Browsing Category sosiale medier

Hva skal du bli når du blir stor?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Som ung spirrevipp var mitt største ønske å bli flyvertinne. Det hørtes unektelig eksotisk ut å fly hit og dit og overalt, og attpåtil få betalt for det. Jeg så frem til en hverdag fylt av kjekke flykapteiner og ikke minst spennende reisemål. Jeg glemte opplagt å ta inn over meg at flyvertinnene først og fremst ser innsiden av et fly, hvor de går rundt og skjenker kaffe og te og hjelper kravstore og til tider urimelige flypassasjerer. Ikke noe for meg. Jeg vurderte så å lete etter jobb i reiselivsbransjen. Eller å bli lærer, med fokus på språk. Sånn ble det ikke.

I dag har jeg fokus på Internett i jobben min. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg i alle fall. Internett eksisterte jo ikke en gang i min barndom. Faktisk husker jeg ennå fascinasjonen over å surfe på nett da jeg som 19-åring tilbragte sommeren som Au Pair i USA. Det var liksom helt utrolig å ramle over en fra hjemkommunen her nord som hadde e-post! Så utrolig var det at jeg måtte sende en e-post til vedkommende bare for å si «hei, jeg har også e-post, så kule vi er, vi som kan kommunisere elektronisk på tvers av Atlanteren».

Da jeg vel hjemme fra Junaiten tok fatt på utdannelsen min ved Universitetet i Tromsø begynte vi sånn smått å knytte bekjentskap med den store verdensveven også her hjemme. Som student fikk jeg e-post og nettilgang på PC-stuene på campus. Og hjemme i 2-romsleiligheta fikk vi oss modem («vi» er da meg og mannen, vi var kjærester allerede den gang). Husker du lyden når modemet koblet seg opp? Those were the days altså. Det tok vinter og vår å laste en nettside. Og det var om å gjøre å kjappe seg, for det kostet jo penger å surre rundt på det store Internettet, må vite!

Tidene forandrer seg. I et rasende tempo. Da jeg for ti år siden ble ansatt som webredaktør i bank her nord, var nettambisjonene så der. Det skal vel strengt tatt jeg være glad for, ellers hadde jeg aldri fått jobb. Det var om å gjøre å ha en nettside, uten at man nødvendigvis hadde tenkt så nøye gjennom hva man skulle med den sånn egentlig. Nå er det helt annerledes. Hvem kan tenke seg en bank uten selvbetjening på nett? Nå vil vi utføre en betaling med så få tastetrykk som mulig. Vi vil til og med snakke med banken på Facebook!

Med dette som utgangspunkt tar jeg meg selv i spørre: hva i all verden jobber jeg med om 5 år? 10 år? I dag jobber jeg mye med sosiale medier. Hvem svarte hadde hørt om Facebook for 5 år siden? Joda, nettstedet eksisterte. Men at Facebook spesielt og sosiale medier generelt skulle endre kommunikasjonsbransjen så radikalt, var det vel ingen som så for seg. I dag ble det kjent at Geelmuyden.Kiese oppretter en spesialenhet på sosiale medier. Ifølge GK-sjef Andreas Wabø blir 2012 året da sosiale medier blir et lederansvar. Tiden er inne for å integrere sosiale medier i alle deler av forretningsvirksomheten. Det betyr nye muligheter, ikke bare for kommunikatører og markedsførere, men for et stort antall norske arbeidstakere og virksomhetene de representerer.

Det er den raske endringen som gjør det så spennende å jobbe med Internett, enten det er snakk om salg, relasjonsbygging, innovasjon eller hva. Men jeg er en utålmodig og nysgjerrig sjel, med et stort ønske om å vite hva som venter rundt neste sving. Og nå lurer jeg altså fryktelig på hva jeg jobber med for eksempel når jeg runder 40 (selv om det er leeenge til altså!). Jobber jeg med Internett? Og i så fall, med hvilket fokus? Eller har jeg valgt en helt annen retning? Kanskje har jeg rykket tilbake til utgangspunktet og tatt fatt på en karriere som lærer?

Plager du deg selv med tanker av denne typen? Eller er du helt rolig, tar en dag av gangen og driter i å bruke energi på å lure på hva du skal bli når du blir stor?

10 Comments

Følge bloggen min på Facebook?

Visste du at du kan abonnere på de offentlige Facebook-oppdateringene til
selveste Mark Zuckerberg? Også jeg har åpnet for abonnering på
min Facebook-profil. Regner med å ha 10,8 millioner abonnenter
any day now… 😉

Før jul etablerte mange av mine medbloggere en egen Facebook-side for bloggen sin, blant annet Pia og Elisabeth. Jeg syns det er en strålende idé, og har vurdert det samme selv. Faktisk begynte jeg å jobbe med en Facebook-side for Liv-Ingers blogg for lenge siden, jeg fikk bare aldri ferdigstilt den og aldri publisert. Like greit egentlig, for nå har Facebook introdusert ny funksjonalitet: abonner. Siden jeg ikke blogger anonymt tester jeg ut det i stedet, jeg. Så får jeg heller ferdigstille Facebook-siden ved en senere anledning, hvis jeg får mistanke om at det vil funke bedre.

Hva betyr så dette, spør du kanskje? Jo, det betyr at jeg har åpnet for at hvem som helst kan abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer. Litt bråkjekt, syns du? Er ikke dette med abonner mest for offentlige (les: interessante) personer? Jo, kanskje. Men jeg har i alle fall tilrettelagt for at alle som leser bloggen min, men som ikke finner det naturlig å være venn med meg på Facebook, likevel kan følge bloggen på Facebook. Ved å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer får du mine blogginnlegg opp i Facebook-feeden din. Og du kan følge kommentarene som kommer til innleggene på Facebook. Det er nemlig ofte der jeg får flest kommentarer.

Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook. Det gir god spredning. Faktisk er Facebook den kanalen som genererer størst trafikk inn til bloggen. Jeg får også kommentarer på Facebook som jeg vet jeg ikke ville ha fått direkte på bloggen. På en måte er det synd at lange kommentartråder ofte holdes utenfor bloggen. Samtidig er det positivt at jeg får kommentarer fra et større publikum.

I første omgang er det bare blogginnlegg jeg kommer til å legge ut offentlig på profilen min. Du kommer altså ikke til å bli spammet ned med andre statusoppdateringer om du velger å abonnere på min profil på Facebook. Men merk, enn så lenge. Jeg prøver meg litt frem.

Jeg har lagt opp en egen boks til høyre på bloggen min, hvor du kan velge å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer og/eller følge meg på Twitter. Og merk, er du venn med meg på Facebook får dette ingen konsekvenser for deg. Du får opp innleggene mine akkurat som før, til akkurat like stor begeistring (eller irritasjon) som tidligere.

Hva syns du om at bloggere deler blogginnleggene sine på Facebook? Er det enklere for deg å kommentere på innlegg på Facebook, eller spiller det ingen rolle for deg?

5 Comments

Nytt år, ny jobb!

Illustrasjon: www.cartoonstock.com

«Når skal du oute det?», spurte mannen min her for litt siden. Med oute mente han fortelle. Og kanskje først og fremst i sosiale medier. For de som kjenner meg vet det jo allerede. Hva det er de vet? Jo, at undertegnede begynner i ny jobb på nyåret. Vel, nå outer jeg det. Mandag 2. januar begynner en ny epoke i denne damens liv. Etter straks ti år hos nåværende arbeidsgiver er det på tide å gå videre. Det er vemodig. Jobben har tross alt vært en viktig del av livet mitt disse årene. Jeg har opplevd mye. Lært enda mer. Det har vært en fantastisk reise, med stupbratt læringskurve. Men det er en tid for alt. Og noen ganger må man lukke én dør for å åpne en annen. Da jeg leverte min oppsigelse tidligere i høst, var det en kjent og kjær dør jeg valgte å lukke. Men foran meg ligger en ny.

Jeg grugleder meg til å begynne i nyjobben. Jeg ser frem til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver. Til å lære en ny organisasjon å kjenne. Jeg gleder meg til å treffe mine nye kollegaer. Til å finne min plass. Samtidig gruer jeg meg litt. Til å være hun nye. Hun som ikke vet hvordan ting fungerer. Som ikke kan systemene. Hun som ikke vet hvem som gjør hva. Og som spør om alt. 

Med sosiale mediers inntog innebærer jobbytte ytterligere bekymringer. Vi har vel alle lest de gode rådene. Om opptreden i sosiale medier. Tåler Facebook-oppdateringen din at en fremtidig arbeidsgiver leser den? Har du lirt av deg noe på Twitter som ikke tåler dagens lys? Flyter nettet over av bilder av deg med øynene i kryss og en øl eller tre mellom labbene?

Selv er jeg ikke så bekymret for ovennevnte problemstillinger. Facebook-profilen min er mer eller mindre lukket. Twitter-aktiviteten min er varierende i frekvens og harmløs når det kommer til innhold. Partybilder av denne damen tror jeg knapt nok eksisterer, i alle fall i elektronisk format. Men så blogger jeg da. Åpent. Og ikke anonymt. Og vet du, jeg må innrømme at jeg får sånn smått angst med tanke på de innlegg jeg har snekret sammen og ikke minst publisert det siste året. Alle vet at man googler nye kollegaer så snart sjefen har annonsert ansettelsen. Og googler du meg er bloggen bare ett klikk unna. Og hva finner du i bloggen? Jo, en salig blanding av politikk, fagstoff, hverdagstrivialiteter og babbel. Mye babbel. Jeg må da fremstå som sånn passe schizofren for en utenforstående? Hva hadde du tenkt om du ramlet inn på herværende blogg, vel vitende om at du snart skulle jobbe sammen med skribenten?

Har du reflektert noe over egen opptreden i sosiale medier? Hvilket inntrykk tror du en fremtidig kollega sitter igjen med hvis han klikker seg inn på Facebook-profilen, Twitter-feeden eller bloggen din?

Oppdatering (på bakgrunn av spørsmål): Ikke meningen å være hemmelighetsfull i forhold til hvor jeg har fått jobb. Vi snakker om en organisasjon jeg kjenner fra brukersida allerede, nemlig Universitetet i Tromsø. Skal jobbe med studentrekruttering ved avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt. Tror det blir knallspennende!

11 Comments

Sosiale medier gjør verden litt mindre

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg syns sosiale medier er toppen! Joda, jeg ser at det er utfordringer knyttet til de nye kanalene. Digital mobbing, ukritisk deling og alt det der. Men la oss for all del ikke glemme fordelene. For de er mange. Jeg vil påstå at sosiale medier gjør verden litt mindre. Plutselig kan du sitte der og utveksle meninger med folk du ellers bare ser på TV. Bygge nettverk med mennesker som deler din interesse for enten fagfeltet du jobber med eller hobbyen du bedriver, uavhengig av alder, bosted og andre begrensende faktorer. Sosiale medier byr rett og slett på uante muligheter. Man må bare være nysgjerrig. Og sette seg litt inn i hvordan de ulike kanalene fungerer.

Årsaken til dette begeistrede innlegget akkurat nå er en kort Twitter-samtale jeg hadde med en mye omtalt norsk politiker i går kveld. Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook, for å tilgjengeliggjøre dem for lesere som ellers ikke ville ha fanget dem opp og for å innhente tilbakemeldinger også fra dem som ikke ønsker å legge kommentaren sin på selve bloggen. Innlegget om graviditet i jobbintervjuet ble blant annet kommentert av en tidligere skolevenninne av meg. Vi var i grunnen ganske enig om nevnte tema, til tross for at vi i andre saker står relativt langt fra hverandre. Men vi er begge skjønt enig om at det å være enig ikke er noe mål i seg selv. Målet er å diskutere og å utveksle meninger. Det er derfor jeg blogger. Og derfor hun kommenterer.

Gårsdagens debatt dreide etterhvert over på Lysbakkens ammeutspill. I likhet med mange andre mener min venninne at Lysbakken har trampet i klaveret ved å oppfordre norske kvinner til å droppe eller begrense ammingen for at far skal få være hjemme med barnet. Anyway, ammeutspillet til Lysbakken er egentlig ikke poenget her. Saken ble behørig omtalt i et ukjent antall blogger mens jeg skrev på den mye omtalte masteroppgaven min, så jeg tror jeg lar den ligge. Poenget er at man plutselig kan innhente innspill fra politikeren in question. Da min venninne viste til at Lysbakken faktisk lanserte slagordet «Mer pappa – mindre pupp» henvendte jeg meg umiddelbart til min venn Google. Jeg kunne da vitterlig ikke huske noe sånt slagord? Jeg googlet, men fant ikke. Og det var da det slo meg. Hvorfor ikke spørre Lysbakken selv? Som sagt, så gjort. Kort tid etter fyrte jeg av følgende tweet til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken:

Under en time senere fikk jeg følgende svar:

Jeg syns sånt er helt fantastisk! At et regjeringsmedlem på null komma niks kan svare på spørsmål fra en hvem-som-helst i Tromsø. Nå sier dette selvsagt noe om Lysbakkens bruk av sosiale medier. Han har opplagt skjønt noe ikke alle politikere har skjønt. Ennå. Men de andre politikerne kommer etter frem mot stortingsvalget i 2013. Det må de skal de henge med.

Et lite tips sånn på tampen. Vil du lære mer om politikernes bruk av sosiale medier bør du følge høyskolelektor på BI, Cecilie Staude på Twitter og/eller blogg, og valganalytiker Svein Tore Marthinsen på Twitter og/eller blogg fremover. De gjennomfører for tiden en analyse av politiske partier og politikere i sosiale medier. Veldig spennende!

Har du opplevd at sosiale medier gjør verden litt mindre? Hvilke muligheter har vi med sosiale medier som vi ikke hadde før?

6 Comments

Personvernhysteri på Facebook

Facebook har nytt utseende og ny funksjonalitet. Igjen. Mange stønner og klager. Jeg forholder meg rolig. For enn så lenge kan jeg ikke se at endringene er av hårreisende art (merk: jeg har ikke skaffet meg timeline og annen moro ennå). Det er derfor med stor forundring jeg observerer at nyhetsfeeden plutselig er plastret med meldinger fra venner som ber meg om vennligst å holde pekeren over navnet sitt, vente på rammen som kommer opp, klikke på «Abonner» og huke vekk «Kommentarer og ting folk liker». Hvorfor er de så engstelig?

Grunnen til frykten som sprer seg er den nye tickeren til høyre på Facebook. En liten boks som viser liveoppdateringer av venners gjøren og laden. Plutselig har mange fått øynene opp for at «hei, jeg ser faktisk oppdateringer venner gjør på andres vegger». Vel, dette er ikke nytt, folkens. Tickeren viser bare informasjon du uansett har tilgang til andre steder på Facebook. Hvis du stusser på hvorfor du får se hva en av dine venner skriver på veggen til en person du ikke er venn med, er svaret enkelt: personen har veggen sin åpen for alle. Det venner skriver på personens vegg har derfor alle på Facebook tilgang til, uavhengig av den nye tickeren.

Hver og en har ansvar for sine egne personverninnstillinger. Selv om du ved hver posting kan velge hvem som skal kunne se det du legger ut, kan du under «Hjem» og «Personverninnstillinger» forhåndsdefinere hvem som skal kunne se det du deler av statusoppdateringer, bilder og lignende. Har du huket av på «Offentlig» er det fritt frem for alle. Overraskende mange er ikke klar over at Facebook-profilen default er åpen. Facebook er nemlig interessert i at mest mulig informasjon skal være tilgjengelig for så mange som mulig. Slik genererer de trafikk. Huker du av på «Venner» blir det straks bedre. Du kan da sikre deg at bare venner får se det du legger ut. Selv har jeg valgt «Egendefinert». Jeg har nemlig lagd meg en liste som kalles «Begrenset». Dette er da personer på min egen venneliste som jeg av ulike grunner ikke ønsker å gi fullt innsyn på egen vegg.

Men det finnes også en annen innstilling. Under «Personverninnstillinger» og «Slik kobler du til» kan du definere hvem som skal kunne se vegginnlegg som er skrevet av andre på profilen din. Her er default «Venner», noe jeg også har på min profil. Alle mine venner kan se alt av innlegg og bilder som legges på veggen min. Hvis venn A skriver et innlegg på min vegg, kan venn B se det, selv om de to ikke er venner. Heller ikke dette er nytt. Det er med andre ord verdt å merke seg at alt du skriver på andres vegger er tilgjengelig for langt flere enn det du har mulighet til å ha oversikt over. Du har rett og slett ikke kontroll. Tickeren til høyre på Facebook tilgjengeliggjør det du skriver i realtid. Men informasjonen er likevel tilgjengelig på veggen du skriver på. Er det egentlig noen stor forskjell? Nei, mener jeg. Hvis du ikke vil at andre skal kunne se det du skriver på veggen til vennene dine må du rett og slett ikke skrive det på veggen i det hele tatt. Da må du sende det som en personlig melding i innboksen til vedkommende. Så enkelt er det.

Spør du meg er ting akkurat som før når det kommer til personvern på Facebook. Du bestemmer selv hvem som skal se det du legger ut på egen vegg. Det du legger på andres vegg har du ingen kontroll over. Og du, husk at til og med det du legger på egen vegg kanskje er mer tilgjengelig enn du tror. Facebook kommer selv med følgende påminnelse på siden om personverninnstillinger: husk, personene du deler med kan alltid dele din informasjon med andre, inkludert applikasjoner. Et godt tips dersom du vurderer å lire av deg noe som ikke tåler offentlighetens lys er derfor: ikke gjør det.

Vil du vite mer om hvem som kan se det du deler? Facebook skal ha kred for faktisk å være ganske åpen om akkurat det.
Klikk her for å lese hvordan deling fungerer nå

Har du latt deg irritere over nye Facebook? Hvilke tanker gjør du deg til personverninnstillingene på nettsamfunnet?

16 Comments

Lokalpolitikere og sosiale medier

Den politiske sørgetiden er over. Valgkampen forut for høstens lokalvalg er i gang. Jeg skal stemme. Og stemmen min går til de rødgrønne. Det har den gjort i alle år. De siste årene har jeg stemt Arbeiderpartiet. Mye tyder på at jeg gjør det i år også. Men før jeg tar den endelige beslutningen skal det forskes litt. Hvem mener egentlig hva her jeg bor? Hvem kjemper for mine hjertesaker?

I disse valgtider kjenner jeg at det hadde vært behagelig om vi i Norge lå nærmere det topartisystemet de i praksis har i USA. Hadde det ikke vært greit om vi valgte mellom A og B, i stedet for å velge mellom alle bokstavene i alfabetet og enda litt til? Ved lokalvalgene er det nesten ekstra ille. Da popper det opp småpartier på hvert et nes. Man skulle tro at man i kommune-Norge klarte å forholde seg til de etablerte partiene? Men neida. Nye partier må man ha!

For å bote på det uoversiktlige partiveldet velger partiene ofte å inngå allianser. Noen redegjør for samarbeidspartnerne sine i forkant av valget. Andre velger en taktikk av typen «den som lever får se». Men hva innebærer nå egentlig disse alliansene? At en stemme på A også betyr en stemme til C og kanskje til og med Z? I Tromsø er alliansene relativt oversiktlige. De rødgrønne skal forsvare sin posisjon ved makta, en kamp som kan virke fånyttes nå som høyrebølgen har skylt inn over byen. I juli presenterte de borgerlige sitt våpen mot fortsatt rødgrønt styre, nemlig en koalisjon bestående av Høyre, FrP og Venstre. Også Krf var invitert med på festen, men valgte å takke nei. Kudos til Krf, som jeg på en vanlig dag ikke ville tatt i med ildtang. Men de selger i alle fall ikke sjela si, det skal de ha. Venstre derimot? Når jeg leser Venstres partiprogram slår det meg at jeg sikkert kunne vært Venstre-jente. Men jeg har da ikke tenkt til å bidra til at FrP kommer til makta! Så glem det!

Men nok om det håpløse partisystemet, som i all sin uoversiktlighet bidrar til at mang en nordmann regelrett driter i å engasjere seg. Det jeg egentlig skulle skrive om var lokalpolitikernes tilstedeværelse i sosiale medier. Eller skal vi si manglende tilstedeværelse? Jeg har googlet. Søkt på Facebook. Og hva finner jeg? Joda. De er der, tromsøpolitikerne. Noen av dem i alle fall. Men de snakker jo ikke med meg! Sosiale medier handler om dialog. Ikke monolog. Monologen får de eventuelt ta i roperten på torget!

Ta nå Tromsø Arbeiderparti. Er de på Facebook? Joda. Med litt over 200 følgere. Seriøst? Byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet Magnar Nilssen har sin egen side, i likhet med flere av de andre tromsøpolitikerne. Nilssen har i underkant av 200 følgere. Jeg blar meg nedover veggen hans. Og hva finner jeg? Jo. Ytringer. Påstander. Hva finner jeg ikke? Spørsmål. Spør meg om noe da! Ikke lenk til en sak om at FrP vil ha avgift på bruk av det fine biblioteket vårt med kommentaren «Jaja, her ser vi hva vi kan forvente oss om Frp får for stor innflytelse». Spør meg hva jeg syns! Bruker jeg biblioteket? Er jeg villig til å betale for det? Ta nå ikke til takke med å argumentere for ønsket om å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet. Spør meg hva jeg mener! Hvorfor skal du spørre? Jo, for å engasjere! Politikk handler om engasjement! Og sosiale medier er en utmerket arena for akkurat det. Her kan du, kjære lokalpolitiker, snakke med velgerne dine, uten at de trenger å rive seg løs fra sin travle hverdag. Bruk nå den muligheten. Gjør du det skal du ikke se bort fra at du får noen gode ambassadører på kjøpet. Som lenker til debatten. Taler din sak. Kanskje blogger vi til og med om standpunktet ditt? Deler det på Twitter? Og du, skaff deg en blogg! Hvorfor ikke alle politikere, både riks- og lokalpolitikere, blogger er for meg en gåte!

Avslutningsvis har jeg lyst til å skryte litt av Tromsø SV. De kjente sin besøkelsestid da Facebook-arrangementet «Valgkamp for gymsal på Storelva» dukket opp nylig. Her kjemper foreldre i min egen skolekrets for gymsal på barne- og ungdomsskolen, den eneste skolen i Tromsø som av en eller annen grunn står uten. Tromsø SV har klart og tydelig gått inn og poengtert at de har programfestet gymsal med kulturscene på Storelva, en skolekrets i sterk vekst. Hva de andre partiene mener vites ikke. Men det har jeg tenkt til å finne ut!

Følger du lokalpolitikerne i sosiale medier? Tror du at deres engasjement i de nye kanalene kan påvirke valget?

7 Comments

Hvem er du i sosiale medier?

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

12 Comments

Facebook – fordummende og farlig?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/© Ugurhan Betin

Har du sett «The Social Network», den uoffisielle historien om Facebooks spede begynnelse? Nettstedet som raskt beveger seg mot verdensherredømme var i utgangspunktet et nettverk for studenter ved de prestisjetunge skolene i USA. For eliten, vil noen si. Men den tid er forbi. De kloke og velartikulerte er på vei bort fra Facebook, kan vi lese i iTromsø. Hvorfor? Jo, fordi hvermannsen for alvor har inntatt nettsamfunnet. Og hvermannsen irriterer.

– De oppdaterer statusfeltet sitt som om det gjaldt liv og død. Resultatet blir irriterende, intetsigende og irrelevante oppdateringer om alt og ingenting, sier kommunikasjonsrådgiver Christoffer Boserup Skov i Foreningen av Danske Internettmedier, som har gjort en stor undersøkelse på nettbruken blant danskene. Resultatet fra den danske undersøkelsen antas å være gyldig også her til lands. Heldigvis møter de snobbete uttalelsene til Skov en viss motstand.

– Det er snobberi å påstå at Facebook skal være en plattform for fintformulerende innlegg. Statusoppdateringene kan heller sammenlignes med hverdagssnakken arbeidskolleger imellom ved kaffemaskinen på jobb, sier konsulent i sosiale medier, Trine-Maria Kristensen til avisa.

Jeg kunne ikke vært mer enig! La nå folk bruke Facebook til det de vil. Jovisst kan man bli småskeptisk når noen skryter på seg å kokkelere som om det var søndag hele uka. Andre trener visst døgnet rundt. Noen vasker og gnikker og gnur. Alle er sååå forelska. Det er idyll idyll idyll. Men vet dere hva? Hvorfor irritere seg? Er du ikke interessert er det da ingen som tvinger deg til å følge disse som spyr ut såkalt fordummende statusoppdateringer. Drit i å være venn med dem på Facebook! Eller fjern dem fra nyhetsfeeden din, hvis du ikke vil gå til et så drastisk skritt som å slette det virtuelle vennskapet. Du kan også enkelt fjerne visse oppdateringer, hvis du vil det. For eksempel kan du velge å ikke se oppdateringer fra apper. Ergo kan du fint unnslippe alle Farmville-oppdateringer fra tante Olga, men fortsatt få oppdatert sladder om både onkel og lille kusine. Facebook blir det du gjør det til! Så slutt å klag!

Men Facebook er visstnok ikke bare fordummende. Nei. Facebook er farlig. I alle fall hvis man skal tro Morgenbladets Anders Breivik Bisgaard. I artikkelen Storebror med ambisjoner stiller han spørsmål ved den store mengden informasjon Facebook samler inn om brukerne sine, deres venner, preferanser og gjøremål. Hva skal og kan de bruke informasjonen til? spør han.

Bisgaard er kritisk til Facebooks personvernhåndtering. Kanskje med rette. Også jeg stusser på hvorfor man som ny Facebook-bruker default tillater venners venner å se alt man legger ut av både bilder og statusoppdateringer. Det gunstigste hadde vel vært om personverninnstillingene default åpnet for at bare venner fikk se din gjøren og laden på nettsamfunnet? Klønete av Facebook. Neppe tilfeldig. Men farlig?

En annen ting Morgenblad-journalisten reagerer på er planene om å innføre Facebook credits, en virtuell valuta man kan bruke til å kjøpe applikasjoner på nettsamfunnet. Bisgaard maler fanden på veggen. Jeg siterer: «En valuta, opprettet av et nettsamfunn? Vil Facebook bli en stat som svever i cyberspace, mellom alle tradisjonelle stater, med egen digital infrastruktur og valuta?». Jøsses. Er det virkelig så spesielt med digital valuta av denne typen? Jeg har da vitterlig kjøpt meg credits på iStockphoto for eksempel. Disse bruker jeg til å kjøpe illustrasjonsfoto til bruk på bloggen. Hvorfor er Facebook credits så fryktinngytende, når andre nettsteder har brukt virtuelle penger i lang tid allerede? Joda, jeg ser det unike med at Facebook har planer om å knytte til seg samarbeidspartnere, slik at poeng man tjener opp gjennom deres bonusprogrammer kan konverteres til Facebook-penger. Men er det så fælt da? Hvis det er det jeg som bruker ønsker, er ikke det bare en fordel?

Også fra landsdelsavisa Nordlys fikk vi like før påske en påminnelse om hvor farlig Facebook er, hvis man bruker det ukritisk. Og det gjør mange, ifølge journalist Oddvar Nygård. Han uttrykte bekymring over at normalt vettuge nordmenn etter all sannsynlighet kom til å bruke Facebook som et ledd i å øke kriminalstatistikken her til lands. For når x antall idioter sitter bak skjermene og forteller hele verden at de skal på påskeferie på hytta, da er det eldorado for nabolagets innbruddstyver. Er det det? Jeg forteller vel ikke all verden om ferieplanene mine. Jeg forteller det til vennene mine på Facebook. Greit nok at jeg ikke kjenner alle de 400+ like godt. Men tror jeg at noen av dem kommer til å bryte seg inn og stikke av med TV-en og datamaskinen når jeg drar på ferie? Ikke egentlig. Har det virkelig blitt flere tyverier i de norske hjem etter Facebooks inntog? Jeg spør fordi jeg ikke vet. Opplys meg!

Oppsummert er det opplagt mange grunner til snarest å kvitte seg med Facebook-kontoen sin. For hvem vil vel bruke et verktøy som er både fordummende og farlig? Men jeg velger å bli. Jeg trives på Facebook, jeg. Nyhetsfeeden min gir meg det jeg vil ha, nemlig oppdateringer fra de av Facebook-vennene mine jeg selv er ute etter å høre fra. Selvsagt er det sunt med en viss skepsis. Men derfra til å slette kontoen? Nei. Da er det en bedre regel å sette seg inn i personverninnstillingene. Å forstå konsekvensen av å dele. Med sunn fornuft kommer du langt!

Er du på Facebook? Lar du deg i så fall skremme av all skremselspropagandaen?

13 Comments

Vår, sa du? Du kødder??!

Som en motvekt til alle de ekle vårinnleggene på ymse
blogger om dagen, velger jeg å vise dere verandaen vår.
Her måket mannen sikkert en liten meter med snø i går.
Hestehov? Not som much.

Jeg følger for mange søringer i sosiale medier. Den ene bloggeren etter den andre spyr ut innlegg om vårtegn, hestehov, bar asfalt og utepils. Damn you! Og Facebook-feeden min er en eneste stor vårfest om dagen! Eller nei, på Facebook har jeg heldigvis flere nordlendinger som balanserer inntrykket med statusoppdateringer av typen «Satser vi på snørekorden i år?», «Kunne vi ha fått oppholdsvær bare i et par timer, pliiis?», og «Dæven, snøfreseren får kjørt seg!».

Hallooo, det er mars!? Her nord ler vi av alt dette snakket om vår. I mars begynner vi sånn smått å tenke på om det er hull på knærne på ullongsen, eller om vi kan bruke den under bunaden på 17. mai i år også. Her spretter vi ut av senga grytidlig hver eneste morgen, kaster et blikk ut, og danser vill jubeldans mens vi roper «Yes, jeg får skrape ruta på doningen i dag også!». Sistnevnte etterfølges titt og ofte av et sekunds uro når det slår oss at for å skrape ruta må vi jo først finne bilen under all snøen. Men så humrer vi av vår egen bekymring, for ærlig talt. Vi har da både spade og snøskufle. Og arbeidslyst og godt humør!

Avsnittet du nettopp leste er selvfølgelig bare vrøvl. I mars begynner vi nordlendinger sånn smått å ane at temperaturen stiger i andre deler av landet. Tidligere kunne vi unngå det, ved å styre unna værmeldingene og nyhetene (som om det er noe nytt å melde at ølet flyter på Aker brygge så snart gradestokken beveger seg over null grader). Men med sosiale mediers inntog i hverdagen til Ola Nordmann slipper vi f**n ikke unna. Hvor enn vi klikker oss rundt er det noen som gnir det inn! «Ååå, så varmt vi har det», og «Se, en blomst!».

Og etter mars kommer april. Og mai. Dette er de to kjipeste månedene. For i mars er vi inneforstått med at det er vinter her nord. I april begynner vi å lengte mot vår. Og i mai spør vi oss selv hvorfor i svarte vi bor her oppe helt frivillig, når det tross alt finnes mange velfungerende, siviliserte samfunn sør for polarsirkelen.

Men så er vi jo så glad i landsdelen vår da. Nord-Norge er fantastisk! Folket. Naturen. Det er her vi hører hjemme. For selv om vinteren er lang varer den ikke evig. Og etter vinter kommer sommer (våren her er så kort at vi kan like godt si at vi hopper over den). Og hva kan måle seg med sommer i nord? Ingenting! Med fjell og fjord og midnattsol (ja, den er fin, selv om jeg strengt tatt kunne tenke meg mørke når jeg skal sove) er sommeren magisk. I alle fall de årene værgudene smiler til oss.

Nei, vi må nok bare belage oss på vinter enda en stund til her i Tromsø. Men vi kan jo alltids håpe at snørekorden fra 1997 får stå i fred. Da ble det målt 240 cm snø 29. april! Med de 130 cm vi har i dag er det heldigvis et stykke igjen før vi må begynne å lempe snøen på havet.

Er det vår hos deg? Eller står du som meg fritt til å sette meldingen under på din Facebook-status?

18 Comments

Om bloggstillhet og bensinpriser

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bloggere over hele verden slutter seg i dag til aksjonen Bloggers Day of Silence for Japan. Bloggere oppfordres til ikke å poste innlegg denne dagen, men i stedet oppmuntre sine lesere til å hjelpe. Både Pia og Guro har skrevet gode innlegg om hvorfor de velger å blogge til tross for oppfordringen om å la bloggen gå i dvale. Begge mener det har minimal (om noen) effekt at vi lar vær å blogge. Gevinsten ligger nemlig i innlegget som ble publisert på de mange bloggene forut for den bloggfrie dagen. Her kommer bloggerne nemlig med informasjon om hvordan man kan hjelpe, for eksempel ved å gi penger til Røde Kors.

For all del, jeg syns aksjonen er flott. Jeg liker engasjement. Og jeg har stor respekt for sosiale mediers gjennomslagskraft når det kommer til å skape oppmerksomhet rundt små og store saker. Å spre bevissthet rundt muligheten og ansvaret vi i rike Norge har for å hjelpe de rammede i Japan er definitivt en stor sak. Vi kan og bør bidra.

Men nettopp i dag er det også en annen aksjon som spres i sosiale medier. Og den setter ting litt i perspektiv. På Facebook er det nemlig opprettet en aksjon mot bensin- og dieselpriser her til lands. Oppfordringen går på at man skal la vær å fylle bensin og diesel i dag, for å vise at man tar avstand fra de høye drivstoffprisene. For det første, er det ikke litt banalt at nordmenns største problem for tida er prisen på bensin og diesel? Snakker vi ikke om et luksusproblem, når vi ser hva som rammer andre deler av verden? For det andre, er drivstoffprisene virkelig så høye her i Norge? Til Tønsbergs Blad uttaler Jan Ivar Engebretsen, kommunikasjonsrådgiver i NAF, følgende: 

– Målt mot inntektene våre, er drivstoff relativt rimelig i Norge. Vi har sterk kjøpekraft her til lands. Skal vi omregne dette mot tilsvarende kjøpekraft i andre land, så kan bensinen kanskje nærme seg 20 kroner literen, sier han.

Verdt å tenke på. Noen ganger blir engasjementet i overkant i forhold til problemstillingen, syns jeg. Jeg minnes med gru en aksjon som ble startet her i Tromsø for noen år siden, mot Halloween. Noen foreldre gikk aktivt ut for å lage en anti-Halloween-kampanje. Ærlig talt. Med all den elendigheten vi har i denne verden, så velger man å kanalisere engasjementet sitt til å jobbe mot Halloween? Hvis man har så store problemer med Halloween, kan man vel bare la vær å ta del i feiringen? Slukke utelyset og la vær å åpne når det ringer på?

Jeg velger å blogge i dag. Og jeg regelrett driter i oppfordringen om ikke å fylle tanken. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Som alle andre blir også jeg berørt av katastrofen i Japan. Dette innlegget nettopp i dag blir min måte å vise engasjement på, også i sosiale medier. For så langt har jeg verken tent lys, overført penger eller blogget om jordskjelvet og tsunamien. Drivstoffprisene derimot, bryr jeg meg om dem? Jeg innrømmer at det hender jeg sperrer opp øynene når tall i størrelsesorden 14 og 15 lyser mot meg på bensinstasjonens pristavle. Men jeg fyller. Og jeg betaler. Uten å hisse meg nevneverdig opp. For i den store sammenheng betyr drivstoffprisene i lille, rike Norge fryktelig lite. Syns jeg. 

Hva syns du om de ulike aksjonene som spres i sosiale medier? Er det feil av meg å sammenligne aksjoner for Japan med en aksjon mot drivstoffprisene i Norge? Eller tenker du som meg, at det ene sier litt om hvor meningsløst det andre er?

13 Comments