Browsing Category uhørt

Blanke ark

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 28. desember. 

Mitt nyttårsforsett for 2014 er å være mer bevisst på hvordan jeg gjennom ord og handling
virker på andre. Myyye vanskeligere enn å trene mer og spise sunnere.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com 

Så ble det jul i år også. Og det til tross for at undertegnede kun lagde én av de obligatoriske syv sortene: Kakemenn. Og de lagde jeg mest for at ungene skulle få en følelse av å ha bakt til jul. Eller bakt og bakt. Jeg lagde ikke deigen selv. Hvorfor skulle jeg det, når jeg kan overlate jobben til Bakehuset? Tålmodighet er ikke min sterkeste side. Ikke ungenes heller. Derfor ender det som regel med at mor selv står alene på kjøkkenet og stikker ut de siste kakene, mens hun i sitt stille sinn banner på at dette var siste året det bakes julekaker ingen spiser likevel. For ærlig talt, småkaker er tørre saker. Sandkaker for eksempel. Jammen bærer de navnet med rette. Det er som å stappe en bit av Sahara-ørkenen inn i munnen. Nei, takke meg til sjokolade, potetgull og smågodt i jula.

I år som tidligere år har jula sørget for gode vekstvilkår for sideflesket. Heldigvis har jeg kastet meg på løpebølgen og som en konsekvens meldt meg på Mørketidsløpet første helga i januar. Ergo har det blitt noen løpeturer mellom matorgiene også. Likevel er jeg sånn passe daff her jeg sitter. Tankene vandrer. Jeg ser tilbake på året som har gått, og ikke minst fremover mot året som kommer. Det er alltid spennende med et nytt år. Hva vil det by på av opp- og nedturer? Ingen vet med sikkerhet. Selv ikke den mest drevne kontrollfreak kan forutsi hva som venter rundt neste sving. Irriterende, ikke minst for oss kontrollfreaker.

Selv om jeg har for vane å bryte nyttårsforsettet mitt midt i januar en gang, nekter jeg å tro at det er meningsløst å gjøre noen mentale øvelser for å stake ut kursen for det nye året. Så jeg prøver igjen. Jeg leste en gang at hvis man skal klare å holde nyttårsforsettet sitt er det viktig å velge et som ikke går på tvers av ens egen personlighet. Vi mennesker er også sånn skrudd sammen at vi har lettere for å slutte med noe enn å etablere nye måter å være på. Derfor bør man satse på å legge bort dårlige vaner, fremfor å etablere nye. Det klassiske nyttårsforsettet om å trene mer og spise sunnere funker som regel dårlig. Mitt nyttårsforsett i år er derfor av en litt annen karakter. Om det gjør det mer realistisk vites ei. Men jeg kjører på.

Gjennom sosiale medier har jeg vært så heldig å bli kjent med Cecilie Thunem-Saanum. Hun holder kurs blant annet i kommunikasjon og skriver om temaet både på egen blogg og for andre publikasjoner. Et av spørsmålene Cecilie ofte stiller har for alvor fått de små grå i gang hos meg. Spørsmålet lyder som følger: Hvordan virker du på andre? Smak på det. Selv kjenner jeg rødmen komme settende med tanke på svaret. For er jeg egentlig flink nok til å ta hensyn til hvordan jeg virker på andre? Hvordan virker jeg på mann og barn når jeg kommer sliten hjem fra jobb? Hvordan virker jeg på mine nærmeste når jeg møter motgang? Hvordan er jeg som kollega? Venninne? Er jeg flink til å se andre? Fremmede jeg møter på gata? På bussen? Hilser jeg? Smiler jeg? Bidrar jeg der jeg kan? Jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg har mye å gå på.

2014 venter på meg. På oss. Det nye året ligger der med blanke ark. Fargestiftene har vi selv. Jeg har planer om å bruke flest av de klare fargene. De energiske og glade. Samtidig skal jeg jobbe hardt for at mine farger skal harmonere med fargene til menneskene rundt meg. Og de gangene jeg farger med dystre fargetoner, skal jeg unngå å klusse til arkene til mine nærmeste. Det er mitt mål for 2014. Å være mer bevisst på hvordan jeg gjennom ord og handling virker på andre. Ønsk meg lykke til!

4 Comments

Grums og lykke på nett

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. november: 

Er det ikke det ene, så er det jammen det andre i sosiale medier. Før var det bilder av lekkert danderte middagstallerkener og sporty kjenninger i kompresjonstights som prydet Facebook-feeden. Nå er det inngrodde middagstallerkener på en overfylt kjøkkenbenk og svette løpetights i en stappfull skittentøyskurv som dominerer. VG har tatt ansvar. Plutselig er det #bakfasaden som gjelder. 

Vi har sett det før. Debatten om hvilke statuser som duger på Facebook raser med jevne mellomrom. Folk vil ha seg frabedt disse glansbildestatusene. For man blir jo så mistenksom! Er det sant at nabokjerringa har bakt brød, eller er det bare noe hun skryter på seg? Er hun virkelig så lykkelig som hun skal ha det til, venninnen som poster bilde av rødvinsglasset sitt i skinnet fra et stearinlys en fredagskveld? Har han virkelig vært ute og løpt, kollegaen som i statusoppdateringen forteller om både distanse og fart, eller er det bare fingrene som har løpt over tastaturet i fasadebyggingens navn? Hvordan kan vi stole på alle disse folkene bak skjermene? 
Kjære deg, pust rolig. Du trenger ikke å innkalle etterretningen for å avdekke sannhetsgehalten i den virkeligheten Facebook-vennene dine velger å presentere. Du trenger bare å vite at de små glimtene som legges ut på Facebook er nettopp det, små glimt fra en hverdag som rommer så uendelig mye mer enn det personens Facebook-tidslinje forteller. Og det skulle da ellers bare mangle. De pikante detaljene fra de tusen hjem klarer vi oss vel fint uten? 
Likevel er det altså et evig gnål om at folk er så falske på Facebook. Vi vil ha mer grums! Men ærlig talt. Når satt du sist i kaffeselskap og rapporterte fra den seneste krangelen med ektefelle eller samboer? Du gjør jo ikke det? Når tok du sist sats og skrek ut i en forsamling at sjefen er en kødd, ungene skulle vært solgt på loppemarked og svigermor er ei ku? Ikke alt hører hjemme i det offentlige rom. For når hver av oss har noen hundre venner på Facebook snakker vi faktisk om det offentlige rom. Noe er forbeholdt ens nærmeste. Det gjelder både på nett og i det virkelige liv. 
Undersøkelser viser at vi lar oss påvirke av det andre poster på Facebook. Vi blir rett og slett deprimerte! Men du, om du lar deg hisse opp av at andre poster positive statuser på Facebook, hvem er det da som har et problem? De? Eller du? Jeg stiller også spørsmål ved om det virkelig er så glansbildeaktig i sosiale medier som mange skal ha det til. Det er mulig det sier mest om meg og mitt Facebook-nettverk, men vi poster rett som det er innlegg om oppvask som flyter, mislykkede bakverk og skrotter som eser ut der de ligger godt plassert i sofaen. Flere treningsoppdateringer hadde nok gjort noe med sistnevnte utfordring. Gitt at oppdateringene hadde rot i virkeligheten da. 
Avslutningsvis vil jeg bare minne om følgende: Du velger selv hvem du vil være venn med på Facebook. Irriterer du deg over at enkelte poster for mange treningsoppdateringer, dype visdomsord og invitasjoner til Candy Crush og FarmVille og fandens oldemor, så tar det deg knapt et sekund å slette dem fra vennelisten. Du trenger ikke gjøre det en gang, hvis du helst vil slippe å gå så drastisk til verks. Du kan fjerne det de poster fra feeden din, uten å avslutte det digitale vennskapet. Voila, problem solved! 
5 Comments

Barns nettbruk er foreldrenes ansvar

Huffameg, det er laber innsats på bloggen om dagen. Hadde det ikke vært for Uhørt-spalten i iTromsø hadde det vært helt dødt her i flere måneder. Men men, litt er bedre enn ingenting vel? Her er i alle fall innlegget jeg figurert med i Uhørt-spalten i går, lørdag 28. september. Jeg valgte å ta utgangspunkt i og delvis gjenbruke et innlegg jeg har skrevet tidligere. For temaet er viktig. Denne gangen ga jeg innlegget tittelen «Barns nettbruk er foreldrenes ansvar».
 

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

20. august 1996 sto et leserinnlegg med tittelen “Internett er en flopp!” på trykk i Dagens Næringsliv. Skribenten mente bestemt at Internett var en motegreie som kom til å dø ut i løpet av få år. I dag vet vi at han tok feil. Internett er blitt en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke på Kik, Instagram eller Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. På mer enn ett foreldremøte har jeg hørt foreldre fnyse av alle disse nye nettkanalene og nærmest oppfordre til kollektiv boikott av Internett i stort. For det er jo så farlig der ute! Men blir farene mindre ved at vi som voksenpersoner nekter å forholde oss til dem?

I fjor forsvarte medieforsker Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo sin doktorgradsavhandling «Children and the Internet: Risk, Regulation, Rights». Hun er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør tvert imot la barna slippe til på Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. For visst er det farer der ute. Digital mobbing for eksempel er et utbredt problem også her til lands. Faktisk viser forskningsprosjektet EU Kids Online at det i Norge er flere barn som blir mobbet, på nettet og utenfor, enn i de fleste andre europeiske land. Her har vi en jobb å gjøre.

Men løser vi problemet digital mobbing med å holde barna unna nettet? Forskerne tror ikke det. De er tvert imot mest bekymret for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert. Og nettopp det sosiale er viktig. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å sosialisere. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Internett er definitivt kommet for å bli. I stedet for utelukkende å fokusere på de negative aspektene ved nettet, bør vi som voksenpersoner innta rollen som veiledere også i den digitale sfære. Det betyr at vi må vite hva som venter oss når barna sjekker inn på Habbo Hotel, inntar rollen som filmregissør i MovieStarPlanet eller bygger sitt eget nettverk på selveste sosiale medier-giganten Facebook. Og skal du veilede hjelper det om du vet forskjellen på en privat og offentlig Instagram-profil. Og at du kan forklare barnet ditt hvordan personverninnstillingene på Facebook bør konfigureres.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Redd Barnas nettvett-kampanje: “Barn har rett til å bruke nettet på en trygg og positiv måte. Som voksen har du ansvar for å støtte og veilede barn til å lære seg godt nettvett”. Dagens oppfordring. Til skolen. Barnehagen. Og ikke minst oss foreldre!

1 Comment

Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments

Kick ass, damer!

I går hadde jeg en tekst på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø. Stor stas! Aldri vært spaltist før, jeg. Og nå skal jeg altså være en av flere faste skribenter som veksler på å levere innhold til denne spalten fremover. Litt skummelt å plutselig skulle skrive i avisa. Nytt publikum. Men likevel, mest gøy! Min første spalte, som altså sto på trykk lørdag 29. juni, hadde tittelen Kick ass, damer!

Slik presenterer jeg meg i spalten. Artig å se det på
trykk, at jeg straks er i full drift i egen bedrift.
Reddi or not, here I come! 

Norske kvinner har hatt stemmerett i 100 år. Likevel er vi den dag i dag pinlig stemmeløse i den offentlige debatten. Fortsatt er 2 av 3 som uttaler seg i norske medier menn. Det er fristende å skylde på medienes manglende innsats for å finne kvinnelige kilder. Men sannheten er nok en ganske annen. I forbindelse med stemmerettsjubileet uttalte redaktør for tidsskriftet Samtiden, Cathrine Sandnes, til Aftenposten at hun ved å jobbe aktivt for å få tak i kvinnelige kilder kanskje kommer opp i en kvinneandel på 40 prosent. Uten noen ekstrainnsats overfor kvinnene dominerer menn med 80 prosent deltakelse. “Det virker som om menn har mye lavere terskel både for å henvende seg og for å si ja når de blir spurt”, sier Sandnes.

Også statsministerkandidat Erna Solberg er opptatt av at kvinner må bli flinkere til å si ja. I sin tale til norske kvinner etter at Kapital kåret henne til Norges mektigste kvinne inneværende år sa hun blant annet: “Mange sjanser kommer faktisk bare en gang. Og om du sier nei, finnes det alltid en annen, oftest en mann som sier ja”. Det går ikke alltid flere tog. Spørsmålet er om vi kvinner skal fortsette å slippe mannfolkene frem, mens vi selv står igjen på perrongen.

Hva er det som gjør at menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer? Ta nå jobbsøkerprosessen som et eksempel. Du leser stillingsannonsen for en jobb du har ordentlig lyst på. Ved kvalifikasjonskravene er det ulike mekanismer som slår inn, avhengig av om du er kvinne eller mann. Er du kvinne og oppfyller 4 av 5 krav, henger du deg med stor sannsynlighet opp i det ene punktet du ikke har helt kontroll på og lar vær å søke. Er du derimot mann og registrerer at du oppfyller 1 av 5 krav sender du fornøyd inn din søknad med den største selvfølgelighet! Og sånn forsterkes skjevhetene i arbeidslivet.

Under en konferanse ved Norges Handelshøyskole i mai i år rettet professor Bertil Tungodden søkelyset mot det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet vi har her til lands. Han mener mangelen på kvinnelige toppledere innebærer et betydelig effektivitetstap for det norske samfunn. Til Dagens Næringsliv sier Tungodden at flere kvinner burde utfordre menn i søknadsbunkene. “Menn som egentlig burde vært i 4. divisjon får spille i 1. divisjon”, mener han. Hva er egentlig greia her, damer? Hvorfor tillater vi at middelmådige menn tar posisjoner som både kunne og kanskje burde ha tilfalt en bedre kvalifisert kvinne?

I 2008 kom regjeringen med en handlingsplan for å øke andelen kvinnelige gründere. Målet var at kvinner skulle stå for 40 prosent av bedriftsetableringene i 2013. Vel, kalenderen viser 2013. Vi kan trygt konstatere at målet var en utopi. Fortsatt er bare 1 av 4 gründere kvinner, viser tall fra SSB. Årsakene er mange og sammensatte. Jeg har likevel bitt meg merke i en av faktorene forskningen trekker frem. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Igjen, vi feiger ut mens menn gasser på! Jeg syns det er på tide med en snuoperasjon!

Kan vi ikke bli enige om å slå litt mer fra oss, damer? Si litt oftere ja, selv når hjertet hopper over noen slag og kaldsvetten melder sin ankomst? Selv var jeg nær ved å besvime da jeg ble spurt om å være Uhørt-spaltist for iTromsø fremover. Men her er jeg altså. Jeg klarte det! Så bli med! La oss ta flere sjanser! Om det er risiko involvert? Javisst! Men husk, du risikerer også å lykkes!

16 Comments