Browsing Category trening

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

Klar for en ny løpesesong!

shutterstock_kvinne-loper-1200x628

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle melde meg på årets Tromsøkarusell eller ei. Treningsiveren har vært så der de siste månedene. Eller egentlig helt siden i høst. Jeg sliter rett og slett med motivasjonen. Klarer ikke helt å fortelle meg selv hvorfor det er så innmari lurt at jeg trener jevnlig – enda jeg vet fordømt godt at det er alfa og omega både fysisk og mentalt. Men etter at jeg og ei venninne gruset dørstokkmila i går, bestemte jeg  meg for at hell yes, klart jeg skal være med på årets karusell! Så nå er jeg påmeldt, og klar for nye utfordringer i månedene som kommer.

Hadde jeg ikke meldt meg på karusellen, hadde det vært snakk om bare ett løp for min del denne sesongen: Midnight Sun Marathon i juni. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at uten et mål i sikte blir det laber innsats. Og det kan vi jo ikke ha noe av, at sesongen skal være over i juni liksom. Nei, når junien er gått, skal hodet skrus over i halvmaraton-modus. Jeg har løpt halvmaraton bare én gang før. I september skal Håkøya halvmaraton overleves. Jepp, det er målet. Å unngå å stryke med.

Jeg vet at hverdagens kjas og mas ikke alltid tillater deltakelse i løp en helt vanlig tirsdag eller torsdag ettermiddag. Lista for deltakelse i Tromsøkarusellen legger jeg derfor lavt. Av 20 løp satser jeg på å få med meg minst 8. Jeg skal være med på Folkeparken minst én gang, Krokenmila helst et par ganger, og Håkøya halvmaraton i september (vårutgaven av halvmaraton utgår, det hadde vært selvmord). Og så krydrer jeg det hele med en 5 km her og et terrengløp der.

Løper du? I så fall er du kanskje like gira som meg over at vi nå kan løpe på bare veier – hurra!

Illustrasjonsfoto: lzf/Shutterstock

0 Comments

Påsken er over – nå skal dørstokkmila slås!

shutterstock_lopesko-knyte-1200x628

Været var uforenelig med tur i dag, i alle fall etter vår standard. Derfor ble det lat innedag i stedet for tur til skilekanlegget i nærmiljøet. Men ingen var egentlig lei seg for det. Vi har hatt noen fine turer tidligere i påsken. Å sulle rundt her hjemme var derfor perfekt avslutning på ferien. Yngste dro på besøk til ei venninne på formiddagen, vi andre har stort ligget strødd rundt i huset med hver vår duppedings. Eller vi slo til med litt kortspill innimellom, og pakket ut av en bag eller fem. Og så dro vi faktisk på bowling midt på dagen, for å få litt miljøskifte og teste ut våre bowling-skills. Det viste seg at snøballkrig setter sitt preg på kastearmen, men vi sto han av.

I løpet av ettermiddagen bestemte jeg meg for å komme i gang med treningsuka allerede i dag. Innsatsen på treningsfronten har vært heller laber i det siste. For å gjøre dørstokkmila litt enklere å slå, sendte jeg melding til to venninner og spurte om de ville være med på en løpetur. Jeg foreslo motbakkeløping i medvind! Egentlig tenkte jeg vel at de ville ha vett nok til å takke pent nei. Hun ene hadde det. Og innerst inne tenkte jeg i grunnen «yes, kanskje jeg slipper da». Men tror du søren tute meg ikke at hun andre hev seg med? Så da var det bare å få på seg treningstøyet, og snaske seg ut.

Pølser og smågodt har det blitt mye av i påsken, det var med andre ord tungt som fy å ta beina fatt. Vi kjørte fire rolige drag opp en bakke i nabolaget. Og så tuslet vi rolig ned, mens vi løste et verdensproblem eller to. Og som vanlig, utrolig deilig etterpå! Nå er det bare å fortsette i den gode tralten. Dørstokkmila skal slås! I dag løp vi på bar asfalt, med andre ord: Ingen unnskyldning fremover! Det er bare å henge i. Bare to og en halv måned til Midnight Sun Marathon. *gulp*

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Den fordømte dørstokkmila

VI-Blank-Template-Square-Vertical-Horizontal-5x6-MW

Jeg hadde planlagt å trene i kveld. Men så landet skrotten, eller daukjøttet som vel begynner å bli en mer passende betegnelse, i en stol. Og der ble den. Jeg har riktignok Mac-en i fanget, så jeg har fått gjort mye. Solgt tulipaner på Facebook til inntekt for eldstejentas fotballag. Jeg har jobbet litt. Og du vet, surfet litt rundt på måfå. Men trent har jeg altså ikke gjort. Og jeg innser at trening utgår i dag. I stedet skal jeg straks og med en gang smøre meg kveldsmat, og flytte daukjøttet bort i sofaen hvor jeg skal hvile øynene på gårsdagens episode av Grey´s anatomy. Takk og pris for sånne dekodere med opptaksmuligheter! Verden går fremover. Treningsiveren min i heeelt motsatt retning.

Egentlig vet jeg vel hva som må til for å snu trenden. Det krever en beslutning. En ordentlig beslutning. Ikke bare sånn halvveis. Jeg skal trene 3-4 ganger i uka, hvis det ellers passer seg sånn, er ikke godt nok. For det passer jo aldri. Eller det vil si, jeg er i alle fall utrolig god til å finne gode (?) unnskyldninger for å la vær. Som at jeg må selge tulipaner på Facebook for eksempel. En annen ting jeg er god på er hvis bare. I det siste har jeg gjentatte ganger tatt meg selv i å tenke Hvis bare vi hadde hatt tredemølle, da skulle jeg ha løpt, da! Ja, særlig! Men det funker som bortforklaring. For vi har ikke plass til tredemølle. Ergo, not my fault! Skjønner? Jeg går også rundt og gleder meg til våren. Da skal jeg gå fjellturer, nemlig! Hvis bare vinteren var over, da skulle jeg ha trent! Selvbedrag er en fin ting, hæ?

Nå på søndag tok jeg nakketak på meg selv, og hev meg med på løpetreninga til 11-åringens fotballag. Jeg er en av tre damer som bytter på å ha løpetreninger for de unge håpefulle. Denne søndagen var det ikke min tur til å lede treninga, men jeg ble altså med likevel. Det er ofte kjekt å være flere voksne når man skal løpe litt lengre distanser med flokken. Men etter søndagens løpeøkt slo det meg at shit, her har vi motsatte formkurver ute og går. 11-åringene blir bare raskere og raskere. De middelaldrende løpetrenerne derimot? Huffameg, hvordan skal dette gå? På tide med skjerpings! I morgen, kanskje. Nå skal jeg jo se på TV…

Illustrasjon: Shutterstock.com

0 Comments

Toppturer som mental trening

Toppturer er god mentaltrening, har jeg funnet ut. Mestringsfølelsen på toppen
er formidabel! Og den følelsen, den kan overføres til andre deler av livet. Her
står jeg på toppen av Vasstinden, 900 moh.

Jeg er glad i turer i skog og mark, men har aldri vært noen fjellgeit. Jeg har riktignok vært på den populære toppen Rødtinden mange ganger. Men det skulle liksom bare mangle. Vi bor ved foten av fjellet.

Rødtinden med sine 470 moh kan på ingen måte karakteriseres som verken luftig eller spesielt krevende. Visst er det tungt nok å gå opp, men noe sug i magen gir det ikke. Da var det annerledes med de to litt høyere toppene jeg gikk i sommer. Jeg og mannen fant nemlig plutselig ut at vi skulle gyve løs på tøffere fjell enn de vi går med ungene. Som sagt, så gjort.

Vasstinden var først ut. Med sine 900 moh hørtes turbeskrivelsen overkommelig ut. Turen var markert med rødt i “Turboka – 150 små og store turer rundt Tromsø”. Men det var Rødtinden også, så jeg var ikke bekymret. Det tok likevel ikke lang tid fra vi startet turen til akkurat det endret seg. Graden av bekymring altså. Himmel, så bratt det var! “Hva f**n har du rotet deg borti nå?”, var omtrent den eneste tanken jeg hadde i hodet.

Hjertet hamret som besatt. Og ikke bare fordi det var fysisk anstrengende å karre seg oppover bregnekratt og skau. Skrekken tok tak. Mannen ba meg senke tempoet litt. “Det er ingen grunn til å legge i vei i sånt tempo, spar litt på kreftene”. Lettere sagt enn gjort. Jeg kjørte jo på for å bli fortest mulig ferdig med skiten! Hver eneste lille pause ga rom for å kikke bakover. Nedover. Og for å grue, til nedturen. Jeg var langt unna toppen, men brukte alt av krefter på å bekymre meg for hvordan i helv*** jeg skulle komme meg NED igjen!

Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte ta meg sammen. Fokusere på en ting om gangen. Og siden vi var på vei oppover bestemte jeg meg for å fokusere på det. På å gå oppover. Alle tanker om nedturen skjøv jeg unna. Og det funket! Nå hjalp det på at vi møtte et par som var på vei ned på ca. 350 høydemeter. “Det verste er snart unnagjort”, sa dama til oss da vi passerte. “Yeah right”, tenkte jeg. Men hun forsikret meg om at det var tilfelle. Og det var det! På 400-og-noen høydemeter ble det lettere. Terrenget flatet litt ut. Og da vi møtta ura var jeg bare lykkelig. “Herlighet, jeg vaser rundt i steinur på 6-700 høydemeter”, tenkte jeg. Ura var en stor seier. Og toppen enda større.

Toppen på Vasstinden var kjempefin. Bred og oversiktlig. Slett ikke skummel. Og nedturen? Den gikk smertefritt! Mang en gang på vei ned snudde jeg meg og så oppover. For å lagre bildet på minnet. Og huske at det ser mye verre ut enn det faktisk er!

Jeg syns denne turen var utrolig lærerik, på mange måter. I ettertid har jeg tenkt mye på det mentale aspektet, og på overføringsverdien av det. For er det ikke sånn ellers i livet også? At man bruker unødvendig masse tid på å bekymre seg for ting man tror er skummelt, men som viser seg å gå helt fint? I stedet for å takle én utfordring om gangen, sauser man alt sammen til en smørje som til slutt synes uoverkommelig. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen. Derfor har jeg tenkt til å bruke denne erfaringen for alt det er verdt. Og jeg skal gå flere turer. Nyte naturen. Kjenne på spenningen. Og ikke minst, lagre mestringsfølelsen.

Nå ble det ikke så mange flere turer på meg i år. Eller jeg gikk Buren da, på 802 moh. Buren var en tøffere tur. Slakere i starten, men avslutningen desto brattere. Jeg var ikke spesielt høy i hatten de siste høydemetrene. Jeg mer eller mindra krabbet meg fremover. Men jeg kom meg opp. Mestringsfølelsen da jeg sto på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten var formidabel! Nå er ikke jeg den som utfordrer skjebnen på toppen. Trenger ikke stå ytterst på kanten for å få det ultimate kick liksom. Men jeg nøt! Og også denne gangen gikk nedturen bedre enn fryktet. Spesielt fort gikk den dog ikke. Turfølget (mannen og en kompis) lå litt foran meg i løypa. De rakk å lese nyhetene på VG Nett og å oppdatere sosiale medier med jevne mellomrom mens de ventet på meg. Fint for dem. Jeg koste meg i mitt eget selskap.

Vinteren er i anmarsj. Toppturer kan man selvsagt gå vinterstid også. Men ikke har jeg utstyret til det, og ikke har jeg spesielt lyst. Jeg satser på at løpegleden, som jeg mistet en eller annen gang i løpet av sommeren, kommer tilbake utover høsten og vinteren. Og så blir det nye toppturer straks våren kommer. Da venter nye utfordringer. Mitt O Store Mål for neste sesong er Store Blåmann, kongen på Kvaløya med sine 1044 moh. Og så drømmer jeg om Hamperokken, som rager 1404 moh. En vakker dag skal jeg stå på toppen av Hamperokken, med et adrenalinnivå av en annen verden, men med en mestringsfølelse ulikt alt jeg noen gang har opplevd før. Det gledes!

Avslutningsvis, en liten videosnutt fra turen til Buren. Mannen filmer mens jeg kreker meg de siste meterne opp mot toppen, for å high five turkompisen vår. Som du ser er jeg fylt av en viss ærefrykt der og da, fyren står jo i motsetning til meg langt ute på kanten:

0 Comments

En (aldrende) skrott i forfall?

shutterstock_runner_knee

De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.

Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.

At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.

Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.

Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn «jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler». Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.

Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig…

Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf

0 Comments

Smittsom løpefeber

Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre... Foto: Northern Runners 
Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre…
Foto: Northern Runners

Dette innlegget ble publisert i MSM-avisa i forkant av Mørketidsløpet (Polar Night Half Marathon) 4. januar 2014. 

Løpefeberen herjer her i byen. Tromsøværinger jeg aldri hadde trodd skulle ta seg fram for egen maskin, observeres stadig vekk løpende som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! For det viser seg at denne feberen er smittsom. Nå løper ikke jeg som om fanden selv var etter meg. I så fall hadde jeg ligget tynt an. Men jeg løper. Så fort beina kan bære meg. Jeg er til og med observert med startnummer på brystet ved flere anledninger. Galskap!

Som en hovedregel er jeg skeptisk til gruppepress. Hvorfor skal jeg gjøre noe bare fordi alle andre gjør det? Men jeg trøster meg med at det tross alt finnes verre press jeg kunne gitt etter for. Jeg kunne ha begynt å snuse for eksempel. Det har jeg hørt er så trendy blant unge jenter. Onde tunger vil trolig hevde at undertegnede slett ikke er ung lenger. De har sikkert rett. Men da er det jo ekstra smart at når jeg først følger flokken, så velger jeg den flokken som trekker i løpetights og joggesko. Løping er tross alt bra for en aldrende skrott.

For min del startet løpinga med at jeg meldte meg på mila under Midnight Sun Marathon i 2012. Jeg meldte meg på først. Deretter begynte jeg å løpe. Målet om å løpe mila syntes nærmest uoppnåelig. Selv en løpetur på 5-6 kilometer fortonet seg som selvpining av verste sort. Men målet var satt. Jeg visste hva som måtte gjøres. For å pushe meg selv ytterligere satte jeg meg et tidsmål for distansen. Ikke bare skulle jeg komme levende ut av det, jeg skulle klare det på under timen. Og det gikk! 59:11 viste klokka da jeg krysset målstreken i mitt første løp noensinne. Gjett om jeg var stolt!

For å fortsette den positive trenden med løping i hverdagen, var det bare å sette seg nye mål. Mørketidsløpet neste! Dermed ble det løping også på vinterføre. Mens de ivrigste løperne drar på seg joggeskoene med et smil uansett vær, siger denne surleppa lenger og lenger ned i takt med at vind og snøfall øker. Jeg husker særlig en treningsøkt sammen med løpenettverket Northern Runners under oppkjøringa til løpet. Det var naturstridig! Sandnessundbrua svaiet i vinden. Likevel løp vi intervall ved flyplassen. Jeg vurderte å saksøke den jævelen som overtalte meg til å bli med (les: mannen). Men jeg lot tvilen komme fyren til gode. Han mente det godt. Trening er positivt ikke bare for skrotten, men også for humøret. Å ta kjerringa med på løpetrening er en investering i bedre hjemmemiljø.

Tidsmessig gikk ikke mørketidsløpet i fjor helt etter planen. Mila på timen var nok en gang målet. Men beina ville ikke. Jeg snublet i mål på 1:00:16. At 16 sekunder kan være så sure! Men irritasjonen gikk over. Jeg og mannen kronet nemlig løpet med hotellweekend i egen by, sammen med gode venner. Vi valgte selvsagt hotellet med jacuzzi på taket. Og hotellet er booket også denne gang. Jeg har lært at det er lurt å visualisere når man setter seg mål. Derfor ser jeg for meg hvor fornøyd jeg er når jeg etter å ha klart mila på timen senker mitt smekre legeme (man kan vel endre litt på detaljene under sånn visualisering?) ned i den varme jacuzzien og nyter et velfortjent glass musserende!

Godt løp, alle sammen!

1 Comment

Min egen lykkes smed?

Every day you are faced with many challenges.
It’s your life. It’s your choice. Choose wisely! 

Bilde og sitat fra bloggen Positive & Inspirational Quotes

Tidlig i høst hørte jeg en klok mann si kloke ting på en konferanse her i byen. Det kloke han sa var så enkelt at jeg nesten blir provosert av å tenke på det. Mannen påsto nemlig at man kan bestemme seg for å ha det bra. Hørt sånt? Bestemme seg? Og jeg som er så flink til deppe over uvesentligheter. Til å irritere meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. Og så sier fyren at jeg bare kan bestemme meg for å endre fokus?

Mannen heter Erik Bertrand Larssen og er mentaltrener. For en fin tittel da! Og det mener jeg. For hvis noen kan være mentaltrenere, må det finnes andre som kan få hjelp til å trene opp sin mentale kapasitet. Sånne som meg. Som innimellom trenger et realt spark bak når surleppa henger langt ned på knærne. Og som strengt tatt bør ta en titt i speilet i jakten på en syndebukk når hverdagen ikke helt virker. For det skal jeg ha. Jeg er en jævel på ansvarsfraskrivelse! Om noe går skeis klarer jeg i løpet av et nanosekund å skylde på omstendigheter utenfor min kontroll.

Og siden vi snakker om trening, la oss snakke også om den fysiske treninga. Den som skal vedlikeholde skrotten, snarere enn det som sitter mellom ørene. Alle vet at trening er bra. Selv når du er sliten er det smart å sette av tid til å trene. For trening gir overskudd. Og er det en ting man trenger når man er sliten, ja så er det jo nettopp overskudd. Likevel er det så lett å dytte på den treninga. Og hva skylder vi på? Jo, at vi ikke har tid. Jeg har mer enn én gang uttalt meg som følger i samtale med treningsvenninner: “Jeg har ikke fått trent hele uka”. Fått? Trening er ikke noe jeg får, det er noe jeg gjør! Har jeg ikke trent hele uka? Vel, så får jeg si det da. “Jeg har ikke trent hele uka”. Gjennom ordvalget skyver vi ansvaret fra oss. Her har mentaltreneren helt rett når han sier at det handler om å bestemme seg. Har du bestemt deg for at trening er viktig også i en hektisk hverdag, ja så får du det til. Det handler om valg. Egne prioriteringer.

I dag snakker vi ofte om tidsklemma. Et konstruert problem vil mange si. For døgnet har 24 timer, nå som for noen generasjoner siden. Visst har vi flere valg å ta stilling til i dag. Flere forventninger å leve opp til. Jeg prøver ikke å bagatellisere utfordringen med å kombinere jobb og familie. Jeg står midt i det selv, og vet godt at hverdagen innimellom fortoner seg som et verdensmesterskap i logistikk. Men vi har alle noen valg. Velger jeg å jobbe mye, ja så velger jeg automatisk bort noe annet. Velger jeg å slenge meg ned på sofaen etter middag, så er det noe annet som må vike. En løpetur kanskje. Lek med ungene. Egotid med ei god bok. Eller noe annet. Poenget er at alle disse små valgene vi tar, de betyr noe. Det er disse som skaper hverdagen. Vi lager nemlig hverdagen vår helt selv. Skikkelig irriterende at det ikke alltid er noen å skylde på når hverdagen suger, selv om jeg faktisk er ganske god på akkurat det. Ganske god.

Er du flink til å ta gode valg i hverdagen?

PS. Anbefaler for øvrig boka «Bli best med mental trening» av Erik Bertrand Larssen. En god vekker for min del i alle fall. Og jeg har mye å gå på. Mye! Og hvis noen lurte, jeg er ikke sponset av verken forfatteren eller av Haugen Bok (som jeg tilfeldigvis lenker til) for å komme med denne anbefalingen. 

2 Comments

Kåseri fra treningsverdenen!

I går kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før og aldri hadde trodd at jeg noen gang skulle gjøre. Jeg fremførte et kåseri muntlig. Foran 80 personer! Anledningen var 3-årsdagen til treningssenteret jeg trener på (som er helt unikt forresten): Exolo. Med utgangspunkt i blogginnlegget En aerobicinstruktørs vokabular fra september i fjor, tok gründer Lill-Jorid kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive et nytt kåseri til festen. Og siden jeg har bestemt meg for i større grad å følge leveregelen til den alltid så kloke Pippi: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert», var det ikke snakk om å si nei til utfordringen. Under bildet finner du kåseriet i sin helhet. 

Her er jeg in action. Smånervøs der jeg står med mikrofon og greier og senderen plassert i håndveska (tabbe å gå med kjole uten lommer). Foto: Veronica Evertsen

I september i fjor skrev jeg et blogginnlegg om aerobicinstruktører og alle de rare tingene de lirer av seg i løpet av ei treningsøkt. Innlegget gikk sin seiersgang både blant ansatte og medlemmer på treningssentre rundt om i landet. Eller seiersgang sier jeg. Alt er relativt. For en mammablogger fra det kalde nord var dette et innlegg å leve lenge på. Og da mener jeg ikke økonomisk. Det viser seg at det å skrive om vokabularet til dagens aerobicinstruktører er veldig lite inntektsbringende. Nei, skal man tjene penger må man vel begynne å skrive om fashion og makeup og sånt. Men hvem skal da ta ansvar for å holde aerobicinstruktørene i ørene? Spinningsinstruktørene? De personlige trenerne? I det hele tatt disse personlighetene som tjener til livets opphold ved å piske oss stakkars hobbymosjonister rundt samtidig som de fornedrer oss med retoriske spørsmål som “Kjenner dere dette?” når vi ligger der på en styrketime med ansiktet vridd i smerte og prøver å heve rompa opp og ned på en bosuball og enhver idiot burde skjønne at vi ikke bare kjenner det, vi holder regelrett på å stryke med der vi ligger!

Dette blogginnlegget er altså bakgrunnen for at jeg står her i kveld og skriver et nytt kapittel i serien “Liv-Inger gjør ting hun ikke kan”. Litt skummelt. Men først og fremst setter jeg utrolig stor pris på at Lill-Jorid tok kontakt og utfordret meg til å fremføre et ferskt kåseri når Exolo nå feirer sin 3-årsdag. For dette gir meg jo en ny mulighet til å ta en alvorsprat med de av dere som står på lønningslista her. For har det hjulpet å sette fokus på oppførselen deres så langt? Har det? På ingen måte!

I innlegget mitt tar jeg for eksempel opp dette med aerobicinstruktører og tallanalfabetisme. Kjære instruktører, et par betyr to! Som i et par sko. Én, to! Jeg mistenker at dere ikke akkurat er de skarpeste knivene i skuffen. For stadig vekk sier dere “kom igjen folkens, bare et par ganger til!”, men så kjører dere sånn cirka fem ganger til?! Syns dere det er greit? Her snakker vi iskald manipulering for å få oss arme sjeler til å hente ut krefter vi ikke har. Tro meg, jeg har mang en gang lyst til å gi dere denne (fingeren). Men jeg er knapt i stand til å huske hva jeg selv heter. Å bevege armen der jeg prøver å henge med på galskapen deres er rett og slett fysisk umulig! Og det stadige gnålet om at trinnene er akkurat de samme når dere i samme øyeblikk viser oss hvordan alt skal snus med 180 grader og vi plutselig skal ta mambo litt hit og chachacha dit. Så veldig mye bedre blir det ikke når dere skal forklare hvordan anatomien henger sammen. Når vi strekker ut for eksempel. “Dere, knær over tær!”. Ja, for det hadde jo vært litt dumt om knærne var under!

Og den energien? Hvor henter dere den fra? Sykkelinstruktører for eksempel snakker jo på innpust og utpust. Jeg er sikker på at de også topper statistikken når det kommer til å snakke i søvne! “Kom igjen nå, bare litt til, trø på så er dere snart på toppen!”. Hvilken topp? Hallooo, vi sitter på sykler som er boltet fast i underlaget, tråkker alt hva remmer og tøy kan holde og beveger oss – nowhere! Det er nesten så man kan stille spørsmål ved menneskeartens logiske sans når man ser voksne folk holde på sånn. I flokk!

At ansatte på treningssenter har fått utdelt hakket mer energi enn oss vanlig dødelige er hevet over enhver tvil. På Twitter tidligere denne uka spurte en medtvitrer om instruktørene tar med seg den overdrevne entusiasmen og ropingen (hans ord for øvrig) til helt dagligdagse gjøremål. Se for deg hvor gøy du selv syns det er å tømme oppvaskmaskinen for eksempel. Her kan vi sikkert lære en ting eller to av treningsfantastene. Aerobicinstruktørene svinser garantert rundt på kjøkkenet i takt med det hotteste hotte fra VG-lista og gauler “1-2-3-4, kopper hit og tallerkener dit!”. Og tenk for et mareritt å bo sammen med en personlig trener da! Du kommer småstressa hjem fra jobb og oppdager at du må tømme opvaskmaskinen før du kan sette i gang med middagen, og han bare “kom igjen nå, du klarer det, kom igjeeeen, ikke gi opp, bare et par repetisjoner igjen, ET PAR, jeg lover!”. Jiiiz! Og så kan du ta deg faen på at instruktørene benytter enhver anledning til å trene. Enhver! Dere har fått med dere at TV-kjendis Yngvar Andersen tar tåhev mens han pusser tennene? Tåhev?! Fyren har også fått ellers rasjonelle Tromsø-væringer (eller det er vel mer én Tromsø-væring da) til å stikke på butikken med trillebåra! Nå er trillebåra ganske radikal. Til og med instruktører har sine grenser – og dropper trillebåra for heller å gå “utfall” med tunge bæreposer hele veien hjem!

Vi som trener på treningssenter har jo gjerne våre favorittimer. Selv liker jeg best timene med snurr. Ikke fordi jeg er så skrekkelig koordinert av meg. Nei, det handler rett og slett om at den snurringa får meg til å glemme det største problemet med treningsøkta: at det er så satans tungt! I stedet for at hjernen skriker ”jeg dør, jeg dør, jeg dør” tvinges den på snurretimene til å prøve å huske neste trinn. Noen ganger gjør den det. Altfor ofte husker den feil, og man ender opp med å gi naboen en springskalle. Hvis jeg har skallet ned noen av dere som er til stede her i kveld, unnskyld. Det var ikke meningen!

Jeg har prøvd meg på zumba også. Det skal jo være så bra for forbrenningen. Og så er det jo både gøy og sensuelt. Rene kinderegget med andre ord. Zumba kan visstnok gjøre underverker for selvtilliten til selv den mest tidsklemmebefesta småbarnsmor, må vite. For det er ikke hver dag hun får anledning til å vrikke på hoftene og skyte frem puppestellet som på en zumbatime! Den selvtilliten får dessverre en alvorlig knekk i det øyeblikk man kaster et blikk i speilet. Mens man i eget hode fremstår som en sexgudinne av noe slag der man vrir og vrenger på seg, er virkeligheten et ganske annen.

Jeg har prøvd meg i tredjeetasjen her også. På apparatene. Den Wellness-nøkkelen er jo genial! Den forteller meg hvilket apparat jeg skal bruke, hvor tunge vekter jeg skal legge på og hvor mange ganger jeg skal gjenta øvelsen. Men ikke hvordan apparatet funker! Her for en tid tilbake var jeg overbevist om at det var noe feil med et av apparatene som trener biceps eller triceps eller armmuskler som jeg liker å kalle dem! Jeg klarte ikke å dytte den skiten oppover! Og riktignok har jeg fiskeboller til armmuskler, men til og med de kjipeste halvfabrikata av noen fiskeboller klarer vel for svarte å løfte 5 kilo! Etter mye om og men spurte jeg en av de personlige trenerne som tilfeldigvis var i rommet akkurat da om hjelp. Jeg bare “eh, dette apparatet funker jo ikke”? Jeg var på grensa til å hisse meg opp og illustrerte ivrig hvordan jeg dyttet og dytte oppover og ingenting skjedde. Og hun bare “denne skal fremover”. Er det rart jeg ikke takler apparattrening? Selvtilliten får seg alltid en solid knekk hver gang jeg prøver meg. Og det til tross for at jeg alltid passer på å flytte den pinnen som regulerer vektmengden fra sånn 10-15 kilo til en 40-50 før jeg forlater apparatet.

Avslutningsvis, jeg har litt dårlig samvittighet for å ha vært så streng med dere instruktører. For jammen er det grunn til å stille spørsmål ved oppførselen også til medlemmene på et gjennomsnittlig norsk treningssenter. Og da snakker jeg ikke først og fremst om Exolo, som jo er alt annet enn gjennomsnittlig. Men jeg har vært så heldig å få hjelp av tromsøblogger Moden, mørk og mystisk, eller May Liss som hun kaller seg i det sivile liv, til å se nærmere på de ulike typene du møter på en vanlig dag på treningssenteret.

Sjekkern for eksempel. Egentlig ikke så veldig opptatt av å trene. Men det er jo så mye pent å se på. Og hvem vet, kanskje er det mannen i mitt liv som spankulerer rundt i treningssalen. Det er jo viktig at han holder seg i form, så hvorfor ikke like gjerne finne han i sitt rette element? Jeg bruker god tid foran speilet i garderoben før jeg skrider elegant ut i salen. Må jo sikre at hår og sminke sitter som det skal, at kompresjonstightsen holder inn her og trenings-BH-en løfter frem mine fremste personlige egenskaper der. Hun blir aldri svett på trening (æsj liksom!), men henger rundt med noen enkle vekter samtidig som hun konstant scanner lokalet for å se om det er mulig å få øyekontakt med noen passende mannebein.

Og så har du høy på eget speilbilde: Dette er som regel en mann. Kledd i knetights og en vid singlet. Bulende overarmer og elsker å beundre seg selv i speilet. Egentlig ikke så opptatt av omgivelsene bortsett fra å finne en plass å trene som gir god utsikt til seg selv i speilet og helst fra så mange vinkler som mulig. Hvis de siste repetisjonene blir tunge kan en liten sniff av sin egen svette armhule gjøre underverker og han klarer tre til – minst. Du finner han aldri i en saltime eller på et treningsapparat for cardiotrening.

Den supereffektive: Som regel ei dame. Ei flerbarnsmor som sjonglerer familieliv og lederjobb med den største selvfølgelighet. Hun stormer inn på treningssenteret med én unge under hver arm like før timen starter. Hun slenger ungene inn på barneparkeringen, sluker en proteinbar hel mens hun tar to trinn i slengen opp trappa og styrter inn til saltimen (cardio express extreme edition eller lignende). Hun stiller seg alltid helt fremst. Hopper høyest og har de høyeste kneløftene, for her skal det jobbes. Mest mulig effekt på kortest mulig tid. Du vil aldri finne henne på en yoga- eller pilatestime. Hun er først ut av salen når timen er over, og før salen er tom har hun plukket opp ungene og forlatt åstedet.

Den sosiale: Det kan virke som de er oftere på treningssenteret enn de er hjemme. De kommer bestandig med en venn eller to og møter alltid på kjentfolk og slår av en prat med alle. Og selv om de er på treningssenteret ca. 8 timer i snitt hver uke, har de ikke forbrent mer enn jeg gjør på én bosupulstime. Men blid og hyggelig bestandig, og er så utrolig fornøyd med utbyttet de får igjen for medlemskontingenten.

Til slutt har du sånne som meg og medblogger May Liss og sikkert mange flere med oss. Vanlige familiefolk som klarer å karre oss på en trening et par-tre ganger i uka. Kanskje. Vi har våre favorittimer og favorittinstruktører og er egentlig ikke så interessert i å prøve så mye nytt. Tidsklemma er vel vanskelig nok fra før om vi ikke skal begynne å endre på treningsvanene våre også? Men det er kanskje sånne som oss som er mest fornøyd hver gang vi beseirer dørstokkmila og faktisk kommer oss på trening. Etter ei fullført treningsøkt kan vi jo dorge minst 4 timer i sofaen med verdens beste samvittighet, gjerne med en sjokolade i den ene hånda og et glass iskald Cola i den andre. Og så kreker vi oss på ei ny trening etter noen dager igjen. Kanskje.

Tusen takk for meg. Og ikke minst, gratulerer med dagen til alle de fantastiske menneskene på Exolo!

Kvelden ble avsluttet med tre fantastiske fremføringer fra Tromsøs egen Anneli Drecker. Her et lite utdrag fra «Send in the Clowns». 

9 Comments