Browsing Category trening

Trening som merkevarebygging

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Trening er in. I gårsdagens Nordlys kunne vi lese at interessen for mosjonsløp, motbakkeløp, sykkelritt, triatlon og skirenn som Birken og Marcialonga har eksplodert. Og ikke bare blant topptrente menn fra finansbransjen. Helt vanlige folk som du og jeg har latt oss rive med! Hvorfor? For å bli i bedre form? Fordi det er gøy? Sosialt? Nei. Fordi vi aktivt bygger vår egen merkevare, må vite!

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Finnmark Kolbjørn Rafoss mener konkurransene for mange er en ideell arena for iscenesettelse og merkevarebygging av selvet. – Hva man har gjort, kan lett spores elektronisk i resultatlister, sier han.

Tro meg, det er ikke for å gjøre tida 01:00:16 fra min siste 10-kilometer søkbar på nett i all evighet at jeg deltok på Mørketidsløpet tidligere i år. Deltakelse i løp for min del handler om motivasjon. Jeg har innsett at trening er et must hvis man vil unngå å ese ut mer enn strengt tatt nødvendig etter hvert som årene legger seg på skrotten. Trening er et must for å hente overskudd i en travel hverdag. Og skal jeg gidde å trene jevnt og trutt må jeg ha et mål der fremme. Løp er mine mål. Hadde det ikke vært for Mørketidsløpet hadde jeg jo aldri løpt i jula for eksempel! Og ingen må komme og påstå at det var uheldig at jeg stakk ut på en løpetur eller tre mellom etegildene?!

Men alt med måte, heter det. Nordlys-artikkelen stiller spørsmål ved om enkelte strekker strikken for langt. – Når vanlige folk i full jobb og med familieforpliktelser legger ned et antall treningstimer med en intensitet som nesten kan sammenliknes med toppidrettsutøvere, så kan konsekvensen for hjertehelsen for noen etter hvert bli mer plager og sykdom enn glede og nytte. En må ta seg tid til restitusjon og hvile, uttaler Maja-Lisa Løchen, hjertespesialist og professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø til Nordlys.

Der er jeg heldigvis ikke. Og det er ingen overhengende fare for at jeg noen gang skal komme dit. Akkurat nå, når neste løp er over fire måneder unna, må jeg tvert imot ta meg kraftig sammen for ikke å miste det lille grunnlaget jeg har klart å opparbeide meg. Mitt mål er å trene tre ganger i uka. I januar må jeg innrømme at jeg ikke nådde målet. Ikke bra. For til sommeren har jeg planer om å perse når jeg stiller til start på Midnight Sun Marathon. Det vil si bedre enn 00:59:11 på mila. Den farta jeg trenger i beina for å klare det får jeg ikke fra min base i sofaen, det er helt sikkert!

Man kan sikkert også være kritisk til hobbymosjonistene trang til å følge flokken. Mange har blitt lokket med på løpetrenden av en ivrig kollega eller nabo eller noe. Men so what, tenker jeg. Om man skal gi etter for gruppepress må vel dette være noe av det sunneste man kan hive seg med på? Dessuten er det sosialt. Til høsten for eksempel reiser jeg og mannen til Oslo for å delta på Oslo Maraton. Ikke fordi vi skal imponere verden med fantastiske resultater. Men fordi vi reiser sammen med x antall andre løpeglade Tromsø-væringer. Med andre ord, godt for både kropp og sinn! Hvis noen vil beskylde oss for å drive merkevarebygging i samme tida? Ja ja, jeg skal leve godt med den beskyldninga hengende over meg, kjenner jeg.

Trener du? Og hva tenker du om at trening betraktes som et statussymbol?

6 Comments

Sprek egohelg!

Sprek gjeng klar for Mørketidsløpet! Vi tok
bilde i jacuzzien etterpå også. Bildet
passerte ikke sensuren… 

Dere, i går var jeg med på mitt første vinterløp ever. Jeg løp mila under Polar Night Halfmarathon i Tromsø. Et fantastisk arrangement! Mila startet kl. 15.15, med andre ord var det mørkt da vi la i vei. Vi løp langs en trasé som var opplyst med fakler. Sååå fint! Og så var det masse liv rundt løypa! Ikke at jeg la så mye merke til verken fakler eller glade mennesker som heiet de siste kilometrene. Jeg var opptatt med å dø! Eller ikke helt da. Men det var jammen ikke langt unna! Dagsformen viste seg å være elendig. Jeg løp til og med dårligere enn på Krokenmila i august. Og da var jeg potte tett i nesa og fikk omtrent ikke luft verken inn eller ut! Løpet startet i grunnen greit for min del. Jeg lå an til å klare timen, som jeg har gjort på mine to tidligere løp det siste året. Men på ca. 7 kilometer gikk jeg på en knekk! Beina ville liksom ikke gå fort nok. Jeg ble seigere og seigere i steget. Jeg kom meg i mål, men ble vel strengt tatt forbiløpt av alt som kunne krype og gå fra 9 kilometer og inn. Nettotida mi ble 16 sure sekunder over timen! Men men, ikke verdens undergang akkurat. Og det kommer nye sjanser.

Selv om jeg ikke var helt fornøyd med egen innsats var det en super dag! Artig å være med på en sånn folkefest, og ikke minst å få løpe for et så fantastisk lag som Northern Runners! Northern Runners er et løpenettverk i Tromsø. Det hele startet da en løpeglad kar opprettet en Facebook-gruppe for andre løpeglade tromsøværinger våren 2011. Denne har nå over 1000 medlemmer! Hver uke arrangeres det fellestreninger av ulik art. Både intervall og langkjøring står på plakaten. Vi er selvsagt ikke 1000 stykker som møtes til trening hver gang. På de best besøkte treningene er vi vel oppe i +/- 50 personer. Under Mørketidsløpet ble vi største lag med godt og vel 100 deltakere. Selv ble jeg med i NR på sensommeren i fjor, og prøver å bli med på et par treninger i måneden. Ellers trener jeg på favorittreningssenteret mitt, Exolo, eller jeg stikker ut og løper her vi bor.

For meg og mannen var helgas løpefest på langt nær over da vi krysset målstreken. Vi og et vennepar av oss hadde nemlig booket oss inn på hotell! Sååå deilig med hotellnatt i egen by! I stedet for å dra hjem etter løpet, til et rotete hus og høyt aktivitetsnivå, stakk vi ned på Clarion Bryggen og duppet oss i utendørsjacuzzien! Der lå vi med kalde pils og cider under den klare Tromsø-himmelen og bare nøt tilværelsen! Gjett at vi hadde rosinfingre og -tær da vi omsider steg ut av jacuzzien! Luksus!

Kvelden ble avsluttet med premieutdeling, middag og fest. Det ble ikke hæla i taket akkurat. For å si det sånn, vi småbarnsforeldre er vel ikke de som er oftest å se ute på byen. At vi da legger den ene festen dette halvåret til samme dag som vi har ei mil i beina? Ikke veldig taktisk, nei. Men koselig var det, selv om vi trakk oss tilbake ved midnatt. Og neste vinter er vi klar med samme oppskrift: mila, utendørsjacuzzi på Bryggen, middag og fest med arrangøren, og deretter natt på hotell med påfølgende lang og deilig hotellfrokost dagen derpå.

Om ungene var alene hjemme i helga? Neida. Min snille mamma kom til byen og passet dem. Vinn-vinn! Godt for oss med egohelg. Koselig for «ho mor» som ungene kaller henne å få tid alene med de søte små. Og stas for ungene med egohelg sammen med «ho mor».

Håper du også har hatt ei strålende første helg i 2013! :-)

4 Comments

Maraton – julegaven fra helvete?!

Jeg skal løpe Oslo Maraton neste høst. Sånn. Så var det sagt. Applaus – eventuelt medfølelse – tas imot med den største takknemlighet! Men altså, etter at jeg løp mila under Midnight Sun Marathon i juni i år, har jeg skjønt at det å melde seg på et nytt løp igjen ganske kjapt er nøkkelen til å holde motivasjonen oppe. Jeg skal selvsagt løpe MSM igjen til sommeren. Men hvorfor ikke like godt ta den helt ut og melde seg på et løp som ligger laaangt frem i tid? Da må jeg jo fortsette å løpe. Over tid. Enten det, eller dø i Oslos gater i september til neste år.

Anyway, i forbindelse med min påmelding fikk jeg et hyggelig nyhetsbrev fra arrangøren i dag. «Førjulstid» var tittelen på nyhetsbrevet, som inneholdt litt om antall påmeldte, en julekalender og informasjon om friidrettsskolen til sportsklubben Vidar (sistnevnte selvsagt totalt irrelevant for meg som bor i Tromsø, just sayin´). Men saken som først og fremst fanget min interesse var denne:

Det er mulig jeg er sneversynt. Men påmelding til Oslo Maraton i julegave? Snakker vi ikke da om selveste julegaven fra helvete?? For hva er det egentlig du får? Jo, tillatelse til å løpe x antall kilometer i Oslos gater, sammen med en skokk løpeglade idioter, og din gode venn eller familiemedlem er så raus at han eller hun tar kostnaden? Er du skrudd sammen som jeg var før jeg lot meg rive med av løpefeberen som herjer her i Tromsø om dagen, tenker du selvsagt at du burde få betalt for å gjøre noe så latterlig som å stille til start på Oslo Maraton!

Hadde du satt pris på å få en påmelding til Oslo Maraton i julegave? Eller hadde du bedt giveren reise et visst sted (og det helst for egen maskin, på litt slitte joggesko og med løpetights som sklir)?

PS. Hvis du nå lever i den tro at jeg skal løpe maraton under Oslo Maraton, think again! Jeg er da ikke helt korka! Det får holde med en gjentakelse av mila! 

17 Comments

En aerobicinstruktørs vokabular

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I går var jeg på trening igjen. For første gang på et par måneder. Eller jeg har jo trent i sommer da. Det er ikke det. Men på treningssenteret har jeg innehatt status som støttemedlem siden begynnelsen av juli. Jeg er sær av meg. Har liksom noen favoritter på timeplanen, og er heller lite åpen for å prøve nye timer. Dancestep er favoritten. Timen startet opp igjen etter ferien for et par uker siden. Men forpliktelser som fotballmamma har stukket kjepper i hjulene for min deltakelse så langt. Men ikke i går. Da var det mors tur til å dra på trening. Og fy, så gøy det var! Alltid gøy!

Anyway, mens jeg snublet svingte meg rundt på stepen spratt et blogginnlegg jeg har tenkt på lenge frem fra underbevisstheten. Om aerobicinstruktører og de rare tingene de sier! Nedenfor finner du et knippe av mine favorittutsagn, fritt etter egen hukommelse. Og la meg understreke, disse uttalelsene er basert på år med støttemedlemskap på diverse treningssentre. Ingen instruktører trenger å føle seg spesielt truffet. Dere er stort sett av samme ulla, hele gjengen!

Om lemmer som henger og slenger
Timen har akkurat startet, instruktøren står med brede bein, ruller energisk på skuldrene og skriker:
Vi starter med å sette skuldrene på plass!!

What? Ikke visste jeg at skuldrene var out of place. Nuvel. Jeg er ikke vanskeligere enn at jeg gjør som instruktøren sier. Ruller frenetisk på skuldrene mens jeg ser meg i speilet for å forsikre meg om at skuldrene virkelig er på plass! De er som regel det. Enda bedre er det på starten av en bosutime. Da hopper vi ukontrollert elegant opp og ned på halvballen mens instruktøren forteller at vi skal koble på magemuskulaturen. Eh, det er vel ikke nødvendigvis snakk om å koble den på. Mer et spørsmål om man i det hele tatt har magemuskulatur, og om man i så fall er i stand til å finne den der man strever for å holde balansen.

Aerobicinstruktører lyver!
Aerobicinstruktører er noen jævler på å lyve! De sier for eksempel rett som det er: Dere, dette er enkelt! Nei, det er ikke enkelt. Det er derfor vi ser på dere med spørrende blikk mens vi kaver rundt som høns på speed!

Og en annen løgn, brukes i forbindelse med at instruktøren legger nye snurrer til en blokk vi allerede har øvd inn: Det er akkurat det samme som før, akkurat det samme! Nei, det er ikke det samme! Hadde det vært det samme hadde det jo ikke vært snurrer både hit og dit og overalt! Det er snurrene som skaper så mye krøll for oss. Som får oss til å snuble over kassene mens vi utgjør en fare for oss selv og omgivelsene (særlig den stakkaren som tilfeldigvis står på stepkassa ved siden av).

For ikke å glemme, den største løgnen av dem alle: Folkens, siste gang! Dette er siste gang, peis på! Dette skrikes ut med sånn overbevisning at jeg lurer på om de tror det selv?! Målet er selvfølgelig å få oss stakkars hobbymosjonister til å hente ut siste rest av krefter. Og selv om vi er døden nær gjør vi som instruktøren sier. Vi peiser på! Men tror du det er siste gang? Aldri! Dette er et luretriks! For plutselig hører du over høytaleranlegget: to runder til! Du kjenner du er fristet til å gå frem og gi torturisten instruktøren et realt kakk i hodet. Men du gjør det ikke. De fysiske lover jobber imot deg. Du er svimmel og desorientert. Beina skjelver. Og du er knapt nok i stand til å løfte armene over skulderhøyde. Det siste du vil er å yppe til kamp mot det eneste mennesket i salen som fortsatt bobler over av energi!

Øyne i nakken
Visste du at aerobicinstruktører er som lærere? De har øyne i nakken! Hvordan jeg vet det? Ta nå en styrketime. Med bosuball for eksempel. Du ligger på magen over ballen. Hever armer og bein i takt med musikken. Etter hvert blir det mer og mer i utakt. For faen, så tungt det er! Du kaster et blikk bort på instruktøren. Han ser bort. Du tar sjansen. På å ta en (velfortjent) pause. Du siger sammen over bosuballen mens du super ekstra oksygen ned i lungene. Det er deilig! Men hva hører du så over anlegget? Liv-Inger, går det bra? Hva i svarte? Så han det? At jeg tok pause? Argh! Bare å klistre på seg et smil og fortsette. Men altså, nesten gang skal jeg spille instruktøren et puss. Jeg skal spille død! Bare ikke svare der jeg ligger. Til og med holde pusten kanskje. For maksimal effekt! Slenge ut tunga og sikle litt! Hah, bare vent. Den som ler sist ler best!

Jeg kunne ha ramset opp en zillion andre eksempler. Men jeg skal spare deg. Blogginnlegg bør ikke være for lange, vet du! Men har du gode bidrag å komme med fra egne treningsopplevelser vil jeg gjerne høre dem. Kanskje kan vi skrive bok? «Aerobicinstruktører og de idiotiske tingene de lirer av seg»! Noen med kontakter i forlagsbransjen?

28 Comments

Løpefeberen herjer!

Løpefeberen herjer her i byen (som det fremkommer i denne radioreportasjen mannen lagde i mai i år). Man skulle tro man opp gjennom årene hadde utviklet immunitet mot sånn type feber. Men den gang ei! Tromsøværingene løper som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! 4. mai postet jeg følgende på Twitter:

Mila, du. Ikke minimaraton på 4,2 kilometer. Eller Labb og Line-løpet, for de minste (som kanskje hadde egnet seg best for en urutinert løper som meg). Nei, mila! Skal det være, så skal det være liksom! Jeg tuller ikke når jeg først bestemmer meg. Så da var det bare å begynne å trene da. På ordentlig. Jeg har jo medlemskap på treningssenter (byens beste for øvrig), og passer på å steppe med både to og fire kasser med (u)jevne mellomrom. Men nå måtte det løpes også. Ingen vei utenom.

For ei som i utgangspunktet syns 5-6 kilometer er en laaang løpetur (på grensa til selvpining), var det en aldri så liten terskel å komme over for å takle 10 seige kilometer. Men innsatsen ga resultater. Og da jeg for første gang løp 8 kilometer sammenhengende uten å ramle sammen som en sekk gikk jeg nesten av skaftet. Plutselig var det ikke nok å fullføre mila, jeg skulle gjøre det på maks en time! Og holdt jeg dette idiotiske innfallet for meg selv? Neida. I kjent stil skrek jeg det ut i sosiale medier. Sjekk Facebook-statusen min 28. mai: 


Etter denne særdeles lite gjennomtenkte utbasuneringa gikk det imidlertid bare nedover. Kjapp hoderegning tilsier at mila på timen tillater maks 6 minutter per kilometer i gjennomsnitt. Vel, det var ikke snakk om at jeg lå an til det på de neste løpeturene. Og det selv om jeg slett ikke løp ei mil. Jeg la meg på 7-8 kilometer. Men selv da klarte jeg ikke makstida. Jeg lå på 6:10 de gangene jeg syns det gikk bra. Som regel slet jeg meg til 6:15 og det som verre er.

Men jeg var bestemt på å prøve! Derfor ble det altså trening også i Tyrkia (ref. forrige innlegg). Og det må ha hatt effekt! For dagen etter hjemkomst løp jeg ei mil for første gang i mitt liv! Tid? 1 time og 13 små sekunder! Aaargh, så nært! Og bare seks dager igjen til den store finalen! Midnight Sun Marathon, løpefesten over alle løpefester her nord! Kunne det gå?

Gjett om jeg var nervøs da jeg stilte til start lørdag kveld. Med en skreddersydd spilleliste på øret la jeg i vei! Etter 5 kilometer lå jeg litt foran skjema. Jeg var superoptimist! Deretter løp jeg litt i villrede de siste kilometrene. For jeg droppet treningsappen (RunKeeper) og stolte på kilometermerkinga og pulsklokka. Det skulle jeg jo ikke ha gjort! Hvor var kilometermerkene?? Det er godt mulig jeg løp sånn passelig i svime, men jeg så ikke et eneste vettugt kilometermerke fra 6 kilometer og inn! Jeg hadde en viss følelse av at beina gikk i riktig tempo. Pusten sa også sitt (hadde musikken litt for lavt, og hørte derfor min egen åndenød, dritirriterende!). Og det gikk! Jeg klokket inn 59:11 på min egen stoppeklokke! Og utpå kvelden ble nettotida bekreftet på resultatsidene til MSM. 00:59:09.82. Lovely! Det O Hårete Målet var i boks!

Det beste med hele prosjektet er likevel ikke at jeg klarte mila på timen nå på lørdag (selv om det selvsagt er bonus). Det beste er at jeg har hatt det gøy underveis! Og ikke minst, jeg har lyst til å fortsette å løpe. Har det klikket for meg, spør du kanskje nå? Meget mulig. Men i så fall er jeg i godt selskap. Og en aldri så liten bonus har jeg fått også. Bukser som tidligere har ligget i skapet av årsaker vi ikke trenger å gå så fryktelig nøye inn på, passer plutselig! Er det håp for bunaden neste 17. mai??

Avslutningsvis noen bilder fra lørdag. Jeg var ikke den eneste i husstanden som stilte til start. Vi stile alle mann alle! De to yngste løp Labb og Line-løpet. Snart-10-åringen løp minimaraton. Og jeg og mannen løp mila (mannen for tredje gang). Løping er gull for både liten og stor!

Svigermor (som passet ungene mens vi voksne løp) knipset
et bilde av femkløveret før avreise hjemmefra.
Hmmm, må visst få fikset den etterveksten snart…
To fornøyde frøkner etter Labb og Line-løpet. 
Mor selv etter ca. 6 km. Bildet er tatt
av MSM-fotograf Truls Tiller. Jeg
er så stolt av at det tilsynelatende slett ikke
ser ut som om jeg holder på å dø (en
illusjon, tunga hang garantert ned på knærne
ett sekund senere) at jeg tillater meg å dele
bildet som ble lagt ut på
MSMs Facebook-side. 
Tadda! Fin-fin medalje fikk jeg! 
Medalje en nå én ting. Vel hjemme igjen ventet en
om mulig enda bedre premie: godterier herfra til evigheten!
Ja, og så stoppet vi på Dolly´s på vei hjem og kjøpte
pizza. Man blir sulten av å løpe! 

Løper du? Eller overlater du det til oss andre fjols, som følger flokken og bestemmer seg for å løpe fordi «alle andre gjør det»?

12 Comments

Bloggpause, ferie, trening og hverdag

Jøye meg, det er flere uker siden jeg har blogget, jo. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst. Tvert imot. Du vil ikke tro hvor mange blogginnlegg jeg vaser rundt med i hodet til enhver tid. For det er jo så masse jeg har lyst til å skrive om! Men jeg rekker ikke å omsette mer enn en liten prosentandel av ideene til faktiske blogginnlegg. Og for å være helt ærlig, det tror jeg verden skal være glad for.

Blogge skal man gjøre når man har lyst og overskudd til det. Så nå satser jeg på økt bloggaktivitet (både egen blogging og kommentering på andres blogger) fremover. For overskuddet, det har jeg virkelig jobbet med de siste ukene. Vi har vært på ferie, nemlig. To deilige uker i Tyrkia. Fylt med sol, bading, gode bøker (fikk avsluttet Nesbøs «Sorgenfri» + lest nesten hele «Det tapte symbol» av Dan Brown, sistnevnte er det vanvittig godt driv i forresten), Uno, Yatzy, og mye, mye mer. Ja, og trening! Tenk det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det her på bloggen, men i et anfall av overmot har jeg altså meldt meg på mila under årets Midnight Sun Marathon, som går av stabelen her i Tromsø førstkommende lørdag. Inntil i går hadde jeg aldri løpt ei mil EVER! 5-6 km var en laaang joggetur i mine øyne da jeg meldte meg på. Men med et hårete mål der fremme (for nå har jeg visst sagt høyt at jeg ikke bare skal gjennomføre mila, jeg skal gjøre det på maks 1 time) har jeg vært flink til å prioritere trening. Både jeg og mannen (som også skal løpe mila, for tredje gang) tok med treningstøy og joggesko da vi reiste på ferie. Og det ble 7 økter på oss hver! For min del snakker vi tre joggeturer (bare 5 km, orket ikke mer i varmen), tre steptimer (ute, i ca. 32 grader i skyggen, fy f**n, say no more) og én økt med vannaerobic (beklager til eventuelle vannaerobic-entusiaster, men det var ikke mye egnet til å få opp pulsen, nei). Jeg er kokfornøyd! Og etter at jeg løp min første mil noensinne i går kveld, på 1 time og 13 sekunder, ser jeg ikke helt mørkt på det som venter meg på lørdag. Det kan gå. Det kan selvsagt også gå fullstendig til helv***, men det orker jeg ikke å dvele ved akkurat nå.
 

Ooops, her babler jeg i vei som om det var en treningsblogg jeg skrev. Hvor var jeg? Jo, jeg snakket om ferie. Da jeg lå der ved bassengkanten og nippet til en kald Cola tenkte jeg mang en gang på den kjente klisjeen «Dette er livet». Men det slår meg at det jo er helt motsatt. En ferie i sydligere strøk er slett ikke livet. Tvert imot, ferien er mer et avbrekk fra livet. Fra hverdagen. Målet er å tilbringe lavtempo-tid sammen med familien, samle overskudd og sanke nye inntrykk. Og enda så fantastisk ferien er (for det var den!), bidrar den også til å gi mening til en annen klisje: «Borte bra, men hjemme best». For fy, som man gleder seg til hjemreisen de siste par dagene. Man lengter etter sin egen seng. Og norsk husmannskost! Brødskive med leverpostei. Og brunost. Helst ikke sammen da.

Straks er hverdagen her igjen. For min del ble den utsatt med én dag, da 7-åringen ble akutt kvalm og plutselig kastet opp i går kveld. Det ante oss at spysjuka var på vei, men heldigvis ga det seg omtrent like fort som det kom. I morgen venter jobb, barnehage og SFO. Eller det vil si, yngste var tilbake i barnehagen allerede i dag. Mannen var på jobb kl. 5 i dag tidlig. Eldste skal slå ihjel uka alene hjemme (på dagtid da, mens vi er på jobb), før hun og 7-åringen drar på ferie til mammaen min i neste uke. Sånn er det når SFO er stengt i hele juli og vi har blåst to ferieuker i juni. Da må vi sette bort ungene i en uke eller to. Men om to uker, da er det ferie på alle mann igjen. Hvor vi skal da? Ingen steder! Da skal vi kose oss her hjemme. I den vakreste landsdelen du kan tenke deg.

PS. Lover å komme med anmeldelse av destinasjonen for ferien vår, Pegasos World utenfor Side, senere. Enn så lenge nøyer jeg meg med et bilde mannen tok med telefonen sin en kveld den første uka vi var der. 


Tre blide jenter storkoser seg med ferie i flotte omgivelser. 



Ønsker deg en fin-fin uke, enten du har tatt ferie eller bidrar til å holde hjulene i gang enn så lenge. 

15 Comments

Årets første treningsøkt er unnagjort!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nei, mitt nyttårsforsett er ikke å trene mer, spise sunnere og alt det der. Jeg starter nemlig et nytt og bedre liv både titt og ofte, jeg. Gjerne hver mandag. Og så er forsøket over sånn tirsdag eller i beste fall onsdag en gang. Å se et helt år gå i dass orker jeg rett og slett ikke. Derfor driter jeg i sånne nyttårsforsetter.

Men nyttårsforsett eller ei, et nytt år byr tross alt på nye muligheter. Også på treningsfronten. I januar ramler vi inn på treningssentrene som sauer i flokk! Statusen som støttemedlem opphører på magisk vis, om enn for en kort periode. Jeg har vært støttemedlem de siste månedene. Eller sagt på en annen måte, jeg har hatt juleferie fra treningen siden i begynnelsen av oktober en gang. Derfor var det med en viss skepsis jeg troppet opp på dansestep på Exolo i går. Det ante meg at det ville bli tungt for en dvaskete skrott å komme i gang igjen. Jeg så for meg de villeste fall fra stepkassen. Drama og spetakkel over en lav sko, med undertegnede i hovedrollen. Så ille ble det heldigvis ikke.

At jeg unngikk å deise i gulvet betyr imidlertid ikke at det var pent å se på. Fader altså, jeg fikk kjørt meg. Tungt som bare rakkern, både for skrotten og for de små grå. Det krever sin mann (eller i de fleste tilfeller sin kvinne) å henge med på dansestep. Og særlig i januar, viste det seg. Jeg var heldigvis ikke den eneste som har mistet hjerneceller i samme takt som juleskinke, Twist og rødvin har lagt seg rundt midjene. Da instruktøren hadde lært oss to blokker og med stor optimisme ropte: «Fra toppen, dere!», var det rent fascinerende å se hvordan salen stoppet helt opp. Jeg tror ikke en jævel husket den første blokka! Alle sto som noen tomsinger og så på hverandre. «Hva er det som skjer?», spurte instruktøren. Og lo. Men merk, han lo med oss, ikke av oss. Vel, det var bare å ta det fra børjan igjen. Det hører også med til historien at blokk 2 måtte kjøres i ekstreeemt lavt tempo. Vi bare ville ikke forstå! Kryss-meg-her-og-der-og-chassé-og-whatever! Nuvel. Etter hvert satt det og vi fikk kjørt en knallbra finale! Men det ble med et kort program denne gangen. Juledvaske damer (og én mann) var ikke klar for mer!

Optimistisk som jeg er på starten av det nye året gikk jeg rett fra step på mage-/ryggtime etterpå. For å si det sånn, det trengs! Vi brukte bosuballen, for liksom å tvinge oss til å bruke magemusklene, som han sa instruktøren. Eh, hvilke muskler?? Anyway, ingenting er så tungt som å sitte med ræva plantet på en bosuball, med beina løftet og armene opp, for så å skulle rotere fra side til side. Jepp, det verker i magen i dag! Det gjør gjerne det når muskler som har sovet og ant fred og ingen fare plutselig vekkes fra sin dvale! Vi skulle også ta øvelser hvor vi holdt armene strake over hodet, la oss bakover, for så å heve oss sakte opp igjen. Instruktøren opplyste da om at vi ikke måtte bruke armene for å løfte oss opp. Og ja, jeg innrømmer det. Jeg var blant dem som gjorde nettopp det. Som brukte armene til liksom å gi kroppen et hjelpende rykk på sin ferd opp fra gulvet. Men altså, hvis vi ikke skulle bruke armene, hva skulle vi bruke da? Juleflesket??

Ja ja, jeg lever! Det gikk bra. Og det var sinnsykt gøy! Men fy, så tungt! Og bare for å ha sagt det, jeg skal på trening i morgen også. Så det så! Så vil tiden vise om det blir med treningsinnsats bare i uke 1, eller om jeg henger med i neste uke, når ungenes aktiviteter igjen legger beslag på store deler av mandag, tirsdag og onsdag. Jepp, det er viktig å ha unnskyldninger for ikke å komme seg på trening, skjønner dere. Jeg skylder på ungene!

Har du kommet deg i gang med treningen på nyåret?

12 Comments

Om trening. Og å dø med et smil om munnen

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg holdt på å gå i døden i kveld. Men hadde jeg gjort det, hadde det vært med et smil om munnen. Jeg har nemlig vært på step. Og ikke hvor som helst. Nei, jeg har vært på step på Exolo. Jeg har lenge tenkt på det, å bytte treningssenter. For det hjelper jo lite med en prisgunstig avtale på SATS når man ikke orker å benytte seg av den. Men så er det bittelitt lenger å kjøre til Exolo. Og jeg må ut med litt flere grunker i måneden (ikke fordi Exolo er dyrere enn andre, men altså fordi jeg hoppet på et eksepsjonelt godt tilbud hos SATS for godt og vel et år siden).

Men Exolo har det andre treningssenter i byen bare kan drømme om: en helt unik stepinstruktør. Han alene er grunn god nok til å bytte. Og i kveld var jeg altså på time hos denne mannen, for første gang på et par år faktisk. Og han leverte varene! Så det holdt! Beina mine hang sånn høvelig greit med på snurrer både hit og dit og alle veier og over ikke bare én, men to stepkasser. Men pusten. Herreguuud, jeg holdt på å stryke med! Kondisjon, hva er det liksom? Men her er det altså denne stepinstruktøren viser sin styrke. Han klarer nemlig å gjøre timen så heidundrende artig at du rent glemmer at du holder på å stupe! Så artig er det at når han mot slutten av timen lurer på om salen har lyst til å kjøre enda en finale, da hører du plutselig en kjent stemme skrike: «Jaaaaa!». Du skjønner at det er yours truly som skriker. Enda du hiver etter pusten og er et lite skritt unna den sikre død. Men du peiser på! Kombinasjonen heftig musikk og morsom koreografi gjør at du alltid har litt mer å gi. Eller nesten alltid da. Noen ganger bare må du hvile litt. Da er det om å gjøre å se uanfektet ut mens du slentrer bort til vannflaska di. For man må jo få i seg vann i løpet av timen, må vite!

Etter timen pustet jeg som en hval. Fjeset var tomatrødt. Men jeg gliste fra øre til øre. Kanonartig å være i gang igjen! Nå er det opp til meg da, å kjempe mot dørstokkmila. Den er lang innimellom, nemlig.

Hva er viktig for deg når du skal velge treningssenter? Eller syns du at trening generelt og treningssenter spesielt er noe herk?

PS. Jeg gjør oppmerksom på at innlegget er skrevet på eget initiativ, uten noen form for motytelse. Dette handler for min del utelukkende om å videreformidle en positiv kundeopplevelse. 

11 Comments

Et nytt og bedre liv. På mandag kanskje?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nå er det offisielt. I morgen starter jeg et nytt og bedre liv. Et liv preget av treningsiver og treningsglede. Grønnsaker og kylling. Jeg skal bli en sånn irriterende dame som kaster oppgitte blikk bort på kollegaene mine når de unner seg en kjeks eller en twist til kaffen. En som ivrig forteller om både zumba og core og step og jeg vet ikke hva. Om joggeturer og fjellturer og skiturer og lange doturer. Nei vent. Stryk sistnevnte. Jeg lot meg rive med av språklige finesser. Men altså, ingenting skal stoppe meg. Omså jeg må jogge med en unge på ryggen, en i vogna og en under armen. Jogge skal jeg! Når? På mandag. Tror jeg.

Takket være reklamefilmen for VG Helg har uttrykket «til helga kanskje» gått som en farsott blant oss nordmenn den senere tid. Når det gjelder treningsvaner og kosthold utsetter jeg for min del alltid alt til mandag. For alle vet jo at det er håpløst å skulle leve sunt i helgene. Er det i det hele tatt mulig å komme seg gjennom fredagskvelden uten å sette til livs en stor Stratos? Jeg er dessuten sikker på at man omkommer av dehydrering hvis man i det hele tatt prøver å se gullrekka på TV uten samtidig å nyte minst tre store glass Cola. Ordentlig Cola altså. Ikke noe light eller zero eller annet tull. Vi snakker ordentlig Coca Cola med uante mengder sukker. Stratos og Cola. Og gullrekka. Da er det fredag her i huset.

Så helga utgår. Skal man starte et nytt og bedre liv kan det ikke skje verken på fredag, lørdag eller søndag. For på lørdag er det jo lørdagsgodt. Og søndagen spiser man rester. Uante mengder rester. Av både god mat, søt sjokolade og ungenes e-stoffinfiserte godteriposer.

Men helga er ikke alene om å være et uegnet tidspunkt for når man legger om både aktivitetsnivå og kosthold. For alle vet jo at det ikke er noen vits i å starte et nytt og bedre liv på en helt vanlig onsdag liksom. Onsdag er jo midt i. Mandag derimot markerer starten på en ny uke. Perfekt for en stakkars sjel som ønsker en ny start. Så jeg går på med friskt mot. Hver mandag. Og så sprekker jeg. Hver tirsdag. For på tirsdag ramler jeg alltid over enten kjeks eller twist eller sjokolade. Fristelsen blir for stor. Og så spiser jeg. Rettelse: fråtser jeg. Og sprekker man på tirsdag er det jo ingen vits i å ta seg inn igjen på onsdag. For onsdag er jo midt i. Det har jeg jo allerede sagt. Så da må man vente til neste mandag før man prøver på nytt. Og enn så lenge kan man jo bare bryte i seg alt av søtsaker butikkene har å by på. For uka er jo ødelagt uansett. Ikke sant?

Og når det gjelder trening? Det utgår. For det blir jo fryktelig tungt å dra på zumba en helt vanlig torsdag ettermiddag, når man unnet seg både kjeks og sjokolade til ettermiddagskaffen på jobb. Nei. Da er det bedre å vente. Til mandag. Kanskje.

12 Comments