne å kjenne som en knakende god skribent, og ble derfor ikke det minste overrasket over at boka var både engasjerende og velskrevet. Men jeg var spent på hvordan boka ville treffe meg. Ville den være relevant? For selv om både jeg og Karianne skriver om barne – og familiepolitikk på bloggene våre, er vi ikke alltid enig om hvilke politiske virkemidler som vil komme samfunnet best til gode.

Men Karianne innfrir så det holder! Selv om boka er et friskt og viktig pust i debatten om dagens foreldrerolle, er det ingen politisk bok. Det er jeg uendelig glad for. Hadde hun benyttet anledningen til å argumentere for egne politiske synspunkter hadde boka blitt mindre tilgjengelig for det store publikum. I stedet deler Karianne av sin egen erfaring, hun er tydelig på at de valg hun og mannen Åge har gjort ikke er de eneste rette, og hun er veldig klar over at ikke alle kan eller ønsker å gjøre det samme.

I boka forteller Karianne åpent og ærlig om de utfordringer hun møtte på da foreldrepermisjonen var over og morsrollen skulle kombineres med hektisk jobb i et PR-byrå. Kombinasjonen ble mer krevende enn Karianne noen gang hadde drømt om. Hun hadde dårlig samvittighet for å levere sønnen i barnehagen, og hun hadde dårlig samvittighet for ikke å strekke til i jobben. Da hun fikk sitt andre barn valgte hun og Åge å utvide permisjonen for å få mer tid hjemme og for å slippe å sende yngstegutten i barnehagen før han var året. Samtidig sa Karianne opp jobben sin, og startet eget firma for selv å kunne ha bedre styring på tiden.

Noen av de første intervjuene som var gjort med Karianne etter boklanseringa fokuserte etter min mening for mye på at hun sa takk og farvel til karrieren for å være mer hjemme med barna. For Karianne valgte ikke hjemmetilværelsen. Ikke at det hadde vært feil, men det hadde vært en annen historie. Karianne valgte derimot å gründe sin egen bedrift. Det er hardt arbeid. Men det har sine fordeler, særlig i form av økt fleksibilitet.

Artikkelen «Tok tiden tilbake» som ble publisert i KK i begynnelsen av april, syns jeg gir boka og ikke minst forfatteren fortjent kred. Anbefales. Og så bet jeg meg merke i en av uttalelsene fra Karianne, en jeg skal dra frem fra ermet når jeg selv kjenner på skvisen i hverdagen som småbarnsmor i full jobb:

Å leve med barn er jo ingen unntakstilstand. Det er selve livet! 

Til slutt, jeg må bare gjengi et aldri så lite avsnitt fra boka. Et som fikk meg til å humre og le og ikke minst nikke gjenkjennende. Her forteller Karianne om noen av de tankene hun gjorde seg da hun ble klargjort for keisersnitt da yngstesønnen skulle komme til verden.

Hvorfor må vi kvinner gjennom så mye vondt? Det er hormoner og blod, den første mensen som kramper i magen, bekkenløsning og ryggsmerter, hemoroider og fødsler med magen i bue og rier med smertepiler som gjør så vondt at det ikke burde vært lov så langt inn på 2000-tallet. Så kommer barseltiden med sviende grønnsåpevask og rifter i underlivet og toalettbesøk hvor du ber til gud om at tingene kommer ut der de skal. Akkurat når du sitter der på do og ber, er det en som smiler sitt første smil til deg der han ligger på teppet på badegulvet, og en annen som river opp døra, ler og spør om du ikke snart er ferdig og blir med og leker. 

Som du skjønner, jeg kan varmt anbefale Kariannes bokdebut! Løp og kjøp!

2 Comments

Vintermånedene = bills bills bills!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Du husker kanskje «Destiny´s child»-sangen «Bills bills bills»? Vel, denne kunne fort vært theme song i undertegnedes hushold i perioden januar til mars. Eller vi sier januar til april, siden de kommunale avgiftene har en lei tendens til å ramle inn som en årlig aprilspøk. Det er nesten så jeg velger å la vær å betale skiten. For man kan jo fort mistenke at kommunen bare kødder når de setter forfallsdatoen til 1. april.

Kjenner du deg igjen? Jeg mistenker nemlig at vi ikke er de eneste som får den ene regningen etter den andre i månedene etter jul. Man er ikke kvitt ribbelukta i huset før postkassen, både den fysiske på husveggen og den i nettbanken, fylles til randen av regninger i alle varianter. Hvem har bestemt at all verdens leverandører og tjenestetilbydere skal ha betalt for alt mulig akkurat i vintermånedene? Veiavgiften, kommunale avgifter, strømmen koster skjorta, studielånet forfaller og i det hele tatt. Kan man ikke spre det litt? Hørt om månedlig betaling liksom? Jeg føler for å hylle bedrifter som tilbyr månedlig betaling via eFaktura. Jeg har nemlig en innebygd vegring mot regninger i papirs form. Får jeg en sånn en i posten kan du banne på at jeg får purring noen uker senere. Nei, send meg regningen elektronisk, så skal du se at du får pengene dine!

Men dere, nå har denne dama tatt grep. For et par uker siden satte jeg meg ned og gjorde det jeg burde ha gjort for lenge siden. Eller det er vel akkurat der problemet ligger. Jeg gjorde det for lenge siden. Så lenge siden at alle tall er utdatert. Jeg snakker selvsagt om budsjettering. Jeg brettet opp ermene og gikk løs på et årlig budsjett for heimen, med oversikt over alle faste utgifter av typen lån, forsikringer, kabel-TV, Internett, strøm, barnehage, SFO og annen moro.

Å sette opp budsjett er en morsom og ikke minst lærerik øvelse. Man plotter inn en liten sum her og en liten sum der, og plutselig er noen få små summer blir til en gigantisk totalsum! Så hva gjør man? Jo, når leverandørene ikke tilbyr månedlig betaling får man fikse det selv! Det betyr faste, månedlige overføringer fra lønnskonto til budsjettkonto. Det har vi hatt i mange år allerede. Men igjen, det lønner seg å operere med oppdaterte tall. Og ikke minst kan det være nyttig med jevnlige notes to self om at eventuell overskuddslikviditet på budsjettkontoen i august for eksempel, på ingen måte skal brukes til å kjøpe en eller annen ny duppedings man strengt tatt ikke har bruk for. Skjønner?

Får du som meg en zillion regninger i vintermånedene? Og ikke minst, har du tatt grep i form av et budsjett? 

Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget er skrevet av meg som privatperson. Ytringene du har lest kan på ingen måte knyttes opp mot min arbeidsgiver. Her er det trebarnsmoren med skrivekløe og sterke meninger som snakker, ikke webredaktøren i bank.

17 Comments

«The Pacific»: Uhyggelig realistisk krigsserie

Har du fått med deg Tom Hanks og Steven Spielbergs miniserie «The Pacific»? Serien har gått på NRK1 om tirsdagene nå i vinter. Nest siste episode (9 av 10) ble vist denne uka. Jeg og mannen sverger til dekoderen (jeg er jo opptatt med «Frustrerte fruer» hver tirsdag), og så episoden nå i kveld. Fy fader, jeg satt med hakeslepp og en ekkel følelse langt inni hjerterota store deler av tida. Jeg prøvde å strikke på eldstejentas ullester mens jeg så på. Men for å si det sånn, godt uti episoden kom det fra mannen: «Du glemmer å strikke». Jeg gjorde visst det. Jeg satt nemlig som paralysert og så på ødeleggelsene som utspant seg på skjermen.

«The Pacific» handler om amerikanernes innsats på øyene i Stillehavet under 2. verdenskrig. Kringsskildringene er mørke og realistiske. Her er få helter. Desto mer angst og elendighet. Serien er kort og godt uhyggelig realistisk. I episoden som nettopp ble vist på NRK ble de siviles dødskamp skildret med en kraft som traff meg som et slag midt i magen. Vi ble vitne til en mor og en baby som regelrett ble sprengt i luften av bomben som var plassert rundt morens liv. En annen baby ble funnet i hysterisk gråt ved siden av sine døde foreldre. Er det rart jeg lot strikketøyet falle?

«The Pacific» har blitt kritisert for å være svak på personskildringer. Jeg er til dels enig. Faktisk tok jeg meg i å påpeke at flere av episodene er for lik for bare et par uker siden. Kampscenene er gjentakende. Men det slår meg at det er helt greit. Serien formidler budskapet sitt på en utmerket måte. Krig handler ikke nødvendigvis om heltene. Om saken. Krig er meningsløst og brutalt.

Nå ser jeg frem til siste episode i neste uke. Noen happy ending blir det nok ikke.

Les NRKs anmeldelse av serien

Se traileren:

 Lar du deg påvirke av de inntrykkene du får via filmer og serier? Eller klarer du å distansere deg? 

7 Comments

Så ble man enda et år eldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/© Dawn Poland

Jøssenavn. Da var jeg plutselig enda et år eldre. 34. Hvor blir egentlig årene av??!

Ja ja, 34 er jo ingen alder. Og jeg trøster meg med at det tross alt blir bare bedre og bedre dette livet. Ikke én gang har jeg ønsket meg verken 5, 10 eller 20 år tilbake i tid. Nei, jeg har det helt utmerket som jeg har det nå. Men jeg må likevel innrømme at jeg var raskt ute med å korrigere 6-åringen da hun påsto at mammaen fylte 39 i dag. Note to self: man skal ikke tulle med at man blir 29. Noen kan fort misforstå 😉

Jeg har hatt en kjempefin bursdag. Kl. 9 ble jeg vekket med bursdagssang og kake med lys. Og ikke minst ble en trøtt mamma overøst med bursdagsklemmer. Og gaver! Jeg fikk en kjempekul laptopveske fra Golla av jentene. Rød! Og en sort regnkåpe fra Ilse Jakobsen av mannen. Begge deler sto høyt oppe på ønskelista mi, så gjett om jeg var fornøyd! Oppe på kjøkkenet hadde mannen og jentene dekket på frokostbord med blant annet kokte egg og kakao. For en fantastisk start på dagen!

Eldstejenta har spilt fotballturnering i dag. Jubilanten har vært i heiagjengen. Stor stas! Jeg, 6-åringen og 1-åringen fikk ikke med oss de to første kampene da. Minstejenta sover jo lur midt på dagen, så vi dro ikke i hallen (jepp, innendørsturnering, alt annet hadde vært dødfødt) før klokka var nærmere 15. Men vi fikk med oss to kamper, og ikke minst to flotte mål fra 8-åringen vår.

Da fotballen var over dro eldstejenta i bursdag til ei skolevenninne. Her hjemme mesket vi oss med kaffe og ikke minst sjokoladekakerester som har ligget i fryseren siden 6-åringens bursdag forrige helg. Alle i heiagjengen fikk. Eller alle og alle. Her snakker vi heiagjengen til eldstejenta, som besto av oss i husstanden + et vennepar og de to guttene deres.

I kveld har jeg hatt besøk av de to brødrene mine. Vi har spist nydelig chicken tikka masala, som mannen disket opp med. Og så ramlet vi plutselig over «Død snø» på TV, og ble sittende og glo på den. Vanligvis ikke min type film da, men jeg må innrømme at den fenget litt i all sin splatterprakt.

Men altså, nå skal jeg straks finne senga. Man må jo sørge for å få all den skjønnehetssøvnen man kan få. Man blir tross alt ikke yngre 😉

18 Comments

Middag og travle ettermiddager

Illustrasjonsfoto:
iStockphoto.com/© meadowmouse

Her i gården prøver vi å lage middag hver dag. Vi er nok ikke blant de mest kreative på middagsfronten, det skal sies. Det går mye på repeat, med pølser, potetmos, kjøttdeig og annen cowboymat. Og det til tross for at mannen og jeg stadig samtaler om behovet for å utvide middagsrepertoaret, gjerne i en litt sunnere retning. Men så var det det med tida da. Hvem er det som har tid til å lage utsøkte middagsmåltider fra bunnen av nå til dags? På en ukedag? Og til unger som er hellig overbevist om at man faller død om hvis grønnsakene (vi trumfer i dem) toucher borti potetmosen? Ikke vi i alle fall.

Denne uka har det vært ekstremt. I går for eksempel begynte onsdagsrennene her i byen. Begge de to eldste er med. Da vi kom hjem fra jobb begynte mannen umiddelbart å smøre ski og å pakke ski og staver i bilen. Jeg fikk ansvar for å fôre ungene før avreise til skistadion. De kan jo ikke gå skirenn på tom mage, det skjønner dere vel? Det ble enkel kost. Brødskive! Ungene protesterte høylydt! «Brødskive er ikke middag, mamma», lød de ville protester. Jeg tar det som et godt tegn, jeg. Et tegn på at de tross alt er vant til å bli servert varmmat når de kommer hjem fra skole og barnehage. Men brødskive ble det. Og til kvelds? Vafler hos gode naboer! En kjernesunn dag, med andre ord.

Det var ikke bedre stelt med middagsmat i dag. Da vi ramlet inn her hjemme hadde vi nøyaktig 5 minutter på oss før jeg skulle sitte i bilen med en festpyntet 6-åring ved min side. Hun var invitert i bursdag kl. 17, nemlig. Det gikk. Nesten. Bare 5 små minutter forsinket kjørte vi avgårde.

Da jeg kom hjem igjen sto mannen (med 1-åringen på armen) og eldstejenta ferdig påkledd i gangen. Eldstejenta har fotballtrening om torsdagene kl. 17.30. Mannen er lagleder, så de to småtrippet litt for å komme seg avgårde. Jeg overtok 1-åringen, og inn gikk vi. På kjøkkenet sto middagen. Pølser i brød. Ingen kulinarisk høydare akkurat, men det går kjapt og greit å lage. Mannen, eldstejenta og yngstejenta hadde allerede inntatt sitt utsøkte middagsmåltid (on the go, tydeligvis, det sto ingen tallerkener på bordet), så jeg kastet meg over maten, jeg også.

Ja ja, selv om det ble litt hektisk i ettermiddag, tok vi det igjen i kveld. Før ungene la seg dekket vi på bordet og spiste kveldsmat med kokt egg og kakao. Vi tente lys og kosa oss med en rolig stund sammen. Kan jo ikke drive og løpe rundt med maten i handa, mens man kler på og finner frem og ordner og styrer hele tida. Man må nyte maten! Så det så!

Har dere middag hver dag? Hvor kreativ er du/dere på middagsfronten? Og for all del, har du tips til enkel og grei (og ikke så altfor usunn) hverdagsmiddag? Del, menneske! Del!

5 Comments