Browsing Category twitter

Internett – sosialt eller usosialt?

Dette møtet på Emmas Drømmekjøkken i Tromsø
hadde aldri funnet sted hvis ikke det var for
det sosiale nettet!
Fra venstre: meg, @AstridVU og
@mettedosvik. Foto: @GlennVU

Er sosiale medier virkelig sosiale? Eller er det å være sosial utelukkende forbeholdt møter i det virkelige liv? Jeg spør fordi jeg mer enn én gang har møtt hoderisting og oppgitte kommentarer når jeg snakker om det sosiale nettet. Å påstå at nettet er sosialt er i beste fall naivt, må vite! Men vet du, jeg kunne ikke ha vært mer uenig!

Jeg ble kjent med det sosiale nettet for litt over 10 år siden. Som vordende brud var jeg fast bruker på Kvinneguidens diskusjonsforum. Så ivrig bruker var jeg at da redaktøren etter hvert søkte etter moderatorer for å hjelpe til med å holde styr på forumet var jeg raskt ute med å melde meg. Moderatorrollen var ulønnet. Vi var en gjeng jenter som brukte fritida vår til å lese forumet med lupe. Var vi i tvil om et innlegg brøt reglene kunne vi snakke sammen på bakrommet før vi eventuelt slettet. Og på bakrommet dere, der lå gullet! Det var der vi moderatorer ble en sammensveiset gjeng. Vi skravlet om alt mulig, løste verdensproblemer, småkranglet litt og i det hele tatt. Så godt kjent ble vi at da redaktøren inviterte til moderatortreff en helg var det som å møte en gjeng gamle kjente!

Selv om diskusjonsforum stort sett er et tilbakelagt stadium i livet mitt, har jeg stadig den samme opplevelsen av nettet som sosial arena. Særlig er det bloggingen og Twitter jeg opplever som sosialt. Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med andre bloggere. Flotte bloggere. Med meningers mot, et ironisk blikk på hverdagen, og ikke minst et oppriktig ønske om å gi av seg selv. Også på Twitter treffer jeg disse menneskene. De rause. Morsomme. Dyktige. Som svarer hver gang jeg stiller et faglig spørsmål. Deler av sine erfaringer. Kommer med tips og råd. Støtte og heiarop. På Twitter følger man gjerne et høyt antall personer. Og det sier seg selv, du blir ikke blir like godt kjent med dem alle. Men så er det noen da, som treffer deg midt i hjertet! Og noen av disse er du så heldig å få møte også i det virkelige liv. Gleden er stor når du da oppdager at de er akkurat som du hadde forestilt deg! De faker ikke på nettet!

Den siste tida har jeg hatt gleden av å få hilse på flere fine folk fra nettet. For noen uker siden var Astrid med bloggen I just had to tell you so i Tromsø. Hun og mannen har eget firma med fokus på sosiale medier, og denne gangen skulle de arrangere workshop i byen. Astrid har jeg vært så heldig å treffe ved et par anledninger tidligere. Første gang på Webdagene i Oslo i fjor. Deretter på Social Media Days i februar i år. Mellom de fysiske møtene har vi holdt kontakten på nett. Så da Astrid hadde ærend i Nordens Paris tok hun kontakt. Og vips, fikk vi lagt inn tid til en trivelig lunsj! Jeg, Astrid, Glenn (mannen til Astrid), og to tidligere kollegaer av meg som også kjenner Astrid fra Twitter og bloggverdenen.

Konferanser, som tidligere nevnte Webdagene, er blitt myyye artigere etter Twitters inntog. Plutselig kjenner man jo igjen halvparten av konferansedeltakerne fra Twitter-bildene! Og er du riktig heldig treffer du tvitrere du kjenner litt fra før. Som i år, da jeg for andre gang hadde gleden av å hilse på dyktige CecilieTS. Og Øyvind, med kaffetweetene. Det var litt hans feil at jeg havnet i konferansierens søkelys under Webdagene i fjor da. Men pyttsann, sånt må man vel bare regne med når man stikker hodet frem. Og så møtte jeg Elin, den mest sprudlende Bodø-jenta du kan tenke deg. Hun stilte i samme burgunderfargede strømpebuksa som meg på festmiddagen torsdag. Match made in heaven!   

Hvem flere traff jeg på Webdagene i år? Jo, Frøken Makeløs stakk innom i en pause. Vi snakker om en av de tøffeste bloggedamene jeg kjenner! Og ja, jeg sier kjenner, selv om jeg vet at mange vil være uenig i definisjonen når kjennskapet begrenser seg til tvitring, kommentarer på hverandres blogger, og diskusjoner på Facebook. Vi er ikke like enig alltid, Frøken Makeløs og jeg. Men å gå i dialog med bloggere som har et annet syn på verden enn det man selv har er noe av det mest lærerike du kan tenke deg! Det utfordrer. Og gir deg ny kunnskap. Og før du vet ordet av det, en trivelig samtale over en kopp kaffe!

Jeg skal avslutte snart. Ser at dette begynner å bli langt. Men jeg må jo fortelle om de flotte Tromsø-damene jeg møtte for litt siden. For det er ikke bare sånne nasjonale profiler man har gleden av å bli kjent med på nett. Også lokalt knytter man bånd bak skjermene. For et par uker siden møtte jeg tre trivelige jenter til lunsj her i byen. Ei kjenner jeg godt fra før. Vi har jobbet sammen og er nå gode venninner. De to andre kjenner jeg godt fra en litt annen arena. Twitter. Men igjen, det var som å møte gamle kjente! Skravla gikk fra første sekund. For når du treffer folk du har pratet med på nett kan du liksom hoppe over den innledende, litt klønete fasen du vet. Man har allerede en del felles referanserammer å ta utgangspunkt i. Så trivelig var det å lunsje med disse damene at vi nå har blitt enig om å gjenta suksessen månedlig! Det gledes!

Så, visst er det viktig å ta vare på de sosiale relasjonen i det virkelige liv. Ingenting er som et møte over en kopp kaffe, at familie og venner samles, å prate med andre ansikt til ansikt. Men å avfeie nettet som usosialt, det er jeg ikke med på!

Opplever du nettet som sosialt?

26 Comments

Tromsø – laaangt der oppe og ved verdens ende?

Etter kaffetweeten fra fjorårets Webdagene skulle man tro jeg hadde lært. Man må velge sine tweets med omhu! Holde lav profil. Hvis ikke kommer det en eller annen komikerjævel og skriker ut tweeten din til de noen-og-hundre-deltakerne som er på samme konferansen som deg. Når jeg nå har tatt turen til Social Media Days 2012 har jeg derfor vært bevisst på ikke å tvitre om kaffenød. Eller tissetrang. Men hva hjelper det når en uskyldig tweet som den under likevel fanger arrangørens oppmerksomhet?

Jepp, jeg sto opp kl. 5 i dag (eller litt over, jeg snoozet). Kl. 6 var jeg på plass på Tromsø lufthavn. 6.40 lettet SAS-maskinen. Jeg sov allerede 6.36. Jeg er nemlig velsignet med evnen til å sove under transport, en evne mannen (som beskylder meg for å være kjipt reisefølge) misunner meg. Kl. 8.30 (fem minutter før rute) var jeg på Gardermoen. Og scwupp, ca. tre kvarter senere var jeg installert på Latter på Aker brygge, klar for læring. Da hadde jeg rukket å avlevere bagasjen på hotellet og tilbakelagt den siste biten til arrangørstedet til fots.

Men hva skjer så, ved konferansens start? Jo, iQualifys Nils Petter Nordskar ønsker velkommen. En trivelig kar, skal man tro ryktet i sosiale medier. Dyktig og anerkjent kommunikatør. At Terje Sporsem kunne finne på å henge seg opp i den teite kaffetweeten min i fjor er forståelig. Men hvem hadde trodd at fagfolk skulle referere den høyst uskyldige morgenfly-tweeten nevnt ovenfor? Jeg skvatt ordentlig da det fra scenen lød: «Er Liv-Inger Rosvoll her?». Jeg sa at han er dyktig? Vel, la oss overse det faktum at han ikke kan forskjell på e og o. Rosvoll, du liksom! Anyway, han gjentok spørsmålet, og det var bare å melde seg. Hva han ville? Jo, han (og opplagt flere med han) syns det var så imponerende at folk kom helt fra Tromsø for å være med på konferansen! La meg understreke at vi var flere tromsøværinger til stede. Bare jeg var teit nok til å tvitre om avreisetidspunktet.

Og nå beveger vi oss inn mot poenget med dette innlegget. Tromsø, er det så himla langt unna Oslo egentlig? Jo, jeg skjønner at det er lengre unna enn for eksempel Drammen, Stavanger, Trondheim og et ukjent antall andre byer og tettsteder i Norge. Men det er ikke verdens ende, vet dere. Etter at jeg begynte i ny jobb, hos Universitetet i Tromsø (UiT), har jeg reflektert litt rundt akkurat dette. For som utdanningssted er det viktig å understreke overfor studiesøkere sørfra at det slett ikke er spesielt krevende å reise til og fra Tromsø. I alle fall ikke hvis du bor innen rimelig avstand til Gardermoen. Vi snakker en flyreise på i underkant av to timer. Og når du lander i Tromsø, ja da er du mer eller mindre midt i smørøyet med en gang. Flyplassen ligger på selve Tromsøya, bare ti minutters kjøring fra både sentrum og UiT. Pris trenger heller ikke være noen terskel. Bestiller du i god tid får du fly tur-retur for godt under 1000-lappen. Jeg var for eksempel sørpå i helga også, jeg. For å drikke ut en venninne. Det lar seg gjøre. Vi snakker ikke Nordpolen akkurat.

Hvilket forhold har du til Tromsø? Laaangt der oppe og ved verdens ende, syns du? Har du besøkt den vakre byen vår? Eller Nord-Norge overhodet? Hvis ikke har du gått glipp av noe, det kan jeg love deg! Det er ikke for ingenting at jeg valgte å retvitre tweeten under på formiddagen i dag.

PS. For den som måtte lure: Social Media Days har vært fantastisk så langt! Dyktige foredragsholdere. Spennende debatt! Gleder meg til fortsettelsen i morgen. Du kan forresten følge konferansen på #SMD2012 på Twitter, eller lese de imponerende notatene til Kjetil Østereng.

6 Comments

Følge bloggen min på Facebook?

Visste du at du kan abonnere på de offentlige Facebook-oppdateringene til
selveste Mark Zuckerberg? Også jeg har åpnet for abonnering på
min Facebook-profil. Regner med å ha 10,8 millioner abonnenter
any day now… 😉

Før jul etablerte mange av mine medbloggere en egen Facebook-side for bloggen sin, blant annet Pia og Elisabeth. Jeg syns det er en strålende idé, og har vurdert det samme selv. Faktisk begynte jeg å jobbe med en Facebook-side for Liv-Ingers blogg for lenge siden, jeg fikk bare aldri ferdigstilt den og aldri publisert. Like greit egentlig, for nå har Facebook introdusert ny funksjonalitet: abonner. Siden jeg ikke blogger anonymt tester jeg ut det i stedet, jeg. Så får jeg heller ferdigstille Facebook-siden ved en senere anledning, hvis jeg får mistanke om at det vil funke bedre.

Hva betyr så dette, spør du kanskje? Jo, det betyr at jeg har åpnet for at hvem som helst kan abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer. Litt bråkjekt, syns du? Er ikke dette med abonner mest for offentlige (les: interessante) personer? Jo, kanskje. Men jeg har i alle fall tilrettelagt for at alle som leser bloggen min, men som ikke finner det naturlig å være venn med meg på Facebook, likevel kan følge bloggen på Facebook. Ved å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer får du mine blogginnlegg opp i Facebook-feeden din. Og du kan følge kommentarene som kommer til innleggene på Facebook. Det er nemlig ofte der jeg får flest kommentarer.

Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook. Det gir god spredning. Faktisk er Facebook den kanalen som genererer størst trafikk inn til bloggen. Jeg får også kommentarer på Facebook som jeg vet jeg ikke ville ha fått direkte på bloggen. På en måte er det synd at lange kommentartråder ofte holdes utenfor bloggen. Samtidig er det positivt at jeg får kommentarer fra et større publikum.

I første omgang er det bare blogginnlegg jeg kommer til å legge ut offentlig på profilen min. Du kommer altså ikke til å bli spammet ned med andre statusoppdateringer om du velger å abonnere på min profil på Facebook. Men merk, enn så lenge. Jeg prøver meg litt frem.

Jeg har lagt opp en egen boks til høyre på bloggen min, hvor du kan velge å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer og/eller følge meg på Twitter. Og merk, er du venn med meg på Facebook får dette ingen konsekvenser for deg. Du får opp innleggene mine akkurat som før, til akkurat like stor begeistring (eller irritasjon) som tidligere.

Hva syns du om at bloggere deler blogginnleggene sine på Facebook? Er det enklere for deg å kommentere på innlegg på Facebook, eller spiller det ingen rolle for deg?

5 Comments

Sosiale medier gjør verden litt mindre

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg syns sosiale medier er toppen! Joda, jeg ser at det er utfordringer knyttet til de nye kanalene. Digital mobbing, ukritisk deling og alt det der. Men la oss for all del ikke glemme fordelene. For de er mange. Jeg vil påstå at sosiale medier gjør verden litt mindre. Plutselig kan du sitte der og utveksle meninger med folk du ellers bare ser på TV. Bygge nettverk med mennesker som deler din interesse for enten fagfeltet du jobber med eller hobbyen du bedriver, uavhengig av alder, bosted og andre begrensende faktorer. Sosiale medier byr rett og slett på uante muligheter. Man må bare være nysgjerrig. Og sette seg litt inn i hvordan de ulike kanalene fungerer.

Årsaken til dette begeistrede innlegget akkurat nå er en kort Twitter-samtale jeg hadde med en mye omtalt norsk politiker i går kveld. Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook, for å tilgjengeliggjøre dem for lesere som ellers ikke ville ha fanget dem opp og for å innhente tilbakemeldinger også fra dem som ikke ønsker å legge kommentaren sin på selve bloggen. Innlegget om graviditet i jobbintervjuet ble blant annet kommentert av en tidligere skolevenninne av meg. Vi var i grunnen ganske enig om nevnte tema, til tross for at vi i andre saker står relativt langt fra hverandre. Men vi er begge skjønt enig om at det å være enig ikke er noe mål i seg selv. Målet er å diskutere og å utveksle meninger. Det er derfor jeg blogger. Og derfor hun kommenterer.

Gårsdagens debatt dreide etterhvert over på Lysbakkens ammeutspill. I likhet med mange andre mener min venninne at Lysbakken har trampet i klaveret ved å oppfordre norske kvinner til å droppe eller begrense ammingen for at far skal få være hjemme med barnet. Anyway, ammeutspillet til Lysbakken er egentlig ikke poenget her. Saken ble behørig omtalt i et ukjent antall blogger mens jeg skrev på den mye omtalte masteroppgaven min, så jeg tror jeg lar den ligge. Poenget er at man plutselig kan innhente innspill fra politikeren in question. Da min venninne viste til at Lysbakken faktisk lanserte slagordet «Mer pappa – mindre pupp» henvendte jeg meg umiddelbart til min venn Google. Jeg kunne da vitterlig ikke huske noe sånt slagord? Jeg googlet, men fant ikke. Og det var da det slo meg. Hvorfor ikke spørre Lysbakken selv? Som sagt, så gjort. Kort tid etter fyrte jeg av følgende tweet til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken:

Under en time senere fikk jeg følgende svar:

Jeg syns sånt er helt fantastisk! At et regjeringsmedlem på null komma niks kan svare på spørsmål fra en hvem-som-helst i Tromsø. Nå sier dette selvsagt noe om Lysbakkens bruk av sosiale medier. Han har opplagt skjønt noe ikke alle politikere har skjønt. Ennå. Men de andre politikerne kommer etter frem mot stortingsvalget i 2013. Det må de skal de henge med.

Et lite tips sånn på tampen. Vil du lære mer om politikernes bruk av sosiale medier bør du følge høyskolelektor på BI, Cecilie Staude på Twitter og/eller blogg, og valganalytiker Svein Tore Marthinsen på Twitter og/eller blogg fremover. De gjennomfører for tiden en analyse av politiske partier og politikere i sosiale medier. Veldig spennende!

Har du opplevd at sosiale medier gjør verden litt mindre? Hvilke muligheter har vi med sosiale medier som vi ikke hadde før?

6 Comments

Twitter, en komiker og en rødmende trebarnsmor

Jeg har vært på konferanse. Stor og lærerik sådan. I to dager sugde jeg til meg ny kunnskap om den digitale verden jeg besudler mine små grå med til daglig. Det var fokus på brukervennlighet, innholdsstrategi, analyse og mye annet nyttig. Den største lærdommen for min del var dog ikke del av det faglige programmet. Jeg lærte meg at man må velge sine tweets med omhu, ellers blir man plutselig sitert fra scenen både gjennom tale og sang.

Hvis du ikke bruker Twitter selv skjønner jeg at dette innlegget kanskje ikke helt gir mening. Men altså, på konferanser tvitrer man gjerne underveis. Noe er fag. Annet er svada. Man definerer en hashtag (dette tegnet #) for å samle alle tweets fra konferansen. På den måten kan alle som deltar se hva andre konferansedeltakere skriver, samtidig som de stakkarene som ikke kunne delta får et verktøy for å føle seg litt inkludert likevel. Anyway, ved konferansens første dag fyrte jeg først i vei følgende tweet:

@sporsem er da komiker Terje Sporsem, som var hyret inn som konferansier. Fyren var virkelig full av energi. Han var morsom. Jeg var forventningsfull. Vel i gang med første foredrag kjente jeg likevel at noe manglet for min del. Kaffe! Konferansen samarbeidet med Espresso Mobile, som disket opp med den lekreste kaffe til koffeinhungrige konferansedeltakere. Men denne morgenen var det laaang kø foran standen deres. Det var også kø herfra til evigheten foran bordet med sort kaffe. Så jeg valgte å melde pass. Dette ga jeg også uttrykk for på Twitter:

Det fine med Twitter er at man raskt får tips fra andre når man selv er i nød. Kort tid etter at kaffetweeten min var sendt i vei fikk jeg følgende melding i feeden min:

Godt tenkt egentlig. Problemet er at jeg hadde vært dum nok til å sette meg langt fremme og midt i, noe jeg også forklarte til den hyggelige mannen. Han kom da med flere tips, denne gang av typen «få anfall og bli båret ut, oppmerksomhet og medynk gir kaffe i halsen». Vi hadde noen tweets frem og tilbake. Humret og lo litt. Ante fred og ingen fare. Helt til første pause. Da Sporsem… Eller vi er vel på fornavn nå? Jeg prøver på nytt: Da Terje (!!) hadde forklart alt det praktiske ga han uttrykk for sin O Store Bekymring. Og den bekymringen var på mine vegne. «Vil Liv-Inger få seg kaffe i pausen?», spurte han. Jøss. Trenger jeg å si hvor ille rød jeg ble i kinnene?? For all del, jeg syns det var morsomt. Jeg tåler sånt, jeg. Ellers hadde jeg jo valgt å holde lav profil i den digitale sfære, i stedet for å tvitre, blogge og hele sulamitten. Men rødme, det gjorde jeg. Det tror jeg mine kollegaer kan bekrefte.

Vel, jeg ilte ut i køen og skaffet meg en herlig Caffe Mocca. En liten sjokoladebit fikk jeg meg også, av en snill mann som vandret rundt og delte ut snadder fra en stor skål med smågodt. Vel inne i konferansesalen igjen måtte jeg jo fortelle den bekymrede komikermannen at alt var bra, så jeg svarte:

Søte mannen passet selvsagt på å fortelle også dette høyt foran alle konferansedeltakerne. Ny runde med rødming. Men også med latter. Folk vil bli sett, sa en av foredragsholderne senere på dagen. Vi vil jo det! Og hadde jeg tatt det ille opp hadde jeg jo ikke fyrt av denne:

Og jeg fikk svar:

Ved konferansedagens slutt trodde jeg tweeten var gjemt og glemt. Jeg tok feil. Da Terje (jeg sa jo at vi er på fornavn!) fremførte sin egen sang om Webdagene under festmiddagen på kvelden var undertegnedes kaffetrang med! Atter en ny runde med rødmende trebarnsmor. Heldigvis var det mørkt i lokalet.

Jeg vurderte å ta igjen overfor den munnrappe sunnmøringen. Under kveldens stand-up fortalte han hvordan det å få vite at du skal bli far endrer seg fra barn nr. 1 til nr. 4. Første gang han fikk høre «Terje, jeg er gravid» var det seiersdans og vill jubel over at produksjonsutstyret funker! Sånn var det også med nr. 2. «Jøss, du virker fortsatt??», med oppmerksomheten rettet mot snoppen. Deretter dalte begeistringen. Da han for fjerde gang fikk høre «Terje, jeg er gravid» svarte han ifølge historien kort: «Takk for info». Herregud, som vi lo! Mannen kan sine saker som komiker. Men altså, det med å ta igjen. Jeg vurderte å fyre av følgende tweet: «Terje, æ e gravid». Men jeg lot vær. Tromsø er en liten by. Rykter har oppstått for mindre ting enn en uskyldig tulletweet.

19 Comments

Tvitrer du?

Twitter-ikoner fra Graphic Mania

Denne damen har for alvor fått øynene opp for Twitter. Fra å ha tvitret en gang i skuddåret er jeg nå innom Twitter flere ganger om dagen. Jeg tvitrer, retvitrer, lærer og ler. Jepp. Det er Twitter i et nøtteskall for meg.

Selv debuterte jeg på Twitter i mars 2009. Men den gang fikk jeg aldri helt taket på disse 140 tegnene. Eller problemet var ikke å holde seg innenfor 140 tegn. Problemet var å finne ut hva man skulle si med dem. Jeg skjønte liksom ikke helt vitsen. Jeg hadde jo Facebook! Nå skjønner jeg at jeg har vært ute og syklet.

Hva bruker jeg så Twitter til? Vel. På Twitter får jeg tips om gode artikler, blogginnlegg og lignende om mitt eget fagfelt. Jeg lærer stadig noe nytt. Siden jeg jobber med nettkanalen er det avgjørende å henge med i svingene. For utviklingen går så fort. Akkurat der er Twitter et genialt verktøy. Gjennom å følge dyktige og ikke minst anerkjente fagpersoner kan man ikke unngå å få med seg det som er nytt. I tillegg får man kjapt svar dersom man stiller omverdenen faglige spørsmål. I forrige uke for eksempel spurte jeg om noen hadde tall på antall norske Linkedin-brukere. Det gikk ikke mange minuttene fra spørsmålet var stilt til jeg hadde fått svar.

Twitter er også en kilde til mye latter for mitt vedkommende. I dag for eksempel holdt jeg på å ramle av stolen da jeg så Espen Eckbos kommentar til saken om kritikkverdige forhold i pelsnæringen: 

Hvordan er det med deg? Henger du med på Twitter? Har du hørt om hashtags for eksempel? Visste du at hashtags brukes for å gruppere tweets om ulike emner, eller er du hellig overbevist om at en hashtag er noe de überkule røyker i smug?

Og for all del: jeg er Twitter-rookie, og tar gjerne imot tips til hvem jeg burde følge! Og ikke minst, gode tips om vettug bruk av Twitter.

9 Comments