Browsing Category politikk

Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments

Barns rettigheter i asylpolitikken: hjelp Yalda!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Historien om 9 år gamle Yalda har rystet Tromsøs befolkning. Yalda kom til Norge i 2005, sammen med moren sin, Maria Gazul fra Moldova og faren, Abdul Djabar Bahadori fra Afghanistan. Familien bor nå i Tromsø, hvor Yalda går i 4. klasse ved Gyllenborg skole. Nylig fikk familien på tre endelig avslag på søknad om asyl i Norge. Dermed må den 9 år gamle jenta si farvel til klassekameratene sine og reise til Moldova, et av Europas fattigste land, sammen med moren.

Avslaget er hjerteskjærende. Hvordan kan det ta så mange år å gi svar på søknad om asyl? Her snakker vi om ei jente som har bodd i Norge over flere år. Hun går skole, hun har venner i Tromsø. Avskjeden med vennene her i byen er likevel ikke det mest sjokkerende med denne historien. Yalda skilles også fra pappaen sin når hun nå sendes ut av Norge. Pappa Abdul reiser nemlig ikke med Yalda og Maria til Moldova. Han sendes tilbake til Afghanistan, som han flyktet fra for 17 år siden.

Leder i støttegruppen for Yalda, Eva Gran, kaller avslaget et overgrep. Støttegruppen jobber nå for å skaffe en advokat med barns rettigheter som spesialfelt. På Utlendingsnemdas nettsider leser jeg følgende om Barnekonvensjonen, som omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske.

Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste og er utledet av tanken om at barn er mer sårbare enn voksne, og at de derfor trenger særskilt vern og omsorg. I tillegg slås det fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten, og at et barneperspektiv skal gjennomsyre alle beslutninger som fattes og som har betydning for barn. 

Hva er det jeg ikke skjønner her? Er det til Yaldas beste at far sendes til Afghanistan, mens hun sendes sammen med mor til Moldova?

Støttegruppen for Yalda har sitt utspring i Tromsø, siden familien er bosatt her. Men dette er en sak av nasjonal interesse. Jeg oppfordrer derfor alle som leser dette innlegget til å klikke «Liker» på siden «Hasteaksjon for Yalda» på Facebook. Her finner du også lenker til medieomtale av saken. Pass også på å signere underskriftskampanjen på nett. Har du egen blogg må du gjerne skrive om Yaldas situasjon og oppfordre egne lesere til å støtte aksjonen på Facebook og å signere oppropet.

7 Comments

Hurtigbåtskandalen i Troms – en passasjers betraktninger

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Alle med bostedsadresse i Troms himler med øynene og rister oppgitt på hodet i det øyeblikk hurtigbåtene mellom Tromsø og Harstad blir tema rundt kaffebordet. Hvorfor? Jo, vi for snakker om en skandale. Googler du kombinasjonen hurtigbåt troms skandale får du ca. 343 000 treff. Det sier vel sitt.

I papirutgaven av dagens Nordlys oppsummerer de farsen så langt. Over 8 sider. Kort oppsummert: i 2011 fikk vi nye hurtigbåter på strekningen Tromsø-Harstad. De staute gamle båtene ble byttet ut med tre spirrevipper av noen karbonbåter, som viste seg å ikke tåle vær og vind. Man kan si mye om klimaet her nord. Men vær og vind, det har vi!

Den første karbondingsen havarerte allerede på jomfruturen. Det viste seg nemlig at fartøyet ikke var designet for å tåle bølgeslag! Alle de tre båtene måtte redesignes. Passasjerene i Troms måtte pent vente. Men det gjorde jo ingenting. Passasjerene har nemlig alltid vært fornøyd med gammelbåtene. Men nye båter skulle vi ha! Det sa fylkeskommunen. Det var de som igangsatte anbudsprosessen. Fokus var på miljø, og ikke minst på kostnadskutt. Båtene skulle helst gå på luft og kjærlighet, og ikke koste en tøddel å ha i drift! Sikkerhet var vel likevel viktig, tenker du sikkert nå? Nei. Det var ikke det. Statens Havarikommisjon har stilt spørsmål ved det totale fraværet av sikkerhetsfokus i anbudsdokumentene. Passasjerkomfort var heller ikke viktig. Fylkeskommunen mente blant annet at kiosk var unødvendig. Hvem trenger vel en kopp kaffe eller noe å bite i ute på bøljan blå? Og vi fikk det politikerne bestilte. Små båter. Billige båter. Som innimellom går på rutetid. Men som oftest ikke. 

Selv er jeg heldigvis ikke veldig avhengig av disse båtene lenger. For to år siden derimot bodde vi på Finnsnes. Jeg pendlet til Tromsø en dag i uka, i forbindelse med jobb. Gammelbåtene gjorde jobben. Ønsket man å jobbe ombord var det lukkede områder for det. De hadde lekerom dersom man reiste med unger. Og det var som regel god plass. En familie på 5 kunne stort sett forvente å få sitte sammen på reisen. Men selv om vi ikke bor på Finnsnes i dag, har vi fortsatt familien vår der. Derfor hender det at vi er ute og farter med disse båtene. Som i går. Da reiste mannen og 7-åringen fra Tromsø til Finnsnes. Det var meldt kraftig vind på ettermiddagen. De nye tullebåtene var derfor ikke noe alternativ. I stedet tok de gammelbåtene. De går nemlig fortsatt i rute her i fylket, bare en annen rute. Hvor er miljøgevinsten i det, spør du kanskje? Nei, jammen om jeg vet. Valget av gammelbåtene innebærer riktignok en halvtimes kjøretur ved ankomst. Men svigermor hentet dem. Heller det enn å risikere store forsinkeler. Eller en pyton reise, særlig for jentungen. For ikke å snakke om det verst tenkelige scenariet: at båten ender sine dager på havets bunn.

Nordlys-artikkelen belyser på en god måte de mange spørsmål denne saken reiser. Hvem har skylda, er det viktigste av disse. Politikerne som utarbeidet et bedritent anbudsdokument? Selskapet som vant anbudet? De involverte båtbyggerne, som opplagt ikke kunne sakene sine? Eller Sjøfartsdirektoratet, som kontrollmyndighet? Selv er jeg ikke så veldig opptatt av hvem som har skylda. Jeg skjønner at det er viktig for de involverte parter. Men jeg vil bare ha båter som går når de skal, som kan by på en viss komfort, og som ikke minst er til å stole på rent sikkerhetsmessig. At vi i stedet har fått båter man kun velger å reise med ved stille sjø og selv ikke da hvis man er avhengig av å rekke frem i henhold til rutetid, det gjør meg bare lynings! Nå ser det heldigvis ut som om noe kan skje. Fylkeskommunen har signalisert at de vil terminere kontrakten med anbudsvinner Boreal. Men det blir kanskje lettere sagt enn gjort. Boreal på sin side står nemlig steilt på at de leverer en tjeneste i henhold til avtale.

Se innslag fra NRK Troms og Finnmark fra kaoset tidligere denne måneden

Hva er du opptatt av når du skal reise med offentlig transport? Komfort? Punktlighet? Sikkerhet? Litt av alt?

7 Comments

Sosiale medier gjør verden litt mindre

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg syns sosiale medier er toppen! Joda, jeg ser at det er utfordringer knyttet til de nye kanalene. Digital mobbing, ukritisk deling og alt det der. Men la oss for all del ikke glemme fordelene. For de er mange. Jeg vil påstå at sosiale medier gjør verden litt mindre. Plutselig kan du sitte der og utveksle meninger med folk du ellers bare ser på TV. Bygge nettverk med mennesker som deler din interesse for enten fagfeltet du jobber med eller hobbyen du bedriver, uavhengig av alder, bosted og andre begrensende faktorer. Sosiale medier byr rett og slett på uante muligheter. Man må bare være nysgjerrig. Og sette seg litt inn i hvordan de ulike kanalene fungerer.

Årsaken til dette begeistrede innlegget akkurat nå er en kort Twitter-samtale jeg hadde med en mye omtalt norsk politiker i går kveld. Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook, for å tilgjengeliggjøre dem for lesere som ellers ikke ville ha fanget dem opp og for å innhente tilbakemeldinger også fra dem som ikke ønsker å legge kommentaren sin på selve bloggen. Innlegget om graviditet i jobbintervjuet ble blant annet kommentert av en tidligere skolevenninne av meg. Vi var i grunnen ganske enig om nevnte tema, til tross for at vi i andre saker står relativt langt fra hverandre. Men vi er begge skjønt enig om at det å være enig ikke er noe mål i seg selv. Målet er å diskutere og å utveksle meninger. Det er derfor jeg blogger. Og derfor hun kommenterer.

Gårsdagens debatt dreide etterhvert over på Lysbakkens ammeutspill. I likhet med mange andre mener min venninne at Lysbakken har trampet i klaveret ved å oppfordre norske kvinner til å droppe eller begrense ammingen for at far skal få være hjemme med barnet. Anyway, ammeutspillet til Lysbakken er egentlig ikke poenget her. Saken ble behørig omtalt i et ukjent antall blogger mens jeg skrev på den mye omtalte masteroppgaven min, så jeg tror jeg lar den ligge. Poenget er at man plutselig kan innhente innspill fra politikeren in question. Da min venninne viste til at Lysbakken faktisk lanserte slagordet «Mer pappa – mindre pupp» henvendte jeg meg umiddelbart til min venn Google. Jeg kunne da vitterlig ikke huske noe sånt slagord? Jeg googlet, men fant ikke. Og det var da det slo meg. Hvorfor ikke spørre Lysbakken selv? Som sagt, så gjort. Kort tid etter fyrte jeg av følgende tweet til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken:

Under en time senere fikk jeg følgende svar:

Jeg syns sånt er helt fantastisk! At et regjeringsmedlem på null komma niks kan svare på spørsmål fra en hvem-som-helst i Tromsø. Nå sier dette selvsagt noe om Lysbakkens bruk av sosiale medier. Han har opplagt skjønt noe ikke alle politikere har skjønt. Ennå. Men de andre politikerne kommer etter frem mot stortingsvalget i 2013. Det må de skal de henge med.

Et lite tips sånn på tampen. Vil du lære mer om politikernes bruk av sosiale medier bør du følge høyskolelektor på BI, Cecilie Staude på Twitter og/eller blogg, og valganalytiker Svein Tore Marthinsen på Twitter og/eller blogg fremover. De gjennomfører for tiden en analyse av politiske partier og politikere i sosiale medier. Veldig spennende!

Har du opplevd at sosiale medier gjør verden litt mindre? Hvilke muligheter har vi med sosiale medier som vi ikke hadde før?

6 Comments

Lokalpolitikere og sosiale medier

Den politiske sørgetiden er over. Valgkampen forut for høstens lokalvalg er i gang. Jeg skal stemme. Og stemmen min går til de rødgrønne. Det har den gjort i alle år. De siste årene har jeg stemt Arbeiderpartiet. Mye tyder på at jeg gjør det i år også. Men før jeg tar den endelige beslutningen skal det forskes litt. Hvem mener egentlig hva her jeg bor? Hvem kjemper for mine hjertesaker?

I disse valgtider kjenner jeg at det hadde vært behagelig om vi i Norge lå nærmere det topartisystemet de i praksis har i USA. Hadde det ikke vært greit om vi valgte mellom A og B, i stedet for å velge mellom alle bokstavene i alfabetet og enda litt til? Ved lokalvalgene er det nesten ekstra ille. Da popper det opp småpartier på hvert et nes. Man skulle tro at man i kommune-Norge klarte å forholde seg til de etablerte partiene? Men neida. Nye partier må man ha!

For å bote på det uoversiktlige partiveldet velger partiene ofte å inngå allianser. Noen redegjør for samarbeidspartnerne sine i forkant av valget. Andre velger en taktikk av typen «den som lever får se». Men hva innebærer nå egentlig disse alliansene? At en stemme på A også betyr en stemme til C og kanskje til og med Z? I Tromsø er alliansene relativt oversiktlige. De rødgrønne skal forsvare sin posisjon ved makta, en kamp som kan virke fånyttes nå som høyrebølgen har skylt inn over byen. I juli presenterte de borgerlige sitt våpen mot fortsatt rødgrønt styre, nemlig en koalisjon bestående av Høyre, FrP og Venstre. Også Krf var invitert med på festen, men valgte å takke nei. Kudos til Krf, som jeg på en vanlig dag ikke ville tatt i med ildtang. Men de selger i alle fall ikke sjela si, det skal de ha. Venstre derimot? Når jeg leser Venstres partiprogram slår det meg at jeg sikkert kunne vært Venstre-jente. Men jeg har da ikke tenkt til å bidra til at FrP kommer til makta! Så glem det!

Men nok om det håpløse partisystemet, som i all sin uoversiktlighet bidrar til at mang en nordmann regelrett driter i å engasjere seg. Det jeg egentlig skulle skrive om var lokalpolitikernes tilstedeværelse i sosiale medier. Eller skal vi si manglende tilstedeværelse? Jeg har googlet. Søkt på Facebook. Og hva finner jeg? Joda. De er der, tromsøpolitikerne. Noen av dem i alle fall. Men de snakker jo ikke med meg! Sosiale medier handler om dialog. Ikke monolog. Monologen får de eventuelt ta i roperten på torget!

Ta nå Tromsø Arbeiderparti. Er de på Facebook? Joda. Med litt over 200 følgere. Seriøst? Byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet Magnar Nilssen har sin egen side, i likhet med flere av de andre tromsøpolitikerne. Nilssen har i underkant av 200 følgere. Jeg blar meg nedover veggen hans. Og hva finner jeg? Jo. Ytringer. Påstander. Hva finner jeg ikke? Spørsmål. Spør meg om noe da! Ikke lenk til en sak om at FrP vil ha avgift på bruk av det fine biblioteket vårt med kommentaren «Jaja, her ser vi hva vi kan forvente oss om Frp får for stor innflytelse». Spør meg hva jeg syns! Bruker jeg biblioteket? Er jeg villig til å betale for det? Ta nå ikke til takke med å argumentere for ønsket om å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet. Spør meg hva jeg mener! Hvorfor skal du spørre? Jo, for å engasjere! Politikk handler om engasjement! Og sosiale medier er en utmerket arena for akkurat det. Her kan du, kjære lokalpolitiker, snakke med velgerne dine, uten at de trenger å rive seg løs fra sin travle hverdag. Bruk nå den muligheten. Gjør du det skal du ikke se bort fra at du får noen gode ambassadører på kjøpet. Som lenker til debatten. Taler din sak. Kanskje blogger vi til og med om standpunktet ditt? Deler det på Twitter? Og du, skaff deg en blogg! Hvorfor ikke alle politikere, både riks- og lokalpolitikere, blogger er for meg en gåte!

Avslutningsvis har jeg lyst til å skryte litt av Tromsø SV. De kjente sin besøkelsestid da Facebook-arrangementet «Valgkamp for gymsal på Storelva» dukket opp nylig. Her kjemper foreldre i min egen skolekrets for gymsal på barne- og ungdomsskolen, den eneste skolen i Tromsø som av en eller annen grunn står uten. Tromsø SV har klart og tydelig gått inn og poengtert at de har programfestet gymsal med kulturscene på Storelva, en skolekrets i sterk vekst. Hva de andre partiene mener vites ikke. Men det har jeg tenkt til å finne ut!

Følger du lokalpolitikerne i sosiale medier? Tror du at deres engasjement i de nye kanalene kan påvirke valget?

7 Comments