Browsing Category konsert

Hyyylende ungjenter og syngende fløtepuser!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bieber-hysteriet har satt sitt preg på Oslo i dag. Og på mediebildet over det ganske land. At opplegget var dårlig regissert fra arrangørens side hersker det liten tvil om. Det er likevel ikke det jeg har lyst til å skrive om i dette innlegget. Jeg har lyst til å si noe om de mange surmagede kommentarene som har flydd rundt, både om Bieber selv og og ikke minst om hans unge fans.

For i sosiale medier er det overraskende mange som har hatt behov for å idioterklære de tusenvis av ungjentene som skrek i ekstatisk glede over å få et glimt av sitt store idol. Og Bieber selv? Nei, fyren er visst ikke noe å samle på! En fjomp som verken kan synge eller danse! Opplest og vedtatt. Men kjære deg, kvinne eller mann mellom 30 og 50-eller-whatever: du er ikke i målgruppa! Det er ikke meningen at du skal like Bieber! Visst kommer fyren til å være glemt om 20 år. So what? Akkurat nå, i 2012, er det den unge kanadieren ungjentene elsker! La dem nå få lov til det da!

For hallo, er dette liksom et fenomen av nyere tid? Nope. Hver generasjon har sine idoler. Min generasjon hadde New Kids on the Block. Herregud, vi ELSKET Jordan, Joey, Danny, Jonathan og Donnie (og tenk, jeg husket navnene uten å google dem!). Min favoritt var Joey. Jeg skulle gifte meg med Joey! Ferdig med den saken. Nå ble det jo ikke helt sånn da. Men nå er han ikke så verst han jeg endte oppe med heller, så jeg klager ikke. 😉

Anyway, tilbake til saken: jeg elsket, elsket, elsket Joey! Andre elsket Jordan. Eller Donnie. Uforståelig, selv den dag i dag. Alle måtte vel se at Joey var den kjekkeste? Eller i alle fall den søteste. Og som hun sa, hun ene ungjenta jeg hørte på TV i dag: «Han har så fin personlighet». Jeg må innrømme at jeg humret litt i skjegget. Men så kom jeg på: jeg tenkte jo det samme om Joey, jeg. Helt fantastisk fin personlighet! Hvordan jeg visste det? Jeg så det jo! På film. For jeg og venninnene mine så time etter time med video om disse gutta. Om livet på turné. Fra plateinnspillingene. Vi levde og åndet for disse videoene. Byttelånte. Så dem igjen og igjen. Og slet dem vel til slutt regelrett ut.

For meg og ei venninne ble lykken komplett da NKOTB endelig kom til Oslo og Norge. Selv om det mest hysteriske engasjementet hadde begynt å kjølne litt for vår del da konserten endelig var et faktum, reiste vi sørover ene og alene for å få med oss den store begivenheten i Oslo Spektrum. Og det var stort! Kjempestort! I den O Store Hovedstaden bodde vi hos venner av mamma og pappa. Vertskapet fulgte oss til Spektrum, og plukket oss opp igjen umiddelbart etter konserten. Og på formiddagen, før konserten, hva gjorde vi da? Jo, akkurat det dagens Bieber-fans har gjort: hang rundt hotellet til våre helter. Og bare det beveget seg i en liten flik av en gardin steg hylene over Oslo by, den gang som i dag. Hadde konserten funnet sted ett år tidligere hadde vel både jeg og min venninne vært blant dem som skrek høyest. Selv hadde jeg trolig endt opp med å bli båret ut fra Spektrum etter regelrett å ha svimt av, av pur glede over å puste inn samme lufta som Joey McIntyre!

Mødrene våre da, var de noe bedre? Neida. De elsket The Beatles. Elvis. Og de hylte og skrek, de også! Kanskje ikke så mye her i lille Norge. Men ute i den store verden var det stor oppstandelse. Og hadde datidens helter besøkt vår lille krok av verden, kan du banne på at norske jenter hadde gått av skaftet også da! Så pliiis, kan alle komme ned fra sin høye hest og slutte å snakke dritt om Justin Bieber og hans Beliebers? Og nei, jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å komme med en morsom kommentar eller to. Men den oppriktige og nesten sjokkartede forundringen over at nåtidens kanskje største tenåringsidol skaper hysteri ved å vise seg i Oslo? Nei, skjerpings folkens.

Hva syns du om Bieber-oppstyret?

10 Comments

I´m still standing!

Tittelen på dette innlegget viser til to ting: 1. Jeg har ikke gått ned for telling, selv om manglende bloggintensitet den siste tida muligens gir rom for tolkning i den retning. 2. I går kveld hadde vi gleden av å ta del i en fantastisk konsertopplevelse, da selveste Sir Elton John gjestet Tromsø under tidenes første Døgnvill Vinter!

For å ta det første først. Bloggtørke! Hva er greia liksom? Fenomenet skyldes ikke nødvendigvis mangel på inspirasjon. Jeg har stadig vekk gode ideer (eller jeg syns det er gode ideer i alle fall) til blogginnlegg. Problemet er manglende gjennomføringsevne. Når man er (selv)diagnostisert med bloggtørke er det ikke måte på hvor krevende det fortoner seg å skulle sette seg med selv den lekreste Mac i fanget og omsette idé til fiks ferdig blogginnlegg! Ikke fanden at det lar seg gjøre! Enda man fokuserer på målet som best man kan (les: et knakende godt innlegg som skaper debatt og engasjement, rikdom og berømmelse) blir fingrene liggende der liksom døde på tastaturet. 
Nuvel. Bloggtørke er selvsagt ingen krise. Alle som blogger opplever det innimellom. Man går litt lei. Prioriterer andre ting. Men så, så kommer plutselig lysten til å blogge tilbake igjen. Og så blogger man i vei, inntil neste bloggtørke melder sin ankomst. 
Så, over til den kanskje viktigste grunnen til at jeg valgte «I´m still standing» som tittel på dette innlegget. I går kveld var vi (som i mannen, jeg og et vennepar av oss) blant de 10 000 heldige som fikk oppleve Sir Elton John live her i byen. Begivenheten fant sted i Skarphallen, en fotballhall som for anledningen var forvandlet til en nesten magisk konsertarena! Arrangørene spilte på de fortrinn Tromsø har, blant annet nordlyset og den storslåtte naturen! I pausene viste storskjermene (fem i tallet!) fantastisk natur. Taket i hallen var prydet med enorme tøystykker lyssatt med farger fra nordlyset. Gjennomført til tusen! Men best av alt: artistrekka. Eller det vil si, vi var på konsert også fredag, og syns vel at det var sånn passe bra. Men så er ikke vi akkurat Hellbillies-tilhengere. Og Simple Minds? Seriously?? Men lørdag, da var det andre boller! Da fikk vi først med oss de to gromgutta Halvdan Sivertsen og Jan Eggum. Glitrende! Flott musikk, godt samspill de to imellom. Rene stand-up-showet til tider. Men samtidig preget av alvor når det var påkrevd, som for eksempel da Halvdan i sin introduksjon til «Sommerfuggel i vinterland» kom med en appell for de 450 asylbarna som nå står i fare for å bli kastet ut av landet de kjenner som sitt hjemland. Sterkt! Denne dama ble rørt til tårer. Det ble for øvrig artisten selv også da han fremført sin gamle slager, som til tross for Vinnies nytolkning fremdeles er best med originalen!
Men kveldens store happening var selvfølgelig Elton John. En legende av de helt sjeldne! Og i går sto han altså på scenen i Skarphallen. Og du, bor du i Tromsø og omegn og noen spør deg: «Hvor var du da Elton John spilte i Tromsø?», ja da vil du helst svare: «I Skarphallen, så klart!». For det var stort det verdensstjernen leverte fra scenen i går. Proft fra A til Å. Den mannen kan pinadø håndtere et piano altså! Og det til tross for at han slett ikke har de lange, slanke fingrene som kjennetegner de beste pianistene. Stemmen hans er rå! Og låtmaterialet? Wow! Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen stor Elton John-kjenner. Men det trenger man da heller ikke å være for å synge med på de største hitene hans. Og de er mange! Bare én manglet i går, etter min mening. «Can you feel the love tonight». Ellers var de fleste med. «Your song», «I´m still standing», «The One», «Rocket Man», «I guess that is why they call it the blues», «Nikita», «Daniel», «Sorry seems to be the hardest word», «Don´t let the sun go down on me» og «Candle in the wind». Mannen spilte i to og en halv time, så det ble naturlig nok mange ukjente innimellom også. Men det får man jammen tåle når en artist av et sånt kaliber først gjester vår lille krok av verden!
Les konsertanmeldelsen i Nordlys

Vi var fornøyd med plasseringen vår. Vi hadde god sikt til
scenen hvor Elton John tryllet frem den vakreste musikk
med sin stemme og sitt ekstreme pianotekke!! 
Avslutningsvis har jeg lyst til å rette en stor takk til gjengen bak Døgnvill. De sliter virkelig ikke med mangel på gjennomføringsevne, det er sikkert! Tvert imot setter de den ene ville ideen etter den andre ut i praksis! Først ga de oss Døgnvill, en storslått utendørsfestival. Nå har de altså lagd en vinterversjon, til stor suksess. Her snakker vi for alvor om visjonære mennesker som ser muligheter der andre ser begrensninger, og som så gir alt for å realisere dem! Kred! 
Har du noe forhold til Elton John og hans låtmateriale? 
6 Comments

Sivert, Jarle og jeg. Og ektemannen.

Talentfulle, kjekke, norske menn. Bildene er hentet fra 
artistenes egne nettsider, siverthoyem.com og bernhoft.org.

Det er en selvsikker mann som drar med seg kona rundt for å se på andre særdeles selvsikre og ikke minst kjekke menn. Med store stemmer. Og sex appeal.

Mannen min har tatt ansvar. Den siste uka har han sørget for at vi begge har fått med oss ikke bare én, men to store konsertopplevelser. To av landets største mannlige vokalister har gjestet Tromsø denne uka, nemlig. Sivert Høyem åpnet sin turné på Rica Hall onsdag kveld, mens Jarle Bernhoft briljerte alene på scenen i Tromsø kulturhus i går kveld. To veldig ulike vokalister. Begge med særpreg. Og begge fantastiske!

Selv er jeg litt tregere når det kommer til å initiere type konsertbesøk og annen moro. Jeg syns forsåvidt det er en strålende idé. Å dra på konsert altså. Men så begynner jeg å tenke at det å dra på konsert tross alt setter en stopper for mine opprinnelige planer for den aktuelle kvelden. Hvilke planer? Jo, å sitte hjemme i sofaen og surfe på nettet eller zappe på TV-en. Som dere skjønner. Jeg trenger en tupp bak. Det fikk jeg. Heldigvis

Sivert Høyem var som alltid fantastisk. Jeg må si som min gode kollega og bloggvenninne Moden, mørk og mystisk at jeg er en smule bittelitt forelsket i stemmen til Sivert. Og vi er ikke alene. I går kveld hadde jeg følgende lille Twitter-samtale med en Sivert-entusiast fra Bodø:

Kvinner landet over blir mo i knærne når mannen fra Vesterålen lar stemmeprakten fylle rommet. På konserten onsdag var det store høydepunktet da Sivert alene fremførte Madrugada-hiten «Majesty». To die for! Verken mer eller mindre. Mannen har ikke bare en stor stemme. Han har en karisma noen mann knapt kan måle seg med. Han er mystisk, men samtidig jordnær. Uoppnåelig, men samtidig mannen i gata. Killer kombo!

Men Sivert er ikke den eneste nordmannen som imponerer stort med sin stemmeprakt om dagen. Jarle Bernhoft kan sine saker han også, noe han fikk vist til millioner av amerikanere da han opptrådte på «The Ellen DeGeneres Show» nylig. Jeg skal ikke skryte på meg å være en stor Bernhoft-kjenner. Men i går kveld ble jeg blåst av banen av mannens unike evne til å lage musikk bare ved hjelp av sin egen stemme, noen enkle instrumenter og en loopboks. For en stålkontroll! For en stemmeprakt. Og ikke minst, for en herlig fyr. Der Sivert Høyem er mystisk, er Jarle Bernhoft søt. I går klarte han å lage ikke bare fantastisk musikk. Han lagde også prima underholdning for de fremmøtte. Med morsomme historier ispedd et fantastisk levende kroppsspråk spritet han opp sceneshowet med underfundig standup mellom slagene. Jeg lo. Og lot meg sjarmere. En unik konsertopplevelse.

Har du noe forhold til de to nevnte herremenn? Eller har du andre favoritter på den norske stjernehimmelen?

7 Comments