Browsing Category politikk

Hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

shutterstock-bomstasjon-556765351-1200x630

Visst er det kjipt å måtte betale bompenger. Alternativet er likevel enda kjipere. 

Jeg tok buss til jobb i dag. Jeg liker å ta buss. Da hører jeg på lydbok, eller jeg sniker til meg en 10-15 minutters dupp på vei til kontoret. Men innimellom – eller litt for ofte, vil jeg si – er bussturen en frustrerende affære. Som i dag. Da sto bussen og stanget sammen med bilene i den eviglange køen på Kvaløya, og brukte 50 minutter på ei strekning som ifølge ruta tar 25. Det er kjedelig, det. Hvis du i tillegg må stå ute og vente på en buss som aldri kommer, da rekker du å gå temmelig sur før ræva treffer kontorstolen.

Med morgenens busstur friskt i minne, var det med stor glede jeg leste dagens nyhet om et bredt bompengeforlik i Tromsø. Særlig var det ett av punktene i avtalen som lyste mot meg i all sin prakt: Kollektivfelt helt til Eidkjosen tidlig i perioden. Nå begynner vi å snakke gulrøtter. Hurra! Dette kommer til å gi en helt ny busshverdag for alle som bor på Kvaløya. Måtte det samme gjelde også i de andre bydelene.

Jeg syns også det er gledelig at taksten for en passering utenom rushtida er satt ned fra de foreslåtte 15 kronene til 10 kroner. Jeg forstår at det må koste sin kronasje i rushtida, gitt at det å redusere køen er et uttalt mål. Men hva med alle småbarnsforeldrene som skal kjøre ungene på aktiviteter utenom egen bydel på ettermiddags- og kveldstid? 2 av våre 3 barn har aktivitetene sine i en annen bydel, nærmere bestemt på Tromsøya. 6 av 7 dager i uka kjører vi dem til og fra trening. 10 kroner for en passering kan jeg leve med. Dessuten håper jeg jo at kollektivtilbudet på sikt blir så bra at i alle fall eldstejenta kan busse begge veier. Yngste får pent gjøre det samme når hun blir litt eldre, såfremt det er gjennomførbart. Per i dag er buss utelukket, da det som regel betyr 20-25 minutters venting i Gjæverbukta.

Joda, jeg ser at vi er heldig som har bare ett barn på SFO, og hun er attpåtil så stor at hun snart kan gå til og fra selv. Vi hadde blitt rammet på en helt annen måte om vi skulle levere flere i barnehage og SFO. Da er bil enklest. Men med hyppigere avganger, reduserte billettpriser, og kanskje til og med innfartsparkering for beboere utenfor byen, kan kanskje buss bli et reelt alternativ for flere? Jeg håper det. Mannen min kan nemlig ikke belage seg på buss i dag. Eller han gjør det innimellom, men det er et salig liv. Siden bussene korresponderer så dårlig bruker han lett nesten en time til jobb, en strekning på rundt 15 kilometer. Jeg håper bymiljøavtalen endrer på det, slik at hele familien kan busse mer de kommende årene.

Selv om vi kommer til å merke bompengene på familieøkonomien, velger jeg altså å være optimist. Jeg ser dessuten ingen gode argumenter for hvorfor vi i Tromsø skal slippe å bidra i form av brukerbetaling, mens andre byer må. Med denne avtalen i boks kan vi se fram til utbedring av veinettet, bedre tilrettelegging for gående og syklister, og ikke minst et bedre kollektivtilbud. Det heier jeg på! Derfor sier jeg hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / I´m friday

0 Comments

Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments

Nu jävlar, skrur jeg opp det politiske engasjementet!

Politisk engasjement illustrert med mikrofon på demonstrasjon.

Donald Trump blir USAs 45. president. Sånt får konsekvenser, også på det personlige plan. Jeg har for første gang i mitt liv meldt meg inn i et politisk parti.

Jeg startet uka på konferansen Agenda Nord-Norge i Alta, hvor jeg hadde gleden av å høre på utenriksminister Børge Brende, NHO-leder Kristin Skogen Lund, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, for å nevne noen. To spennende dager, med massivt input både av den politiske, faglige og kulturelle sorten.

I løpet av konferansens første dag snakket jeg og damen jeg satt sammen med om politikk. For hadde det ikke vært givende å engasjere seg sterkere politisk? Jo, vi var enig om det. Utfordringen er partiene. Det er jo klin umulig å finne ett parti som funker i alle saker! Vi konkluderte raskt med at engasjement er bra, men at man fint kan engasjere seg uten å ta den helt ut og bli medlem av et politisk parti.

Så kom 9. november. Valgdagen i USA. Da jeg la meg i går mente forståsegpåerne fortsatt at Hillary lå best an i kampen om presidentskapet. Da jeg sto opp i dag var virkeligheten en helt annen. Donald Trump blir USAs neste president. For meg er det uforståelig at noen kan trykke en mann som Trump til sitt bryst. Holdningene hans er på kollisjonskurs med alt jeg står for. Jeg syns det er trist, noe jeg også ga uttrykk for på Facebook med statusen:

Man mister litt troen på menneskeheten.

Men valget av Trump er en reaksjon. Fra mennesker hvis hverdag vi ikke kjenner. Avmakten de føler er reell. Politikerforakten enorm. I stedet for å avskrive Trump-velgerne som idioter, er det kanskje klokere å prøve å forstå? Hvor kommer hatet fra? Forakten?

Politikerforakt er ingen fremmed følelse for undertegnede. Senest i sommer skrev jeg om en sak fra min egen bydel som resulterte i et spontant ønske om å be tromsøpolitikerne dra dit pepperen gror. Men jeg har bestemt meg for å gi dem en ny sjanse. Fremover skal jeg i større grad prøve å forstå det politiske spillet. Dekode det byråkratiske pjattet. For det kommer nye valg, også her hjemme. Mye står på spill. Og Hillary Clinton sa det så godt da hun talte til amerikanerne etter dagens nederlag:

[…] never stop believing that fighting for what is right is worth it.

Mitt første steg på veien mot et sterkere politisk engasjement, er å melde meg inn i et politisk parti. Som sagt, så gjort. Så vil tiden vise hva det blir til fremover. Om ikke annet kan jeg vel plage følgerne mine i sosiale medier med flere blogginnlegg fremover? Watch out!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Wellphoto

0 Comments

Gymsalen på Storelva – politikerforakten når nye høyder!

shutterstock_spade_1200px

Politikerforakten nådde akkurat nye høyder for mitt vedkommende. Hvorfor? Jo, jeg leste nettopp nyheten om at gymsalen på Storelva skole står i fare for å bli utsatt enda en gang. Er det mulig?

I november 2013 troppet daværende byråd for utdanning Anna Amdal Fyhn opp på skolen med gladnyheten om at kommunen hadde funnet midler til en ny flerbrukshall på Storelva. Jubelen sto i taket! Storelva skole er kommunens tredje største skole, og visstnok den eneste i kommunen som fortsatt står uten gymsal. Gymfasilitetene som tilbys de i overkant av 400 elevene er mildt sagt elendige! Men nå skulle det endelig bli andre boller. Hallen, som var budsjettert til 35 millioner kroner, skulle stå ferdig i 2015. Smak på det. 2015, altså!

Men gleden ble kortvarig. Sommeren 2014 kom kontrabeskjeden. Kommunen fant ikke prosjektleder. Her dro de altså alle elevene ut i skolegården for å overbringe gladnyheten, bare for å dra i bremsene et halvt år etterpå. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I mai 2015 lanserte daværende byråd nye planer for hallen på Storelva. Det var altså ikke måte på hvor flott den hallen skulle bli! Budsjettet var doblet. 70 millioner lå på bordet. – Vi har kvalitetssikret planene økonomisk, og ekstrafunksjonene vi får i flerbrukshallen er med på at vi sparer penger, og får inntekter, sa finansbyråden til iTromsø.

Det stemte visst ikke helt. I dag skriver samme avis at en gjennomgang av anbudene viser at prosjektet vil bli langt dyrere enn planlagt. Hallen står altså i fare for å bli utsatt. Igjen!

Rektor sier til avisa at hun ser to alternativer. Enten må det bevilges mer penger, eller prosjektet må nedskaleres slik at det er gjennomførbart. Gymsalen må prioriteres. Jeg er så enig! Blir det en hall uten fasiliteter som bibliotek og kafé, er det helt greit. Samtidig syns jeg jo det er komisk at man har gått fra en hall til 35 millioner, via 70 millioner med all verdens ekstrafasiliteter, til nå – ja, hvem vet hva vi lander på. Blir det hall noen gang, egentlig? Eller må elevene på Storelva ta til takke med kummerlige forhold i en kald fotballhall i uoverskuelig fremtid? Ja ja, vi har heldigvis mye fin natur her på Kvaløya. For det blir mye utegym, også de nærmeste årene.

Kjære politikere, hva er greia med å love og lyge? Går det i det minste an å ta noen forbehold, i stedet for å stå foran 400 unger og love dem en hall som viste seg å være intet annet enn en ønskedrøm? Kommunen burde snarest sende en representant til skolen for å overlevere en uforbeholden beklagelse.

Gymsalen på Storelva er blitt rene X-files-episoden: Du tror det ikke før du får se det. Se å få den spaden i jorda, og det litt brennkvikt!

0 Comments

Tromsøbadet – en historie fra virkeligheten

Tromsøbadet – en historie fra virkeligheten

I forrige uke var jeg på frokostseminar med dyktige Rebekka Brox Liabø, som driver selskapet Rulleramp. Tema for Rebekkas innlegg var historiefortelling. Utrolig spennende, og definitivt noe jeg skal skrive mer om senere. Men akkurat nå har jeg lyst til å trekke paralleller mellom en av historiene Rebekka fortalte og en lokal historie, nemlig den om Tromsøbadet. For Tromsøbadets mulige tilblivelse er en historie, og den varierer alt avhengig av hvem som forteller.

Rebekka fortalte historien, eller lignelsen, om faren som fikk hjelp av fire blinde tjenere til å forklare sønnen hva virkelighet er. De fire tjenerne hadde alltid vært blinde, og hadde dermed ingen forutsetninger for å vite hvordan verden egentlig så ut. Faren plasserte dem foran en elefant, ba dem om å kjenne på dyret, for så å beskrive elefanten. Den første kjente på halen, og konkluderte raskt med at en elefant er som et tau. Den andre gikk rett inn i sida på elefanten, og beskrev dermed elefanten som en hard og ru murvegg. Tredjemann kjente på beina, og fortalte at en elefant er som en trestamme. Og det visste han, for han hadde akkurat kjent på fire elefanter! Fjerdemann sto foran snabelen til dyret, og fikk seg en ordentlig blåst midt i fjeset. Han konkluderte dermed med at en elefant er som en vifte som blåser ut luft. Hvem hadde rett? Alle beskrev de virkeligheten slik de opplevde den.

Nå er det mulig at jeg har videreformidlet historien bare sånn passe i tråd med Rebekkas formidling (i så fall, beklager Rebekka). Men poenget er tydelig: Vi baserer alle virkeligheten på våre egne erfaringer. Derfor blir det så banalt når en sak som Tromsøbadet debatteres som om det finnes en klar og entydig fasit. For den uinnvidde kan jeg kjapt fortelle at politikerne i Tromsø i lang tid har diskutert hvorvidt vi skal bygge et badeland i denne byen. I neste fase har det handlet om lokalisering, Templarheimen (midt oppå Tromsøya) eller i sentrum. Jeg skal ikke gå i detalj inn i debatten. Jeg syns bare det er interessant å observere noen av argumentene som brukes.

I forrige uke var saken oppe til behandling i kommunestyret. Ukene i forveien var det flust av innlegg å lese i avisene. Meningsytrerne var mange, og alle sto på sitt. «Ingen vil ha badelandet på Templarheimen», kunne vi lese i Nordlys. Neivel? Jeg syns Templarheimen er tipp topp, jeg. Jeg har overhodet ikke satt meg inn i alle aspekter av saken. Spør meg ikke om reguleringsplaner og den slags. Men som småbarnsmor tenker jeg at Templarheimen er akkurat like bra som sentrum. Jeg forstår at noen syns det er hårreisende å bruke deler av Tromsømarka og dagens skiløyper til et badeanlegg, men det betyr ikke at alle syns det. At byens hoteller og andre næringslivsaktører gjerne skulle hatt badelandet til sentrum er også forståelig. Det hadde tjent deres interesser. Men betyr det at Templarheimen er katastrofe, slik enkelte fremstiller det nå som et vedtak er fattet? Igjen, hvem sitter på fasiten?

Vi er godt kjent med politiske omkamper i denne byen. Jeg er derfor spent på om historien om Tromsøbadet noen gang får en slutt. Og blir det en lykkelig slutt? Den som lever får se. Eller som de sier i X-files: Du tror det ikke før du får se det.

0 Comments

Drittlei politiske omkamper!

Politikerforakt og politiske omkamper

Hvis du lurer på hvorfor politikerforakten står så sterkt, look to Tromsø! Her er det knapt én sak lokalpolitikerne klarer å bli enig om. Selv der det hersker bred politisk enighet, strander prosessen fordi det er umulig  for makta å enes om detaljene. Ta spørsmålet om den nye Kvaløyforbindelsen for eksempel. En ikke helt tilfeldig valgt sak. Jeg bor på Kvaløya, og kjenner på kroppen hvor innmari vi trenger den forbindelsen. Helst litt brennkvikt! Lenge har jeg og flere med meg vært ved godt mot, vel vitende om at politikerne på tvers av de ulike partiene er enig om at behovet for en ny Kvaløyforbindelse er prekært. Likevel strander prosjektet. Hvorfor? De klarer jo ikke å bli enig om hvor den helsikkes forbindelsen skal gå!

Selv jeg, med nada politisk erfaring, skjønner at det ikke er verdens enkleste beslutning å ta. Du lukker ikke øynene og setter ei nål på et kart i blinde, liksom. Her må det faglige utredninger til. Derfor finnes det fagfolk. Fagfolket har talt i akkurat denne saken. De er klar i sin tale, og anbefaler ny bru mellom Selnes og Langnes. Vel og bra, så får vi ny bru da. Eller gjør vi nå det? Det neste som skjer er at politikkens høye herrer regelrett torpederer uttalelsen fra Statens vegvesen. De har en myyye bedre idé: Tunnel til Håkøya! Nå skal det sies at jeg slett ikke syns tunnelforslaget er så håpløst. Tvert imot. Men er jeg så gira på å få viljen min gjennom (i den grad jeg har en akkurat her), at jeg heller krangler et par tiår enn å stikke spaden i jorda for den brua? Nei! Bygg for pokker, samme hvor!

Skrekken er at den nye Kvaløyforbindelsen skal lide samme skjebne som den nye innfartsveien inn til Tromsø. I 30 år har man diskutert hvorvidt E8 skal gå på østre eller vestre side av Ramfjorden. I fjor kom beslutningen. Det blir østre alternativ. Da vedtaket ble gjort kjent uttalte kommunal- og moderningsminister Jan Tore Sanner følgende:

Hvor E8 inn mot Tromsø skal gå har vært diskutert i 30 år. Nå var det på tide å fatte en beslutning.

Halleluja, musikk i mine ører. For dette er poenget. Noen må skjære gjennom, og bare bestemme! Klart det blir surking, det skjønner vi. Men this is part of the game. Vi velger politikerne våre basert på deres standpunkt i ulike saker. Noen vinner, andre taper. De som vinner har et ansvar på vegne av oss alle. De har nemlig makt til å få gjennomført sin politikk. Men da må de lytte til fagfolk, ha saklige og åpne debatter, involvere så langt det går an – og til slutt skjære gjennom!

Når jeg nå leser at det planlagte Tromsøbadet også er i ferd med å bli gjenstand for omkamp, blir jeg bare trist til sinns. Jeg skiter i om jeg må dra til Templarheimen eller til sentrum for å bade med familien, bare jeg slipper å dra til Bardufoss! Bygg det badelandet – NÅ!

Illustrasjon: Shutterstock.com

0 Comments

Kryss kvinner inn på valgdagen!

kvinnerinn_stemme

Politikk, altså. Så viktig, men likevel så vanskelig. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvem som får min stemme i år. Enda valgdagen er bare to dager unna. Men en ting vet jeg. Jeg stiller meg helhjertet bak #kvinnerinn-kampanjen til Kvinneguidens dyktige redaktør, Susanne Kaluza.

Dyktige kvinner må vike for menn med personstemmer

Kvinner utgjør halvparten av Norges befolkning. Likevel er bare 22 prosent av landets ordførere kvinner. Etter valget i 2011 endte vi opp med under 40 prosent kvinneandel i landets kommunestyrer. Andelen kunne ha blitt 42,3 prosent, men da personstemmene var talt opp falt kvinneandelen til 37,5 prosent. Dyktige kvinner må med andre ord vike for menn som står under dem på listene. Hvorfor? Jo, fordi flest menn benytter seg av personstemmer. Og de stemmer på – ja rett, menn.

Slik gir du personstemme

Å gi en personstemme, eller å kumulere, er enkelt. Når du har funnet stemmeseddelen til partiet du skal du stemme på, setter du et kryss ved siden av kvinnene du ønsker skal bli valgt inn. Du kan også skrive opp navn på kvinner som står på listene til de andre partiene. Dette kalles å gi en slenger. Vær oppmerksom på at når du gir en slenger overføres samtidig en forholdsmessig andel av stemmen din til det andre partiet.

Les mer om hvordan du krysser på stemmeseddelen her

Ikke la mannfolka bestemme – kryss kvinner inn! Hvis du ikke gir ekstra kryss på stemmeseddelen din gir du makta til dem som faktisk gjør det. Godt valg!

Les mer om #kvinnerinn-kampanjen hos Kvinneguiden eller på bloggen til Susanne Kaluza.

2 Comments

Ønskeliste til kunnskapsministeren

kunnskapsministeren

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. mai 2015. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Et skoleår nærmer seg slutten. Sommerferien skal nytes til det fulle. For når høsten kommer, da venter nye utfordringer. Det blir en spesiell høst her i gården. Vi har nemlig opprykk på alle arvingene. Eldste begynner på ungdomsskolen, mellomste på mellomtrinnet og yngstefrøkna blir skolejente. Nesten ikke til å tro. Var det ikke nettopp at jeg holdt den vordende ungdomsskolejenta i armene for første gang?

Siden vi om få måneder har tre skoleunger i huset, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt rundt norsk skole. Jeg har rett og slett lagd en ønskeliste, med kunnskapsministeren og andre skolepolitikere som mottakere. La meg bare understreke at jeg ikke er pedagog. Jeg har heller ikke lest læreplanene fra A til Å. Jeg mener som mor, preget av egne erfaringer og preferanser. Ta det for det det er verdt.

For det første, tilpasset undervisning. Visst har det skjedd mye siden den gang jeg satt ved skolepulten med kreppet hår og Ball-genser. Men helt i mål er vi vel ikke? Evner norsk skole å ivareta de elevene som trenger mest oppfølging, samtidig som de som ligger lengst fremme får nok å bryne seg på? Klarer skolen å ivareta enkeltindividet, enten det er en såkalt skoleflink elev eller en som trives best i friminuttene? Albert Einsteins kjente sitat oppsummerer utfordringen godt:

Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.

For det andre, kan vi pliiis fokusere på hvilke fag vi skal ha og innholdet i dem, uten å ta ett skritt frem og to tilbake? At dagens regjering har klart å krangle K-en tilbake i RLE-faget er over min fatteevne. Vi står foran store omstillinger her til lands, både i skolevesenet og ikke minst i arbeidslivet. På alle bauger og kanter snakker vi om hva vi skal leve av etter oljen. Og så bruker vi tid og krefter på å sikre kristendommen større plass i skolen? Gi dere nå da! Jeg stiller meg helhjertet bak forslaget Lage Nøst fra Grønn Ungdom lanserte i Aftenposten tidligere denne måneden, om å erstatte (K)RLE med et nytt fag: Filosofi, religion, etikk og dialog (FRED).

Og når vi snakker om fokus, hva er greia med å tvinge nynorsk på alle? Målfolket må gjerne gnåle om verdien av å bevare språket, men for meg er dette enkelt. Vi bor i et lite land. Vi er fem millioner innbyggere. Og så insisterer vi på at alle må lære to skriftspråk, som attpåtil er temmelig like? Skjønn det den som kan. Nei, bort med obligatorisk sidemål. Vi har da andre ting som burde få innpass i skolen. Entreprenørskap for eksempel, som vil ha stor betydning for vekst og sysselsetting i Norge i årene fremover. Ungt Entreprenørskap har et glitrende tilbud. Men skolene står fritt til å velge det bort. Hvor er logikken?

Sist, men ikke minst vil jeg gi relasjonskompetansen større plass. Lærer Andreas Stien-Leenderts hadde et godt innlegg på trykk i Dagbladet 12. mai. Her skriver han om relasjonen som veien til god læring. Folk vil bli sett, det gjelder også våre håpefulle. Det holder ikke å se utelukkende på prestasjoner. Lærerne må se elevene, med alle sine styrker og svakheter. Hvordan gir vi de unge den mentale ryggraden de trenger på sin reise gjennom livet? Vi foreldre har naturlig nok det største ansvaret. Men jeg mener skolen i større grad bør spille også på disse tangentene.

Sånn. Noen punkter fra meg. Da har jeg ikke en gang nevnt dette med moderne læringsverktøy og digital kompetanse. Det tar jeg nemlig for gitt.

2 Comments

En uvitende velger blander seg

uhort_2015_28februar_1200px

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 28. februar. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Kjære politikere, dere får ha meg unnskyldt. Jeg er bare en enkel sjel. Det er ikke alt jeg forstår. Jeg tillater meg likevel å mene, selv om jeg ikke kan vise til verken paragrafer, utredninger eller plandokumenter. En klassisk velger altså, og sånne må dere tross alt forholde dere til. Selv om jeg skjønner at det er fryktelig irriterende at vi driver og blander oss. Mitt politiske engasjement har tidligere vært forbeholdt barne- og familiepolitikk. Nå har jeg tenkt til å uttale meg om et område jeg har null peiling på, nemlig samferdselspolitikk.

Vi mennesker er enkelt skrudd sammen. Vi er alle oss selv nærmest. Når noe påvirker vår egen hverdag, da våkner vi. For min del er det diskusjonen om ny Kvaløyforbindelse som har satt følelsene i sving. Jeg har bodd på Kvaløya nesten sammenhengende siden i 2002, og har dermed stanget noen timer i den køen som nå er gjenstand for politisk debatt her i byen.

Jeg har forståelse for at ting tar tid, men har trøstet meg med at det tross alt er bred politisk enighet om at ny forbindelse må på plass. Jeg satte derfor kaffen i halsen da jeg for litt siden leste iTromsø-saken «Frykter hastverk for trasévalg», hvor SV uttrykker dyp bekymring for at saken ikke skal få god nok behandling. Kall meg gjerne naiv, men er det én ting jeg ikke er det minste bekymret for, så er det at en prosess som dette ikke skal underlegges tilstrekkelig byråkratisk behandling – og vel så det. SV reagerer også på at alternativene som nå foreligger favoriserer biltrafikk. Ifølge dem bør det være mer fokus på gang- og sykkelvei og kollektiv, blant annet bybane og superbusser med egne traseer. Bybane og superbusser altså? Jeg holder ikke pusten mens jeg venter!

Undringen blir ikke noe mindre når jeg leser utspillet fra SV, Rødt og Miljøpartiet de grønne i Nordlys under tittelen «Slik skal de løse køkaoset over Sandnessundbrua». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Trafikklys ved brufoten? Vi er ikke idioter her på Kvaløya. Vi praktiserer glidelåskjøring. Enveiskjøring i rushtida? Virkelig? Park and ride praktiserte jeg selv i et par måneder, da jeg var i beit for parkeringsplass i byen. Jeg sto da først i kø fra Storelva til barnehagen på Kvaløysletta, parkerte i nærheten, for så å måtte vente på bussen som kanskje kom til oppsatt tid eller kanskje ikke. Uforutsigbart og på ingen måte holdbart i det lange løp.

Rødt tar til orde for økt fysisk aktivitet blant Kvaløyas befolkning. De mener biltrafikken vil gå ned om vi bare gjør det tryggere å sykle over brua. Nei, nei og atter nei! Utfordringen er ikke å sykle over brua. Det er de x antall kilometrene før og etter brua som er problemet! Å sykle eller løpe halvannen mil hver vei hver dag for å komme seg til og fra jobb, er ikke for hvermannsen. Sånt er heller ikke forenelig med småbarnsfasens logistikkutfordringer. Beklager, men jeg tar ikke 5-åringen under armen og løper til og fra jobben. Sorry. Det manes også til mer samkjøring. Jo da, der kunne vi sikkert vært flinkere. Men igjen drar jeg småbarnsfase-kortet. Når tre barn skal leveres på ulike steder, før mor og far kjører til sine jobber på ulike steder på Tromsøya, da fremstår det ikke som veldig effektiv å skulle involvere nabofamilien med tilsvarende antall destinasjoner i morgenlogistikken.

Politikere, jeg ber dere. Utred det som utredes må. Men sett for all del ikke bremsene på. Byen vår skal vokse. På Kvaløya har vi plass. Skal det tilrettelegges for vekst kommer vi ikke utenom ny forbindelse over Sandnessundet.

Hilsen utålmodig velger.

2 Comments

Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments