Browsing Category sosiale medier

Folkeskikk på nett

iStock_sint_kvinne_laptopSmall_2

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. februar. 

Kall meg besserwisser om du vil. Eller be meg feie for egen dør. Dette innlegget har jeg gått svanger med en stund. Nå må det bare ut.

Nettvett er ingen enkel sak. Jeg har tre barn. Nettvett er et tema som opptar meg. Men stadig oftere slår det meg. Er nettvett relevant bare for den kommende generasjon? Eller burde vi voksne bli litt flinkere til å reflektere over vår egen opptreden på nett? Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Ta deg en tur innom kommentarfeltet hos en av landets nettaviser. Alle som har tilbragt et minutt eller to i den gørra der vet at det knapt finnes grenser for hva voksne folk klarer å lire av seg i det offentlige rom. Selv når de kommenterer med Facebook-profilen sin, altså med fullt navn og bilde, strør enkelte om seg med bannskap, sjikane og usakligheter du knapt har sett maken til. Det er fristende å idioterklære hele gjengen. Men kan det være at mange rett og slett mangler grunnleggende kunnskap om digital kommunikasjon?

Kommentarfeltet hos landets nettaviser er ikke det eneste stedet som flyter over av eder og galle i skriftlig form. Oppgulp av tvilsom karakter kan komme som kommentarer på statusoppdateringen til en du kjenner. I en Facebook-gruppe med mennesker du møter i hverdagen. For det er et eller annet som skjer når ellers sindige mennesker lar seg hisse opp på nett. Da går rullegardinen ned og en ordflom uten sidestykke flommer ut via tastaturet. Det er rent fascinerende.

Mange vil hevde at digital kommunikasjon slett ikke er så forskjellig fra analog kommunikasjon. Jeg er ikke uenig. Det er gjerne de samme reglene som gjelder enten du snakker med noen ansikt til ansikt eller på nett. Og det er nettopp det vi har så lett for å glemme. For i en samtale på nett mangler en rekke av signalene man tar inn over seg i en vanlig samtale. Stemmeleie. Ansiktsuttrykk. Kroppsspråk. I en samtale på nett har du bare det skrevne ord å forholde deg til. Du ser ikke mennesket du snakker med. Dermed blir det vanskeligere å tolke budskapet. Klarer du kanskje ikke å fange opp ironien i det avsenderen skrev? Leser du ting mellom linjene som slett ikke er der? Og ikke minst, hvor kjapp er du i avtrekkeren når du selv skal legge igjen ditt digitale fotavtrykk i en kommentartråd som kanskje nærmer seg kokepunktet?

En av de største utfordringene med kommunikasjon på nett er at mottakeren synes så fjern. Man glemmer liksom at det sitter et sprell levende menneske med tanker og følelser bak skjermen i andre enden. Hvor farlig kan det egentlig være om den kommentaren ble litt vel spydig? Alle skjønner vel at du ikke mente det bokstavelig da du ønsket meningsmotstanderen din god tur til et veldig, veldig varmt sted? Et godt råd er å lese kommentaren din en ekstra gang før du publiserer. Står du inne for det du har skrevet? Hadde du sagt det samme om personen du henvender deg til sto i samme rom som deg? Og hadde du uttrykt deg som du gjør om andre overhørte samtalen? For det gjør de på nett. Som mor syns jeg det er en nyttig øvelse å vurdere om jeg hadde vært komfortabel med at barna mine kom over en diskusjon jeg deltar i. Og jeg mener ikke at de ikke tåler å se at mamma har meninger. Men hvordan diskuterer jeg? Evner jeg å skille sak og person? Eller går jeg rett i strupen på personen som sier meg imot?

Kommunikasjon er vanskelig. Ikke minst på nett. Men noen ganger er det rasende enkelt. Noen ganger handler det ikke først og fremst om kommunikasjon, men om god, gammeldags folkeskikk.

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

22 Comments

Kildekritikk – den enkeltes ansvar i sosiale medier

Innimellom scroller jeg nedover Facebook-feeden min og regelrett gremmes. Nei, ikke fordi folk forteller hva de har til middag, at de har trent, eller fordi en eller annen nyforelska stakkar bare mååå komme med en kjærlighetserklæring til sin utkårede på den åpne veggen i stedet for i en privat melding. Jeg gremmes fordi nordmenn helt ukritisk deler så mye dritt og lort, ofte med følgende innledning: «Jeg er ikke rasist altså, men […]». 
For en tid tilbake var det dette bildet av norske og afrikanske veier som gikk sin seiersgang på Facebook. 

30 000 personer delte dette bildet. Det er nesten så man begynner å lure på om det har rablet fullstendig for Kari og Ola Nordmann? Å dra inn bistandspenger i en diskusjon om årsavgift hører jo ingen steder hjemme! Dette bildet er så usmakelig at jeg knapt kan få sagt det høyt nok! Var du blant de 30 000 som delte denne lorten anbefaler jeg deg å lese Even Tømtes kommentar hos Bistandsaktuelt.

I disse dager er det en trist flaggdebatt som dominerer sosiale medier. Enkelte får visstnok nasjonaldagen ødelagt av å se andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Og når Frps Aina Stenersen deler sine intolerante uttalelser med Nettavisen, genererer det både likes og delinger og heiarop på Facebook. Er det rart det er krig i verden, spør bare jeg? 
Bakgrunnen for den voldsomme flaggdebatten er en forespørsel fra Aspøy barneskole til 17. mai-komiteen i Ålesund. Her spurte skolen om lov til å bruke noen flagg elevene selv har laget i forbindelse med 90-årsjubileet til skolen tidligere i år, i 17. mai-toget. Vi snakker om små flagg lagd av papir, hvorav et lite mindretall har én norsk side, mens den andre siden viser flagget til barnets opprinnelsesland. Disse enkle flaggene har altså satt sinnene i kok over det ganske land. 
Det høyreekstreme nettstedet Fyret.nu fulgte opp med en artikkel med tittelen «Norske flagg ønskes fjernet fra 17. mai tog». Ingressen var: «Aspøy skole i Ålesund har i år besluttet å fjerne norske flagg i 17. mai toget og erstatte dem med flagg fra elevenes opprinnelsesland». Se bilde nedenfor, som er en skjermdump fra NRKs artikkel om saken
Både tittel og ingress mangler rot i virkeligheten. Likevel ble altså saken delt ukritisk på Facebook, opplagt av folk som ikke visste hvilken kilde de hadde med å gjøre. Fyret prøver nå å nagle NRK på sitatfeil, uten at det gjør saken deres nevneverdig bedre. De har imidlertid endret ingressen sin. Men tittelen står fast. 
Den siste delingen som rystet meg i forbindelse med denne saken er dette bildet jeg fanget opp i Facebook-feeden min nå i kveld: 
Påstanden om at Australias statsminister skulle ha uttalt noe som dette fikk jeg ikke helt til å henge på greip. Du kjenner Australias historie? Jeg tenker selvsagt på den behandlingen de innfødte (aboriginerne) fikk da britene koloniserte det australske kontinent på 1700-tallet. Anyway, jeg bestemte meg for å google påstanden. Det tok meg jo nøyaktig to sekunder å skjønne at dette var en hoax. Utallige kilder omtalte det samme, blant annet denne.

Og jeg spør meg, hva er det som driver nordmenn til å dele innhold som dette på Facebook? Møter de stadig vekk utlendinger som klager, bedrar og klager over vårt flagg, vår ed, vår tro eller vår måte å leve på? Og irriterer de seg like mye over nordmenn som snylter og bedrar og klager sin nød? Så mye faktisk at de via Facebook ber dem om å snaske seg til helvete vekk herfra?

Jeg har lyst til å dele følgende gode råd fra en tidligere kollega, postet på Facebook tidligere i dag:

Lett å bli en nyttig idiot på sosiale medier, gitt. En god porsjon med kildekritikk er tilrådelig folkens. Ro dere ned, pust litt. 

146 Comments

Internett – sosialt eller usosialt?

Dette møtet på Emmas Drømmekjøkken i Tromsø
hadde aldri funnet sted hvis ikke det var for
det sosiale nettet!
Fra venstre: meg, @AstridVU og
@mettedosvik. Foto: @GlennVU

Er sosiale medier virkelig sosiale? Eller er det å være sosial utelukkende forbeholdt møter i det virkelige liv? Jeg spør fordi jeg mer enn én gang har møtt hoderisting og oppgitte kommentarer når jeg snakker om det sosiale nettet. Å påstå at nettet er sosialt er i beste fall naivt, må vite! Men vet du, jeg kunne ikke ha vært mer uenig!

Jeg ble kjent med det sosiale nettet for litt over 10 år siden. Som vordende brud var jeg fast bruker på Kvinneguidens diskusjonsforum. Så ivrig bruker var jeg at da redaktøren etter hvert søkte etter moderatorer for å hjelpe til med å holde styr på forumet var jeg raskt ute med å melde meg. Moderatorrollen var ulønnet. Vi var en gjeng jenter som brukte fritida vår til å lese forumet med lupe. Var vi i tvil om et innlegg brøt reglene kunne vi snakke sammen på bakrommet før vi eventuelt slettet. Og på bakrommet dere, der lå gullet! Det var der vi moderatorer ble en sammensveiset gjeng. Vi skravlet om alt mulig, løste verdensproblemer, småkranglet litt og i det hele tatt. Så godt kjent ble vi at da redaktøren inviterte til moderatortreff en helg var det som å møte en gjeng gamle kjente!

Selv om diskusjonsforum stort sett er et tilbakelagt stadium i livet mitt, har jeg stadig den samme opplevelsen av nettet som sosial arena. Særlig er det bloggingen og Twitter jeg opplever som sosialt. Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med andre bloggere. Flotte bloggere. Med meningers mot, et ironisk blikk på hverdagen, og ikke minst et oppriktig ønske om å gi av seg selv. Også på Twitter treffer jeg disse menneskene. De rause. Morsomme. Dyktige. Som svarer hver gang jeg stiller et faglig spørsmål. Deler av sine erfaringer. Kommer med tips og råd. Støtte og heiarop. På Twitter følger man gjerne et høyt antall personer. Og det sier seg selv, du blir ikke blir like godt kjent med dem alle. Men så er det noen da, som treffer deg midt i hjertet! Og noen av disse er du så heldig å få møte også i det virkelige liv. Gleden er stor når du da oppdager at de er akkurat som du hadde forestilt deg! De faker ikke på nettet!

Den siste tida har jeg hatt gleden av å få hilse på flere fine folk fra nettet. For noen uker siden var Astrid med bloggen I just had to tell you so i Tromsø. Hun og mannen har eget firma med fokus på sosiale medier, og denne gangen skulle de arrangere workshop i byen. Astrid har jeg vært så heldig å treffe ved et par anledninger tidligere. Første gang på Webdagene i Oslo i fjor. Deretter på Social Media Days i februar i år. Mellom de fysiske møtene har vi holdt kontakten på nett. Så da Astrid hadde ærend i Nordens Paris tok hun kontakt. Og vips, fikk vi lagt inn tid til en trivelig lunsj! Jeg, Astrid, Glenn (mannen til Astrid), og to tidligere kollegaer av meg som også kjenner Astrid fra Twitter og bloggverdenen.

Konferanser, som tidligere nevnte Webdagene, er blitt myyye artigere etter Twitters inntog. Plutselig kjenner man jo igjen halvparten av konferansedeltakerne fra Twitter-bildene! Og er du riktig heldig treffer du tvitrere du kjenner litt fra før. Som i år, da jeg for andre gang hadde gleden av å hilse på dyktige CecilieTS. Og Øyvind, med kaffetweetene. Det var litt hans feil at jeg havnet i konferansierens søkelys under Webdagene i fjor da. Men pyttsann, sånt må man vel bare regne med når man stikker hodet frem. Og så møtte jeg Elin, den mest sprudlende Bodø-jenta du kan tenke deg. Hun stilte i samme burgunderfargede strømpebuksa som meg på festmiddagen torsdag. Match made in heaven!   

Hvem flere traff jeg på Webdagene i år? Jo, Frøken Makeløs stakk innom i en pause. Vi snakker om en av de tøffeste bloggedamene jeg kjenner! Og ja, jeg sier kjenner, selv om jeg vet at mange vil være uenig i definisjonen når kjennskapet begrenser seg til tvitring, kommentarer på hverandres blogger, og diskusjoner på Facebook. Vi er ikke like enig alltid, Frøken Makeløs og jeg. Men å gå i dialog med bloggere som har et annet syn på verden enn det man selv har er noe av det mest lærerike du kan tenke deg! Det utfordrer. Og gir deg ny kunnskap. Og før du vet ordet av det, en trivelig samtale over en kopp kaffe!

Jeg skal avslutte snart. Ser at dette begynner å bli langt. Men jeg må jo fortelle om de flotte Tromsø-damene jeg møtte for litt siden. For det er ikke bare sånne nasjonale profiler man har gleden av å bli kjent med på nett. Også lokalt knytter man bånd bak skjermene. For et par uker siden møtte jeg tre trivelige jenter til lunsj her i byen. Ei kjenner jeg godt fra før. Vi har jobbet sammen og er nå gode venninner. De to andre kjenner jeg godt fra en litt annen arena. Twitter. Men igjen, det var som å møte gamle kjente! Skravla gikk fra første sekund. For når du treffer folk du har pratet med på nett kan du liksom hoppe over den innledende, litt klønete fasen du vet. Man har allerede en del felles referanserammer å ta utgangspunkt i. Så trivelig var det å lunsje med disse damene at vi nå har blitt enig om å gjenta suksessen månedlig! Det gledes!

Så, visst er det viktig å ta vare på de sosiale relasjonen i det virkelige liv. Ingenting er som et møte over en kopp kaffe, at familie og venner samles, å prate med andre ansikt til ansikt. Men å avfeie nettet som usosialt, det er jeg ikke med på!

Opplever du nettet som sosialt?

26 Comments

Om ironi, blogging og (mangel på) overskudd


Illustrasjonsfoto: istockphoto.com

En liten evighet siden jeg blogget sist, gitt. Og det til tross for at jeg har en million ting jeg skulle ha blogget om. Om ironi for eksempel, og hvor vanskelig det kan være i skriftlig form. Mitt forrige innlegg, om disse absurd lykkelige mammabloggerne som endelig mister masken, var tull og tøys fra A til Å. Skrevet med en ironisk tone for å illustrere hvor toskete jeg syns det er at bloggere nærmest må poengtere at «hei, nå har jeg det ikke helt bra» for å unngå å legge press på sine lesere.

Men ironi kan misforstås. Og akkurat dette innlegget falt ikke i god jord hos alle som var innom. Greit nok, det er den risikoen man tar når man velger ironi som virkemiddel. Men jeg syns det er trist hvis noen tror jeg oppriktig fryder meg når medblogger Astrid har en dårlig dag. Eller at jeg gnir meg i hendene når Pia røper at selv den mest tålmodige firebarnsmor kan miste hodet når ungene krangler så busta fyker. Jeg gjør ikke det. På ingen måte. Astrid og Pia er to av de flotteste bloggerne jeg vet om. De skriver godt, hver på sine måte. Og begge har skjønt det dyktige CecilieTS snakket om på Social Summer nylig, at for å fenge i sosiale medier må du være genuin. Jeg var ikke på Social Summer (I wish!). Men Cecilie har oppsummert foredraget sitt i et blogginnlegg. Anbefales!

Hva mer skulle jeg ha blogget om de siste ukene? Jo, om hvor stas jeg syns det var å få positiv omtale på bloggen til tidligere nevnte Pia. I innlegget Menn. Og blogglesing skriver Pia med sin sedvanlig humoristiske snert om mannens befatning med andre kvinner og deres blogger. Og så trakk hun frem min blogg spesielt! For ifølge mannen til Pia skriver hun tromsøbloggeren (les: undertegnede) godt. Om emner liksom. Ordentlige emner. Jeg kjente jeg ble rød i topplokket da jeg leste innlegget. Men samtidig glad. Veldig, veldig glad! Raust av Pia å dele blogganbefalingen (jeg valgte å tolke det som en blogganbefaling). Sånt genererer ekstra trafikk. Men hva gjorde jeg? I stedet for å blogge i vei om det ene emnet etter det andre, som jeg burde ha gjort? Jo, gikk i bloggdvale. Ikke spesielt strategisk. Men sånn ble det altså.

For blogging er en overskuddsaktivitet. Du setter deg ikke ned med bloggen når du er i crappy humør og egentlig bare har lyst til å fly rundt og slamre med dørene. Når du er sliten og trøtt og durer rundt med skuldrene trukket langt oppover ørene. Når de små grå beveger seg i en retning du vet ikke er konstruktiv. Når annen hver tanke begynner med «hvis bare» og den andre halvparten med «tenk om», og du stadig sjekker ditt eget speilbilde for å se om ordene «syntax error» plutselig står etset inn i pannen. Det er ikke da du slenger deg ned i sofaen med laptopen i fanget og bare lar fingrene løpe. Eller det hender jeg blogger når jeg er sint. Og da gjerne om emner som provoserer meg. Men når jeg bare er utladet, da blogger jeg ei.

De siste par ukene har skrotten hatt konstant behov for lading. Jeg har vært forkjøla som fy! Og generelt sliten. I går toppet det seg. Da var jeg helt slagen. Jeg sov to timer på sofaen midt på dagen. Og det til tross for at jeg sov helt til 10.30 på morgenen! Men jeg tror det begynner å komme seg nå. Forkjølelsen sitter ennå i. Men ikke så ille som før. Så fra og med neste uke er målet å renske unna siste rest av forkjølelsen. Senke skuldrene. Og fokusere på alt som er bra. Og så skal det blogges! Hell yeah!

Syns du det er vanskelig å ha en stemme i sosiale medier når dagsformen er rævva (pardon my French)?

14 Comments

En real bitch på en dårlig dag!

Dere, disse absurd lykkelige mammabloggerne er i ferd med å miste masken! På Facebook tidligere i ettermiddag kunne selveste sosiale medier-dronning Astrid med bloggen I just had to tell you so fortelle at hennes dårlige humør hadde smittet over på hele familien. And I quote:

Som om ikke det var nok røper glansbildeblogger Pia med bloggen Pias Verden (dere husker at Pia var sitert som representant for glansbildebloggerne da Maddam gikk løs på bloggende mødre i sin kronikk Familielykke fanget i nettet nylig?) at selv den mest erfarne firebarnsmor kan klikke i vinkel bare avkommet trykker på de rette knappene lenge nok. Selv banneord kan finne på å unnslippe en ellers rolig og avbalansert mammas munn! *sjokkogvantro* 
Ah, nå kan alle blogglesende mødre der ute senke skuldrene. Ingen grunn til å få prestasjonsangst! De er ikke overmennesker, disse mammabloggerne! De kan være sure! Irritable! Få tvangstanker om å selge barna til høystbydende. Og kjenner jeg dem rett krangler de med en hybelkanin eller fjorten fra tid til annen også. Og nå dere, nå forteller de det altså i sosiale medier! 
Nyheten blir for øvrig godt mottatt. Astrid fikk på kort tid 20 kommentarer på sin svært så avslørende statusoppdatering. Noen uttrykker lettelse over kunnskapen om at også hun har en mørk side. Andre deler lignende erfaringer fra dagen i dag. En ordentlig guffen dag har det vært for mange. Og nå legger de altså ikke noe imellom. Her deles såvisst ikke bare de rosenrøde dagene! 
Allerede i mai i år røpet jeg for mine lesere at undertegnede (surprise surprise) kan være en real bitch på en dårlig dag! Og da jeg leste den befriende ærlige statusoppdateringa til Astrid og blogginnlegget til Pia, var det nettopp ordet bitch som ramlet inn i hodet mitt. Ikke for at jeg syns verken Astrid eller Pia er bitcher! På ingen måte. Det skulle forresten tatt seg ut, å begynne å kalle medbloggere for bitcher!??! Nei, den jeg refererer til er meg selv. Og sikkert mange med meg. Men det får hver og en i så fall selv velge å si noe om i det offentlige rom. Jeg kommer ikke til å begynne å namedroppe, som du skjønner. 
Hvor var jeg? Jo. Bitch. Med ordet kommer også sangen med samme tittel ramlende inn på hjernen. Og der har den altså blitt sittende nå i kveld! Du husker den? Bitch med Meredith Brooks? Om hvordan hun som kvinne er sammensatt. Og at mannen hennes (arme sjel!) bare må tåle det. Refrenget går som følger:

I’m a bitch, I’m a lover
I’m a child, I’m a mother
I’m a sinner, I’m a saint
I do not feel ashamed
I’m your hell, I’m your dream
I’m nothing in between
You know you wouldn’t want it any other way
Akkurat sånn er det! Vi har alle våre opp- og nedturer. Tøff i trynet den ene dagen. Svak den neste. Noen er flinke til å skåne omverdenen for sine dårlige dager. Andre går med følelsene skrevet utenpå hele kroppen, til stor glede (??) for sine nærmeste omgivelser.

Nedenfor kan du forresten se musikkvideoen til Bitch på YouTube. Anbefales! Og vel vitende om at dette er the story of my life (jepp, jeg er en sterk representant for disse «følelsene-på-utsiden»-menneskene) kan du jo alltids sende min livsledsager en varm tanke eller to… 

Hvordan er det med deg? Sinner or saint? Eller noe midt imellom?

21 Comments

Til stede i nuet eller på mobilen?


Illustrasjonen er stjålet lånt fra bloggen Mommie Daze. Anbefaler for øvrig innlegget
Cell Phone Distracts Mom from Watching Kids at Playground

Her om dagen fikk jeg nyhetsbrev fra nettstedet Familieverden.no. Fokus var på en sak med tittelen «Barn blir sjalu på mobilen», om hvordan voksnes mobilbruk påvirker barna. For vi voksne har for alvor tilegnet oss Albert Åbergs livsfilosofi. «Skal bare», sier vi, og stikker nesa ned i smarttelefonen. For det er jo så fort gjort. Å bare sjekke Facebook. Kikke innom e-posten. Eller lese litt på nettavisene.

I et intervju med Hegnar Kvinner tidligere denne måneden uttalte blogger Susanne Kaluza at vår generasjon står overfor nye utfordringer i foreldrerollen, nettopp på grunn av smarttelefonens inntog:

– Vi rister på hodet av foreldrene våre som røyket med bilvinduene sveivet opp, og oss liggende usikret i baksetet. Samtidig er det lett å sjekke mailen kjapt mens vi egentlig dytter poden på huska, eller svare på en telefon selv om resten av familien venter rundt middagsbordet.

Jeg skulle ønske jeg kunne løfte pekefingeren og rive kjeft her nå. For dette er virkelig en uting! Men så var det det med å kaste stein i glasshus. For jeg gjør det jo selv! Drar frem mobilen i tide og utide. Hvorfor? Neimen om jeg vet. Hva er det jeg er så redd for å gå glipp av? Og tenker jeg egentlig over hvilket signal jeg sender ut? Om at hva enn det er mobilen har å by på, så er det mer spennende enn det som foregår i nuet?

Psykolog Bjørnar Olsen uttaler til Familieverden at denne typen atferd er spesielt problematisk når det er barn som taper kampen om oppmerksomheten:

– Som voksen kan jeg si ifra dersom jeg føler meg forulempet av at noen sitter mye på mobilen. Undersøkelser viser at barn ikke sier fra på samme måte. De er lojale overfor foreldrene, men kan bli både sjalu og sinte. 

Au! Den satt! Midt i den dårlige samvittigheten min. Og det blir ikke bedre når jeg leser at fenomenet kan virke negativt inn på barns evne til å lære empati.

Psykologen er heldigvis ikke dømmende i sine uttalelser. Han tror ikke foreldre bevisst bruker mer tid på telefoner eller medier. Det har bare blitt sånn. Merethe Clausen Moe i organisasjonen Barnevakten er enig:

– Vi voksne kjenner kanskje på den dårlige samvittigheten for at det alltid er noe som distraherer oss, men følger strømmen. Å la være å bruke mobilen eller nettbrett når vi er med barna, er noe vi må bestemme oss for.

Her må det skjerpings til. Full forbedring på null komma niks kan jeg neppe love. Men jeg skal jobbe bevisst med å motstå trangen til å dra frem mobilen når jeg er sammen med andre. For at det er viktigere å være til stede i nuet enn å surre rundt på mobilen hersker det da ingen tvil om!

Har du et bevisst forhold til din egen mobilbruk når du er sammen med andre?

6 Comments

Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Skriver vi bare om oppturer og prestasjoner på Facebook?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De siste dagene har kronikken til Fædrelandsvennen-journalist Malin Schulze dukket opp i Facebook-feeden min mer enn én gang. Under tittelen «Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann» langer hun ut mot norske Facebook-brukeres behov for å kringkaste det hun omtaler som en fiktiv hverdag, hvor bare oppturer og prestasjoner får leve. Og jeg bare «ja ja, så var det på´n igjen». For tross alt, det er ikke første gang kritikken runger. Enkelte sitter tydeligvis med fasiten på hvilke Facebook-statuser som duger. Og glansbildestatuser vil de ha seg frabedt!

Men ærlig talt, hvor finner de alle disse glansbildene? Det er mulig det sier mest om meg og mine Facebook-bekjentskaper, men få av oss er spesielt opptatt av husvask og hjemmebakst. Ei heller trener vi 24/7. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har postet en status av typen «dååån, da har drømmemannen kommet hjem med et dusin roser IGJEN». Det burde jeg kanskje? Eller sagt på en annen måte, det burde han kanskje?! Tar du et hint, kjære? 
Men selv om mannen ikke ramler inn døra med roser og sjokolade i tide og utide, er det jo ikke dermed sagt at fyren er en idiot! Eller, han er det også noen ganger. Unnskyld kjære, men jeg må bygge opp et poeng her. Men det har da ikke Facebook-vennene mine noe med! Schulz skriver:

Har ennå til gode å se «kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen.»

Men ærlig talt, krangler har da ingenting på Facebook å gjøre? For da snakker vi om å utlevere ikke bare seg selv, men også andre? Jeg skjønner ikke greia. Jeg hadde i alle fall reagert om noen av mine nærmeste utleverte meg i sosiale medier. For enda så usannsynlig det høres ut (??!), undertegnede kan være en real bitch på en dårlig dag! Mannen kan sikkert bekrefte. Du trenger ikke altså kjære, dette er ren retorikk. Også jeg har mine turer ned i de mørke, dype daler. Med tårer og tenners gnissel. Men vil jeg ha det kringkastet på Facebook? Nei! Kringkaster jeg det selv? Tja, det hender. For vi deler ikke bare oppturene, selv om det naturlig nok er oppturene som dominerer. Mange har brukt sosiale medier i sorgarbeid, for å hente støtte i en vanskelig periode i livet, eller kort og godt for å få ut litt damp i hverdagen. Og brent lasagne? Javisst skriver vi om det! Blemmene deler vi da! Jeg leser stadig vekk om brente brød og kaker og bukser som regelrett har ligget i klesskapet og krympet og annen moro! Jeg skjønner ikke hvor enkelte finner alle disse Facebook-brukerne som tar seg selv så fryktelig høytidelig? Og om dere nå har et par av dem i feeden deres, er det så farlig da?

Nuvel. Dagens tips til Schulze og andre glansbildeskeptikere: dere velger selv hvem dere følger på Facebook. Så det så!

Jeg har forresten skrevet om dette tidligere, blant annet i disse innleggene:
Facebook – et digitalt maskeradeball?
Facebook – fordummende og farlig?
Imagebygging i sosiale medier.

Kjenner du deg igjen i Schulzes skråblikk på Facebook? Eller sagt på en annen måte, kjenner du igjen Facebook-vennene dine i denne beskrivelsen?

19 Comments

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. – Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

15 Comments

Avisa på Facebook, hva er poenget?

Jeg har lenge stusset på lokalavisas Facebook-tilstedeværelse og tenkt «grrr, dette må jeg blogge om». Men først nå har jeg altså fått fingeren ut. Det som ga meg et spark bak var denne tweeten fra Ingeborg Volan, kommunikasjonsrådgiver hos Gambit Hill & Knowlton:

Jeg svarte at jeg syns fokus på dialog er viktig. Engasjement. Hvis avisa bare skal spy ut linker til nettsakene sine på Facebook for eksempel kan jeg like gjerne lese nettavisa. Dette fikk jeg til svar: 

Hyggelig tilbakemelding! Og nok en gang: Twitter altså! Utmerket sted for meningsutveksling.

For all del, jeg skjønner at avisa skal være på Facebook. Jeg bare stusser på strategien. Er det en strategi? Og hva sier i så fall den om sosiale medier versus avisas egen nettutgave?

Et eksempel på hva det er jeg mener når jeg skriver at avisa spyr ut linker på Facebook:

Her presenteres artister til en av sommerens store musikkhappeninger i Tromsø. Greit nok, en fin sak. Men jeg finner da den samme saken i avisas nettutgave? Hvis det er lokalnyheter alene jeg er ute etter klikker jeg meg jo bare inn der? Kanskje leser jeg til og med nyheter via en rss-feed? Hvorfor skulle jeg da være interessert i å få Facebook-feeden min plastret med akkurat de samme sakene? For som regel legger de jo ikke bare ut én sak i slengen. Neida, de pøser på med 4-5 saker på rappen. Hvorfor? Gi meg noe mer! Spør meg om noe! Hva syns jeg om bookingen? Har jeg tenkt meg på Døgnvill? Hva som helst! Vi opererer tross alt i sosiale medier. Monolog er ikke mye sosialt! Visst har mange høy terskel for å kommentere på saker som legges ut fra Facebook-sider. Men som avsender kan man ved hjelp av små grep senke terskelen for å kommentere betydelig. Å slette url-en (hva skal jeg med den liksom, jeg klikker jo på linken nedenfor likevel) til fordel for et spørsmål er et sånt grep.

Et annet eksempel:

En TIL-spiller savner trøkk rundt laget. Han mener Tromsøværingene må vise mer lidenskap. For vi er trege. Kommer oss liksom ikke på kamp. Og hva gjør lokalavisa på Facebook? I stedet for å spørre nettopp oss Tromsøværinger hva som skal til for å skape mer trøkk rundt TIL? Jo, de legger saken ut liksom til info! Her har de riktignok fått én kommentar. Kred til vedkommende som orket å engasjere seg!

Storebror (?) Nordlys da, er de noe bedre? Vel, de legger ut en del saker uten innledende spørsmål, de også. Som regel husker de å ta bort url-en før de publiserer linken, det skal de ha. Men tross alt, de er flinkere enn iTromsø når det kommer til å tilrettelegge for engasjement. De ber nemlig ofte om tilbakemelding fra leserne, som i eksemplene nedenfor:

Må man alltid spørre om noe? Neida. Alt med måte. Det handler vel mye om sakens karakter. Og ikke minst, ikke alt må deles på Facebook heller! Dessuten, i sosiale medier har brukerne (nesten) all makt. Enkelte saker får glatt 41 kommentarer, enten man ber om dem eller ei.

Til slutt en ting jeg skulle ønske Nordlys gjorde mer av: sendte journalistene sine ut i (den digitale) krigen! Nordlys har knallflinke kommentatorer. Med sin skarpe penn utfordrer de både på papir og på nett. På Facebook innledes gjerne debattinnleggene med et spørsmål til meg som leser: er jeg enig eller uenig med journalisten? Men hvor er journalisten? Hvorfor følger ikke vedkommende opp? Går i dialog med dem som kommenterer? Han trenger ikke nødvendigvis å svare med sin private Facebook-profil (selv om det hadde vært mer eller mindre uproblematisk med et gjennomtenkt forhold til egne personverninnstillinger). Han kan svare med Nordlys-profilen og bare signere med sitt navn, hvis det er å foretrekke. Men inviterer du til debatt bør du da vitterlig følge opp? Bare ved én anledning har jeg sett dette i praksis. Og da var det leseren selv som utfordret journalisten, ved å tagge både Nordys og journalisten i sin statusoppdatering. Av de 27 kommentarene i innlegget nedenfor er to fra journalist Oddvar Nygård. Sånt kan man like! Mer takk!

Følger du favorittavisene dine på Facebook? Og hvis du gjør det, hva syns du om måten de kommuniserer på i den sosiale sfære?

PS. Jeg ser at jeg har tatt på meg besserwisser-hatten i dette innlegget. En bloggers privilegium. 😉 Bare for å understreke: jeg leser og liker både iTromsø og Nordlys. Innlegget er skrevet i beste mening. 

18 Comments

Facebook – et digitalt maskeradeball?

Illustrasjon: Cartoonstock.com

Nok en gang er Nordlys-journalist Oddvar Nygård ute og idioterklærer oss Facebook-brukere for vår naive tiltro til nettgigantens håndtering av personopplysninger. I dagens kommentar omtalter han Facebook som et digitalt maskeradeball, hvor vi iscenesetter våre egne liv, lyver og bedrar, sminker og doller oss, og gjør alt for å fremstå som pokker så mye bedre enn vi egentlig er. Og i vår iver etter å fremstå som picture perfect utgaver av oss selv, utleverer vi ukritisk sensitiv informasjon til kommersielle aktører som visstnok står i kø for å utnytte digitale nordboeres naivitet til egen fordel.

Visst er det viktig å sette fokus på personvernet. For Facebook har unektelig hatt en noe slett innstilling til akkurat det. Men nettsamfunnet har da også vært lydhør overfor kritikken. Endringer er gjort, nye endringer er på vei. Blir det optimalt? På ingen måte. Men tross alt har hver og en av oss selv stort ansvar for å gjøre oss kjent med hvordan opplysningene vi så villig deler oppbevares og brukes. Vi er også selv ansvarlig for å sette oss inn i hvor tilgjengelig innholdet vi legger ut er for kjente og ikke minst ukjente Facebook-brukere. Har man åpen Facebook-profil har man kanskje ikke helt fulgt med i timen?

Nygård trekker frem Facebook Timeline som et skrekkens eksempel på ny funksjonalitet vi brukere helt ukritisk har omfavnet. Snodig. Under Social Media Days i forrige uke uttalte Petter Høie fra Facebook Norden at Timeline gir bedre kontroll over egen informasjon på nettsamfunnet. Nå kan man selvsagt kjapt konkludere med at mannen er kjøpt og betalt for å si nettopp det. Men jeg er tilbøyelig til å være enig med han. For Timeline er tross alt bare en ny grafisk fremstilling av informasjon du allerede har postet på Facebook. Informasjonen blir bare mer synlig. Men med økt synlighet øker også bevisstheten. Mange har tatt en kritisk gjennomgang av egen Facebook-profil etter omleggingen til Timeline. Ryddet litt. Og kanskje kikket over egne personverninnstillinger. Et eksempel til etterfølgelse for Nygård og eventuelt andre som måtte frykte konsekvensen når Facebook snart legger alle profiler over til Timeline, enten man vil eller ei.

Men det Nygård frykter mest er visstnok ikke hva andre nettbrukere får tilgang til via Timeline. Han er derimot svært bekymret for kommersielle aktørers bruk av de dataene vi mater inn på Facebooks gigantiske servere. La meg i så fall anbefale innlegget «Når privatlivet blir salgsvare» av høyskolelektor ved BI, Cecilie Staude. Hennes påstand er at økende grad av skreddersydd reklame og prissegmentering basert på automatiske kartlegginger av atferd, preferanser, og innhold er noe vi som forbrukere vil være tjent med. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å sile informasjon, og unngå å bli bombardert med budskap og reklame vi ikke er interessert i. Jeg tror hun har rett. Reklame får jeg okke som. Hvis denne kan være spisset i henhold til mine interesser, så foretrekker jeg faktisk det. Så får jeg heller leve med at Facebook Ads med jevne mellomrom insisterer på at jeg trenger cellulitt-tights. Alder og kjønn er visstnok viktige segmenteringfaktorer.

Avslutningsvis (sorry, jeg ser at dette blir langt), det Nygård sier om at Facebook er et digitalt maskeradeball, hvor alle trer inn i en rolle og utelukkende byr på glansbildeoppdateringer fra sitt eget liv. Er det virkelig sånn? Og er det i tilfelle unikt for sosiale medier? Hvor ofte sitter du i kaffeselskap sammen med nære og litt fjernere bekjente og rapporterer fra siste krangelen med ektefelle eller samboer? Tar du plutselig sats og roper ut at sjefen er en dust, arbeidsdagen er et helvete, ingen forstår deg og i det hele tatt? Lirer du av deg, i fullt alvor, at ungene helst skulle ha vært solgt på loppemarked eller at mora di er ei ku? Nei, du gjør jo ikke det. Verken på nett eller i det virkelige liv. Noen ting er ment kun for ens nærmeste. Det du sliter med i hverdagen egner seg ikke nødvendigvis som statusoppdatering på Facebook. Visst kan man fruste litt på generelt grunnlag. Men detaljene bør kanskje være forbeholdt den engere krets? Din livspartner, en nær venn eller kollega? Jeg tror ærlig talt jeg hadde fått bakoversveis om noen hadde begynte å spy ut dritt og lort fra egen hverdag på Facebook. Vedkommende hadde i alle fall kjapt blitt fjernet fra min nyhetsfeed.

Har du et bevisst forhold til hvilke hverdagsglimt du velger å dele med dine x antall Facebook-venner? Og tenker du over at kommersielle aktører får tilgang til dataene dine?

17 Comments