Browsing Category jobb

Hotellivets gleder – og bekymringer

hotell

I ettermiddag vendte jeg nesen mot Mo i Rana, hvor jeg skal holde kurs i morgen. Deltakerne er bedrifter som ønsker å lære mer om smart bruk av nett og sosiale medier. Jeg gleder meg masse! Kurs er gøy.

Jobbreiser er fin-fint i moderate mengder. Så får man litt egotid også. Jeg har hørt på lydbok både på flyplassen og i lufta. Må innrømme at lydbok med bare plugger i ørene var sånn smått utfordrende om bord på Widerøe. Det raller godt i de motorene. Men det gikk bra, bare snakk om å skru lyden høyt nok. Å skru av var i alle fall ikke noe alternativ. Er i innspurten på «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Kepler er så bra!

Vel fremme i Mo i Rana måtte jeg ut på shopping. Presterte å reise fra overgangen fra Mac til prosjektor, og det må man nesten ha. Deretter ventet middag med hyggelige kursarrangører. Nå har jeg inntatt hotellrommet, og sitter altså med Mac-en i fanget og koser meg med å skrive dette blogginnlegget. Men som bildet viser, det er med en viss skepsis jeg sitter her. Jeg elsker å bo på hotell – når mannen er med. Å bo på hotell alene? Nja. Jeg er ei pingle. Innbiller meg at det plutselig kan ramle folk inn midt på natta for eksempel. Eller at alle mulige skumle ting kan skje. Alene på hotell begynner jeg alltid å mane frem bilder i hodet fra de skumleste filmene jeg har sett. Den jeg alltid vender tilbake til er «Den sjette sjansen». Himmel, den er så ekkel! Utrolig bra – men ufattelig ekkel. «I see dead people». Skjønner du? Nå tror jeg ikke på sånt da. Men likevel, bildene fra «Den sjette sjansen» vil man ikke ha i hodet når man legger seg alene på et fremmed sted.

For å gjøre det litt mindre skummelt pleier jeg å ha døra til badet åpen, og lyset på der inne. Ja, jeg er skada. Nå har jeg TV-en på i bakgrunnen, for å skape en illusjon av liv i rommet. Og så legger jeg meg sent. Sånn at jeg er stupings og sovner fort.

Ja ja, jeg overlever nok denne gangen også. Og i morgen venter hotellfrokost. Det er digg, det!

0 Comments

Om komfortsone og magi

Her om dagen kom jeg over følgende sitat i min Facebook-feed:

Amazing things rarely happen in your comfort zone

Og jeg bare, hell yeah! Er det én ting det siste halvåret har lært meg, så er det at den virkelige spenningen er å finne et godt stykke utenfor egen komfortsone. Ikke minst i jobbsammenheng.

Den gang prosjektet jeg er så heldig å få lov til å jobbe med ble lansert for pressen blogget jeg om det å utfordre seg selv på jobbfronten. Og nå har jeg gjort det igjen. Så til de grader! For mens jeg kunne inneha rollen som tause Birgitte under presselanseringen i november var jeg observert gestikulerende og i ivrig tale foran en forsamling på 150 personer opptil flere ganger under kick-off for Tromsøs næringsliv i forrige uke! Himmel og hav, sånt blir man nervøs av! Så nervøs ble jeg at jeg måtte ha hjelp for å få montert den pokkerns mikken foran hver entré på podiet. Var jo rene IQ-testen å få satt fast den skiten! Og jeg strøk med glans! Men jeg klager ikke. Den store frykten var nemlig å gå på snørra der oppe. For arrangementet ble streamet. Og i mitt indre så jeg for meg hvordan et YouTube-klipp med yours truly som tryner foran et altfor stort antall mennesker skulle bli spredt som ild i tørt gress! Heldigvis skjedde ikke det. At en foil forsvant på mystisk vis fra presentasjonen min (shit happens når man er stresset og nervøs i innspurten) og at jeg regelrett glemte en nøkkelopplysning sånn på tampen av det hele kan jeg leve med! Details matter, men ikke alltid!

Har du utfordret egen komfortsone i det siste?

10 Comments

Når jobben går foran barna

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg kjenner det ordentlig stikker i hjertet bare av å skrive tittelen på dette innlegget. Jeg er dødsnervøs for at jeg nå maler et horribelt bilde av meg selv som mor, som selveste Tårnfrid reinkarnert. Men faktum er at selv om jeg vet det er mest politisk korrekt å si at barna alltid går foran jobben, har jeg ved et par anledninger satt mitt eget ønske om å delta i jobbsammenheng foran behovene til de søte små. 

Senest i forrige uke valgte jeg å dra på en jobbreise, til tross for at jeg da gikk glipp av 8-årsdagen til min mellomste juvel. Uhørt? Mulig det. Og tro meg, jeg kjente den dårlige samvittigheten som en diger klump nederst i magen. Men den muligheten jeg fikk i begynnelsen av forrige uke var unik. Sammen med et knippe bedrifter her i byen hadde jeg nemlig gleden av å delta på en 2-dagers workshop på det europeiske hovedkvarteret til selveste Google! En digital entusiast som meg kan rett og slett ikke la en sådan anledning bare skli forbi. Det går ikke! Så mens pappaen og søstrene sang bursdagssang og overøste 8-åringen med gaver på den store dagen, var mor i Zürich for å lære. 
Og når jeg først er i gang har jeg enda en innrømmelse å komme med. Yngstejenta var bare fire måneder (!!) da hun ble overlatt i sin mormors varetekt et døgn, sånn at mor selv kunne være med avdelinga si på tur. Jeg pumpet som en gal før jeg dro, men det er ikke fritt for at minstemor måtte innta en sup morsmelkerstatning eller to i løpet av det døgnet jeg var borte. Utenkelig for mange, det vet jeg. Men for meg føltes det helt rett. Vi sto foran en omorganisering på jobben, og jeg visste at dette ville være den siste turen vi gjennomførte som avdeling. Og denne avdelinga har betydd mye for meg! Når jeg hadde muligheten var det lett å velge å bli med, til tross for at jeg fortsatt ammet. 
Har ungene så tatt skade av sin mors fravær ved disse anledningene? På ingen måte. Klart 8-åringen hadde foretrukket at jeg holdt meg hjemme. Men noen ganger kræsjer ting. Sånn er det bare. Bursdagen hennes skal vi feire til gagns nå i ettertid! Og yngste da? Overlevde hun det fryktelige døgnet da hennes primære omsorgsperson overlot henne i en annen omsorgspersons varetekt? Visst gjorde hun det! Hun fikk både mat, tørr bleie og kos herfra til evigheten, selv om mammaen var bortreist og pappaen var på jobb. 
Hva jeg vil med dette innlegget? Tja, sondere terrenget litt, tenker jeg. Jeg har mange gang inntrykk av at vi som foreldre aldri skal sette våre egne behov foran barnas. Det er egoistisk! Alltid! Hvorfor skal man dra på weekendtur for eksempel, hvis det betyr at ungene må overlates til andre fra fredag til søndag? Eller fredag til søndag, sier jeg. Nå kom jeg på én ting til. Høsten for halvannet år siden markerte jeg og mannen vår 10 års bryllupsdag ved å reise på egotur til Gran Canaria i en hel uke! En hel uke, mens småttingene bodde hos besteforeldre!
Så, give it to me! Er jeg en dårlig mor? Eller er det greit å prioritere voksenbehov innimellom? 
13 Comments

Om endringsledelse og det å være i flyt

Helst skulle man visst hatt superheltdrakt under
arbeidsklærne for å henge med i et arbeidsliv
i stadig endring.
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Lørdag ble jeg rent oppslukt av en fotballrelatert artikkel i avisa Nordlys. Tromsø IL spilte cupfinale i går (la oss ikke rippe opp i resultatet). Og i forkant av finalen var TIL-trener Per-Mathias Høgmo intervjuet om det å være i flyt. – Det handler om å hente ut det beste i hver enkelt spiller som sammen skaper et godt lag. Den mentale dimensjonen er svært viktig for å skape gode spillere, sier Høgmo.

Teorien om flyt, eller flow, er utviklet av sosialpsykologen Mihaly Csikszentmihalyi, og er en retning innenfor positiv psykologi som tar utgangspunkt i det som gjør at vi fungerer godt og kan utvikle vårt potensiale. Vi mennesker kan komme i flyt på idrettsbanen, under en løpetur, i en skriveprosess og ikke minst på jobben. – Forskning viser at mennesker presterer på sitt aller beste når de er i flyt. Det kan være en avgjørende suksessfaktor for å løse arbeidsoppgaver, forklarer Nina Hanssen, til daglig nyhetsredaktør i LO Media og medforfatter av boka «Flow i hverdagen – navigasjon mellom stress, kaos og kjedsomhet» (som jeg nå bare vet at jeg skal lese).

Hanssen tror dette med flyt er spesielt viktig i dagens arbeidsliv, som i større grad enn tidligere preges av stress, press og kaos. – Forventningene til oss som arbeidstakere er skyhøye. På arbeidsplassen skal vi hele tiden evalueres, måles og rapporteres. For oss damer er forventningene kanskje enda høyere. Vi skal ha gode jobber, vi skal jaggu meg ha pene barn, et vakkert hjem, en flott mann og så skal vi helst se bra ut sjøl også. Det er ikke rart at mange blir utbrent», sier hun.

Jeg tror hun har helt rett. Ikke minst fordi dagens arbeidsliv preges av stadige endringer. Omorganisering er for mange nærmeste en årlig begivenhet i likhet med julebordet. Skal du henge med må du være innstilt på å få nye arbeidsoppgaver, nye kollegaer og ny leder. Greit nok. I et samfunn i stadig endring ser jeg behovet. Men fullt så enkelt er det vel ikke i praksis? Endringsledelse er tross alt et eget fag innen akademia. Selv leste jeg blant annet Jacobsens «Organisasjonsendringer og endringsledelse» og Busch, Johnsen, Valstad og Vanebos «Endringsledelse i et strategisk perspektiv» da jeg tok MBA-en min for et par år siden. Disse har jeg nå gravd frem fra boden. For faget fascinerte meg da. Og det fascinerer meg ikke noe mindre den dag i dag.

Til tross for at det muligens er banalt (forfatterens påstand) understreker Jacbobsen flere ganger at grunnelementet i alle organisasjoner er mennesker. Hvorfor har da det menneskelige aspektet en tendens til å bli glemt i store omstillingsprosesser? Og hvilke konsekvenser kan det få? Skal endringen bli vellykket krever det ifølge Difis veileder «Endringsledelse» ledere som evner å se detaljene. Jeg siterer: Endringen vil ellers lett kunne få effekter med motsatt fortegn av det som var tilsiktet: spenning, usikkerhet, angst og til sist redusert produktivitet og kvalitet. Det er vanskelig å initiere og gjennomføre en vellykket endringsprosess uten at den blir planlagt systematisk, implementert strategisk og evaluert fortløpende. 

Hear hear, sier bare jeg. Endring er riktignok en naturlig og nødvendig del av dagens arbeidsliv. Men forventes det at straks ledelsen sier hopp, så skal medarbeiderne bare hoppe? Uten å spørre hvorfor og hvilken vei? Og ikke minst hvordan hoppet påvirker egen arbeidshverdag? Manglende respekt for den enkeltes opplevelse av endringen kan få fatale konsekvenser, både for den det gjelder og for organisasjonen. En medarbeider som ikke forstår sin egen rolle er på ingen måte i flyt. I verste fall blir prosessen over tid så vanskelig at flyt erstattes ikke bare av kaos, men av en bråstopp uten sidestykke. Den som har møtt veggen vet hvor brutalt dette møtet med det store mørket er. At kræsjlandingen i mange tilfeller kunne ha vært unngått, gjennom tydelig forventningsstyring og god kommunikasjon, er egentlig bare trist å tenke på.

Akkurat nå kjenner jeg at jeg får lyst til å gjengi hele oppsummeringen av kapittel 5 i Martinsens bok «Perspektiver på ledelse» (også MBA-pensum, kapittelet heter for øvrig «Å lede organisasjonsendringer»). Men det blir for omfattende. Jeg får nøye meg med å gjengi forfatterens påstand om at det å lede og legge til rette for større endringsprosesser i en organisasjon er en av de viktigste og samtidig vanskeligste lederoppgavene en kan tenke seg. For endringsledelse handler om å lede mennesker gjennom ulike emosjonelle faser etter hvert som de tilpasser seg drastiske endringer i sitt eget liv.

Avslutningsvis vil jeg tilbake til fotballtrener Høgmo og hans kloke ord i lørdagens Nordlys. Han forteller blant annet om hvordan stress oppstår når vi opplever misforhold mellom de ferdigheter vi har og de utfordringer vi får. Blir utfordringene for store i forhold til ferdighetene, havner vi i angstsonen. Blir vi ikke nok utfordret, kjeder vi oss. Men kanskje viktigst av alt (mine ord), at hver og en finner sin plass i helheten. Han sier det så godt Høgmo: – Et godt fotballag er komponert rundt en god flytmodell der alle har en viktig rolle. Også treneren. Og materialforvalteren og legen. Sånn er det i arbeidslivet også.

Tror du betydningen av flyt er større i dagens arbeidsliv enn tidligere?

10 Comments

Om jobb, hverdag og en fantastisk dag på kontoret!

Som trebarnsmor opplever man rett som det er at hverdagen byr på store kontraster. Sjelden har en dag vært så kontrastfylt som denne. Dagen startet sånn:

Pressekonferanse. Jeg er da tause Birgitte ute på flanken der,
i selskap med byråd for næring, kultur og idrett, Google-sjefen, ordføreren,
byrådslederen og instituttleder på Handelshøgskolen ved
Universitetet i Tromsø. Ikke en helt ordinær dag på jobben, nei.

Noen timer senere er alt tilbake til normalen:

Hvitskjorta er erstattet med sliten t-skjorte. Ditto slitne jenter sløver i
sofaen. «Kråkeklubben» på opptakeren står for underholdninga. 

I dag var det altså presselansering av prosjektet jeg er så heldig å få jobbe med. Din bedrift på nett er et samarbeid mellom Tromsø kommune, Næringsforeningen i Tromsøregionen, Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø, SpareBank 1 Nord-Norge og Google.
Les mer om prosjektet på Tromsø kommunes nettsted

Så da skjønner dere kanskje hva hodet mitt har vært fullt med etter at jeg i forrige uke prøvde å si litt om hvorfor bloggingen har blitt nedprioritert? This is it! Det har vært hektiske dager, men også utrolig gøy! Jeg føler meg privilegert som får lov til å jobbe med det jeg brenner for: innhold og prosesser på nett! Og ikke bare det, jeg får lov til å jobbe tett på bedriftene i det lokale næringsliv! Utrolig spennende! Læringskurven er brattere enn brattest! Da trives jeg!

Ok, ikke at læringskurven trenger å være stupbratt hele tida. Da ender man jo til slutt opp med å føle seg lost in space! Men tenk så kjedelig om man skulle suse rundt og ha full kontroll hele tida? Aldri kjenne på det suget i magen? Rutinepreget arbeid er rett og slett ikke noe jeg er skrudd sammen for, tror jeg.

Nesten i overkant stor ståhei i dag da. Men samtidig så vanvittig artig! Dessuten – og dette er neste viktigst av alt – jeg kom meg gjennom en halvtime på podiet under pressekonferansen uten å bryte ut i den verste hostekula ever! Men det holdt hardt der en stund, jeg innrømmer det. Det kilte og kilte i halsen. Og når man begynner å tenke på det tror man jo at man skal dø aldeles! Men jeg satt altså og motet meg opp til å ta imot spørsmål i plenum, mens de dyktige karene fra de ulike prosjektaktørene presenterte bakgrunnen for prosjektet. Men jeg ble spart. Jeg gjorde riktignok et par intervjuer. Men da i etterkant av plenumsseansen. Og av avisene. Heldigvis. Jeg tror jeg hadde besvimt om jeg hadde fått et TV-kamera stukket opp under nesa!

Liker du å pushe deg selv litt i jobbsammenheng?

17 Comments

Og sykt barn-dagene flyr

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke «ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor». Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver  om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

6 Comments

Hva skal du bli når du blir stor?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Som ung spirrevipp var mitt største ønske å bli flyvertinne. Det hørtes unektelig eksotisk ut å fly hit og dit og overalt, og attpåtil få betalt for det. Jeg så frem til en hverdag fylt av kjekke flykapteiner og ikke minst spennende reisemål. Jeg glemte opplagt å ta inn over meg at flyvertinnene først og fremst ser innsiden av et fly, hvor de går rundt og skjenker kaffe og te og hjelper kravstore og til tider urimelige flypassasjerer. Ikke noe for meg. Jeg vurderte så å lete etter jobb i reiselivsbransjen. Eller å bli lærer, med fokus på språk. Sånn ble det ikke.

I dag har jeg fokus på Internett i jobben min. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg i alle fall. Internett eksisterte jo ikke en gang i min barndom. Faktisk husker jeg ennå fascinasjonen over å surfe på nett da jeg som 19-åring tilbragte sommeren som Au Pair i USA. Det var liksom helt utrolig å ramle over en fra hjemkommunen her nord som hadde e-post! Så utrolig var det at jeg måtte sende en e-post til vedkommende bare for å si «hei, jeg har også e-post, så kule vi er, vi som kan kommunisere elektronisk på tvers av Atlanteren».

Da jeg vel hjemme fra Junaiten tok fatt på utdannelsen min ved Universitetet i Tromsø begynte vi sånn smått å knytte bekjentskap med den store verdensveven også her hjemme. Som student fikk jeg e-post og nettilgang på PC-stuene på campus. Og hjemme i 2-romsleiligheta fikk vi oss modem («vi» er da meg og mannen, vi var kjærester allerede den gang). Husker du lyden når modemet koblet seg opp? Those were the days altså. Det tok vinter og vår å laste en nettside. Og det var om å gjøre å kjappe seg, for det kostet jo penger å surre rundt på det store Internettet, må vite!

Tidene forandrer seg. I et rasende tempo. Da jeg for ti år siden ble ansatt som webredaktør i bank her nord, var nettambisjonene så der. Det skal vel strengt tatt jeg være glad for, ellers hadde jeg aldri fått jobb. Det var om å gjøre å ha en nettside, uten at man nødvendigvis hadde tenkt så nøye gjennom hva man skulle med den sånn egentlig. Nå er det helt annerledes. Hvem kan tenke seg en bank uten selvbetjening på nett? Nå vil vi utføre en betaling med så få tastetrykk som mulig. Vi vil til og med snakke med banken på Facebook!

Med dette som utgangspunkt tar jeg meg selv i spørre: hva i all verden jobber jeg med om 5 år? 10 år? I dag jobber jeg mye med sosiale medier. Hvem svarte hadde hørt om Facebook for 5 år siden? Joda, nettstedet eksisterte. Men at Facebook spesielt og sosiale medier generelt skulle endre kommunikasjonsbransjen så radikalt, var det vel ingen som så for seg. I dag ble det kjent at Geelmuyden.Kiese oppretter en spesialenhet på sosiale medier. Ifølge GK-sjef Andreas Wabø blir 2012 året da sosiale medier blir et lederansvar. Tiden er inne for å integrere sosiale medier i alle deler av forretningsvirksomheten. Det betyr nye muligheter, ikke bare for kommunikatører og markedsførere, men for et stort antall norske arbeidstakere og virksomhetene de representerer.

Det er den raske endringen som gjør det så spennende å jobbe med Internett, enten det er snakk om salg, relasjonsbygging, innovasjon eller hva. Men jeg er en utålmodig og nysgjerrig sjel, med et stort ønske om å vite hva som venter rundt neste sving. Og nå lurer jeg altså fryktelig på hva jeg jobber med for eksempel når jeg runder 40 (selv om det er leeenge til altså!). Jobber jeg med Internett? Og i så fall, med hvilket fokus? Eller har jeg valgt en helt annen retning? Kanskje har jeg rykket tilbake til utgangspunktet og tatt fatt på en karriere som lærer?

Plager du deg selv med tanker av denne typen? Eller er du helt rolig, tar en dag av gangen og driter i å bruke energi på å lure på hva du skal bli når du blir stor?

10 Comments

Nytt år, nye muligheter!

Ikke noe å utsette på utsikten vår nyttårsaften. Dette bildet tok
min gode venninne (hun fra IKEA-turen, vet du) ut gjennom
vinduet i 3. etasje.

Godt nytt år, folkens! Litt sent å komme med nyttårsinnlegg 3. januar, tenker du kanskje? For alle vet jo at enhver blogger med respekt for seg selv har nyttårstalen på lufta allerede 1. januar sånn omtrent kl. 00.01. Men men, bedre sent enn aldri, får vi tro.

Selv feiret vi inngangen til et nytt år sammen med et nært vennepar og deres søte små. Vi har feiret nyttårsaften sammen i en årrekke. Kjempekoselig! I år var vi hos dem. De har en liten gutt på fire måneder, og det var så definitivt enklest om han kunne sove i sin egen seng. 2-åringen vår sov på gjesterommet deres, i sovepose. Det gikk fin-fint, sånn bortsett fra at hun deiset i gulvet ca. 23.30. Hun sover i vanlig seng her hjemme, uten at hun noen gang har ramlet ut av den. Men i sovepose ble det opplagt litt mer åling og vrikking. Nuvel, det gikk heldigvis veldig bra. Noen små tårer, så var det over. Men sove etterpå ville hun jo ikke, så hun var med på festen frem til vi gikk hjem i 1-tida. Raketter syns hun ikke noe om. Det oppdaget vi da vi gikk i fakkeltog i boligfeltet på ettermiddagen. Under oppskytinga etter toget tok hun til tårene da det smalt som verst. «Æ vil gå inn», kom det fra henne. Så ved midnatt holdt jeg meg inne sammen med henne mens de andre gikk ut og feiret det nye året med en rakett eller to. Helt grei fordeling i grunnen.

Jeg har en litt snodig start på året, må jeg innrømme. Mer enn noen gang føler jeg at utsagnet «nytt år, nye muligheter» stemmer for mitt vedkommende. Som jeg har skrevet tidligere venter nemlig nye utfordringer på meg ved inngangen til 2012. I dag hadde jeg dag 2 hos ny arbeidsgiver, som da er Universitetet i Tromsø (hvor jeg skal jobbe med studentrekruttering blant annet i sosiale medier). Litt rart å ikke dra i vei til tidligere arbeidsgiver om morgenen. I dag tidlig måtte jeg nesten vrenge bilen over i riktig fil i en rundkjøring da jeg plutselig oppdaget at jeg var på vei i retning sentrum i stedet for universitetsområdet. Vel vel, satser på at jeg ikke kjører feil så altfor mange ganger.

Jeg har blitt godt tatt imot hos ny arbeidsgiver. Mine nye kollegaer er kjempehyggelige! Jeg merker at det er en overgang å skulle jobbe på eget kontor. Selv er jeg vant til åpent landskap. Det har selvsagt både fordeler og ulemper, men jeg syns at fordelene klart overvinner ulempene! Jeg liker dynamikken et åpent landskap gir, både faglig og ikke minst sosialt. Men men, det er vel bare vane. Satser på å bli fortrolig med kontorhverdagen etter hvert.

Du da, har du kastet ut jula (det gjorde vi i ettermiddag) og kommet deg i gang med hverdagen igjen? 2012 virker greit nok så langt eller?

3 Comments

Nytt år, ny jobb!

Illustrasjon: www.cartoonstock.com

«Når skal du oute det?», spurte mannen min her for litt siden. Med oute mente han fortelle. Og kanskje først og fremst i sosiale medier. For de som kjenner meg vet det jo allerede. Hva det er de vet? Jo, at undertegnede begynner i ny jobb på nyåret. Vel, nå outer jeg det. Mandag 2. januar begynner en ny epoke i denne damens liv. Etter straks ti år hos nåværende arbeidsgiver er det på tide å gå videre. Det er vemodig. Jobben har tross alt vært en viktig del av livet mitt disse årene. Jeg har opplevd mye. Lært enda mer. Det har vært en fantastisk reise, med stupbratt læringskurve. Men det er en tid for alt. Og noen ganger må man lukke én dør for å åpne en annen. Da jeg leverte min oppsigelse tidligere i høst, var det en kjent og kjær dør jeg valgte å lukke. Men foran meg ligger en ny.

Jeg grugleder meg til å begynne i nyjobben. Jeg ser frem til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver. Til å lære en ny organisasjon å kjenne. Jeg gleder meg til å treffe mine nye kollegaer. Til å finne min plass. Samtidig gruer jeg meg litt. Til å være hun nye. Hun som ikke vet hvordan ting fungerer. Som ikke kan systemene. Hun som ikke vet hvem som gjør hva. Og som spør om alt. 

Med sosiale mediers inntog innebærer jobbytte ytterligere bekymringer. Vi har vel alle lest de gode rådene. Om opptreden i sosiale medier. Tåler Facebook-oppdateringen din at en fremtidig arbeidsgiver leser den? Har du lirt av deg noe på Twitter som ikke tåler dagens lys? Flyter nettet over av bilder av deg med øynene i kryss og en øl eller tre mellom labbene?

Selv er jeg ikke så bekymret for ovennevnte problemstillinger. Facebook-profilen min er mer eller mindre lukket. Twitter-aktiviteten min er varierende i frekvens og harmløs når det kommer til innhold. Partybilder av denne damen tror jeg knapt nok eksisterer, i alle fall i elektronisk format. Men så blogger jeg da. Åpent. Og ikke anonymt. Og vet du, jeg må innrømme at jeg får sånn smått angst med tanke på de innlegg jeg har snekret sammen og ikke minst publisert det siste året. Alle vet at man googler nye kollegaer så snart sjefen har annonsert ansettelsen. Og googler du meg er bloggen bare ett klikk unna. Og hva finner du i bloggen? Jo, en salig blanding av politikk, fagstoff, hverdagstrivialiteter og babbel. Mye babbel. Jeg må da fremstå som sånn passe schizofren for en utenforstående? Hva hadde du tenkt om du ramlet inn på herværende blogg, vel vitende om at du snart skulle jobbe sammen med skribenten?

Har du reflektert noe over egen opptreden i sosiale medier? Hvilket inntrykk tror du en fremtidig kollega sitter igjen med hvis han klikker seg inn på Facebook-profilen, Twitter-feeden eller bloggen din?

Oppdatering (på bakgrunn av spørsmål): Ikke meningen å være hemmelighetsfull i forhold til hvor jeg har fått jobb. Vi snakker om en organisasjon jeg kjenner fra brukersida allerede, nemlig Universitetet i Tromsø. Skal jobbe med studentrekruttering ved avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt. Tror det blir knallspennende!

11 Comments

Bør vi innføre makstid i barnehagen?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I den ferske rapporten «Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010» fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fremkommer det at ett av fem barnehagebarn tilbringer mer enn 40 timer i uka i barnehagen, melder Vårt Land og en rekke andre norske medier i dag. Til sammenligning er ei arbeidsuke for voksne lovregulert til 40 timer i uka, men gjennom tariffavtaler nedjustert til 37,5 timer. Ja? Jeg ser at det er på sin plass med en debatt om eventuell makstid i barnehagen. Men ingen må da bli overrasket over at barna tilbringer mer tid i barnehagen enn foreldrene tilbringer på jobb?

Regnestykket er helt logisk. Tar vi utgangspunkt i en helt ordinær arbeidssituasjon for både mor og far tilbringer de tida mellom 8 og 16 i arbeidsgivers tjeneste (7,5 timer + 30 minutter matpause). Med mindre barnehagen og arbeidsplassen ligger vegg-i-vegg, må barnet nødvendigvis leveres i barnehagen en viss tid før arbeidsdagen starter. Her i gården leverer vi yngstejenta (eneste barnehageungen vår, de to eldste er skolejenter) i barnehagen på vei til jobb. Når hun er levert tar det oss ca. 15 minutter å komme oss til våre respektive arbeidsplasser. Ergo tilbringer 2-åringen 30 minutter mer i barnehagen hver dag enn det vi gjør på jobb. Hårreisende? Høyst normalt, vil jeg si.

SSB-rapporten viser videre at 4-åringene har de lengste dagene i barnehagen, tett etterfulgt av 3-åringene. Hele 85 prosent av barna har hel plass, som gir mulighet for mer enn 40 timer per uke. Forskning viser imidlertid at gjennomsnittlig reell oppholdstid i barnehagen for alle norske barnehagebarn er 35 timer i uka. Sier ikke det noe om at norske foreldre finner løsninger for at barna skal slippe å tilbringe 40 timer eller mer i barnehagen?

Spørsmålet om makstid i barnehagen er høyst relevant. Det samme er fokus på kvalitet i norske barnehager. Men hvis makstid skal være kortere enn voksnes 40-timersuke + transporttid, hvordan skal dette fungere i praksis? Er det foreldrenes ansvar alene å løse utfordringen? Må mor eller far jobbe deltid for å overholde makstiden? Eller har også arbeidslivet et visst ansvar?

Selv har jeg en arbeidsgiver som legger til rette for at småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid. Vi har fleksitid med kjernetid mellom 9 og 15. I tillegg har vi, som den eneste bedriften jeg vet om, en ordning som tillater medarbeidere med barn i barnehage og SFO å komme inntil en halvtime senere om morgenen og å gå inntil en halvtime tidligere på ettermiddagen, uten å måtte jobbe det inn igjen. Dette er gull verdt. Og jeg vil påstå at det er gull verdt både for oss småbarnsforeldre og for arbeidsgiver. I arbeidslivet handler det gjerne om å gi og ta. Arbeidsgivere som gir får mye igjen, ikke minst i form av dedikerte og lojale arbeidstakere. Bør flere bedrifter kartlegge muligheten for å tilby småbarnsforeldre større fleksibilitet? Og kan det gjøres grep fra politisk hold?

Syns du det burde innføres makstid i norske barnehager? Hvor lang bør denne i så fall være?

6 Comments