Browsing Category mediebransjen

Radioreklame – what the f**k??

Radioreklame

Adblock er den svarte skyen på mediehusenes himmel om dagen. Eller en av mange svarte skyer, får jeg vel si. Det er i alle fall en styggedom mediene helst skulle vært foruten. For hvordan skal de få finansiert kvalitetsjournalistikken sin om ikke de kan dytte den ubeskrivelig forstyrrende reklamen opp i glaningen på de av oss som konsumerer nyhetene på nett? Om det er kvalitet alt som spys ut på diverse nettaviser kan diskuteres, men det får bli tema for et annet blogginnlegg. Nå tenkte jeg å skrive om et annet mediefenomen som har irritert meg i det siste, nemlig radioreklame! Kan jeg pliiis få adblock som sender radioreklamen dit pepperen gror?

Lenge har jeg levd etter regelen «jeg hører ikke på reklamefinansiert radio». Ikke fordi alt NRK lager er så innmari bra. Ei heller fordi statskanalen står for husstandens ene årsinntekt. Grunnen til at jeg som en hovedregel styrer unna de kommersielle radiokanalene, er at reklamen de dytter på oss lyttere er så dårlig at jeg rett og slett blir flau av å høre på. Hvorfor jeg hører på nå da? Jo, nå skal du høre.

Vi har en bil som er bare sånn passelig moderne. Eller, så veldig gammel er den ikke. 2008-modell hvis ikke jeg tar helt feil. Som du skjønner, jeg er ikke så veldig opptatt av bil. Så lenge den tar seg frem i bakkene (jeg bor i Tromsø, 4-hjulstrekk er et must!) og har velfungerende setevarmere er jeg relativt fornøyd. Men det siste året har jeg lagt en ny greie til på lista over må-ha i bilen: Musikkanlegg som snakker med mobilen! Jeg er kjempemisunnelig på alle som kjører rundt og får Spotify-lista si ut av høytalerne bare ved hjelp en sånn Bluetooth-greie. Selv er jeg prisgitt CD-spilleren (hvem pokker har CD-er av nyere dato?) og radioen. FM-senderen vi tidligere kunne koble til mobilen ble nemlig avleggs da vi gravla iPhone 4s-ene og gikk over til smal ladeledning.

Jeg hører mest på Petre, og nekter å forholde meg til at jeg vel strengt tatt begynner å bli litt for gammel for kanalen. Etter kl. 18 derimot er det ikke håp, da er jeg for gammel. Hva gjør jeg da når jeg kjører rundt på unger som skal hit og dit og overalt på fotball og turn og annen moro? Jeg hopper fra kanal til kanal, i en desperat jakt etter noe å høre på. Det betyr at reklamekanalene også får besøk. Jeg lar meg lett begeistre av musikken de byr på. Men så kommer de evinnelige reklamepausene. Og jeg dør litt inni meg. Hjelpe meg, er det bare jeg som er vrang, eller er det kjipe greier? Radioreklamen er dessuten mye mer påtrengende enn for eksempel en bannerannonse på nett, ikke minst når du er stuck bak rattet på en bil. For å unnslippe er det kun å bytte kanal som funker. Eller å slå av hele greia. Sistnevnte er ofte å foretrekke. Jeg tror nemlig de konspirerer, disse kanalene. De kjører reklame samtidig, sånn at det ikke finnes noen vei utenom!

Nuvel. Jeg skjønner at de kommersielle kanalene må ha inntekter. Og at jeg strengt tatt ikke har noen grunn til å klage, ingen tvinger meg til å høre på. Det er bare en ting å gjøre: Bytte bil! Eller kanskje jeg bør gå for det litt rimeligere alternativet, finne en ny dings som lar meg høre på spillelista på mobilen når jeg er ute og kjører. Men hvilken dings er det?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Lesestoff for vitebegjærlige barn

Siden mitt forrige innlegg hadde fokus på barn i den digitale hverdagen, skal jeg nå slå et slag for papirbasert lesestoff rettet mot neste generasjon. Denne uka fikk vi nemlig vår første utgave av den nye avisa Aftenposten Junior hjem i postkassa.

Da jeg først hørte at Aftenposten skulle lage avis for barn ble jeg kjempebegeistret. Eldstejenta er opptatt av nyheter. Hun kan plutselig sette seg ned og bla i avisa. Hun er også ivrig Supernytt-seer. Men mens NRK Supernytt formidler nyheter tilpasset barn og unge, er avisa ofte uegnet for unge skrotter. Aftenposten Junior derimot tilrettelegger nyhetene for det unge publikumet. Og de gjør det på en utmerket måte! I alle fall er det mitt førsteinntrykk etter å ha lest 2. utgaven.

Avisa inneholder en fin miks av aktuelle nyhetssaker, faktastoff og lett underholdning. Språket er enkelt. I tillegg forklares de mest krevende begrepene i en egen ordliste tilknyttet den enkelte artikkel. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig satt 9-åringen fordypet i en artikkel om finanskrisa. I ettermiddag satte jeg meg ned med den samme artikkelen. Og jeg syns den var riktig så lærerik! Konklusjon: Aftenposten Junior blir fast lesestoff her i huset fremover! Både jeg og 9-åringen går god for nysatsingen.

Fornøyd ung avisleser. Bildet er arrangert. Modellen var
jo ferdig å lese avisa lenge før mora fikk knødd seg til
å blogge om den.

Aftenposten Junior er ikke den eneste lektyren rettet mot barn som har ramlet ned i postkassa her denne uka. I dag kom velkomstpakken fra Nysgjerrigper, forskningsrådets tiltak for å vise barn og unge at forskning er gøy. Medlemskap koster skarve 100 kroner i året. Da får du fire utgaver av Nysgjerrigper-bladet tilsendt. Bladet er ganske realfagsrettet da. Verken jeg eller gubben kan skryte på oss å være realfagsentusiaster. Men ungene kan jo kline til med interesser (og evner) vi ikke har! Og å utfordre til forskertrang, enten det er innen realfag eller andre fagfelt, er da aldri feil?

Hva syns du om at mediebransjen satser på formidling rettet mot barn og unge? Nyttig? Eller bare en sleip måte å skaffe nye inntekter på?

17 Comments