Browsing Category nettvett

Digital mobbing blant barn og unge – et foreldreansvar

Digital mobbing – et foreldreansvar

Vet du hva barn og unge gjør på nett og mobil? sto det i invitasjonen til kveldens foreldremøte på ungdomsskolen. Tja, tenkte jeg. Gjør jeg ikke det da? Som digital entusiast liker jeg jo å tro at jeg er sånn høvelig oppdatert. Kveldens møte med en meget dyktig foredragsholder fra Bruk Hue-kampanjen, ble likevel sterkere enn jeg hadde trodd.

Foredraget vi foreldre ble presentert for, var det samme som elevene hadde fått høre tidligere i dag. Foredragsholderen åpnet med å peke på forskjellen mellom den kommunikasjonsformen vi er oppvokst med, og det våre barn må forholde seg til. Dette gapet gjør det krevende for oss voksne å henge med. Men det må vi. For akkurat som det er vårt ansvar å følge med på hva ungdommen driver med når de går på butikken, drar på kjøpesenteret eller henger rundt fotballbanen, er det også vårt ansvar å holde oss oppdatert på hva de driver med på nett.

I løpet av foredraget fikk vi se en film som var delt opp i flere deler. Etter hver del fortalte foredragsholderen litt om hvilke tanker ungdommen selv hadde om det de hadde sett. Filmen viste et alvorlig eksempel på nettmobbing. Selv må jeg innrømme at filmen traff som et slag midt i magen. Da foredragsholderen tok frem avisartikler som viser mobbingens ytterste konsekvens, var klumpen i halsen gigantisk. En mor i salen spurte hvordan elevene hadde reagert på historier om unge som velger å avslutte livet fordi en jevnaldrende finner det for godt «å kødde» med vedkommende på nett. Man kunne høre en knappenål falle, svarte foredragsholderen. Men andre ord, også de unge lot seg berøre av de sterke historiene. Og godt er det. Jeg håper bare så inderlig at de tar med seg den følelsen tilbake til hverdagen.

Bruk Hue-foredraget handlet ikke om teknologi, men om holdninger. Jeg kan ikke få rost kveldens foredragsholder nok. Et vanskelig tema ble presentert med en herlig blanding av alvor og humor. Foredraget var dialogbasert, det vil si at det var rikelig med anledning til å stille spørsmål og komme med egne refleksjoner. Nå er ikke vi nordmenn kjent for å snakke i munnen på hverandre i settinger som dette, men et par gode diskusjoner ble det. Selv benyttet jeg anledningen til å spørre hvordan vi foreldre helt konkret kan følge med på hva barna våre gjør på nett og på mobilen. Er det rett å snoke, eller er det dialog og tillit som gjelder? Foredragsholderen var klar på at det ikke finnes noen fasit, at hver og en må finne den løsningen som funker i sin familie. Enten du snoker eller velger en samtalebasert tilnærming, er det tross alt bedre enn alternativet, som praktiseres i altfor stor grad – å gjøre ingenting.

Anbefaler dette intervjuet med kveldens foredragsholder Ole Roger Vestøyl på brukhue.com

Illustrasjonsfoto: Photographee.eu/Shutterstock

0 Comments

De digitale tidstyvene

bilde_blogg_phubbing

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 24. mai 2014. 

Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.

Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn. Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.

Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.

Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?

Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?

Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.

Illustrasjon fra Facebook-siden Stop Phubbing

2 Comments

Datatilsynet advarer mot mammablogging

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/© Catherine Yeulet

Jeg fikk en telefon i dag. Fra en journalist. Hun jobbet i Dagsnytt Atten-redaksjonen, og fortalte at de skulle rette fokus mot fenomenet mammablogging i dagens sending. Hun fortalte videre at hun hadde kommet over bloggen min, og lurte på hvilke tanker jeg gjorde meg rundt dette med å utlevere barna på nett, gjennom både tekst og bilder. Etter å ha hørt på undertegnede (snakketøyet fikk fart på seg, gitt) i et par minutter, kom journalisten frem til at jeg nok ikke var den bloggeren de var ute etter. «Vi kommer til å prøve å få tak i en litt mer typisk mammablogger», var konklusjonen. Så da lærte jeg det. Jeg er ingen typisk mammablogger. Hva nå enn det er.

Men jeg ble jo nysgjerrig da, på hvordan de kom til å vinkle saken. Så jeg benket meg foran TV-en, og tilbragte timen mellom 18 og 19 i selskap med Anne Grosvold og gjester. Mot slutten av sendingen kom saken om mammabloggere. Fikk du den ikke med deg? Se den her

Bakgrunnen for saken er at Datatilsynet nå går ut og advarer mammabloggere mot å utlevere barna sine på nett.

– Norske foreldre er litt naive. Disse bloggene er selvsagt laget i beste mening, men de glemmer at de skyver barna foran seg, sier Guro Skåltveit, avdelingsdirektør i Datatilsynet, til NRK.

I kjølvannet av årets Mammablogg Awards hos Foreldremanualen stilte flere spørsmål om hva en mammablogger egentlig er. Se diskusjonen her. Undertegnede er ingen typisk mammablogger, jfr. journalistens konklusjon. Jeg tror det var det faktum at jeg i løpet av et halvt år som blogger har lagt ut hele ett innlegg med bilder av egne barn som satte henne på sporet. Nå skriver jeg jo om både barn og om hverdagen som småbarnsmor da (det beviser etikettene mine, som inkluderer både barn og hverdag). Men jeg prøver å være bevisst på hva jeg formidler. Jeg illustrerer innleggene mine med bilder fra iStockphoto (genial tjeneste, anbefales). Og jeg navngir verken de søte små eller mannen. For all del, navnene er ikke hemmelig. Mange av leserne mine kjenner både meg, gemalen og arvingene. Men det å ikke oppgi navnene deres på bloggen er et bevisst valg. Jeg håper med det å unngå at hvem som helst skal kunne søke på navnene til dem som bor under samme tak som meg, for så å ramle over innlegg i bloggen. Selv skriver jeg under mitt virkelige navn da. Men jeg byr ikke på etternavnet. Nå må man selvsagt ikke være Sherlock Holmes for å grave det frem da (det beviste jo telefonen fra journalisten), men likevel.

Men dette er mine valg. Og de er ikke nødvendigvis rett for andre. Vi har alle ulike blogger, og ulike mål med det vi skriver. En viss debatt rundt dette med nettvett er likevel sunt, uansett hvilken agenda vi har i bloggosfæren.

Hva syns du om at Datatilsynet nå går ut og oppfordrer mammabloggerne til større bevissthet rundt informasjonen de publiserer? Er det på sin plass? Og ikke minst, føler du deg truffet?

18 Comments

Facebook i krisesituasjoner

I forrige uke skrev jeg to innlegg i bloggen. Det første handlet om nettvett. Det andre om den tragiske ulykken i Lavangsdalen fredag ettermiddag. Dette innlegget blir en kombinasjon av de to.

På distriktsnyhetene til NRK Troms og Finnmark kunne vi i dag høre Tromsøs politimester, Truls Fyhn tordne mot det han omtaler som useriøs opptreden på Facebook. Politiet opplever nemlig at Facebook-oppdateringer kommer dem i forkjøpet når det gjelder å varsle nærmeste pårørende. Etter ulykken i Lavangsdalen fredag florerte spekulasjonene på nett. Dette vil Fyhn ha slutt på.

– Man identifiserer folk i en fase der opplysningene på Facebook for noen kan komme som et sjokk. Ingen er forberedt, og det er derfor vi syns det er så viktig å gjøre dette på en ordentlig og skikkelig måte. Vi bruker som den store hovedregel prest, sier Fyhn til nrk.no.

Fyhn har ingen forståelse for at folk ikke tenker seg nøye om før de uttrykker seg. Sammen med prest Trond Laksaa krever han nå at folk lærer seg nettvett.

Problemstillingen politimesteren tar tak i er både aktuell og ikke minst viktig. Selv har jeg sett folk spørre direkte på Facebook om noen har hørt noe i tilknytning til en ulykke de har hørt rykter om (jeg vil presisere at dette ikke gjelder ulykken fredag). Hva er det man er ute etter da? En hel meningsutveksling på egen status? Med navn på hvem man tror er involvert, hvordan tilstanden er, hva var årsaken og så videre og så videre? Og hvorfor spør man? Er man oppriktig bekymret for at noen man selv kjenner kan være innblandet? Eller er man bare nysgjerrig? Og de som vet, hvorfor går de ut med opplysningene? For å gjøre seg viktig? Eller?

Jeg velger å anta at de fleste skriver uten å tenke seg om. Man tar rett og slett ikke inn over seg at det man skriver kan ha negative konsekvenser. Mange kommer for eksempel med støtteerklæringer til navngitte pårørende, uten å ta hensyn til at alle pårørende ikke nødvendigvis er informert. Og er de informert kan det jo tenkes at de ikke er interessert i å se navnet sitt i en eller annen statusoppdatering til en de er venn med på Facebook. Støtteerklæringene er godt ment. For all del. Men må man komma med dem på sin egen status på Facebook? Er det virkelig der det er mest hensiktsmessig å vise sin støtte? I så fall bør støtteerklæringen være ganske så generell, syns jeg.

Har du sett eksempler på upassende statusoppdateringer i tilknytning til krisesituasjoner? Hva syns du om at politiet nå går ut og ber folk lære seg nettvett?

8 Comments

Nettvett på agendaen

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/Rob Friedman

Søndag meddelte toppblogger Voe at hun legger ned bloggen sin, først og fremst fordi hun ikke orker mer av den negative oppmerksomheten som følger i kjølvannet av bloggingen. Voe, eller Emilie Nereng, som hun egentlig heter, er 15 år gammel. At usaklig kritikk og hetsende kommentarer går inn på henne burde ikke komme som noen bombe. I sitt siste innlegg på bloggen skriver hun:

Noen mener tydeligvis at «dersom man ligger øverst på blogglisten så må man tåle hva som helst». Hallo, jeg er jo bare en helt vanlig jente som blir lei meg når folk snakker stygt om meg! Kan man ikke bare la være å si noe hvis man ikke liker hvordan jeg er eller ser ut, ikke liker hvordan jeg blogger eller mener at jeg ikke fortjener å ligge på 1. plass? Da er det vel bare å slutte å gå inn på bloggen?

Så enkelt er det visst ikke. Dessverre virker det som om enkelte legger igjen alt som måtte minne om normal folkeskikk i det øyeblikk de klikker seg inn på verdensveven. Her gjelder ingen regler. Man kan fritt lire av seg hva som helst, uten å ta hensyn til at det er et menneske med tanker og følelser man langer ut mot. Usakligheten råder. 

I Aftenposten i går kunne vi lese artikkelen Barnebloggere er fritt vilt av Tore Tennøe og Kari Laumann i Teknologirådet. Her forteller de den sjokkerende historien om en norsk tiåring som opplevde at en helt vanlig videoblogg ble en nasjonal gapestokk. Jenta ble gjenstand for en kollektiv mobbekampanje uten sidestykke. Tiåringens blogg er fjernet, men andre nettbrukere har lagret og delt innholdet. Både innholdet og de hetsende kommentarene lever videre, utenfor tiåringen og hennes foreldres kontroll.

Tennøe og Laumann mener det er for enkelt å si at tiåringer ikke bør blogge. Det vil i praksis si at tiåringer ikke skal delta på nett, da det er lite som skiller en blogg fra andre sosiale medier. Artikkelforfatterne mener det er viktigere at foreldre og barn har et bevisst forhold til hva som legges ut, med tanke på at man mister kontroll i det øyeblikket man trykker «send». Her er jeg enig med dem. Både skole og foreldre har en viktig rolle i å opparbeide digital kompetanse. Nettvett må på agendaen. Fokus bør være på normal folkeskikk, på å skape gode holdninger og på å ta hensyn til personen på den andre siden av skjermen.

Og det er ikke bare i blogger at det mobbes. I dagens Aftenposten skriver journalist Liv Skotheim i kommentaren Fiende uten ansikt at over 60 000 barn og unge ble mobbet på et nettsamfunn i fjor. Jenter er mest utsatt. «Tuva» for eksempel opplevde å bli utsatt for grov nettsjikane. Andre nettbrukere oppfordret henne til å begå selvmord og beskrev hvordan alle ville gledet seg om hun døde. Hva er det som flyr i folk når de hamrer løs på tastaturet på den måten?

Er det så bare de unge som trenger å fokusere på nettvett? På ingen måte. Jeg kom over en interessant kobling via en venns Facebook-profil her om dagen. Foreldre bør kurses i nettvett, uttaler prosjektleder i slettmeg.no, Lars-Henrik Paarup Michelsen til Moss Avis. Han sier videre:

Foreldre glemmer at også barna har rett på personvern. Selv om foreldrene har myndighet til å legge ut bilder og informasjon om barna sine på nett, betyr ikke det at de ukritisk bør legge ut bilder fra familiebesøk, skoleavslutning eller julefeiring. Er man i tvil om bildet hører hjemme på nettet eller ikke, bør tvilen komme barnets personvern til gode.

Her syndes det over en lav sko. Både på Facebook og i blogger publiserer voksenpersoner stadig vekk bilder av både egne og ikke minst andres barn. Visste du at du ikke kan legge ut bilder eller videoer av andres barn uten å innhente samtykke fra barnas foreldre?
Les mer på slettmeg.no

I formiddag svarte bloggforsker ved Senter for IKT i Utdanningen, Karoline Tømte, på spørsmål on fenomenet blogging i nettprat hos Aftenposten.
Les spørsmålene og svarene her

Hva syns du? Må man tåle nærmest hva som helst av usaklige og hetsende kommentarer når man stikker seg frem på nett? Eller er tiden overmoden for å styrke den digitale kompetansen og fokuset på nettvett blant befolkningen?

13 Comments