Browsing Category Tromsø

Løpefeberen herjer!

Løpefeberen herjer her i byen (som det fremkommer i denne radioreportasjen mannen lagde i mai i år). Man skulle tro man opp gjennom årene hadde utviklet immunitet mot sånn type feber. Men den gang ei! Tromsøværingene løper som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! 4. mai postet jeg følgende på Twitter:

Mila, du. Ikke minimaraton på 4,2 kilometer. Eller Labb og Line-løpet, for de minste (som kanskje hadde egnet seg best for en urutinert løper som meg). Nei, mila! Skal det være, så skal det være liksom! Jeg tuller ikke når jeg først bestemmer meg. Så da var det bare å begynne å trene da. På ordentlig. Jeg har jo medlemskap på treningssenter (byens beste for øvrig), og passer på å steppe med både to og fire kasser med (u)jevne mellomrom. Men nå måtte det løpes også. Ingen vei utenom.

For ei som i utgangspunktet syns 5-6 kilometer er en laaang løpetur (på grensa til selvpining), var det en aldri så liten terskel å komme over for å takle 10 seige kilometer. Men innsatsen ga resultater. Og da jeg for første gang løp 8 kilometer sammenhengende uten å ramle sammen som en sekk gikk jeg nesten av skaftet. Plutselig var det ikke nok å fullføre mila, jeg skulle gjøre det på maks en time! Og holdt jeg dette idiotiske innfallet for meg selv? Neida. I kjent stil skrek jeg det ut i sosiale medier. Sjekk Facebook-statusen min 28. mai: 


Etter denne særdeles lite gjennomtenkte utbasuneringa gikk det imidlertid bare nedover. Kjapp hoderegning tilsier at mila på timen tillater maks 6 minutter per kilometer i gjennomsnitt. Vel, det var ikke snakk om at jeg lå an til det på de neste løpeturene. Og det selv om jeg slett ikke løp ei mil. Jeg la meg på 7-8 kilometer. Men selv da klarte jeg ikke makstida. Jeg lå på 6:10 de gangene jeg syns det gikk bra. Som regel slet jeg meg til 6:15 og det som verre er.

Men jeg var bestemt på å prøve! Derfor ble det altså trening også i Tyrkia (ref. forrige innlegg). Og det må ha hatt effekt! For dagen etter hjemkomst løp jeg ei mil for første gang i mitt liv! Tid? 1 time og 13 små sekunder! Aaargh, så nært! Og bare seks dager igjen til den store finalen! Midnight Sun Marathon, løpefesten over alle løpefester her nord! Kunne det gå?

Gjett om jeg var nervøs da jeg stilte til start lørdag kveld. Med en skreddersydd spilleliste på øret la jeg i vei! Etter 5 kilometer lå jeg litt foran skjema. Jeg var superoptimist! Deretter løp jeg litt i villrede de siste kilometrene. For jeg droppet treningsappen (RunKeeper) og stolte på kilometermerkinga og pulsklokka. Det skulle jeg jo ikke ha gjort! Hvor var kilometermerkene?? Det er godt mulig jeg løp sånn passelig i svime, men jeg så ikke et eneste vettugt kilometermerke fra 6 kilometer og inn! Jeg hadde en viss følelse av at beina gikk i riktig tempo. Pusten sa også sitt (hadde musikken litt for lavt, og hørte derfor min egen åndenød, dritirriterende!). Og det gikk! Jeg klokket inn 59:11 på min egen stoppeklokke! Og utpå kvelden ble nettotida bekreftet på resultatsidene til MSM. 00:59:09.82. Lovely! Det O Hårete Målet var i boks!

Det beste med hele prosjektet er likevel ikke at jeg klarte mila på timen nå på lørdag (selv om det selvsagt er bonus). Det beste er at jeg har hatt det gøy underveis! Og ikke minst, jeg har lyst til å fortsette å løpe. Har det klikket for meg, spør du kanskje nå? Meget mulig. Men i så fall er jeg i godt selskap. Og en aldri så liten bonus har jeg fått også. Bukser som tidligere har ligget i skapet av årsaker vi ikke trenger å gå så fryktelig nøye inn på, passer plutselig! Er det håp for bunaden neste 17. mai??

Avslutningsvis noen bilder fra lørdag. Jeg var ikke den eneste i husstanden som stilte til start. Vi stile alle mann alle! De to yngste løp Labb og Line-løpet. Snart-10-åringen løp minimaraton. Og jeg og mannen løp mila (mannen for tredje gang). Løping er gull for både liten og stor!

Svigermor (som passet ungene mens vi voksne løp) knipset
et bilde av femkløveret før avreise hjemmefra.
Hmmm, må visst få fikset den etterveksten snart…
To fornøyde frøkner etter Labb og Line-løpet. 
Mor selv etter ca. 6 km. Bildet er tatt
av MSM-fotograf Truls Tiller. Jeg
er så stolt av at det tilsynelatende slett ikke
ser ut som om jeg holder på å dø (en
illusjon, tunga hang garantert ned på knærne
ett sekund senere) at jeg tillater meg å dele
bildet som ble lagt ut på
MSMs Facebook-side. 
Tadda! Fin-fin medalje fikk jeg! 
Medalje en nå én ting. Vel hjemme igjen ventet en
om mulig enda bedre premie: godterier herfra til evigheten!
Ja, og så stoppet vi på Dolly´s på vei hjem og kjøpte
pizza. Man blir sulten av å løpe! 

Løper du? Eller overlater du det til oss andre fjols, som følger flokken og bestemmer seg for å løpe fordi «alle andre gjør det»?

12 Comments

Tromsø – laaangt der oppe og ved verdens ende?

Etter kaffetweeten fra fjorårets Webdagene skulle man tro jeg hadde lært. Man må velge sine tweets med omhu! Holde lav profil. Hvis ikke kommer det en eller annen komikerjævel og skriker ut tweeten din til de noen-og-hundre-deltakerne som er på samme konferansen som deg. Når jeg nå har tatt turen til Social Media Days 2012 har jeg derfor vært bevisst på ikke å tvitre om kaffenød. Eller tissetrang. Men hva hjelper det når en uskyldig tweet som den under likevel fanger arrangørens oppmerksomhet?

Jepp, jeg sto opp kl. 5 i dag (eller litt over, jeg snoozet). Kl. 6 var jeg på plass på Tromsø lufthavn. 6.40 lettet SAS-maskinen. Jeg sov allerede 6.36. Jeg er nemlig velsignet med evnen til å sove under transport, en evne mannen (som beskylder meg for å være kjipt reisefølge) misunner meg. Kl. 8.30 (fem minutter før rute) var jeg på Gardermoen. Og scwupp, ca. tre kvarter senere var jeg installert på Latter på Aker brygge, klar for læring. Da hadde jeg rukket å avlevere bagasjen på hotellet og tilbakelagt den siste biten til arrangørstedet til fots.

Men hva skjer så, ved konferansens start? Jo, iQualifys Nils Petter Nordskar ønsker velkommen. En trivelig kar, skal man tro ryktet i sosiale medier. Dyktig og anerkjent kommunikatør. At Terje Sporsem kunne finne på å henge seg opp i den teite kaffetweeten min i fjor er forståelig. Men hvem hadde trodd at fagfolk skulle referere den høyst uskyldige morgenfly-tweeten nevnt ovenfor? Jeg skvatt ordentlig da det fra scenen lød: «Er Liv-Inger Rosvoll her?». Jeg sa at han er dyktig? Vel, la oss overse det faktum at han ikke kan forskjell på e og o. Rosvoll, du liksom! Anyway, han gjentok spørsmålet, og det var bare å melde seg. Hva han ville? Jo, han (og opplagt flere med han) syns det var så imponerende at folk kom helt fra Tromsø for å være med på konferansen! La meg understreke at vi var flere tromsøværinger til stede. Bare jeg var teit nok til å tvitre om avreisetidspunktet.

Og nå beveger vi oss inn mot poenget med dette innlegget. Tromsø, er det så himla langt unna Oslo egentlig? Jo, jeg skjønner at det er lengre unna enn for eksempel Drammen, Stavanger, Trondheim og et ukjent antall andre byer og tettsteder i Norge. Men det er ikke verdens ende, vet dere. Etter at jeg begynte i ny jobb, hos Universitetet i Tromsø (UiT), har jeg reflektert litt rundt akkurat dette. For som utdanningssted er det viktig å understreke overfor studiesøkere sørfra at det slett ikke er spesielt krevende å reise til og fra Tromsø. I alle fall ikke hvis du bor innen rimelig avstand til Gardermoen. Vi snakker en flyreise på i underkant av to timer. Og når du lander i Tromsø, ja da er du mer eller mindre midt i smørøyet med en gang. Flyplassen ligger på selve Tromsøya, bare ti minutters kjøring fra både sentrum og UiT. Pris trenger heller ikke være noen terskel. Bestiller du i god tid får du fly tur-retur for godt under 1000-lappen. Jeg var for eksempel sørpå i helga også, jeg. For å drikke ut en venninne. Det lar seg gjøre. Vi snakker ikke Nordpolen akkurat.

Hvilket forhold har du til Tromsø? Laaangt der oppe og ved verdens ende, syns du? Har du besøkt den vakre byen vår? Eller Nord-Norge overhodet? Hvis ikke har du gått glipp av noe, det kan jeg love deg! Det er ikke for ingenting at jeg valgte å retvitre tweeten under på formiddagen i dag.

PS. For den som måtte lure: Social Media Days har vært fantastisk så langt! Dyktige foredragsholdere. Spennende debatt! Gleder meg til fortsettelsen i morgen. Du kan forresten følge konferansen på #SMD2012 på Twitter, eller lese de imponerende notatene til Kjetil Østereng.

6 Comments

Fin-fin hyttehelg! Og cupcakes-vinner!

Vi har vært på hyttetur i helga. Sammen med gode venner. Fire voksne, seks små. Vi hadde det helt toppers! Vi spiste god mat. Skravlet og strikket. Spilte spill med de små. Leste. Og lekte både inne og ute. Litt vindfullt ute på lørdag. Men vi sto han av, som vi sier her nord.

Under ser du bilder fra vår ferd til den flotte stranda like nedenfor hytta på Brensholmen lørdag. Kjenner du ikke Brensholmen? Nei? Vel, vi snakker om et lite paradis på jord. På Kvaløya. Øya vi bor på. Nå bor vi bare 15 minutters kjøring fra Tromsø sentrum da. Brensholmen og Sommarøy ligger 45 minutter lenger ut. Og der snakker vi vakrere enn vakrest. Bare jeg vinner i lotto skal jeg kline til med ei hytte der ute selv. Og jeg satser på snarlig realisering av den drømmen. Har nemlig lagt en klekkelig lottogevinst inn i budsjettet for 2012. Nå spørs det om nevnte budsjett er et spesielt godt utgangspunkt for søknad om lån til hytte, men men. Hvor nøye skal man være liksom? Når gevinsten er i boks trenger jeg jo uansett ikke å låne ei krone. Så det så.

Yngste frøken fjong på vei ned i fjæra. Lite snø hittil i år. Men
vi satser på bedring, sånn at vi får hvit jul.
Mellomstesnupp er kokfornøyd med tingenes tilstand.
Eldstejenta tester skjebnen.

Før helga lanserte jeg denne bloggens første giveaway ever. Frist for å delta var i går. Vinneren kårer jeg i dag, som lovet. Og tadda, jeg la inn de 27 loddene i et regneark. Prøvde å stokke dem litt tilfeldig. Sånn.

 La inn tallene 1-27 på random.org. Og voila, frem kom nr. 25.

Og hvem lå på nr. 25? Jo, Elise med bloggen theelise.com. Praktisk, siden dama bor bare et litt langt steinkast unna meg. Og nei, jeg har ikke juksa for å få smake på baksten. 😉

3 Comments

Gi oss badeland i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I sommer badet vi. Masse. Vi var på badelandet i Kristiansand dyrepark tre ganger. I Pirbadet i Trondheim én gang. Og på Polarbadet på Bardufoss én gang. Yngstejenta gikk fra å klamre seg fast til oss voksne så snart tåspissene traff vannflata, til å flyte pludrende rundt i bassenget på egenhånd bare hun fikk armringene på seg. I løpet av kun kort tid rakk hun altså å bli trygg i vannet. Toppers selvfølgelig. Men jeg merker at jeg blir irritert. Hvorfor i all verden har vi ikke badeland i Tromsø? En by med nærmere 70 000 innbyggere, og så har vi ingen steder å dra hvis hele familien har lyst til å svømme og kose seg sammen? Latterlig!

Historien om badelandet i Tromsø er lang. Og uoversiktlig. Det hersker liten tvil om at et badeanlegg hadde blitt godt besøkt. Småbarnsfamilier her i byen er nemlig ikke bortskjemt med tilbud som passer for alle aldersgrupper. Regner det nå en søndag kan vi liksom velge mellom selene på Polaria eller utstillingene på Tromsø museum. Eller er museet åpent om søndagene? Jeg aner ikke. Jeg vil bade! Det skal også sies at det er begrenset hvor ofte det er interessant å ta de små med på nevnte attraksjoner. Men bading, det er artig hver gang! Og i eviglange økter.

Men altså, hvis man er enig om at et badeanlegg hadde gått rundt her i byen, hvorfor bygges det ikke da, spør du kanskje? Vel, først må man bli enig om hva man skal klemme inn i et sånt anlegg, i tillegg til basseng og sklier og badstuer og sånt. Skal det huse en innendørs fotballhall/konsertarena av dimensjoner? Hvilke næringsaktører kan anlegget huse? Hva skal prosjektet hete? Hvilke signaler gir navnet? Hvor skal det ligge? Argh. For Guds skyld (og jeg er ikke religiøs, så nå er jeg irritert): gi oss nå bare det badelandet da! Jeg driter i om jeg må kjøre til Tromsdalen eller Langnes eller sentrum eller hvor, bare jeg får bade sammen med familien min!

I Trondheim, der har de skjønt det. Pirbadet er uten tvil det mest fantastiske innendørs badeanlegget jeg har sett. Der var x antall basseng av ulike typer. Der var stupetårn med stupebrett, 3-meter, 5-meter, 7,5-meter og 10-meter. Jeg får den store skjelven bare jeg hopper fra 3-meteren på Polarbadet, så for min del kan det være det samme med det tårnet. Men fader altså, det gjør noe med tilbudet! Og ikke minst hadde det sysselsatt 9-åringen min i timesvis! Det jeg derimot likte best på Pirbadet var barneområdet. De hadde nemlig et stort område med basseng og små kanaler med ca. 20 cm dypt vann. Der var det også enkle sklier til småfolket. Og små fontener. Og et sånt Fisher Price lekehus med stoler og bord og greier. Der slentret 1-åringen vår (snart 2) rundt i en liten evighet. Og tenk, på samme området sto også et boblebad (1 av 3 i anlegget). Så mor kunne koke skrotten i boblebadet samtidig som hun hadde full oversikt over yngstearvingens gjøren og laden ca. tre meter unna. Genialt eller?? En annen ting var beliggenheten. Pirbadet ligger ved havna. Man kan altså ligge i bassenget og glo rett ut på Munkholmen. Noe så fint! Virkelig. Sentrumsalternativet som nylig ble lansert virker derfor forlokkende. Hadde ikke vært så dumt å ligge i et varmebasseng og duppe mens man gløtter over på Ishavskatedralen. Men som sagt, viktigere enn beliggenhet er å realisere prosjektet. Nå!

Så kjære Tromsø-politikere, prosjektgruppedeltakere og andre eventuelle beslutningstakere, kan dere være så snill å finne en løsning på dette? Helst før undertegnede blir så gammel at rosinfingre er en permanent tilstand? På forhånd takk!

6 Comments