Browsing Category sykdom

Bloggtørke, sykdom og scrapping!

Det har vært stille i bloggen i det siste. Årsaken er et selveste bloggforfatteren har vært

1. syk (les: influensa, av den typen bare mannfolk får, den man nesten dør av)
2. sur!

Den oppvakte bloggleser skjønner sikkert at punkt 1 og 2 henger nært sammen. Først ble jeg syk. Og når sykdommen varte og rakk ble jeg sur! Hvorfor? Jo, man blir selvfølgelig lei av å ligge som et slakt på sofaen dag ut og dag inn, med skallebank, feber, og hosten fra helvete! Men influensaen satte også en effektiv stopper for min deltakelse i bryllupet til en nær barndomsvenninne! Og sånt blir man sur av! Skikkelig sur! Så sur blir man at man på dag 5 med influensa bryter med alle prinsipper og river av seg følgende på Facebook:

Lenge trodde jeg at jeg skulle kunne reise i bryllupet. Jeg ble tross alt syk en tirsdag kveld. Og bryllupet gikk av stabelen en lørdag. Bryllupet var sørpå. Vi hadde flybilletter nedover kl. 6.40 lørdag morgen. Svigermor kom til oss fredag ettermiddag. Hun skulle passe de søte små mens vi feiret venners kjærlighet og koste oss med god mat og drikke, dans, taler og hyggelig selskap. Men sykdommen slapp liksom ikke! Vi vurderte å gamble. Sette oss på flyet og krysse fingrene for at formen ville være på plass til bryllupet startet 14.30. Lørdag var tross alt dag 4. Men da feberen fortsatt hang i fredag kveld skjønte jeg at det ikke gikk. Det var bare å kaste inn håndkleet, oppsøke legevakta for å få legeerklæring (sånt må man ha for å få refundert flybilletten på forsikringa), og å gi bruden det kjedelige budskapet.

Lørdag gikk det egentlig sånn høvelig greit. Siden formen var elendig var jeg mest takknemlig for at vi ikke tok sjansen på å reise. Det hadde blitt en forferdelig opplevelse. Men søndag, da ble jeg sur da! Formen var fortsatt crap, så det var ikke det at jeg var bitter for at det bare var snakk om én dag. Men søndag gikk det for alvor opp for meg at min gode venninne giftet seg dagen i forveien – og jeg var ikke til stede! Fy, så grinete jeg ble! Det var ikke et pent syn, jeg lover! Jeg hadde fortsatt feber og hostet som om jeg hadde både tub og kols og jeg vet ikke hva. Samtidig spratt tårene og banneordene haglet. Dere kan tro jeg var godt selskap her hjemme, altså!

Nuvel. Shit happens. Jeg fikk i det minste full rapport fra bryllupet. Både underveis, i form av sms og mms fra en venninne. Og et par dager etterpå, på telefon med bruden. Og så gleder jeg meg maks til å se både video og flere bilder etter hvert.

Men altså, for å avslutte i en litt hyggeligere tone tenkte jeg å vise dere hva jeg lagde i gave til bruden. Ja, bruden. Brudeparet fikk selvsagt en felles gave. Det skulle da bare mangle. Men i tillegg lagde jeg en liten minnebok til bruden. Med bilder fra barndommen. Det er kjempelenge siden jeg har hatt scrappeutstyret fremme, så dette var artig! Og ikke minst var det artig å bla frem gamle bilder. Dette er selvskryt så det holder. Men det får dere tåle! For når jeg kliner til og lager en fin-fin gave med mine egne hender (!!), da må jeg jo vise den frem! Sånn at dere ikke tror at det eneste jeg kan er å lire av meg dritt og lort i herværende blogg! Jeg håper de som er avbildet i minnealbumet har meg unnskyldt for at jeg deler det her. Heldigvis er de færreste til å kjenne igjen. Det er tross alt noen år siden bildene ble tatt.

Her er albumet sammenbrettet. 
Og så bretter man det ut. 
Og vips, inni er det bilder fra en svunnen tid! 

Har du fått smake på vinterens influensa? Eller har du klart å holde deg oppegående (enn så lenge)?

12 Comments

Og sykt barn-dagene flyr

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke «ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor». Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver  om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

6 Comments

Lucia, sykdom og kjøpbakst!

Illustrasjonsfoto stjålet/lånt fra det svenske nettstedet
Kungsörnen.se, siden jeg glemte å ta bilder av våre
kjøpte (OMG!!) lussekatter.

Gjett om jeg har hatt en fin luciadag! Litt kontrastfylt, men dog. Da jeg ramlet inn på jobb ca. 8.30 var lussekattene og kaffen servert! En av mine flinke og trivelige kollegar hadde fikset. Så i stedet for å isolere meg foran dataskjermen umiddelbart etter touchdown, ble det altså kaffedrikking, nydelig frokost og trivelig skravling på starten av arbeidsdagen. Sånt er viktig!

I fortsettelsen gikk ikke luciadagen helt etter planen. Planen var nemlig å dra på grøtfest i barnehagen etter jobb. Men da jeg så barnehagens nummer i displayet på telefonen min i 13-tida skjønte jeg at den planen gikk fyken. Jada. 2-åringen var pjusk. Hun hadde våknet kort tid ut i luren og vist tydelige tegn til å ha ondt i magen. Ingen stor overraskelse egentlig. Det var vel for mye forlangt at vi skulle være ferdig med den lille spyrunden til 6-åringen i forrige uke?

Vel fremme i barnehagen var det ei sliten, men likevel blid jente jeg møtte. Hun hadde akkurat fylt bleia (pardon the details), og det hjalp visstnok på humøret. Vi dro hjem. Og tenk, formen hennes ble stadig bedre. Hun skulle ikke sove. Leke derimot? Se, det ville hun. Snodig å se hvordan hun kom seg. Men det varte ikke så lenge. Litt ut på ettermiddagen sovnet hun nemlig på fanget til pappaen sin. Han bar henne inn i senga, og der sov hun som en stein i halvannen time. Hun var helt utafor da hun sto opp. I over en time var hun som et slakt. Men vips, plutselig var det igjen som om noen slo på en knapp. For like før leggetid var hun propell. Hun har ikke kastet opp. Har ikke feber. Noe murrer i kroppen hennes. Men vi håper det gir seg med det. At det ikke utvikler seg videre. Vi får se.

Vel. Nok sykdomsprat. Over til noe hyggeligere, nemlig luciamarkering. I år gikk ingen av mine i luciatog. Nesten litt snodig. Vi hadde likevel en aldri så liten luciamarkering her hjemme. Med kjøpte lussekatter! Kjøpt på ICA. Og tenk, det ble en trivelig kosestund rundt kjøkkenbordet, til tross for at verken lussekatter eller berlinerboller (eller hva det nå var de kalte dem nå som det nærmer seg jul) ble til etter iherdig kjøkkeninnsats av mor i huset. Kjøpbakst duger! Ok, jeg skjønner at hjemmebakte lussekatter kanskje smaker hakket bedre. Men som Pia sier, man rekker ikke alt her i verden. Så får hver og en av oss prioritere ut fra egne interesser og behov. Baking prioriteres heller lavt her i gården. Sånn er det med den saken.

Jeg og 9-åringen hadde i tillegg vår egen lille luciagreie på tampen av kvelden. På vei til ettermiddagens pianoundervisning snakket vi nemlig om Lucia, hun og jeg. Om hvorfor vi feirer Lucia. 9-åringen syns nemlig det er rart å si at man feirer at noen er død. Vi snakket litt frem og tilbake, og jeg må innrømme at jeg nok ikke var helt stødig i historien om Lucia. Men via Tonjes blogg fant jeg eventyret om Sankta Lucia. Dette leste jeg og 9-åringen. Og så snakket vi litt om historien. For det er jo ikke til å komme bort fra at den er ganske brutal.

Har du hatt en fin luciadag?

3 Comments

Fantastisk teateropplevelse! Og spysjuka.

Illustrasjon fra nettsidene til Hålogaland Teater.
Der kan du lese mer om og se bilder fra «Et juleeventyr».

I fjor sånn omtrent på denne tida skrev jeg innleggene En hyllest til HTs «Et juleeventyr» og Vi spyr oss inn i adventstida. Dette innlegget blir en rar kombinasjon av de to.

Jeg begynner med det hyggeligste først, nemlig en fantastisk teateropplevelse presentert av Hålogaland Teater. For også i år viser Tromsøs eget teater Charles Dickens-klassikeren «Et juleeventyr». I fjor trillet jeg i likhet med en rekke anmeldere terningen til en sekser for å beskrive opplevelsen. Vel, terningen lander på seks også i år. Det er bare å ta av seg hatten for det Hålogaland Teater serverer i denne forestillingen. Vi snakker skuespillerprestasjoner av høy klasse. Vanvittige kulisser. Jeg lot meg rive med og både lo og gråt om hverandre. Gåsehudopplevelse! Også ungene var fornøyde. De sitret av forventning i forkant av forestillingen. Minnene fra fjoråret satt ennå i. Mest spenning var det for deres del knyttet til Jacob Marley i Kristian Fr. Figenschows skikkelse. Og spøkelset innfridde så til de grader! Det samme gjorde resten av besetningen, ikke minst en enestående Ketil Høegh som Ebenezer Scrooge.

«Et juleeventyr» spilles i to akter. Mellom de to aktene er det en 20-minutters pause. I pausen gikk vi ut. Enkelte av oss benyttet anledningen til å få unna et aldri så lite toalettbesøk. Og det var under dette toalettbesøket at jeg ante at noe var i gjære. Neida. Ikke for min egen del. Men i køen ytret 6-åringen disse ord: «Jeg har ondt i magen». Oh no! Ondt i magen kan være så mangt. Forbigående. Nothing! Men i desember kan du banne på at ondt i magen er ensbetydende med at helvete er løst!

Nuvel. Jeg krysset fingrene og håpet på det beste. Andre akt gikk helt fint. Hun nevnte ikke magen med et ord. I bilen på vei hjem derimot sa hun at hun ikke følte seg helt bra. Jeg ga henne en banan da vi kom hjem. Hun tok én bit og leverte den tilbake. Og så var det egentlig bare å vente. Midt i kveldsstellet kom den endelige bekreftelsen. Nå er det offisielt: spysjuka is in da house! Hva er det med adventstida og spysjuka? Hvorfor må vi tilbringe deler av adventstida med hodet stukket ned i toalettskåla??! Argh, dette er jeg virkelig ikke motivert for. For det er vel bare å stålsette seg. Minst 3 av 5 kommer til å bukke under. Det viser all erfaring. Som voksen melder jeg meg frivillig til å være blant de 3. «Ta meg, skån de små». Og ja, jeg mener det faktisk. Men særlig tøff i trynet er jeg ikke når jeg sier det. *sukk*

Dere da? Noen tegn til spysjuka? Ikke? Tror du at dere slipper unna liksom? Hah!

9 Comments

Unge med spunk! Og quiz!

En prikkete liten arm. Vannkopper? Edderkopper? Spunk?

Fortsatt stille i bloggen min. Og bra er det! Det betyr at jeg har fokus på den jæ*** oppgaven som skal leveres tirsdag til uka. For all del, det er en spennende oppgave. Jeg har lært enormt mye underveis. Og ikke minst er det lærerikt å tolke resultatene av spørreundersøkelsen jeg gjennomførte for en tid tilbake. Men tida. Den strekker ikke til. Eller det vil si, jeg har valgt å disponere tida som en dott! Ikke de siste ukene da.Jeg har vært flink helt siden vi kom hjem fra Gran Canaria. Men hele forrige semester. Nuvel. Ingen grunn til å gråte over spilt melk, eller hva det nå heter. Full fokus fremover. Jeg skal komme i mål!

Men som småbarnsmor er det altså vanskelig å planlegge. Før man vet ordet av det har man en unge med prikker overalt å forhold seg til! Jepp, 2-åringen er syk. Det begynte med forkjølelse. Snørr og hoste. Hun var plaget et par netter, og frarøvet sine nå godt vante foreldre nattesøvnen. Sånt passer dårlig når man skal skrive akademisk pjatt når morgenen gryr. Men tirsdag kveld utartet det seg. Plutselig var det utslett å se. Overalt! Eller ikke overalt. Mage og rygg var skånet. Snodig. Vi tror nemlig det er vannkopper hun har. Det har gått i barnehagen. Men det starter visstnok som regel på mage/rygg og sprer seg så til resten av kroppen. Snuppa vår har først og fremst prikker på armene og på lårene. Og litt i ansiktet. Ikke er de fullt så væskefylte som vannkopper vanligvis er heller. Så hva er det?

For å få stilt diagnose tok mannen 2-åringen under armen i går og dro i vei til legen. Ble vi noe klokere? Nei. Legen skjønte godt at vi kom med henne. For hun var jammen ikke sikker selv på hva det var. Crp var litt forhøyet (20), så vi snakker om en virusinfeksjon av et eller annet slag. Jeg holder nå fortsatt en knapp på vannkopper. Den hypotesen får vi vel avkreftet først i det øyeblikk vannkoppene kommer settende på et eventuelt senere tidspunkt. Hmmm, dere skjønner at jeg er påvirket av den oppgaveskrivinga? Snakker om hypoteser og eventualiteter i bloggen? Ikke bra.

Siden vi lever i tiden og forventer effektivitet prøvde mannen å få stilt diagnose via sin Facebook-vegg i går. Vi er såvisst ikke noen digitale sinker, og søker å finne informasjon der vi kan! Nå viste det seg at det ikke akkurat var de mest begavede av mannens Facebook-venner som valgte å uttale seg. Forslagene var mange. Hvis ikke det er vannkopper, kanskje er det kaffekopper? Edderkopper? Tekopper? Eller det beste forslaget av dem alle: spunk! Jeg holder en knapp på det. Min gode venninne turnuslegen ba oss sjekke at ikke det går bort i vask. Hun har visst dårlig tro på at vi bader ungen med jevne mellomrom. Det har hun vel egentlig rett i. Dette er tross alt unge nr. 3. Vi bare støvsuger henne innimellom.

Huffameg, nå håper jeg ikke noen tar meg alvorlig. Ironi er farlig. Tøyseblogging er farlig. Man kan lett misforstås. Så, hvis noen føler seg uthengt her, pust rolig. Jeg bare tuller! Jeg vet jo at det som ble sagt i Facebook-tråden om veslas diagnose bare er vas. Akkurat som 80 prosent av denne bloggposten. Eller? Burde jeg bekymre meg? På oppfordringen om å sjekke at ikke prikkene går av i vask nevnte nemlig mannen noe om stålull…

For å avrunde i en munter tone introduserer jeg herved en quiz! Snuppa og jeg er hjemme i dag. Hun er i god form. Litt grøtete i stemmen bare. Og prikkete. Men blid og fornøyd. Synger og traller. I videoklippet nedenfor traller hun. Men hvilken sang er det hun traller? Vet du det? Svarer du riktig venter heder og ære i kommentarfeltet!

7 Comments

2-årsdag og syk mor i heimen

Du vet du er pjusk når du er alene hjemme en hel helg, og ikke har handlet inne noe godteri overhodet. Og det til tross for at de har 40 % på smågodt på Eurospar.

Jepp, undertegnede har vært nede for telling i noen dager. Tirsdag måtte jeg kapitulere og dra hjem fra jobb før lunsj. Omgangssyka fra helv*** var i anmarsj. Og det sier jeg dere. Når man har en mage som truer med opprør, er det svært uheldig at Statens vegvesen holder på med asfaltarbeid når man sitter i bilen på vei hjem. Det kunne ha endt ordentlig ille! Takk og pris, det gikk bra.

Denne omgangssyka har sittet i lenger enn det jeg er vant til. Og ikke minst, lenger enn det jeg liker. Jeg var opptatt med å dø hele tirsdag, onsdag og store deler av torsdag. Du vet hvordan det er når du sitter på do i det ene øyeblikket, og henger over det i det neste? Ja? Å, du vet. Så jeg skipper detaljene. Fredag var jeg ferdig med å kvitte meg med både vått og tørt enten den ene eller den andre veien. Men kreftene uteble. Og matlysten. Jeg har sovet. Time på time. Vært som et slakt. Nå er jeg oppegående. Men fortsatt gugg i maskineriet. Og sånn passe energisk. Passer ekstremt dårlig, siden ungene er på høstferie og mannen er på vift med jobben. Fruen er med andre ord alene hjemme, med alt det gir av muligheter for både det ene og det andre. Nå hadde jeg ikke større planer enn å skrive på den hersens masteroppgaven hvis innleveringsfrist nærmer seg raskere enn jeg liker. Men hvis det i utgangspunktet er tungt å finne motivasjonen, ja så kan jeg love deg at det ikke blir noe enklere når energinivået er langt under pari. Men jeg har da gjort ferdig spørreundersøkelsen som skal ut. Tror jeg. Og nå jobber jeg videre med teoridelen. Eller ikke akkurat nå da. For nå har jeg en pause. For å oppdatere bloggen litt. Den har jo ligget brakk parallellt med at mor selv har vært kaputt. Jeg har ikke en gang rukket å fortelle at vi har hatt stor feiring i heimen. Men det har vi altså. Yngstejenta ble nemlig to år i forrige uke!

Tenk dere. Den lille snuppa er blitt to allerede. Hun var jo nettopp lille babyen vår! Lenge tenkte vi at det holdt med to søte små. Men så ble nr. 2 tre år. Vi følte oss ovenpå. Kjente at lysten på en til meldte seg. Og det sier jeg dere, så utrolig glad vi er for at vi valgte å få en til. Og ikke minst, så heldig vi er som har en så herlig bukett. Tre flotte jenter! Det er fantastisk å se hvordan minstejenta finner sin plass i familien. Hvordan personligheten hennes vokser frem, og beriker hverdagen vår. De to eldste forguder henne. Med den lille solstrålen er familien komplett. Rett og slett.

Lita, nyfødt frøken. Hele to år siden nå.
Stor 2-åring, full av fart. Og alltid med et smil på lur.
Så spent blir man når man får en pakke foran seg.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg! Måtte omgangssyka og annen dritt ligge langt unna deres ringe hjem.

10 Comments

Jeg døde. Nesten

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Har du fått med deg NRKs koselige serie om Linus og vennene (og uvennene) hans i Svingen? «Linus i Svingen» og «Jul i Svingen» er kjempepopulære serier her i huset. Både store og små lar seg begeistre. Blant de mange fascinerende karakterene i Svingen finner vi Nure Bergum og moren hans Grete. Grete er pysete. På sin sønns vegne. For å holde Nure unna livsfarlige aktiviteter (som å spille fotball, vasse i bekken, sykle og lignende) forteller hun titt og ofte overdrevne historier om andre barn som regelrett døde av nevnte aktivitet. Eller de døde ikke. Men nesten.

Sånn var det her i huset tirsdag kveld. Jeg døde. Nesten. Av hva? Så klart. Omgangssjuka fra helvete. Sorry altså. Jeg vet at det blir mye spy i bloggen om dagen. Men det er liksom det som preger hverdagen vår for tida.

Det var i 19.30-tida tirsdag kveld at jeg kjente det komme. Og det kom så vanvittig fort. Vi var på trivelig barselbesøk på ettermiddagen. Fikk servert sjokoladekake og is, strøk og snuste på baby, skravlet og lo. I det vi skulle dra kjente jeg at et eller annet murret. Men jeg tok det ikke helt inn over meg. Ikke før vi kom hjem. Da var det bare snakk om et øyeblikk før jeg lå som et slakt over toalettskåla. Himmel og hav. Omgangssjuka er pyton. Mens jeg ligger der har jeg bare én tanke i hodet: gi meg en pistol, så jeg kan gjøre slutt på mine lidelser! Når alle sluser åpner seg og man ikke helt vet om man skal ligge over eller sette seg på doskåla, da er det ille! Ekle detaljer, syns du? Vel, hvem har tvunget deg til å lese helt hit da? Er jo ingen som holder en pistol mot skallen din, er det vel?

Mens jeg var opptatt med å dø tok mannen seg av de søte små. Han fikk i dem kveldsmat, og skysset dem i seng. Da kvelden kom la han seg på gjesterommet i 3. etasje. Han tok babyalarmen, for å ta seg av eventuell klaging fra 1-åringen i løpet av natta. Jeg fikk ha soverommet i 1. etasje for meg selv, med fri bane til toalettet.

Men hva skjer? Du ser hvor dette bærer? Jo. Kl. 1.30 om natta, mens jeg lå i het omfavnelse med toalettet for n-te gang, tikket det en SMS inn på telefonen min. Jeg skjønte med én gang hva det var. Joda. SMS fra mannen. «Nå er jeg også i gang». Da var gode råd dyre. Jeg vurderte alle alternativer. Kunne jeg ringe mamma og be henne hoppe på hurtigbåten på morgenen? Kunne jeg få en stakkars nabo til å komme hit på morgenen og få ungene i barnehagen? På kort sikt ble løsningen at gubben fortsatt skulle ha alarmen (ingen av oss orket tanken på å gå verken opp eller ned trapper). Siden jeg lå seks timer foran mannen i løypa var nok jeg den som var mest levende av oss på dette tidspunkt. Så jeg ba han om å ringe dersom snuppa slo inn på alarmen.

Minstetøtta sov heldigvis som en engel hele natta. Først 6.20 ringte mannen for å fortelle at hun var våken. Jeg hadde da ikke jeg kastet opp på nesten fem timer. Jeg kunne bevege meg over gulvet uten å krepere. Så jeg hentet lillemor og tok henne ned til meg. Heldigvis sovnet hun igjen, og sammen sov vi til 7.15. Da knødde vi oss opp. Jeg var så definitivt på bedringens vei. Man kan trygt si at jeg hadde stått opp fra de døde. Jeg kjørte ungene i barnehagen, og la også inn et stopp på vei tilbake. På butikken. Der kjøpte jeg Cola, Farris og eplejuice. Vel hjemme igjen forsynte både jeg og mannen oss med drikke. Jeg testet blandingen Farris og eplejuice (skal vel egentlig være eplemost, men det hadde de ikke), og syns det var vel så bra som Cola. Anbefales.

Heldigvis varte min nær døden-opplevelse ikke så lenge. Knapt et døgn. Jeg sov leeenge dagen derpå. Det ble ikke mye søvn over doskåla nemlig. Men utover ettermiddagen handlet det om å ta til seg litt næring. En banan. En skive med salami. Og vips, nå i dag har både jeg og mannen vært på jobb. Andre i vår nærmeste omgangskrets har derimot flatet ut. Sorry…

14 Comments

Vi spyr oss inn i adventstida!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Hva er det med desember og spysjuka? Hvorfor kommer den møkka alltid rekende på ei fjøl så snart adventsstjerna kommer ut av eska og de lilla dukene legges pent på bordene? Det slår ikke feil. Vi spyr oss som regel inn i adventstida. Og med «vi» mener jeg ikke bare vår lille (?) familie. Jeg snakker om oss nordmenn generelt. For etter en kjapp runde innom Facebook ser jeg at minst 50 prosent av venner og kjente lider samme skjebne. For dem med barn er prosentsatsen oppe i 70. Ok, ta nå disse tallene med en klype salt. Vi snakker om et ganske grovt anslag.

Som nevnt i forrige innlegg ble eldstejenta her i heimen rammet av akutt spysjuke i bilen på vei til julegrantenninga søndag. Heldigvis fikk hun en lett variant. Det ble med den ene runden. Litt slapp i skrotten bare, men fit for fight igjen allerede dagen etter. Men hva skjer? Gjett én gang! Jepp. Riktig. Mellomste blir smittet. Jeg visste med en gang hva det gjaldt da jeg så barnehagens telefonnummer på telefonen min mandag formiddag Det var bare å takke for seg på jobben, og sette kursen hjemover.

I barnehagen plukket jeg opp ei blek og slapp jente. Hun hadde ikke kastet opp. Ennå. Det gjorde hun derimot til gagns da vi kom inn døra hjemme. Og rakk hun å komme frem til toalettet? Nope. La oss bare si at mor i huset fikk skrubbet badegolvet til jul. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Denne jenta var ikke like heldig som storesøstera. Hun kastet opp den ene gangen etter den andre. Lå som et slakt på en saccosekk i lange tider. Spiste ikke, men var flink til å drikke. I går ettermiddag kviknet hun litt til. Eller i alle fall såpass at hun fikk i seg mat.

Parallelt med at mellomste begynte å bli bedre fortalte eldste at hun kjente seg kvalm. Igjen. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk mistenkte henne for å være litt oppmerksomhetssyk. Og for å ville sove på madrass på gulvet igjen, slik hun fikk lov til natt til mandag (for å unngå å spy ned fra overkøya i køyesenga). Vel, mistanken min var ikke berettiget. Mens jeg drev og hengte opp adventskalenderne på rommet til jentene, kastet eldstejenta opp. Og det to døgn etter første runde. Heldigvis sto det ei bøtte med vann på rommet allerede, etter mellomstejentas runde. Så jeg slapp å vaske.

Også denne gangen har det blitt med den ene runden på eldstejenta. Hva er dette for et virus? Altså, jeg klager ikke på at eldstejenta spyr for lite. Men jeg er jo nysgjerrig av natur, så jeg stusser oppriktig på hvordan det har seg at samme skiten slår den ene ungen fullstendig ut, mens den andre spyr to ganger med to døgns mellomrom og er ferdig med det. Anyone?

I morgen skal vi hver til vårt, alle fem. Håper jeg. Krysser fingre og tær for at minstetøtta slipper unna. Det er ille når de bittesmå får spysjuka. Og så står jeg gjerne over selv også. For spysjuka er verste sort. Fader altså, når man ligger der over toalettet vil man jo bare dø. Gi meg en pistol, så jeg får gjort slutt på mine lidelser liksom. Trøsta er at det som regel går fort over.

Har dere sluppet unna denne ekle omgangssjuka hjemme hos dere? Eller ligger dere strødd rundt med tomme magesekker både den ene og den andre? 

PS. Jeg beklager eventuelle ekle detaljer i dette innlegget. Men jeg er tross alt opptatt av at bloggen skal være autentisk!

10 Comments