Browsing Category hverdag

Ny søndagsrutine: Google Kalender og ukeplanlegger

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Vår nye hverdag stiller større krav til planlegging enn det vi har vært vant til det siste året. Vi er nå fem personer som skal hver til vårt om morgenen. Jeg og gubbelure skal på jobb, 8-åringen skal på skolen, og 5- og 1-åringen skal i barnehagen. Det er mange kropper som skal kles på. Mange som skal ha med seg både håndvesker og mobiler og sekker og skifteklær før de stormer ut døra om morgenen. Hvem skal ha matpakke med? Og er det turdag kanskje?

Det sier seg selv at vi må ta grep. Vi må planlegge hver eneste uke. Hver eneste dag. Vi kan ikke ordne med alt i siste liten. Det har vi prøvd. Og for å si det sånn, det fungerer fryktelig dårlig.

Det er her kalenderne kommer inn. Vi har for lengst innsett at vi ikke kan stole på vår gode hukommelse. Den eksisterer nemlig rett og slett ikke. Vi må notere ned alt. Både stort og smått.

Siden vi lever i en digital verden, setter vi første og fremst vår lit til digitale verktøy. Derfor bruker vi Google Kalender. Jeg og mannen har en kalender hver, tilknyttet hver vår Google-profil. I tillegg har vi en familiekalender, hvor vi legger inn ungenes aktiviteter og ellers alt som er felles. Disse tre kalenderne er synkroniserte. I min kalender får jeg altså opp informasjon fra dem alle tre. Oppføringene er fargekodet, så jeg ser hvilken kalender hver enkelt oppføring kommer fra. Vi er ikke mer nyskapende enn at mine oppføringer er rosa, mens mannens er blå. Fellesoppføringene er grønne. Tradisjonelt, ja. Men det funker.

Hvordan bruker vi så Google Kalender i hverdagen? Vel. Hver gang vi kommer på en eller annen hendelse eller aktivitet vi er avhengige av å huske, legger vi det inn i kalenderen. Den har vi nemlig tilgang til mer eller mindre 24/7, enten via datamaskinene våre eller telefonene (takk og pris for duppedingser, sier bare jeg). Dette har vi gjennomført en stund nå, og det fungerer utmerket.

Men en digital kalender alene er ikke nok. Ikke nå lenger. Det hjelper jo ikke at aktivitetene ligger i Google-kalenderen, hvis jeg av en eller annen grunn ikke husker at jeg la dem der. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg sjekker kalenderen hver dag. Dessverre. Og det til tross for at jeg får den midt i fleisen hver gang jeg går på internett. Jeg har nemlig iGoogle som startside, og der ligger kalenderen godt synlig. Men siden jeg er en kvinne av tiden og forventer effektivitet (?!), er jeg målrettet når jeg går på nett. Jeg klikker meg strake veien til målet, og lar ikke blikket gli verken til høyre eller til venstre.

Derfor skal jeg nå teste ut en ny søndagsrutine. Planen er at familien skal sette av tid hver søndag før ungene legger seg, til å snakke om den kommende uken. Hva skjer? Har vi noe spesielt på plakaten? Oppføringene i Google-kalenderen legges nå over i en god, gammeldags ukeplanlegger for familien. Disse får man kjøpt i en hvilken som bokhandel. Der ligger hvert familiemedlem inne med sin egen rad.

Når viktige hendelser fra Google-kalenderen er notert på ukeplanleggeren, tar vi for oss ukeplanene til alle de tre jentene og skriver ned alt vi er nødt til å merke oss spesielt (turdager, dager de skal ha med seg tomme syltetøyglass, ukeblader til veggavis og lignende).

Til slutt er ambisjonen at vi skal planlegge middag for hele den kommende uken. For ukeplanleggeren har seks rader. Vi er fem i familien. Dermed har vi en rad vi kan bruke til middag. De to eldste jentene får lov til å velge middag hver sin dag. Tirsdag er 5-åringens dag. Torsdag er 8-åringens. De får ikke lov til å velge det samme to uker på rad. Ellers står de ganske fritt. Det går mye i pølser og potetmos, pannekaker, kjøttdeig og spaghetti, fiskeboller i hvitsaus, for å nevne noe. Så er det opp til meg og mannen å fylle på med fisk, kylling og svinewok.

Om planen min er gjennomførbar vites ikke. Jeg lover å avlegge rapport om noen uker. Men håpet mitt er at siden jeg har skrytt på meg denne nye søndagsrutinen i bloggen, så kommer jeg til å gjennomføre. Omså jeg må bestikke resten av familien for å bli med, så skal jeg få det til! Syns du jeg har litt vel stor tro på bloggens kraft? Tja. Si ikke det. Den som lever får se.

Hvordan planlegger du hverdagen? Tar du det litt i hyrten og styrten? Eller bruker du noen enkle hjelpemidler for å strukturere jobb, foreldremøter, trening, styremøter, trening og hva det måtte være? Kom gjerne med dine beste tips!

Her kan du lese mer om Google Kalender

14 Comments

Kan jeg by på en negerbolle?

Har du sett noe så lite delikat? Sjokoladeboller eller 
drapsvåpen? Umulig å si.

Ok da. Jeg vet at det er alt annet enn politisk korrekt å bruke begrepet «neger» i noen som helst sammenheng. Men jeg lover. Jeg mener ikke noe ondt med det. Det er bare at begrepet i tittelen på dette blogginnlegget er det som best beskriver baksten jeg hadde å by mine gjester denne fine ettermiddagen. I know. Ganske trist egentlig.

Men det hele begynte veldig bra. Vi ventet besøk av et vennepar og deres to herlige gutter på to og fire år. Som den fantastiske (?!) husmora jeg er, bestemte jeg meg for å bake. Man må jo imponere innimellom, ikke sant? Så jeg brettet opp ermene og satte i gang. Nå er jeg en litt ukomplisert (les: lat) husmor da, som gjerne velger de enkleste løsningene. Jeg ser for eksempel ingen grunn til å måle opp mel og kardemomme og sukker og salt når man får kjøpt sånne praktiske ferdigpakker i butikken. Hvor mye er 1/8 teskje kardemomme for eksempel? Skal man ta utgangspunkt i en toppet eller en strøken skje? Umulig å vite. Så jeg går for Møllerens-produktene.

Denne ettermiddagen klinte jeg til med hele to Møllerens-produkter. Boller og sjokoladeboller. Jeg bestemte meg for å slå til ikke bare med vanlige boller, men med skoleboller. Jeg hadde tross alt vaniljesaus i skuffen. Det som gikk meg hus forbi var at jeg ikke hadde melis. Det hadde ikke bensinstasjonen heller, kunne mannen fortelle da han kom tomhendt hjem derfra ti minutter før besøket kom. Heldigvis er jeg ikke rådvill. Jeg hadde en pose med noe glasurmiks i skuffen. Så det ble skoleboller med glasurmiks (som strengt tatt er ment til muffins og kaker, men who cares?) og kokkos.

Og så var det sjokoladebollene da. Grei skuring skulle man tro. Det var bare å ha melblandingen i bollen, tilsette 4,5 dl vann og en eller to pakker gjær. Siden pakken lovet ekstra luftige og fine boller hvis man valgte to pakker gjær gikk jeg for det. Hvordan det har seg at sjokoladebollene ble harde som murstein kan jeg derfor ikke skjønne?! Jeg overdriver ikke. Disse bollene kunne egnet seg som drapsvåpen. Noe gikk veldig veldig galt.

Ikke bare ble sjokoladebollene harde. De lignet ikke grisen! Note to self: når man baker sjokoladeboller, altså hveteboller med sjokoladebiter, må man ikke gasse kjøkkenmaskinen på full rulle. Da knuses nemlig sjokoladebitene i tusen bittebittesmå biter, og alt blir bare møl. Eller sagt på en annen måte: da blir det negerboller! Og de smaker alt annet enn godt. I stedet for ekstra luftige hveteboller med sjokoladebiter kunne jeg derfor servere steinharde negerboller som smakte gugg. Neste gang skal jeg i det minste huske å pensle bollene med egg før steking (det sto jo til og med på pakken!), for å kamuflere det verste.

Men besøket var høflig og trykket i seg de særdeles mislykkede sjokoladebollene. Og det til tross for at jeg selv beklaget meg over hvor fæle de ble. Men så kom 4-åringen med de befriende ord:

«Disse bollene var ikke noe gode», sa han. Og kastet et litt skuffet blikk min vei

Ah. Fine gudsønnen vår! Han tar ikke til takke med hva som helst. Og godt er det. Han kommer til å nå langt her i verden, den gutten!

Ja ja. Sånn går det når amatører skal kline til med bakverk. Men skolebollene ble i alle fall gode. Selv med en litt for tynn glasurmiks i stedet for melis.

9 Comments

En ny hverdag venter

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er over oss. Ute gulner skogen, mens gradestokken kryper stadig lengre nedover. De lyse sommernettene her nord blir mørkere og mørkere. Inne tenner vi stearinlys, og gleder oss over at gullrekka på NRK igjen skal underholde oss mang en fredagskveld fremover. Det er høst.  

Høsten er en fin tid. Nå skal det sies at sommeren aldri kom til oss her nord i år. Kalenderen viste både juni, juli og august, akkurat som tidligere år. Men sola glimret mer eller mindre med sitt fravær hele veien. Vi hadde noen fine dager. Men noen ordentlige godværsperioder fikk vi aldri. Når vi nå pakker bort sommertøyet til fordel for ullundertøy, luer og votter, er det med en erkjennelse av at både shortser og sommerkjoler fint kunne ha ligget godt nedpakket innerst i boden gjennom alle de tre såkalte sommermånedene.

Men høsten markerer uansett begynnelsen på noe nytt. Det gjør den alltid, ikke minst for de mange småbarnsfamiliene her til lands. Et nytt skoleår venter for skolebarna. Et nytt barnehageår for de minste. For vår lille familie blir det mye nytt denne høsten. For vi flyttet i slutten av juni. Eldstejenta har begynt på en ny skole. Og 5-åringen har byttet barnehage. Vi har riktignok bodd her før. For bare to år siden. Så det meste er kjent for både store og små. Men det kribler litt ekstra i magen likevel.

Akkurat i kveld kribler det ekstra mye. For i morgen blir også yngstejenta barnehagejente. Et helt år er gått siden den lille bylten kom til verden. Det er nesten ikke til å tro. En bekjent av meg, også hun trebarnsmor, forklarte en gang at yngstejenta hennes bare ble født, og vips så var hun skolejente. Det begynner å ane meg hva denne moren snakket om. Med tre småttinger i hus skjer det liksom noe hele tiden. Man får en følelse av at tiden aksellererer. Den rett og slett raser av sted. Litt skremmende, spør du meg.

Men jeg fortviler ikke. Minstejenta er sosial og stort sett i strålende humør. Jeg tror hun kommer til å tilpasse seg barnehagehverdagen på et blunk. Da blir det vel verre for mor selv. Det begynner å demre for meg at siden dette (etter all sannsynlighet) er vårt siste barn (tror det holder med tre, nå er det fullt i bilen), var dette også min siste foreldrepermisjon. Hva skal jeg gjøre nå da? Bare jobbe til jeg stuper? Ingen flere barsellunsjer? Ingen babytreff? Ingenting babyrelatert whatsoever??!

Hmmm, det er nesten så jeg ikke vil ta det helt inn over meg. Kanskje jeg heller skal gå og gjøre noe vettugt. Få tankene over på noe annet. Jeg har en stor kleshaug som venter på å bli strøket. Og så bør jeg vel strengt tatt stryke merkelapper på klærne til minstejenta. Hjelpes??! Minstejenta begynner i barnehagen i morgen?!? Det lar seg visst ikke fortrenge…

4 Comments

Sannhetens øyeblikk

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Hørt på morgenen i dag: «Mamma, det ser ut som du skal ha en til baby».

Stillhet.

Jeg står sammen med 5-åringen på badet. Pusser tennene hennes. Setter håret hennes opp i en hestehale.

«Så fint hår du har», sa jeg akkurat til henne. Jeg er raus med komplimentene, ser dere. Og hva gjør hun? Jo. Hun ser på mammaen sin. Lar blikket gli over magen. Og slipper bomben.

Ja ja. Det er fra sine egne man skal ha det.

13 Comments

Barnefri – egotrip eller investering?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Vi har vært på festival i helga, mannen og jeg. Sammen med gode venner. Vi har rocket vilt til de gamle heltene i A-ha,  oppdaget nye helter i amerikanske Band of Horses, smilt gjenkjennende til tonene fra Dr. Alban, og mer eller mindre sprengt trommehinnene til larmen fra Prodigy. Det har vært barnefri helg her i heimen.

Ifølge en artikkel i siste utgave av «Foreldre og barn», er det viktig å pleie parforholdet også etter at man har fått barn. Man bør unne seg litt barnefri innimellom. Å pleie forholdet er til barnets beste og faktisk ren barneoppdragelse, skriver redaktør Tjodunn Dyrnes i lederen. En selvfølge, spør du meg. Men ikke like enkelt for alle, har jeg skjønt. For mange sliter med dårlig samvittighet når de overlater arvingene til andre, enten det er snakk om en kjærlig bestemor, en omsorgsfull onkel eller tante, eller andre voksenpersoner i nærmeste omgangskrets. Så da lar de heller være.

Nå skal det sies at vi er priviligerte som har familie som stiller opp. Helt fra de var ganske små har snuppene vært både titt og ofte på overnatting hos besteforeldrene sine. Ikke fordi jeg og mannen nødvendigvis har noe spesielt på plakaten. Noen ganger drar de bare fordi de har lyst. Og fordi besteforeldrene inviterer. Luksus. For alle parter. Jeg og gubben nyter godt av litt egotid her hjemme. Ungene får masse oppmerksomhet hjemme hos besteforeldrene. Og besteforeldrene får utviklet egne relasjoner til barnebarna, uten at vi som foreldre skal blande oss hele tiden. En vinn-vinn-situasjon, etter min mening.

På de mange mammaforumene på nett diskuteres det heftig hvor gamle ungene bør være når de overnatter borte for første gang. Det finnes ingen fasit. Man må rett og slett selv kjenne på hva som er riktig for seg og sine barn. Jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse, for jeg klarer ikke å huske hvor gammel eldstejenta var da hun overnattet borte for første gang. Men med mellomstejenta husker jeg det godt. Da hun var bare seks måneder gammel gjestet nemlig U2 Norge. Etter å ha vurdert frem og tilbake bestemte jeg og min bedre halvdel oss for å dra på konsert på Valle Hovin i Oslo, noe som innebar én overnatting. Jeg ammet fortsatt snuppa, og reiste med én manuell og én elektrisk pumpe i bagasjen. Jeg hadde nemlig lært. For en måned tidligere overvar jeg Nelson Mandelas besøk i Tromsø med tidenes verste melkespreng. Aldri mer, tenkte jeg da. Men med utstyret i orden gikk det så meget bedre. Svigermor ga snuppa melk på flaske. Jeg fikk tømt lagrene. No trouble.

Men det som var no trouble for min del, er vanskelig for andre. For mange er det uhørt å være borte fra en så liten baby over natta. Enkelte går så langt som å kalle det egoistisk. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle at yngstejenta bare var fire måneder gammel da hun overnattet hos mamma for første gang. Men bare nesten. For jeg er trygg på de valgene vi har gjort. For oss er det både naturlig og trygt at ungene har flere voksenpersoner å støtte seg til. Samtidig tror jeg det er bra for de små å se at foreldrene unner seg litt kjærestetid. Ifølge «Foreldre og barn» viser nyere forskning at hvordan foreldrene har det sammen er en av de viktigste faktorene som påvirker hvordan barn har det, og hvordan det vil gå med dem. Når de ser at foreldrene kan være kjærester og ta vare på hverandre, lærer de mye om hvordan de som voksne kan være mot sine kjærester. Hear hear, sier bare jeg. Barnefri er en investering i familien, både på kort og lang sikt.

Hva syns du? Er barnefri en ren egotrip for selvsentrerte foreldre? Eller kan det være snakk om en vinn-vinn-situasjon, slik jeg mener?

4 Comments

Forandring i planene

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det å få barn omtales ofte som å få en ny sjef i huset. Vi har tre. Tre små sjefer. Ikke for at de søte små får viljen sin i alt. Det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om behov. Barnas behov. Deres behov går foran de voksnes. Alltid. 

Med utgangspunkt i denne behovsprioriteringa må småbarnsforeldre rett som det er gjøre helomvending når det gjelder planene for dagen, for helga, ferien eller hva det måtte være. Si at den lille hoster litt. Ikke så farlig, skulle man tro. Men plutselig har det hostende barnet blitt blank på øynene, rød i kinnene og ikke minst varm i skrotten. Da er det fare på ferde. Neida. Feber i seg selv er ikke spesielt skadelig for helsa. I Aftenposten lørdag omtaler lege og farmasøyt Per Lagerløv, som er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, feberen som en venn. Problemet, ifølge Lagerløv, er at samfunnet er så oppjaget at vi ikke har tid til sykdom.

Også her i huset fører Lagerløvs «venn» gjerne til heftig tankevirksomhet. Hvem skal være hjemme? Telefoner må tas, møter ombookes og avtaler ofres. Neida, jeg klager ikke. Selvsagt tar man seg tid til å være hjemme med det syke barnet. Misforstå meg rett. Jeg er ikke blant dem som stapper en paracet i baken på sjuklingen og kaster henne av i barnehagen mer eller mindre i fart. Jeg blir hjemme. Serverer saft og kjeks, ser på Barbie-film og kommer med kalde kluter. Det er bare snodig hvor store kontraster det noen ganger er mellom det man kanskje trodde man skulle bruke dagen på, og hvordan dagen faktisk blir. I stedet for å løse verdensproblemer (?) på jobb, befinner man seg plutselig på sofaen hjemme med en varm liten skrott ved sin side. Verden står litt stille. Og godt er det. At den kan stå litt stille noen ganger. At vi kan leve i vår egen lille boble, den varme skrotten og jeg.

Men for all del, det er ikke bare sykdom som forandrer planene våre med jevne mellomrom. Neida. Ta denne helga for eksempel. Vi har hatt fotballhelg her i heimen. Eldstejenta har spilt turnering. Og vi har stilt i heiagjengen. Men turneringa fikk en litt heftigere start enn vi så for oss. For arrangøren fant det for godt å endre kampoppsettet fredag kveld kl. 23. What the?? I stedet for å spille alle kampene lørdag, ble det plutselig to kamper lørdag og to søndag. Alle planer for søndagen måtte skrotes. Og første kamp lørdag startet kl. 11.40 i stedet for 13.00. Hadde vi vært godt organiserte, hadde dette naturligvis ikke bydd på de helt store utfordringene. Men en plutselig beskjed om oppmøte én time og tjue minutter tidligere enn planlagt fører til litt armer og bein her i gården, det må innrømmes. Mat skal inntas, klær skal på, tenner pusser, hvor er leggbeskytterne, lillesøster skriker, har noen sett pengeboka? Et evig kaos. Og hver gang lover vi oss selv at vi skal bli flinkere til å gjøre alt klart kvelden i forveien. Yeah. Right.

For å oppsummere: Som småbarnsforeldre må man rett som det er endre planene sine på kort varsel. Da er det viktig at man er (1) tålmodig og (2) fleksibel. Fra naturens side er vel jeg under middels godt utrustet med førstnevnte. Så dette er utfordrende, det innrømmer jeg. Er jeg fleksibel? Tja. Ikke mindre fleksibel enn andre, tør jeg påstå. Men én ting vet jeg at jeg er. Takknemlig. Takknemlig for de flotte jentene mine. For all gleden de gir meg. Jeg kunne gått i døden for disse tre. Da er det plutselig ikke så farlig om jeg må droppe en forelesning eller tre, hoppe over et viktig møte, stresse litt en lørdag morgen. For det betyr så lite i den store sammenhengen.

Hvordan er det med deg? Er forandring i planene uproblematisk? Eller går du av skaftet et lite øyeblikk før du (forhåpentligvis) får hentet deg inn igjen?

2 Comments