Browsing Category Skriblerier

Lukten av en annen tid

shutterstock_grandparent_hand

I dag tok jeg en tur ned memory lane. Da jeg kom tilbake satte jeg meg ved datamaskinen. Ut over tastaturet trillet mitt mest personlige blogginnlegg så langt. Innlegget gir sannsynligvis mening bare for meg. Men jeg deler det likevel, som en hyllest til bestemor og bestefar. 

Minnene strømmet på i det jeg slo opp fjøsdøra. Lukten slo imot meg. Lukten av en annen tid. Trillende barnelatter hørtes i det fjerne. Min latter. Fra den gang jeg var lita jente og fikk være med bestefar i fjøset. De hadde ikke dyr i fjøset da jeg vokste opp. Men fjøset var en oase av spenning for ei lita frøken likevel. Jeg hadde desse under fjøstaket, må vite. Bestefar lagde den selv. Den dessa ga meg mye moro. Men også noen traumer. En gang husker jeg at desseplanken skled av tauet og jeg deiset i bakken med et smell. Jeg slo bakhodet i gulvplankene og gråt mine modige tårer. Da vanket det rikelig med trøst. Først av bestefar der og da i fjøset, så fra bestemor inne på kjøkkenet. Tar jeg ikke helt feil stakk bestemor til meg noe godt å bite i etter hvert som hulkingen stilnet. Det var mye av den slags hos bestemor og bestefar. Godt å bite i. Det var bestemor som introduserte meg for kombinasjonen brunost og sukker. Det spiser jeg den dag i dag når jeg får lyst på noe ekstra søtt på skiva. Og så lukker jeg øynene og minnes nybakt brød med brunost og sukker ved kjøkkenbordet hjemme hos verdens beste bestemor.

Så heldig jeg er som fikk vokse opp bare et steinkast unna bestemor og bestefar. De var liksom alltid der. Jeg løp bare opp bakken, stormet inn døra og de tok imot med åpne armer. Bestemor var ei sånn bestemor du ser for deg når man snakker om bestemødre. Lita og litt rund med svart krøllete hår. Og så vagget hun litt når hun gikk, akkurat som sånne gamle bestemødre skal. Bestefar var en grom kar med grått hår og store ører. Er det ikke rart at ørene våre aldri slutter å vokse? Bestefar ble en gammel mann. Men ikke gammel nok, spør du meg. Jeg skulle jo så gjerne hatt han her lenger. Bestemor også. Pappa var yngst i en søskenflokk på åtte. Derfor var jeg og brødrene mine også yngst av barnebarna. Vi fikk liksom ha bestemor og bestefar kortest. Jeg trøster meg med at vi likevel hadde dem nærme. Så nærme at en gang jeg ble sendt inn på rommet med beskjed om ikke å komme ut før jeg hadde fått tenkt meg om, var det lett å slå vinduet på vidt gap og rope til bestefar som sto i åkeren: “Bestefar, hjelp! Hjeeelp!”

Jeg var 12 år da bestefar døde. Bestemor døde da jeg var student og bodde i Oslo. Jeg var 24 da hun måtte gi tapt for sykdom. Et år senere ble jeg mamma for første gang. Det at jentene mine aldri fikk sjansen til å treffe bestemor og bestefar gjør meg trist til sinns. Jeg får heller bli flinkere til å fortelle. For minnene er mange. Og enkelte dager, som i dag, er det godt å kjenne litt ekstra på dem. Når jeg kjenner meg rotløs er det godt å dra dit røttene mine er. I hjembygda. Barndomshjemmet er solgt. Men fjøset til bestemor og bestefar står oppi bakken. I dag ropte det på meg. Fjøset. Jeg heiv meg i bilen og kjørte dit hvor minnene har sitt opphav. Til fjøset for å snuse på lukten av en annen tid. Det luktet akkurat som jeg husker det. Fredfult og trygt.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

3 Comments

Den skrekkinngytende første rad

shutterstock_seter_konfranse

Har du lagt merke til hvor ofte første rad i en forsamling står tom? På et foredrag for eksempel. Folk kommer inn og plasserer seg rundt om i rommet, unntatt på første rad. Hvorfor er det sånn egentlig? Er det ikke et litt kjipt signal å gi den stakkaren som står der fremme og skal presentere? Vi vil høre på deg, men sååå interessant er du ikke at vi vil komme for nært.

Det finnes teorier om hvem som plasserer seg hvor i et rom. Julie Brodtkorb snakket om dette da hun holdt et foredrag om hersketeknikk i Tromsø i fjor høst. Hun kalte gjengen på bakerste rad for dommerne. De sitter der med armene i kryss og måler foredragsholderen opp og ned. De nært utgangsdøra har sikret seg en exit om det skulle bli kjedelig, og de nærmest vinduene er genuint interessert og har derfor valgt å sette seg i lyset. De foran har satt seg der fordi de ønsker å bli sett.

Jeg setter meg gjerne foran. Ikke fordi jeg ønsker å bli sett, men fordi jeg ønsker å se. Det samme gjør jeg på trening i sal. Stiller meg gjerne foran. Da ser jeg jo hva instruktøren gjør! I treningssalen inntreffer ofte det samme fenomenet som i konferansesalen. Instruktøren står fremst i midten, naturlig nok. Bak i salen står folk som sild i tønner. Og så er det tomt i en radius på 2-3 meter rundt instruktøren. Igjen, vi vil ikke komme for nært.

Jeg tror det ønsket om å bli sett er sterkt overdrevet. I går var jeg på BosuPuls på treningssenteret mitt. Vi bruker da en sånn halvball hele timen. Opp og ned, opp og ned går det. Og så kjører vi balanseøvelser. Jeg lover, det er ikke rom for å kikke på dem rundt deg. Verken foran eller bak. Alle har nok med seg selv. Straks blikket begynner å vandre ramler du av ballen. Jeg tror det handler om noe annet. Komfortsonen til oss nordmenn er så snever at selv det å plassere seg foran er utenfor. Og så kicker janteloven inn. Du vet, du skal ikke tro du er noe! Hvem tror du at du er som stiller deg fremst i treningssalen? Som setter deg på første rad under et foredrag? Skal du vise deg for foredragsholderen liksom? Imponere instruktøren?

For all del, jeg står ikke alltid fremst i treningssalen. Setter meg ikke alltid på første rad under et foredrag. Noen ganger setter jeg meg midt i. Bakerst setter jeg meg bare hvis jeg kommer sent og må snike meg inn uten å lage for mye fuss. I noen settinger er første rad helt uaktuelt, selv for meg. På kino for eksempel. Nakkesleng vil man jo helst unngå. Og på stand-up. For hvem vil vel spille hovedrollen i en av stand-up-komikerens vitser? Men som en hovedregel skyr jeg altså ikke første rad. Det gjør derimot veldig mange andre har jeg lagt merke til.

Hva med deg, hvor plasserer du deg? Og hvorfor?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

 

2 Comments

Mitt mål for det nye året

I fjor prøvde jeg en ny vri på nyttårsforsettet. Jeg droppet de klassiske greiene om å trene mer og spise sunnere (de sunnhetsgreiene ryker jo etter maks tre uker uansett). Jeg skulle jobbe på det mentale plan. Bli mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Jeg må nok innrømme at jeg ikke helt klarte å følge opp.

Men jeg gir meg ikke! For selv om nyttårsforsettet ikke alltid holder helt inn, er jeg overbevist om at prosessen bak har verdi. Jeg skal jobbe videre med tankesettet mitt også inneværende år. Og i tillegg har jeg satt meg et mål. Målet er så enkelt og samtidig så vanskelig som dette: Jeg skal strikke og lese mer i 2015! Høres det banalt ut? Kanskje. Men greia er at når jeg strikker eller leser, da har jeg det bra. Det er overskuddsaktiviteter. Det samme gjelder i grunnen blogginga. Men jeg har ikke lyst til at målet for 2015 skal innebære mer datatid. Derfor holder jeg bloggen utenfor.

Hva skal til for å lykkes med dette målet da? Jo, livet må være i vater. Enklere sagt enn gjort kanskje? Men jeg har en plan. Eller jeg skal lage en plan. En handlingsplan. Akkurat som man gjør på jobb når man definerer mål. Den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry sa det så godt: A goal without a plan is just a wish. Derfor står en plan på to do-lista mi. Og den skal inneholde elementer av både jobb og hjemmebane. For disse henger tett sammen, ikke minst når du er gründer. Skal jeg ved neste årsskifte ha fullført flere strikkeprosjekter og lest flere bøker, må det være balanse mellom jobb og fritid. Bekymringer på den ene arenaen har en tendens til å forstyrre også den andre. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen at når noe plager meg, da kverner det i topplokket konstant! Bare spør mannen min. Jeg blir rastløs og urolig og går mine nærmeste på nervene.

Oi, så dyp jeg ble nå. Rene sosialpornografien dette. Det får så være. Jeg utleverer i det minste bare meg selv.

Hva med deg? Har du noen nyttårsforsetter i år?

Disse aktivitetene skal vies mer oppmerksomhet i 2015. Lesing og strikking! Så får vi bare håpe at strikkinga bidrar til at jeg stresser ned. Ikke motsatt, at jeg blir gal av ikke å få til mønsteret (det har skjedd før, nemlig).
Disse aktivitetene skal vies mer oppmerksomhet i 2015. Lesing og strikking! Så får vi bare håpe at strikkinga bidrar til at jeg stresser ned. Ikke motsatt, at jeg blir gal av ikke å få til mønsteret (det har skjedd før, nemlig).

PS. Anbefaler innlegget Godt nytt år og sånn skrevet av venninne og Uhørt-kollega May-Liss aka Moden, mørk og mystisk. Hun skriver godt om dette med nyttårsforsetter.

0 Comments