Browsing Category permisjon

Bør graviditet være tema på jobbintervju?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I en kommentar på E24 i dag spør Elin Ørjasæter om det er galt av arbeidsgivere å hoppe bukk over gravide arbeidstakere i en ansettelsesprosess. Norske sjefer ønsker seg tross alt folk som skal være til stede på jobben. Kommentaren tar utgangspunkt i intervjuet med 34 år gamle Siri Herland, som er lei av at hun på jobbintervju stadig blir spurt om hun planlegger flere barn. Da jeg først fanget opp kommentaren på Twitter, kjente jeg at jeg tente på alle plugger. Men etter å ha lest den pustet jeg litt roligere. Den kjente kommentatoren er nemlig overraskende balansert i sine uttalelser.

Ørjasæter tar utgangspunkt i at enhver sak, også denne, har to sider. Arbeidsgivers behov for arbeidskraft representerer den ene siden, arbeidssøkers legitime behov for å planlegge familieforøkelse den andre. Arbeidsgiver ønsker selvsagt at nyansatte skal være til stede på jobben. Selv jeg skjønner at et fravær på 35+ uker (som er så lenge de fleste kvinner minst er borte i forbindelse med fødsel) kort tid etter ansettelsen er utfordrende. Samtidig har samfunnet som helhet glede av høy fertilitet, noe også Ørjasæter poengterer. Hun sier videre at det gode med permisjonsordningene her til lands er at de gir norske kvinner lyst til å få barn og å jobbe samtidig.

I henhold til dagens likestillingslov er det forbudt å spørre arbeidssøkere om graviditet og familieplanlegging. Ifølge Ørjasæter er dette feilslått politikk. Man bør snakke om disse tingene allerede i en intervjusituasjon, mener hun. Fordi det er relevant. En permisjon er et praktisk spørsmål som nesten alltid kan løses, men det løses best dersom begge parter er mentalt forberedt, skriver kommentatoren.

Dette er vel og bra. På papiret. Men hvordan ville det fungert i praksis? Er norske arbeidsgivere innstilt på å ansette gravide? Eller går de glatt videre til neste kandidat med en gang de skjønner at den godt kvalifiserte kvinnelige arbeidssøkeren bærer en ny verdensborger under brystet? En undersøkelse fra mars inneværende år viser tross alt at nordiske bedriftsledere er negative til å ansette kvinner som har vært i fødselspermisjon. De er visstnok mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse. Hvis småbarnsmødre er uglesett i arbeidslivet, hva da med vordende mødre?

Jeg kjenner at jeg er litt delt her. Jeg ser Ørjasæters poeng når hun anbefaler kvinner som planlegger familieforøkelse å bli i den jobben de har. Dette er et godt råd for en del situasjoner, skriver hun. Men i alle situasjoner? Hva om du er helt ny i arbeidslivet? Hva om graviditeten slett ikke var planlagt? Hva om du er på flyttefot til et nytt sted?

Sistnevnte er en situasjon jeg selv kjenner godt. Jeg var gravid da jeg og mannen flyttet tilbake til Tromsø fra Oslo for ti år siden. Jeg valgte å søke da drømmejobben dukket opp. Og jeg valgte å fortelle om graviditeten på intervju. Det føltes rett for meg. Jeg var riktignok overbevist om at det å fortelle var det samme som å ekskludere mitt eget kandidatur. Men den gang ei. For min sjef skjønte det jeg skulle ønske at flere sjefer skjønte. Man ansetter ikke bare for at medarbeideren skal løse et behov umiddelbart. Man ansetter for at medarbeideren skal utføre en arbeidsoppgave også på lang sikt. Jeg forstår at arbeidsgivers ryggmargsrefleks er å bli skeptisk når kandidaten forteller at hun er gravid. Men jeg skulle ønske flere turte å satse. Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at nettopp min sjef turte.

Syns du det bør være lov å spørre om graviditet og familieforøkelse i et jobbintervju? Eller er dette en privatsak og ikke noe ny arbeidsgiver skal bry seg med før det praktiske skal løses? 

5 Comments

Norsk næringsliv og fedrekvoten

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

1. juli ble dagens fedrekvote ytterligere utvidet, fra 10 til 12 uker. Samme dag ble også den første undersøkelsen om effekten av fedrekvoten i Norge offentliggjort. Rapporten konkluderer med at fedrekvoten verken har effekt på likelønn eller fars deltakelse ved oppvaskbenken, noe en av favorittbloggerne mine, Mammadamen, har skrevet om allerede. Rapporten har imidlertid en stor svakhet med tanke på dagens fedrekvotedebatt. Forskerne tar nemlig utgangspunkt i innføringen av fedrekvoten 1. april 1993 når de skal studere hvilken betydning fødselspermisjon tatt av fedre har for barn og foreldre. Den gang var fedrekvoten på snaue 4 uker. Ikke før i 2005 ble den utvidet til 5 uker, deretter til 6 uker i 2006.

Den gang fedrekvoten var på 4 uker var det vesentlig enklere for mor å være hjemme sammen med far. Han hadde permisjon, hun tok ut ferie. Ikke noe galt i det. Men man kan kanskje ikke forvente at far skal svinge seg verken ved oppvaskbenken eller håndtere klesflyten dersom mor likevel flyr rundt og steller og ordner? Når fedrekvoten er utvidet til 10 og nå også 12 uker, blir det nok langt enklere for far å slippe til på hjemmebane uten mors innblanding. Rollene byttes om. Mor går ut i arbeidslivet, far tar seg av hus og hjem. Jeg har ingen illusjoner om at dette nødvendigvis endrer arbeidsfordelingen i hjemmet for evig og alltid. Men jeg tør vedde på at far får nyvunnen respekt for den arbeidsbelastningen AS Hus og Hjem tross alt innebærer.

I oktober i fjor skrev jeg innlegget Trenger vi fedrekvoten?, hvor jeg gjorde rede for de viktigste grunnen til at jeg mener fedrekvoten bør bestå. Blant annet følger jeg barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken når han sier at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen mellom mor og far bidrar til økt likestilling i arbeidslivet. For også i 2011 mener overraskende mange norske arbeidsgivere at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det fryktelig krevende at en mann plutselig skal være hjemme med barnet sitt i noen måneder. Vi trenger en holdningsendring i norsk næringsliv, noe avisa Nordlys satte søkelys på i gårsdagens utgave. Her viste de til debatten som har rast om pappapermisjonen i Dagens næringsliv og A-magasinet de siste par ukene, hvor blant annet tidligere leder i Sony Ericsson, Anders Hansen, uttalte at norsk næringsliv har en helt annen kultur for pappaperm enn svensk næringsliv. Ifølge Hansen er svenske næringslivsledere langt mer positivt innstilt til pappapermisjon, både for seg selv og sine medarbeidere.

Nordlys hadde i gårsdagens artikkel snakket med flere av de mannlige næringslivslederne i Tromsø, og spurt dem hva de syns om pappapermisjon. Jeg hadde sans for uttalelsen til Yngve Vassmyr, daglig leder i Front Exploration. Han sier:

Jeg tok ut min del med pappaperm, og satte pris på det. Pappaperm kan også få fram kvinnelige ledere. Det er ikke noe problem å ha ansatte i permisjon, det gjelder bare å planlegge.

Uttalelsen står i sterk kontrast til det Tormod Harila, direktør i Toyota Harila, hadde å melde:  

Da jeg ble far var det ikke pappaperm. Det var naturlig at mor var hjemme. Som bedriftsleder er det utfordrende å ha mange ansatte i pappaperm. 

Ok, jeg kan leve med uttalelsen om at det var naturlig for mor å være hjemme. Harila er ikke akkurat blant de yngste lederne her i byen, så den er grei. Men at det skal være så utfordrende for en bedriftsleder å ha mange ansatte i pappaperm? What?? Mer utfordrende enn å ha kvinnelig ansatte i permisjon? I så fall kan jeg opplyse om følgende, Harila: den dagen fødselstallene begynner å gå ned her i landet, da kan vi begynne å snakke om utfordringer. Hvem skal da jobbe for deg i fremtiden? Kjøpe bilene dine? Som bedriftsleder bør du heller prise deg lykkelig over at vi i vårt langstrakte land har permisjonsordninger som stimulerer til en høy fødselsrate. Og ikke minst til at kvinner deltar i arbeidslivet.

Hva syns du? Er det greit at fedrekvoten nå er utvidet til 12 uker? Kan det påvirke norsk næringsliv i positiv retning med tanke på et likestilt arbeidsliv?

8 Comments

Trenger vi fedrekvoten?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Tidligere i dag svarte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på spørsmål om fedrekvoten i Aftenpostens nettprat. Damen svarte godt for seg, på både saklige og ikke fullt så saklige spørsmål.

Foreldrepermisjon og særlig fedrekvoten engasjerer norske småbarnsforeldre. Sjelden går diskusjonen så livlig på ulike graviditets- og mammaforum som når nettopp dette temaet er oppe til debatt. Når regjeringen foreslår å øremerke stadig flere av permisjonsukene til far, slik tilfellet er nå, går det gjerne ekstra hett for seg.

Også i bloggverdenen er fedrekvoten et tema som engasjerer. Det fikk den erfarne mammabloggeren Mammadamen kjenne på kroppen, da hun for noen uker siden inviterte til meningsutveksling om blant annet fedrekvoten på bloggen sin. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (puh, lang tittel) Audun Lysbakken fikk så ørene flagret da han i bloggen sin annonserte gladnyheten om at regjeringen fra 1. juli neste år utvider fedrekvoten fra 10 til 12 uker.

Hvorfor det enorme engasjementet for nettopp denne saken? Hva er det som får normalt balanserte og sindige småbarnsmødre til å gå av skaftet så snart ordene «fedrekvote» og «utvidet» nevnes i ett og samme åndedrag? Jeg tror det handler om nærhet. Dette spørsmålet trenger inn i hverdagen til folk. Lengden på fedrekvoten får direkte konsekvenser for et stort antall norske småbarnsfamilier. Mange steiler. De vil bestemme selv, og skriker opp om det de definerer som statlig inngripen i privatlivet.

Ifølge Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet benyttet bare 2-3 prosent av norske fedre seg av retten til å ta ut deler av foreldrepermisjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Tallet har økt gradvis etter innføringen av 4 ukers fedrekvote i 1993. I 2005 valgte 91 prosent av fedrene som hadde rett til fedrekvote å ta ut sin del av foreldrepermisjonen. Statistikken viser videre at fedres uttak i stor grad følger lengden på fedrekvoten. I dag er det nemlig langt flere fedre som tar ut 6 ukers permisjon enn tilfellet var da fedrekvoten var på 4 uker. Så vil statistikken for 2011 vise hvilken effekt økningen fra 6 til 10 ukers fedrekvote har hatt.

Gitt tallene ovenfor kan jeg ikke fatte og begripe at Frp og Høyre foreslår å fjerne fedrekvoten i sin helhet. Norske småbarnsfamilier må få velge selv, hevder de. Javel? Tanken er god. Men hva blir konsekvensen?

Norske par er forhåpentligvis mer likestilte i dag enn på begynnelsen av 90-tallet. Likevel er jeg overbevist om at hvis høyresiden får det som de vil, vil vi se en dramatisk reduksjon i antall fedre som tar ut deler av foreldrepermisjonen. Det skjedde i Danmark, der fedrekvoten ble fjernet i 2001. Resultatet er at kun 25 prosent av fedrene tar ut permisjon, og da bare 7,5 prosent av det de kan ta ut. Likevel sier 49 prosent av den danske befolkning i en undersøkelse fra 2009 at de mener foreldre bør ta ut like mye permisjon. Det er med andre ord langt mellom teori og praksis. Er dette virkelig noe vi ønsker oss her til lands? 

På tampen av 2008 publiserte NAV en undersøkelse som viser at selv om 3 av 4 foreldrepar sier at de i fellesskap kom frem til hvordan permisjonen skulle fordeles, svarte likevel 53 prosent av fedrene at de kunne tenke seg lengre permisjon. Undersøkelsen sier ikke noe om årsaken til at fedrene tar ut mindre permisjon enn de ønsker seg. Men det aner meg at det ikke er bare enkelt å stå imot argumentasjon av typen «det er jeg som har gått gravid», «det er jeg som ammer». I tillegg skal man kjempe mot fossile arbeidsgivere som selv i 2010 går rundt og innbiller seg at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det ensbetydende med konkurs og det som verre er hvis en mann ympter frempå om at han kunne tenke seg å være hjemme med barnet sitt i et par måneder. Fedrekvoten har derfor to funksjoner:

1. den skal sikre menns rett til å ta ut deler av foreldrepermisjonen
2. den skal bidra til å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet

Når det gjelder sistnevnte kom jeg over en interessant artikkel i Klassekampen nå nylig. Artikkelen viser til en svensk studie som ble publisert av det statlige Instituttet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering i april i år. Den svenske forskeren Elly-Ann Johanson har sett nærmere på den lønnsmessige betydningen av at far tar ut deler av permisjonen. Hun fant at i de familiene der far hadde tatt ut 60 istedenfor 30 dagers permisjon, økte mors fremtidige inntekt med nærmere 7 prosent. Ifølge tidligere nevnte Lysbakken (etternavnet er jo sååå mye enklere enn tittelen) viser dette at økt fedrekvote kanskje er det viktigste enkelttiltaket for å komme nærmere målet om likelønn.

Jøss. Som jeg rabler i vei. Kudos til deg hvis du fortsatt henger med.

Før jeg runder av skal jeg svare på spørsmålet jeg stiller i tittelen på dette blogginnlegget. Ja, vi trenger så absolutt fedrekvoten. Det vil få store og uheldige konsekvenser for begge kjønn dersom fedrekvoten fjernes. Hvor lang den skal være er et annet spørsmål. 6 uker er for lite, syns jeg. For med 6 uker slipper ikke far til alene. Da tar mor gjerne ut ferie for å være hjemme sammen med far og den lille. Men er 10 uker kanskje nok? Eller bør målet være 14, slik regjeringen skisserer? Jeg er usikker.

Hva er dine tanker rundt dette temaet? Ønsker du fedrekvoten dit pepperen gror? Eller er du positiv til ordningen, sånn som meg?

14 Comments

Permisjonen er ubønnhørlig over

Illustrasjonsfoto: istockphoto.com

Både permisjon og ferie er over for min del. I morgen venter jobbhverdagen. Jeg har hele tiden tenkt at jeg kommer til å være überklar til å returnere til arbeidslivet etter endt permisjon. Det har jeg vært etter de to tidligere permisjonene. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg har like lyst til å begynne å jobbe igjen, som jeg har til egenhending å sage av meg venstrearmen med en sløv og bittelitt rusten kokkekniv.

Det er snodig. For jeg ser frem til å ta fatt på faglige utfordringer igjen. Til å ta del i den voksenkontakten jobben gir. Jeg jobbet jo ti uker i vår, og syns det var helt greit. Det er ikke der problemet ligger. På mange måter kan man kanskje si at jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen. Selvmotsigende? Neeeei… 😉 Problemet er at det sitter langt inne å gi slippe på permisjonen. For det føles så endelig denne gangen. No more foreldrepermisjon på denne damen. Og foreldrepermisjon er jo så koselig! Ikke sant?

Akurat nå husker jeg så klart bare alle de fine stundene i permisjonen. Er det ikke rart hvordan man innimellom forherliger det man ikke lenger har? Når noe er over og savnet kommer, da glemmer man alt det negative dette «noe» innebar. Hmmm, dårlig forklart, jeg ser det. Men altså, man har en tendens til bare å huske det som var bra. For eksempel har jeg for lengst fortrengt alle våkenettene vi hadde i fjor høst. At man som nybakt mor innimellom får tvangstanker om å kaste babyen ut av vinduet er glemt. For all del, jeg har aldri seriøst vurdert å slenge verken den ene eller den andre av babyene mine til måkene. Men når man er våken mellom 2 og 5 natt etter natt får man rare ideer om hvilke alternativer man har for å få det stilt omså bare et lite øyeblikk. Som sagt. Nå husker jeg bare det som var fint. Trilleturene. Kosen. Barsellunsjene. De magiske øyeblikkene. Smilene. Milepælene. Men heldigvis, permisjonen inneholder jo flest trivelige stunder. Stunder jeg kjenner at jeg ikke helt vet om jeg har lyst til å gi slipp på riktig ennå.

Men jeg vet at dette kommer til å gå over. Fort. Heldigvis. Den nye hverdagen kommer til å sette seg før jeg vet ordet av det. Om bare kort tid kommer jeg til å se tilbake på dette innlegget og le. Men først må jeg få jobbhverdagen inn i fingrene igjen. Få bekreftet (eller avkreftet?) at topplokket fremdeles fungerer. Hvem vet. Kanskje har tre heftige runder med lavtliggende ammetåke krevd sitt? Ikke vet jeg.

Og hvis noen lurer: barnehagetilvenninga så langt går bare bra. Snuppa ser ut til å finne seg godt til rette. Mammahjertet gleder seg :-)

5 Comments