Browsing Category kvinnesak

Vi må snakke om fitta

Man skal vokte seg vel for å bagatellisere andre menneskers skam. Men når også underlivet blir gjenstand for dagens skjønnhetsidealer, får i alle fall jeg lyst til å si «stopp verden, jeg vil av».

Sophie Elise har gitt ut ny bok. Jeg har ikke lest den, bakgrunnen for dette blogginnlegget er medieomtalen og intervjuene hun har gitt i forbindelse med boklanseringen.

Boka «Ting jeg har lært» handler om skam. Et stort og viktig tema, som det i utgangspunktet er flott at Sophie Elise retter søkelyset mot. For skam er ikke noe vi skal gå og bære på alene. Jo mindre vi snakker om skam, jo mer kjenner vi på den. Min bekymring er at unge lesere tolker budskapet som en normalisering av underlivsoperasjoner. I VG utfordres hun på nettopp dette, og får spørsmål om ikke hun er redd for å gi andre komplekser for eget underliv. Hennes svar:

– Jeg kan ikke forstå at de som ikke har «grunn» kan begynne å lete etter en grunn. For meg har de grunnene vært så utrolig åpenbare. Så jeg tenker at det er risikoen jeg får ta, at kanskje det gir andre et kompleks, men hva hadde vært alternativet da? Aldri snakke om det når det kanskje er tusenvis som føler på det samme?

Her syns jeg Sophie Elise er på tynn is. Grunn til å skamme seg over eget underliv? Jeg skjønner at jeg, ei 43 år gammel trebarnsmor med enveisbillett inn i overgangsalderen, ikke har forutsetninger for å forstå hvorfor ei ung jente i dag kjenner på skam for måten hun ser ut nedentil. Det jeg lurer på er dette: Sitter det tusenvis av unge jenter der ute og nikker gjenkjennende når Sophie Elise snakker om åpenbare grunner til å skamme seg over underlivet, eller fitta som hun kaller det?

Et raskt Google-søk gir meg svaret. Svaret er ja.

1 av 8 norske kvinner mellom 18 og 30 har vurdert intimkirurgi fordi de er misfornøyd med utseendet på underlivet sitt, viser en undersøkelse Norstat gjorde for NRK i forbindelse med dokumentarserien Innafor. Også langt yngre jenter uttaler i en rekke mediesaker at de har komplekser for hvordan de ser ut nedentil.

Det jeg leser gjør meg rystet. Her har jeg i min naivitet ikke skjønt at det eksisterer et skjønnhetsideal, ikke bare for øyebrynene, nesa, leppene, puppene og rumpa – men også for fitta.

Jeg vil gjerne anbefale en kronikk skrevet av Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved Likestillingssenteret og kroppspositivist, og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold, rådgiver ved Likestillingssenteret og kunstneren bak Instagramprofilen «Fittefabrikken». Kronikken ble skrevet i anledning den internasjonale jentedagen i fjor, men er ikke noe mindre aktuell nå ett år senere. Innledninga deres er verdt å lagre bak øret:

Vi tror det ligger mye god psykisk helse i å snakke om hvor ulike vi er der nede, og at vi husker på at skjønnhetsindustrien tjener gode penger på å gjøre oss usikre over egen kropp – også når det kommer til underlivet ditt.

Kanskje har Sophie Elise i realiteten gjort oss en stor tjeneste, med å minne oss på at hvor viktig det er å spre budskapet om hvor forskjellig vi alle er, også mellom beina?

VG gir Sophie Elises nye bok terningkast 5, og mener hun skriver skarpt om skam og fitte. Jeg skal jammen sette boka på leselista for vinteren. Ikke for å dømme, men for å lære.

……….

Den flotte illustrasjonen øverst i innlegget har jeg fått låne av illustratør Alice Kvalvik. Du finner flere av Alices mesterverk på Instagram. Og du, sjekk ut bærenettet hun har lagd i samme stilen. I love it!

LES OGSÅ: Vi må snakke om booty og botox

0 Comments

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments

Mot til å lykkes – en inspirerende kvinnedag!

Gratulerer med kvinnedagen! Jeg har altså hatt en så utrolig inspirerende dag! Innovasjon Norge Troms og Svalbard inviterte i samarbeid med flere av aktørene i Kystens Hus i Tromsø til arrangementet «Mot til å lykkes». Målet var å løfte frem gode rollemodeller som skulle inspirere, engasjere og mobilisere. Og det gjorde de, i bøtter og spann!

Først ut var Marit Rein, tidligere journalist, nå kommunikasjonsguru hos Norges sjømatråd. Marit snakket om å ha mot til å mislykkes, som er en viktig del av det å tørre. Så sant, så sant! For er det en ting som stikker kjepper i hjulene for oss damer, så er det frykten for å feile. Vi er livredde for å tråkke i salaten! Men Marit sa det så bra:

Tabber er bare krusninger på livets hav.

Ah, den likte jeg! Alle gjør feil. Jeg gjorde en tabbe selv i dag, og kjente hvordan panikken spredte seg et øyeblikk. Var det en grov feil? På ingen måte! Men innvendig banket jeg meg selv både gul og blå. Heldigvis var feilen reversibel. Little damage done! Men hadde den ikke vært reversibel, hva da? Hadde jeg funnet roen med det jeg prøver å fortelle meg selv når jeg står der midt i en føkkup, at så lenge ingen dør av det går det bra? Kanskje, kanskje ikke.

Neste kvinne ut var drivende dyktige Karoline Hauan, den unge lektorstudenten som brenner for entreprenørskap. Karoline har mot så det holder! Første gang jeg (og flere med meg) la merke til henne var under Innovasjon Norge-arrangement «Drømmeløftet» i fjor. Da tok hun ordet fra salen, og holdt en appell til stående applaus fra forsamlingen. I dag snakket Karoline om det å skape sin egen suksess. Og så delte hun et livsmotto jeg syns er verdt å nevne:

Jeg vet hva jeg kan, derfor gjør jeg det!

Et av de store trekkplastrene for dagen var Ingvild Tennfjord, dama som liksom ut av det blå bestemte seg for å bli verdens beste vinjournalist – til tross for at hun kunne niks og nada om vin da hun sa opp jobben for å realisere drømmen. I dag er yrket hennes (etter eget utsagn) å smake på vin og si om den er god! Høres helt strålende ut, spør du meg! Tennfjord har skrevet flere bøker de siste årene, og har vinspalter i en rekke av landets største aviser. Jeg visste at foredraget hennes kom til å bli bra, men jammen leverte hun langt over forventning. Jeg ble så glad og så inspirert av å høre henne fortelle om sin egen reise, at jeg lo og gråt om hverandre. Ja, hun traff en nerve! For det hun snakket om var så gjenkjennbart. Og så viktig! Å være modig er nemlig ikke å ikke være redd, det er å trosse frykten og gjøre det likevel! Takk Ingvild for inspirasjon herfra til månen!

Grete Ovanger var et nytt bekjentskap for min del. Grete delte sine tanker om rollen som kvinnelig toppleder. Og så snakket hun om hvilke hindre man som kvinne må overkomme for å oppnå en sånn posisjon. Blant annet må man slutte å lese stillingsannonser i den tro at man må levere 100 prosent på alle punkter. Det er så sant som det er sagt. Grete avsluttet sitt innlegg med et sitat jeg likte:

Sett deg selv i førersetet – ikke bli en passasjer! Bli en uredd kaospilot ut av komfortsonen!

Siste kvinne ut var byråd for byutvikling i Tromsø, Ragni Løkholm Ramberg. Hun presenterte tall som viser at vi på ingen måte er der vi burde være når det kommer til likestilling. Blant annet pekte hun på at flertallet av både ordførere, toppledere og styreledere er menn. Her har vi en jobb å gjøre! Jeg er klar!

1 Comment

#LikeAGirl – tankevekkende om jenters selvfølelse

Har du fått med deg reklamefilmen #LikeAGirl fra Always? Hvis ikke bør du se den straks og med en gang. For den har et sterkt og viktig budskap.

Always skriver selv om kampanjen at de ønsker å bidra til at jenter verden over kan beholde den selvtilliten de har fra barns ben av, gjennom puberteten og inn i voksenlivet. De vil vise at «som ei jente» er en fantastisk egenskap.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Denne filmen traff meg midt i hjertet! Jeg kjente jeg ble både provosert og rørt på en gang. Hvorfor i all verden er begrepet «som ei jente» assosiert med noe negativt? Og enda viktigere, hva kan vi gjøre for å unngå at dagens unge jenter vokser opp i den tro at «som ei jente» betyr fjollete eller svak? Kan ikke «som ei jente» bety målrettet for eksempel? Eller tøff?

I fjor sommer skrev jeg innlegget Kick ass, damer! til Uhørt-spalten i lokalavisa iTromsø. I innlegget spør jeg hvorfor menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte. En av faktorene forskningen trekker frem er likevel spesielt interessant, ikke minst i lys av #LikeAGirl. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Mens puberteten farer hardt med begge kjønn er det tydelig at jentene i langt større grad enn guttene tar med seg den sviktende selvtilliten inn i voksenlivet. Hvorfor?

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene det siste året. Irritert meg over dem. Og ikke minst, irritert meg over at jeg selv fortsatt går i fella. For også jeg kaver med idiotiske spørsmål knyttet til egne ferdigheter. Jeg har startet bedrift. Tøft syns mange! Men jeg innrømmer det, jeg er livredd både titt og ofte. For at jeg har gapt over for mye. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har sjans til å stå løpet ut i konsulentbransjen. Heldigvis slipper tankene etter en liten fight mellom fornuft og følelser oppi topplokket. Men så kommer de jo gjerne tilbake på et senere tidspunkt da. Dessverre. For er det en ting vi jenter er verdensmestere til, så er det å snakke oss selv ned.

Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å være en talsperson for at jenter må tørre mer. At jeg selv kjemper mot tvilen innimellom mener jeg kan være en bra ting. Så lenge det ikke sitter i for lenge. Og så lenge jeg ikke lar de negative tankene være det som definerer meg. Men viktigst av alt, jeg skal gjøre alt jeg kan for at jentene mine får vokse opp i et samfunn som definerer «som ei jente» som en styrke. De skal vite at de er akkurat like mye verdt som sine skolekamerater av det motsatte kjønn. At de kan sette seg hårete mål og gå for dem. For så lenge de jobber målrettet og ikke gir opp, kan de klare hva som helst! Hva som helst!

Tar du i på oppfordringen fra Always og filmregissør Lauren Greenfield? Om å redefinere innholdet i begrepet «som ei jente»? Jeg er med!

2 Comments