Browsing Category sosiale medier

Tør du å si meningen din?

Her om dagen fikk jeg et nyhetsbrev som satte tankekverna i gang. Fra Ida Jackson. Hver mandag sender hun ut et nyhetsbrev hun har kalt for «Mandagsmedisin». Denne uka skrev hun om å tørre å si hva du mener. Om at vi voksne har påvirkningskraft, og at vi må bruke den til noe bra – selv om det er skummelt. Et lite utdrag fra nyhetsbrevet til Ida:

Jeg er alltid redd når jeg skal mene noe.
Redd for å si noe feil.
Redd for å bli avslørt.
Redd for å bli motsagt.
Redd for å bli for sint, for oppgitt, for på gråten av å bli motsagt.


Herregud, som jeg kjenner meg igjen! Dette skrev jeg om selv i innlegget «Ondt i magen av å mene» fra 2016. Om tvilen som alltid kommer snikende når jeg bestemmer meg for å rekke opp hånda. Men himmel, så viktig det er å gjøre det likevel. For som Ida skriver:

[…] konsekvensene av å være stille er verre på lang sikt enn konsekvensene av å tråkke i salaten.

Nettopp!

Og dessuten, ALLE kjenner på denne tvilen. Det finner jeg stor trøst i, faktisk. Selv har jeg sett opp til Ida Jackson i mange år. Jeg har hørt henne holde foredrag fra store scener. Hun kan faget sitt til fingerspissene, og fremstår som ei tøff dame med høy selvtillit. Og så sier HUN at HUN er redd for å mene? Da er det kanskje bare sånn det er da, at det koster litt – men så må det gjøres?

Jo, det må gjøres. La meg sitere Ida igjen:

Jeg er bekymret for å leve i en tid der gode krefter satt og lurte på om de var bra nok. Mens høyreekstremismen dundret frem.

Word!

Ta deg en sving innom et kommentarfelt eller to, så skal du se at stemmen din trengs.

Dessuten, hvilket signal gir vi ved å holde kjeft når det stormer. Når et tema som er viktig for oss er oppe til debatt. Én formulering i Idas innlegg traff meg hardere enn alle andre. En av setningene i dette avsnittet, som handler om at noen ser opp til deg:

Det kan være 1000 følgere på Instagram.
Eller 3 unger du har grodd helt selv.
Skoleklassen din.
Leserne dine.

Du gjettet rett. Det om 3 unger du har grodd selv. Jeg har 3 jenter, 2 av dem i tenårene. De rister titt og ofte på hodet av moras gjøren og laden på nett. «Mamma, hva er det du har skrevet nå?» var spørsmålet da jeg for et par uker sider skrev innlegget med clickbait-tittelen «Vi må snakke om fitta». Men selv om de himler med øynene, og muligens dør innvendig ved tanken på at vennene deres kan lese det jeg skriver – så finner de seg i det. Og så håper jeg de lagrer bak øret at det er greit å si fra. At jeg ikke er redd for å dumme meg ut. Eller det vil si, at jeg poster meningene mine SELV OM jeg er redd for å bli flirt av, korrigert, idioterklært og det som verre er. Hallo, trebarnsmor 40+ som blogger, liksom? Flaaaut!

Ved inngangen til helga leste jeg en artikkel som fikk meg til å bli enda sikrer på at dette med å tørre å mene er superviktig. Sofie Høgestøl, en av USA-ekspertene på NRK under presidentvalget nylig, var portrettert i A-magasinet. Vanvittig kunnskapsrik dame, med en unik formidlingsevne. Artikkelen hadde den slående tittelen – De flinkeste folkene tør føle seg dumme. Vips, så hadde jeg kjøpt meg et abonnement for 1 krone. Den måtte jeg lese!

I artikkelen beskriver Høgestøl nettopp denne tvilen som vi alle kjenner på. Redselen for ikke å være god nok. Til Aftenposten sier hun:

– Jeg var jo hele tiden litt redd for ikke å være god nok. At de skulle tenke «shit, vi skulle heller spurt en av de andre 10.000 USA-ekspertene Norge har å by på».

Er det ikke typisk? Og mer typisk dyktig dame enn (middelmådig) mann å tvile på sin egen kompetanse?

Dagens oppfordring fra meg: Tør å si meningen din! Ta plass! Post et innlegg om noe som engasjerer deg i sosiale medier. Si fra når du hører noen som går over streken, enten det er i et kommentarfelt på Facebook, på bussen eller på tribunen på en fotballkamp. Visst er det enklere å la vær. Men stilltiende aksept har da heller aldri skapt endring.

Si meningen din. Fordi du kan, og det er viktig.

Illustrasjon: Shutterstock.com/funnybear36

0 Comments

Snapchat for dummies – også kalt voksne

Spam, sier ungene mine når jeg poster noe i «Min Story» på Snap. Men må vi gæmliser bruke Snap på samme måte som kidsa?

Snapscoren min avslører meg. Jeg er ingen stor snapper. Mens husets tenåringer har en snapscore på over 300 000, bikket mor nettopp 10 000. Jeg snapper nemlig etter skippertaksmetoden. Det kan være stille fra min kant leeenge – før jeg peiser på med en håndfull snapper på storyen på en og samme dag. Sånn cirka tre (!) snapper ut i storyen tikker det ofte inn en sarkastisk melding fra en av arvingene: «Spam alert, mamma». Jeg kjenner jo at jeg blir litt stressa. Gjør jeg noe feil?

Kidsa driver ikke med sånn story-greie. De sender direktemeldinger. I bøtter og spann. Og jeg tror ikke de chatter så mye i tekstformat som vi voksne gjør. De gangene jeg «sjabber skjit» på Snap, er det som regel i form av tekst. Det er også ut, har jeg skjønt. Trikset er visst å skrive teksten på et bilde av halve ansiktet ditt, et (rotete) gulv, en tom vegg – eller noe annet passende.

For et par år siden, prøvde ene dattera å gi meg noen tips. Jeg og mannen var på restaurant, og jeg tenkte det var en god ide å snappe fra måltidet. Nevnte datter beæret meg da med en snap i retur, i videoformat. Jeg svarte i tekstformat – og fikk klar beskjed om å drite i å svare med tekst når jeg mottar en video! Lærevillig som jeg er, sendte jeg så klart en video tilbake. Men da var det feil. For når du får en bildesnap, skal svaret være – du gjetta rett, en bildesnap! Jeg kan faktisk ikke forholde meg til disse «reglene»! Og jeg nekter å snappe halve fjeset mitt til kreti og pleti. Hello rynke-alert!

Så da går det mest i «Min Story» da. Selvfølgelig med visse unntak. Noen arme sjeler blir plaga av slarv fra min kant – riktignok etter skippertaksmetoden det også, men sånn må det bare være. Skippertaksmetoden har jeg tenkt til å fortsette med. Den har tross alt funka som f**n på en rekke områder i livet så langt– ikke minst fikk den meg gjennom både grunnskolen, videregående og noen år med høyere utdanning. At ungdommen kategoriserer storyene mine som spam lever jeg godt med. Venner, kollegaer, familie og andre stakkarer som er venn med meg på Snapchat, står dessuten fritt til å slette meg hvis de går lei. Jeg blir ikke sur. Ikke kjempesur, i alle fall.

Til slutt, et lite Snap-dilemma. Eller dilemma og dilemma, jeg lurer i alle fall. Når man først får en direktemelding på Snap (heter det direktemelding?), hvordan er kutymen når det gjelder svar? Jeg skjønner jo at man ikke svare. For som regel er det jo snakk om snapper man sender til mange på kontaktlista. Men når bør man svare? Og når er det kleint å svare? Jeg klaaarer ikke å knekke disse kodene. Og så vil jeg jo ikke fornærme noen. Eller enda verre – mase på folk med å svare i hytt og vær hvis det egentlig bare er korka.

Hjelp?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

 

 

0 Comments

En bloggutfordring oppsummert

Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva jeg gapte over, da jeg heiv meg med på bloggutfordringa til Bergljot. Ett innlegg hver dag i 30 dager er mye! Når man i tillegg mister oversikten underveis, og ender opp med 32 innlegg – da er det litt i overkant. Det har vært heftig. For det er ikke hver dag jeg har hatt verken tid eller lyst til å skrive. Men det var viktig for meg å gjennomføre, og det har jeg gjort. Det er jeg faktisk litt stolt av.

Selv om det har vært heftig, har det også vært utrolig lærerikt. Har jeg vært tom for ideer har jeg måttet vrenge hjernen for å finne på noe. Akkurat det har vært spesielt nyttig. Nå skal jeg være den første til å innrømme at kvaliteten på innleggene har variert. Men å øve seg på å senke terskelen er en god ting, tenker jeg. Et innlegg må ikke være perfekt for at jeg skal tørre å trykke på «Publiser»-knappen. Jeg har også fått masse god skrivetrening, og det er alltid bra.

Da Bergljot oppsummerte sin bloggutfordring i går, presenterte hun blant annet de fem mest populære innleggene fra perioden. Her er mine:

  1. Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig? 
  2. Et mammahjerte renner over
  3. Jeg klarte det! 
  4. Vi har alle vårt
  5. Har du et filter i sosiale medier? 

Stor takk til alle som har fulgt meg på ferden. For alle likes, kommentarer og delinger på Facebook. Det har vært gøy, men nå er det slutt. Fremover skal jeg blogge når jeg har lyst og anledning. Det blir ikke daglig, men det blir heller ikke kvartalsvis. En gang i uka kan kanskje være en grei ambisjon?

0 Comments

Har du et filter i sosiale medier?

Vi er blitt mindre personlige på Facebook, skriver E24. Ikke så rart, i grunnen. Med noen hundre Facebook-venner hver, er det bare rett og rimelig at vi dropper å kringkaste innhold av mer personlig karakter. Som rådgiver i Netlife Research og medieviter, Ida Aalen, uttaler til E24:

Folk selvsensurerer mer.

Med økt antall venner på Facebook har filteret for hva vi deler også blitt tykkere. Selv har jeg et helt spesielt filter når det kommer til både blogginnlegg og annet innhold jeg deler i sosiale medier. Filteret er jentene mine, og kanskje særlig tenåringen. Jeg skal kunne se barna mine i øynene etter å ha lagt ut et nytt blogginnlegg, postet en statusoppdatering på Facebook, eller delt et bilde på Instagram.

Det samme filteret prøver jeg å hente frem også i diskusjoner i lukkede grupper. Nå deltar ikke tenåringen min i de samme gruppene som meg. Men med det samme filteret aktivert er det lettere å unngå den berømte kranglefella. Jeg sier ikke at jeg aldri tramper i salaten, for all del. For skriftlig kommunikasjon er vanskelig. Du ser ikke personen bak skjermen, og kan lett mistolke det som formidles. Noen ekstra utropstegn her, litt prikk-prikk-prikk der, og vips er du blitt ei bølle. For ikke å snakke om overdreven bruk av Caps Lock. DA BLIR DET BRÅK, DA!

Vi snakker ofte om at barn og unges bruk av sosiale medier er et foreldreansvar. Og det er jeg helt enig i. Men hvem skal lære foreldrene hvordan de bør og ikke bør opptre i den digitale sfære? Jeg slutter aldri å la meg forbause over hva voksne folk klarer å lire av seg på nett. Enkelte burde rett og slett selvsensurere mer. Mye mer.

Illustrasjonsfoto: pathdoc/Shutterstock

0 Comments

Sosiale medier og selvtilit

Jeg satte meg ned med påskenummeret av KK i ettermiddag. Der kom jeg over en artikkel hvor ingressen spør: Er det mulig å kose seg med sosiale medier uten helt å miste selvtilliten på veien? Ja, er det det? Eller blir vi rett og slett deppa av disse stadige glimtene fra andres tilsynelatende perfekte liv?

I KK-artikkelen forteller sosiale medier-ekspert Ida Aalen at en rekke undersøkelser bekrefter at vi i større grad enn før sammenligner oss med andre. De som i utgangspunktet har lett for å tenke at andre er bedre enn dem selv, blir lettere deprimerte av å bruke tid på sosiale medier. Å sammenligne seg selv med andre er likevel ikke noe nytt. Men med sosiale mediers inntog kommer vi nærmere andre menneskers hverdag. Vi får være med på treningsturer, fjellturer, familiemiddager, vinkvelder med venninner – små og store øyeblikk i andre menneskers liv. Det vi lett glemmer er at folk bare deler bruddstykker fra hverdagen sin på nett. Og da som en hovedregel ikke den delen som går skeis.

Mange mener at vi skryter på oss perfekte liv i sosiale medier. Men er det så rart at vi stort sett deler det som er bra? Sånn har det da alltid vært, også i det virkelige liv. De fleste av oss har flere hundre venner på Facebook. Vi snakker altså ikke om bare ens nærmeste. Da er det kanskje ikke så rart at vi ikke forteller om den siste krangelen med ektefellen i ei statusoppdatering på Facebook? Utfordringene på jobben, feiden med ei venninne, og bekymringene man har på barnas vegne, er heller ikke velegnet sosiale medier-mat. Noen tema er forbeholdt nær familie og gode venner. Syns jeg.

Jeg anbefaler for øvrig Aftenposten-artikkelen Facebook blir aldri ekte om akkurat dette temaet. Artikkelen er fra desember 2013, men er like aktuell i dag. Igjen er det dyktige Ida Aalen som opptrer som kilde. Hun forteller at det er veldig lite støtte i forskningen for at det er et ønske om å skryte som ligger bak de såkalte glansbilde-oppdateringene i sosiale medier. Tvert imot er det et behov for samhørighet og aksept fra andre som er driveren. Det vi leser som skryt er i større grad «Vær så snill å lik meg» enn «Jeg er bedre enn deg». Verdt å merke seg nå som påsken står for tur, og feeden din garantert kommer til å fylles opp av glade familier på tur, pølser på bålet, rødvin foran peisen og annen kos. Idyllen viser ikke hele bildet. 

Lar du deg påvirke av det andre deler i sosiale medier?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Ondt i magen av å mene

I et anfall av overmot kastet jeg meg over en 30 dagers bloggutfordring nylig. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Allerede på dag tre kom jeg på hvorfor det som regel går litt tid mellom hver gang jeg blogger: Det gjør ondt i magen å mene!

Nå skal det sies at jeg slett ikke har opplevd sjikane i løpet av mine år som blogger. Diskusjoner har det selvsagt vært. Det hører med. Men noen ganger koster det å rekke opp hånda, selv i saker som ikke er det minste kontroversielle. Sånn var det i går, da jeg publiserte innlegget om påskeegg-bonanza og hodeløs deling av konkurranser på Facebook. Innlegget ble godt besøkt, og fikk god spredning på Facebook. Så bra da! For er det en ting vi bloggere vil ha, så er det jo lesere. Men etter hvert som Facebook varslet om stadig flere likes fra både kjente og ukjente, vokste klumpen i magen seg større og større.

Hvorfor fikk jeg klump i magen av at mange leste innlegget mitt, spør du kanskje? Jo, for med leserne kom også tvilen. Var innlegget godt nok? Var jeg for slem mot alle som i god tro deler konkurranser på Facebook? Kunne noen finne på å arrestere meg for det faktiske innholdet? Sistnevnte er skrekken. At jeg skal lire av meg noe som er feil! Uenighet er en ting. Men faktafeil? Herreguuud, så flaut!

Heldigvis kommer ikke denne mageondten hver gang jeg publiserer en tekst. Da hadde jeg ikke blogget, for å si det sånn. Det kommer an på dagsformen blant annet. Og tema for innlegget. Svada-innlegg gir meg sjelden særlig hodebry. De er det de er, bare bambus. Innlegg som inviterer til debatt derimot? Jøye meg, de kan altså gi de verste kvaler. All ære til alle som påtar seg politiske verv! Som har som oppgave å ta stilling til viktige saker i samfunnet, for så å fronte meningene sine. Tipper det koster mer enn vi aner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig?

Påsken nærmer seg. Høytiden som fra nå av kommer til å bli kjent for billig smågodt – og «lik og del»-konkurranser på Facebook! Mange bedrifter har heldigvis skjønt at det slett ikke er greit å bruke deling som krav i en Facebook-konkurranse. Men så vil de så gjerne nå ut til så mange som mulig, og bruker derfor det billigste trikset i boka: Del gjerne! For med å oppfordre til deling kan ingen arrestere dem for brudd på Facebooks konkurranseregler. Og det funker! Folk deler i vilden sky. Feeden min er i alle fall stappfull av påskeegg fylt med smågodt, hårshampo, Kvikk lunsj, ski (!) og jeg vet ikke hva.

Men altså, hva er det som skjer her? Hvorfor deler folk, når man ved å dele bare drar flere deltakere til konkurransen – og dermed reduserer egne vinnersjanser? Jo, de tror at de må. Bedriftene utnytter det faktum at lik og del-konkurranser er så etablert blant Facebook-brukerne at de deler på ren refleks. Folk deler til og med når bedriftene er flinke og dropper «del gjerne»-formuleringen.

Å dele øker ikke vinnersjansene på noe som helst vis. Bedriften bak påskeegg-stuntet har ingen forutsetninger for å se hvem som har delt, med unntak av brukerne som poster innlegg på egen tidslinje med innstillingen «offentlig». Flertallet av oss har innholdet synlig bare for venner. Disse delingene blir ikke synlig for admin av bedriften, med mindre dere er venner på Facebook. Det er derfor bedriftene ofte ber brukerne om å skrive «likt og delt» i kommentarfeltet. De er lure, hæ? Hvor lurt det er å lure følgerne sine, kan dog diskuteres.

Min oppfordring til deg: Dropp å dele alskens Facebook-konkurranser. Ikke bare fordi det er ulurt hvis du faktisk har et ønske om å vinne. Ei heller fordi det er meningsløst å gjøre noe bedriften ber deg om, vel vitende om at de ikke har mulighet til å følge opp. Jeg syns du skal slutte å dele fordi deling som dette faller i kategorien spam. Facebook blir rett og slett et bedre sted om vi lar være.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

30 dagers bloggutfordring – bring it!

Blogging er overskuddsaktivitet. Det har jeg alltid sagt. I en hektisk hverdag er det ofte blogginga jeg dropper først. Og treninga. Ja, og en hel del andre ting, når jeg tenker meg om. Men poenget er, jeg skriver mest – og best – når livet er i vater, humøret er på topp, og jeg og verden spiller på lag. Jeg har aldri helt skjønt disse som blogger hver dag. Hvordan får de det til, liksom? Hva skriver de om? Hvor får de ideene fra? Og hvordan i all verden har de tid og overskudd til å knaste ut det ene blogginnlegget etter det andre, dag ut og dag inn?

Med dette bakteppet ble jeg både fascinert og til slutt inspirert da jeg i går leste gründerkollega Bergljot Rosvolls innlegg 30 dagers bloggutfordring. Bergljot driver selskapet Helseatferd, og skriver knakende godt om atferdspsykologi og mental tøffhet. Følg henne gjerne på Facebook, du vil ikke angre! I gårsdagens innlegg skrev Bergljot om hvordan hun den siste tida har latt perfekt stå i veien for bra. Hun har, som meg, lyst til å skrive mer, men har latt seg stoppe av egen prestasjonsangst. For å ta et realt nakketak på seg selv har hun nå sparket i gang en 30 dagers bloggutfordring. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Og hun vil gjerne ha flere med.

Å si at jeg tok utfordringa på strak arm, ville være å lyve. Jeg tenkte meg om. Både en og to ganger. Kan jeg klare det, uten utelukkende å koke suppe på spiker? Hva skal jeg skrive om? Må det være noe med substans, eller kommer jeg unna med små glimt fra egen hverdag innimellom? Uansett, jeg er med! Og du, har du tips til hva jeg kan skrive om? Bring it!

 

1 Comment

Voilà, en makeover på bloggen!

I årets første blogginnlegg skrev jeg at jeg skulle blogge mer i det nye året. Har jeg fulgt opp? Not so much! Men nå satser jeg på ny giv. Nå har jeg nemlig gjort det jeg har tenkt på lenge: Flyttet bloggen over til WordPress, og dermed fått på plass nytt design! Ah, jeg er så fornøyd! Plutselig føler jeg at bloggen min er litt mer 2016, ikke fullt så 2009.

Jeg var litt bekymret for om jeg ville klare å få med alle de gamle blogginnleggene mine over. Men bekymringen viste seg å være helt bortkastet. Å eksportere innleggene fra Blogger-plattformen, og deretter importere i WordPress var gjort på null komma niks! Alle bilder derimot ble ikke med. Her gjenstår en del jobb. Jeg driver og går gjennom innlegg for innlegg for å oppdatere med riktig bilde. Men det tar tid. Jeg har skrevet over 200 innlegg siden jeg tok tastaturet fatt høsten 2010. Men å gå gjennom alle innlegg først, og så lansere ny-bloggen var utelukket. Til det er jeg altfor utålmodig! Jeg kan leve med noen bugs her og der. At eldre innlegg ikke er helt optimale. Og at kategorier og stikkord er så som så. Det kommer – på sikt.

Så, hva syns du om min lille blogg-makeover? PS. Klikk på «Hjem» i menyen eller på logoen for å se forsida på bloggen. Eller du kan klikke her. 

 

2 Comments

Når foreldre går selfie-bananas!

Her om dagen konfronterte 10-åringen meg med følgende: “Argh, du og pappa poster så mange rare bilder på Instagram”. Jeg tror det var etter at jeg, stolt som en hane, la ut bildet under at hjertesukket kom:

Liv-Inger på Buren

Jøss, tenkte jeg. Gjør vi det? Og så begynte jeg å bla. Joda, det dukket opp litt gull her og der. På min profil lå disse for eksempel:

Ikke akkurat mine stolteste øyeblikk. Kan skjønne at sånt er flaut for arvingene.

Jeg satte min lit til mannen. Kunne hans profil rette opp inntrykket? Jeg visste vel egentlig svaret:

I et lite sekund lurte jeg på om jeg burde revurdere min egen strategi i sosiale medier, og be mannen pent gjøre det samme. Den fasaden alle snakker om er nemlig fraværende på våre profiler. Eller helt fraværende er den så klart ikke. Alt egner seg tross alt ikke i det offentlige rom. Men likevel, det koster meg ikke en kalori å poste innlegg som disse (bildeteksten er vesentlig):

Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.
Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.

 

Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk. Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm... #bakdasaden
Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk.
Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm… #bakdasaden

Innlegg av denne typen har jeg et klart formål med. De er ment som en motvekt til denne fasaden aller snakker om. Ikke at fasaden nødvendigvis er et problem. Jeg syns stort sett at folk skal få poste det de selv ønsker i sosiale medier. Dessuten mener jeg bestemt at ikke alt egner seg for deling, noe jeg har skrevet om før, blant annet i innleggene “Falsk Facebook-lykke. Igjen” og “Facebook – et digitalt maskeradeball?”

Likevel, dagens unge omtales ofte som generasjon prestasjon. Ifølge mediene kjenner de på et umenneskelig press fra samfunnet rundt seg. Også fra foreldrene. Det presset har jeg slett ikke lyst til å bidra til. Visst poster også jeg skryteinnlegg på nett! På mine profiler finner du både løpebilder og bilder fra fjelltopper jeg har vært på. Skrytebilder fra gründerhverdagen og stemningsbilder med stearinlys og noe rødt i glasset. Men du finner også et bilde av meg i løpetights og med smågodtposen i fanget. Undertegnede med verdens trøtteste tryne etter en natt i telt. Jeg viser frem bakst som ble alt annet enn vellykket. Og Grandiosa-eskene etter middagen. Og jeg har tenkt til å fortsette med det.

Dessuten, jeg har lyst til å ufarliggjøre det å stikke seg litt frem. Jeg syns flere, og særlig jenter, skulle gjøre nettopp det. Nei, jeg drømmer ikke om at jentene mine skal bli duckface-dronninger eller trone øverst på rosablogg-toppen. Men jeg vil ikke at de skal være redd for å la seg avbilde heller. Og ikke bare i finstasen. Her om dagen fikk jeg et bilde med denne teksten opp i Instagram-feeden min:

I am so pro selfie. There are so many bigger problems in the world than girls who think they´re pretty. One of those problems is girls who don´t think they´re pretty. #takeaselfie

Hear hear!

Tenker du over hvordan du som mor eller far påvirker neste generasjon med din opptreden i sosiale medier?

1 Comment