Browsing Category kropp

Vi må snakke om fitta

Man skal vokte seg vel for å bagatellisere andre menneskers skam. Men når også underlivet blir gjenstand for dagens skjønnhetsidealer, får i alle fall jeg lyst til å si «stopp verden, jeg vil av».

Sophie Elise har gitt ut ny bok. Jeg har ikke lest den, bakgrunnen for dette blogginnlegget er medieomtalen og intervjuene hun har gitt i forbindelse med boklanseringen.

Boka «Ting jeg har lært» handler om skam. Et stort og viktig tema, som det i utgangspunktet er flott at Sophie Elise retter søkelyset mot. For skam er ikke noe vi skal gå og bære på alene. Jo mindre vi snakker om skam, jo mer kjenner vi på den. Min bekymring er at unge lesere tolker budskapet som en normalisering av underlivsoperasjoner. I VG utfordres hun på nettopp dette, og får spørsmål om ikke hun er redd for å gi andre komplekser for eget underliv. Hennes svar:

– Jeg kan ikke forstå at de som ikke har «grunn» kan begynne å lete etter en grunn. For meg har de grunnene vært så utrolig åpenbare. Så jeg tenker at det er risikoen jeg får ta, at kanskje det gir andre et kompleks, men hva hadde vært alternativet da? Aldri snakke om det når det kanskje er tusenvis som føler på det samme?

Her syns jeg Sophie Elise er på tynn is. Grunn til å skamme seg over eget underliv? Jeg skjønner at jeg, ei 43 år gammel trebarnsmor med enveisbillett inn i overgangsalderen, ikke har forutsetninger for å forstå hvorfor ei ung jente i dag kjenner på skam for måten hun ser ut nedentil. Det jeg lurer på er dette: Sitter det tusenvis av unge jenter der ute og nikker gjenkjennende når Sophie Elise snakker om åpenbare grunner til å skamme seg over underlivet, eller fitta som hun kaller det?

Et raskt Google-søk gir meg svaret. Svaret er ja.

1 av 8 norske kvinner mellom 18 og 30 har vurdert intimkirurgi fordi de er misfornøyd med utseendet på underlivet sitt, viser en undersøkelse Norstat gjorde for NRK i forbindelse med dokumentarserien Innafor. Også langt yngre jenter uttaler i en rekke mediesaker at de har komplekser for hvordan de ser ut nedentil.

Det jeg leser gjør meg rystet. Her har jeg i min naivitet ikke skjønt at det eksisterer et skjønnhetsideal, ikke bare for øyebrynene, nesa, leppene, puppene og rumpa – men også for fitta.

Jeg vil gjerne anbefale en kronikk skrevet av Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved Likestillingssenteret og kroppspositivist, og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold, rådgiver ved Likestillingssenteret og kunstneren bak Instagramprofilen «Fittefabrikken». Kronikken ble skrevet i anledning den internasjonale jentedagen i fjor, men er ikke noe mindre aktuell nå ett år senere. Innledninga deres er verdt å lagre bak øret:

Vi tror det ligger mye god psykisk helse i å snakke om hvor ulike vi er der nede, og at vi husker på at skjønnhetsindustrien tjener gode penger på å gjøre oss usikre over egen kropp – også når det kommer til underlivet ditt.

Kanskje har Sophie Elise i realiteten gjort oss en stor tjeneste, med å minne oss på at hvor viktig det er å spre budskapet om hvor forskjellig vi alle er, også mellom beina?

VG gir Sophie Elises nye bok terningkast 5, og mener hun skriver skarpt om skam og fitte. Jeg skal jammen sette boka på leselista for vinteren. Ikke for å dømme, men for å lære.

……….

Den flotte illustrasjonen øverst i innlegget har jeg fått låne av illustratør Alice Kvalvik. Du finner flere av Alices mesterverk på Instagram. Og du, sjekk ut bærenettet hun har lagd i samme stilen. I love it!

LES OGSÅ: Vi må snakke om booty og botox

0 Comments

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

You don´t have to try so hard

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. november 2014. Illustrasjon: Odd KLaudiussen. 

Senja-jenta Maria Haukaas Mittet og Marthe Valle fra Harstad var blant kjendiskvinnene som lot seg avbilde i bare undertøyet i siste utgave av bladet Kamille. Hensikten med reportasjen var å bidra til et sunnere og mer ærlig skjønnhetsideal. For det idealet vi strekker oss etter i dag er det jammen ikke enkelt å holde tritt med. Hvorfor finnes det i det hele tatt noe ideal? Kvinnekroppen kommer da i så mange ulike varianter. Hadde det ikke vært bedre om vi var opptatt av god helse, både fysisk og psykisk, i stedet for å være så innmari utseendefokusert?

Selv pleier jeg å spøke med at jeg slett ikke er misfornøyd med vekta mi. Jeg er bare ikke fornøyd med hvordan den er fordelt. For kroppen min buler liksom ut der den burde vært flat, og er flat der den burde bule ut. Tenk om jeg kunne ha tatt litt fra midtpartiet og dyttet det opp mot de øvre regioner. Det hadde vært noe! Men så slår det meg, magen er riktignok litt dvask, men den har tross alt gitt bolig til tre nye verdensborgere. Og de beskjedne puppene forsynte nevnte verdensborgere med morsmelk i månedsvis. Så kroppen fungerer. Er ikke det det viktigste?

Av en eller annen uforståelig grunn går vi kvinner rundt og tenker at bare magen var litt flatere, puppene litt fyldigere og huden litt glattere, da hadde livet vært sååå mye enklere. Ja, jeg snakker av erfaring. Dette er tanker som surrer rundt i topplokket også på undertegnede. Irriterende nok.

Her for litt siden ble jeg invitert til å holde et faglig foredrag for et spennende publikum. Foredraget skulle gå av stabelen en onsdag. Og vet du hva spontanreaksjonen min var etter å ha blitt spurt? Jo, jeg tenkte at det var da som pokker å få et sånt oppdrag på en onsdag, når jeg hadde frisørtime påfølgende fredag! Er det mulig? Som om folk meldte seg på foredraget for å vurdere sveisen min. Heldigvis kom jeg meg gjennom seansen med æren i behold, sterkt fremtredende ettervekst og slitte hårtupper til tross.

Nå har jeg ingen tro på at vi kvinner noen gang kommer til å gi slipp på det vedtatte skjønnhetsidealet. Vi kommer fortsatt til å shoppe shampoer og hudpleieprodukter i dyre dommer. Sminke kommer også fremover til å være en viktig del av morgenstellet. Og vi kommer fortsatt til å trakte etter flotte klær, helst med en kjent merkelapp. Og det er egentlig helt greit. Det ligger mye selvtillit i å føle seg vel. Neste gang endrer jeg kanskje den frisørtimen om det klaffer dårlig med et viktig jobboppdrag. For man kan style seg til en ekstra ryggvirvel eller to, det er det ingen tvil om. Men det finnes en grense. Og den skal vi vokte oss vel for å trå over. Særlig vi som er mødre.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Jeg håper de klarer å heve seg over det kroppsfokuset og det kjøpepresset de garantert kommer til å utsettes for i årene fremover. At de finner balansen, og ikke går i bakken fordi de ikke ser ut akkurat sånn eller fordi den teite mammaen deres nekter å bla opp tusenvis av kroner for den nyeste Marc by Marc Jacobs-veska. Hva ei ungjente skal med ei sånn veske er nemlig en gåte for meg. Men man skal aldri si aldri. Plutselig står jeg der med skjegget godt plantet oppi postkassa. Den tid, den sorg.

Helt til slutt har jeg lyst til å tipse om en låt jeg har hørt mye på i det siste. «Try» med Colbie Caillat treffer meg midt i hjertet. Melodien er nydelig. Og teksten? Bare lytt. Sangen burde vært pensum for jenter i alle aldre. Få med deg musikkvideoen under. For den forteller en viktig historie. «You don´t have to try so hard».

2 Comments

Et must i disse julebordtider: hold-in og push-up!

Strømpebukse

Jeg skal på julebord i morgen. Jeg gleder meg. Siste arbeidskravet på studiene er nettopp levert, og det hele 26 timer før fristen går ut. Skal man på fest må man få unna pliktene først. Sånn er det bare.

I anledning julebordet er det selvfølgelig mye snakk om kjoler og frisørtimer og solarium rundt lunsjbordet om dagen. Må man kjøpe ny kjole? Eller kan man driste seg til å gjenbruke den man brukte på sommerfesten for to år siden? Spørsmålene er mange.

Et tema som debatteres heftig blant damene i disse julebordtider er valg av strømpebukse. Glitter eller ikke? Sort eller hudfarget? For ikke å snakke om solbrun. Her i gården er det bare å styre unna solbrun. Kontrasten mot likblek hud som er så hvit at den grenser mot griserosa blir for drøy. Nei, undertegnede går for sort. Og kanskje til og med tights, ikke strømpebukse.

Men hvis jeg dropper strømpebuksen og går for tights, hva i helv*** gjør jeg da med de tidligere omtalte «love handles» som av en eller annen uforklarlig grunn har tatt bolig på undertegnedes skrott de senere år? Hold-in-strømpebukse er som alle vet Guds gave til kvinnen. Nå tror ikke jeg på Gud da, men la nå det forbigå i stillhet akkurat nå.

Å bruke hold-in er ingen skam. Det sier Mona Grudt. Til kvinneguiden.no fortalte hun i oktober i år at hun bruker både hold-in-strømpebukse og push-up-BH. «Jeg bruker de triksene jeg kan, jeg er også bare et menneske som må jobbe for å fremheve timeglassfiguren», bedyrer Miss Mona. Timeglassfigur? Jeg sverger til hold-in. Men de gir meg da ikke timeglassfigur? På ingen måte. Ikke en strømpebukse eller BH i verden kan gi meg timeglassfigur. Da snakker vi kirurgi og innlegg av en viss dimensjon. Eventuelt intens trening og omlegging til et sunt kosthold, som jeg skrøt på meg for en tid tilbake. Det kan rapporteres om at prosjektet sliter med dårlig implementering. Det er litt for få mandager i uken. Og rett og slett for mye sjokolade i verden.

Men altså, vi lever i 2010. Jeg spør meg: hvorfor må vi drive med disse hold-in-greiene og push-up-dingsene hver for seg? Kan vi ikke få en hold-in-push-up-dings som kombinert løser begge utfordringer? Dytter inn overflødig kroppsmasse rundt livet, skyyyver det oppover, og velter det ut til akkurat passe store eh, frontparti? Eventuelt en ny form for plastisk kirurgi, hvor man regelrett omfordeler den kroppsmassen man er utstyrt med? Tar bort litt her, og legger til litt der? For let us face it. Hold-in er bra. Men de utretter ikke mirakler.

Etter jobb i morgen skal det handles. Hold-in og push-up skal ned i denne damens handlepose. Ramler jeg over et par flotte sko av typen «keep steady» i tillegg, er shoppingrunden komplett!

Avslutningvis må jeg bare si at jeg misunner mannfolka i disse tider. Alt de trenger å gjøre er å grave frem en eller annen dress fra skapet. Kanskje kjøpe inn en ny skjorte og et slips. De kan gå med flate sko. Og ingen forventer at de skal bruke 10 minutter av sin dyrebare tid forut for julebordet til å legge seg ned, holde pusten, trekke inn magen, og med lett paniske bevegelser prøve å komme seg inn i den jæ**a hold-in-greia??! Og når man først har kommet seg inn i det sørens plagget, ja da kan du banne på at skiten ryker ved første dobesøk. Arghhh!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Vladimir Gjorgiev

11 Comments

Men skavankene mine får du aldri!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

All ære til kulturjournalist i NRK, Helle Vaagland, som poserte med både valker og cellulitter på Twitter torsdag ettermiddag. Bildet ble plukket opp av tabloidpressen, og i går prydet Vaagland forsiden av landets største avis, VG.

Det Vaagland har gjort er modig. Det har signaleffekt. Og ikke minst skaper det debatt. Norske kjendiskvinner støtter NRK-profilen. Shabana Rehman går så langt som å oppfordre norske kvinner til å legge ut undertøysbilder av seg selv på Twitter. Så da er det bare å vente da. På at den ene norske småbarnsmoren etter den andre skal brette ut både åreknuter, strekkmerker og hengemager på det populære nettstedet.

Vi bloggere burde jo føle oss truffet. Jeg mener, vi er tross alt såpass frigjorte og ekshibisjonistiske (og selvopptatte?) at vi dytter tankene våre over på Gud og hvermann med jevne mellomrom. Da er det vel uproblematisk å legge ut et aldri så lite bilde av skrotten vår bare tildekket av en litt sliten bomullstruse fra H&M og en BH som en gang rommet betydelig mer enn den gjør nå (jeg innbiller meg i alle fall at den gjorde det)?

Men jeg kjenner at det sitter langt inne. Her om dagen leste jeg et eller annet sted at kvinner stresser for mye med å bli kvitt de ekstra kiloene etter en fødsel. Man burde gi seg selv minst et år på å komme seg på plass igjen. Et år? Hallo??! Yngstejenta fyller året om nøyaktig en uke. Og jeg, jeg kjenner at jeg trenger noen måneder ekstra. Et bittelite år holder ikke. Kan vi ikke si halvannet år i det minste?

Jeg har vel for lengst innsett at skrotten min slik den var før tre barnefødseler er tapt. For alltid. Ikke at den var så mye å skryte av i utgangspunktet heller. Men dog. Da hadde jeg i alle fall to legger som var omtrent lik i omkrets. I dag er venstreleggen minst et par centimeter tykkere enn den høyre. Skoshopping er en utfordring, for å si det sånn. Helst skulle jeg hatt en størrelse større på venstrefoten. Men det går jo ikke. Skoindustrien er dårlig tilrettelagt for en «freak like me», for å sitere en kjent sangtittel fra Sugababes.

Så jeg velger å la Shabana Rehmans oppfordring forbigå i stillhet (sett bort fra dette blogginnlegget da). For jeg kjenner at behovet for å blottelegge skavankene mine for all verden er totalt fraværende. En ting er å skape et mentalt bilde av venstreleggen fra helvete, «love handles» som har dukket opp som fra intet, og puppestell som vel strengt tatt har sett bedre dager. En ganske annen er det å avfotografere herligheten (?) og publisere den på Twitter. Der må denne damen sette grensen.

Hvordan er det med deg? Føler du deg kallet av Rehmans oppfordring? Eller er du litt feig, som meg?

12 Comments