Browsing Category hverdag

Dagligvarebransjen med digital drømmetjeneste?

Drømmen er å slippe å handle med liste
i papirsform og unge på slep!
Foto: iStockphoto.com

Som noen av dere kanskje har skjønt er jeg over gjennomsnittlig opptatt av innhold og prosesser i den digitale sfære. Og ikke bare i jobbsammenheng. Som forbruker syns jeg det er helt konge når gode nettløsninger eller apper kan bidra til å effektivisere hverdagen min. Allerede for to år siden skrev jeg om familiens avhengighetsforhold til Google Kalender. På telefonen er mobilbanken fra SpareBank 1 en sikker vinner. Og nå, nå jakter jeg på den perfekte handleliste-appen.

Tidligere brukte vi en app som heter Shopper, uten at vi ble helt komfortable med den. Har såvidt prøvd Rimi Pluss, men innser at jeg er for utålmodig til å gidde å lete etter riktig merke og størrelse av alle varer før jeg dytter dem inn på lista mi. Jeg trenger bare å skrive «brød, melk, ost» og så videre, uten å måtte bla meg gjennom alle varianter i sortimentet. Ja, og så må appen ha en sosial funksjon. Jeg må altså kunne dele handleliste med mannen. Vet mange sverger til Astrid, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet helt i gang der. IQ-sperre eller noe… 
Men så slår det meg, hvorfor nøye seg med app for å lage handleliste? Hvorfor ikke ta prosessen et skritt lengre? For jeg skulle mer enn gjerne ha bladd meg gjennom sortimentet, hvis jeg samtidig kunne bestille varene fiks ferdigpakket i poser til et gitt tidspunkt! Hadde ikke det vært noe? Å kunne dytte varer inn i en elektronisk handlekurv, legge inn klokkeslett for ønsket henting, for så å svinge innom butikkens drive-thru på vei hjem fra jobb? Der er det bare å få posene (selvsagt sortert etter tørr-, kjøle og frysevarer) kjapt utlevert, for betalinga er jo utført på forhånd! Man kan sikkert tenke seg levering på døra også. Men siden jeg ikke er spesielt kravstor (?!) holder det med henteservice sånn i første omgang. 
Så, da er utfordringen sendt ut til alle dagligvaregiganter. Hvem tar ballen? 
10 Comments

Tips til hva kan jeg blogge om?

Har du tips til hva jeg kan blogge om?
Ilustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Ai ai ai, hektiske dager. På jobb. Og hjemme. Fin-fin balansegang det der. På jobb for eksempel kan det ikke være for rolig. Da blir det kjedelig. Helst skal det være action. Men det må ikke være for ille action heller. Sånn at man føler at man bare kaver. Heldigvis er det «moro-og-utfordrende»-hektisk for min del nå. Innimellom føler jeg riktignok at jeg ikke helt har hodet over vannet. Men det hører med. Så skjerper man seg litt ekstra!

Hjemme begynner de verste dønningene etter høstens foreldremøter å gi seg. Vi har riktignok to foreldresamtaler nå på torsdag. Men tenk, vi har fått dem på rappen. Så slipper vi å stikke til skolen midt i arbeidstida to dager i alle fall. Først samtale for 2. klassingen. Deretter rett i samtale med 5. klassingen. Perfekt! Ikke vet jeg om det er tilfeldig eller om skolen faktisk har tilrettelagt det på denne måten. Uansett er jeg evig takknemlig! Skal ikke mer til for å føle at logistikken er litt på vår side.

Men men, greia er at bloggingen har blitt nedprioritert i det siste. Fordi jeg har hodet fullt av andre ting. Har jo noen innlegg liggende i kladd. Eller ikke innlegg da. Mer titler. Og kanskje noen stikkord. Eller en lenke eller to. Men disse kladdene krever litt om de skal skrives ut til fullgode innlegg. Mangler liksom noe jeg kan kjøre ut sånn i full fart. Ja, bortsett fra dette innlegget da, som plutselig bare kom mer eller mindre ramlende ut (og det merker du sikkert).

Hva vil jeg så med dette innlegget? Jo, jeg tenkte å høre om noen har tips til tema jeg kan skrive om når hverdagen roer seg og jeg er klar til å blogge igjen? Det kan være faglige tema, tema med en politisk undertone (og da snakker vi den type politikk som bryr meg, altså barne- og familiepolitikk), tema fra hverdagen som trebarnsmor. Hva som helst. Alle innspill tas imot med den største takknemlighet!

Avslutningsvis, hvis noen føler for å få et lite innblikk i hverdagen som mor til en 3-åring anbefaler jeg å lese dagens innlegg hos Pia. Akkurat sånn er det! Og nå foreslår vel alle at jeg kan skrive om bæsj…??!

10 Comments

Travel høst. Og 3-årsdag!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er her. Like greit egentlig. Jeg koser meg med mørkere kvelder. Særlig siden de lyse sommerkveldene i år var så sinnsykt kalde. Eller våte. Eller begge deler. Nei, da er det bedre at høsten kommer. Om høsten er det meningen at det skal være småkaldt ute. Bare at vi kaller det ikke kaldt. Friskt sier vi. Så altfor friskt trenger det ikke å bli riktig ennå da. Ikke før vinteren setter inn. Og den kan godt la vente på seg litt til, spør du meg. Vinteren er ikke min favorittårstid.

Hvordan har så høsten fortonet seg så langt i vårt ringe hjem? Vel, for det første: vi har fått en 3-åring i hus! Hurra! 25. september var det tre år siden yngstesnuppa kom til verden. Jeg skal ikke påstå at hun kom som en rakett. Det gjorde hun så definitivt ikke. I motsetning til søstrene sine (som mer eller mindre skled ut på en eneste lang helvetesrie) tok denne tøtta seg god tid. En 18 timer lang fødsel utsatte hun sin stakkars mor for, før hun omsider lot seg overtale til å stikke hodet (og etter hvert resten av kroppen) ut og si hei.

Rart å tenke på egentlig, at hun er tre år allerede. Jeg har et bilde i hodet mitt, fra høsten 2009. Av mannen jeg elsker med yngstejenta si på brystet. De ligger på sofaen hjemme. Mannen stryker den lille bylten over ryggen. Snuser inn lukta av henne. Så hvisker han forsiktig: «Så koselig det er med baby i huset igjen». Jeg husker det som om det var i går! Og plutselig løper den lille babyen rundt her som en tornado??! Smokk har hun sluttet med. Bleiene er byttet ut med fine jentetruser. Og hun har begynt på storavdeling i barnehagen. Hva skjedde??

Selve bursdagen fløy forbi. Snuppa fikk selvsagt kake og pakke på senga. Og så markerte de dagen i barnehagen. Men noe selskap holdt vi ikke. Nei, i kjent stil ble ettermiddagen tilbragt på fotballbanen. 7-åringen spilte kamp. 3-åringen stilte i heiagjengen! For sånn går liksom dagene. Med aktiviteter for store og små. Og ikke minst møter. Nå som det er høst er det møter overalt. På skolen. I barnehagen. På fotballen og sikkert snart på svømmetreninga. Det går i ett på møtefronten. Her om dagen hadde vi megakræsj! Eldstejenta hadde fotballkamp. Og siden mannen er trener for laget var han programforpliktet til å stille. Samtidig var det foreldremøte i 5. klasse. Og på fotballaget til 7-åringen. Det sier seg selv: noe måtte ryke. Vi skaffet barnevakt til 3-åringen, og klarte dermed å være representert på to av tre ting. Foreldremøtet på 7-åringens fotballag måtte vike. Kjipt. Men inntil det er akseptert å sende stand-in på foreldremøte (er dette en forretningsidé forresten??) må det bare bli sånn.

Denne uka fortsetter i samme stil. Foreldremøte i barnehagen i morgen. For 2. klasse på onsdag. Men så, så kommer helga! Og denne helga har vi bare trivelige planer! Fredag skal vi voksne faktisk ut på livet sammen med et vennepar av oss. Vi skal ut og spise tapas, før vi går videre til neste stopp på plakaten: konsert med Sivert Høyem. Gleder meg maks! Lørdag har vi enn så lenge ingenting spikret. Det eneste jeg vet er at jeg lørdag kveld skal sitte med rompa plantet godt ned i sofaen i en stue som er både ren og ryddig (ja, vår stue, vi har heldigvis noen dager på oss). I den ene hånda skal jeg balansere et glass rødvin. I den andre? Fifty Shades Darker, bok nr. 2 i trilogoen alle snakker om for tida. Løvly!

Har du det travelt nå som høsten er her?

PS. Hvis du syns markeringa av yngstesnuppas 3-årsdag hørtes kjip ut, vi tok det igjen med renter nå på søndag. Pluss at vi skal ha en forsinket markering eller to senere denne uka.

11 Comments

Beslutningsvegring. Om små og store valg her i livet.

Du som kjenner meg tror sikkert at tittelen på dette innlegget viser til meg. For ja, jeg kan periodevis slite med beslutningsvegring så det holder. I alle fall hvis det er snakk om store og ikke minst omveltende beslutninger. Den gang vi vurderte flytting først fra Tromsø til hjemstedet vårt, og så tilbake igjen, holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn, så vanskelig syns jeg det var.

Men dette innlegget handler ikke om meg. Det handler om 2-åringen. Hun har beslutningsvegring, hun! Og ikke bare når det kommer til de store ting her i livet. Å nei. Selv den minst avgjørelse byr på store utfordringer. For tenk om hun velger feil??!

For å vise hva jeg snakker om, her er et utdrag fra en samtale ved matbordet tidligere i ettermiddag:

Jeg: Har du lyst på melk, lille venn?
2-åringen: Nei, vann.
Jeg: Vann?
2-åringen: Nei, jeg vil ha melk.
Jeg: Ok, melk skal bli.
2-åring: Nei, ikke melk.
Jeg: Vann da?
2-åringen: Eeeeeeh, neeei? Melk? 

Og sånn holdt vi på.

Glad og fornøyd 2-åring. Fuglene må vite hva det var hun endte opp med 

i koppen sin til slutt. En fin blanding kanskje? 

Lider du av beslutningsvegring? Eller er du av typen som tar dine valg uten å blunke?

16 Comments

Påsken er over, slutt på fråtsinga!

Årets påske har egentlig inneholdt litt av hvert. Det hele startet med barnefri helga før påske. Da slo jeg og mannen ut håret (en metafor, ikke alle i husstanden har all verdens med hår å slå ut) i forbindelse med tidenes første Døgnvill Vinter! Deretter ventet to høyst ordinære arbeidsdager på oss voksne, mens ungene fortsatt nøt det gode liv hos besteforeldre i Midt-Troms. Mens de søte små slikket sol (ja, for været var strålende her nord i dagene før påske) tilbragte altså jeg og mannen dagene på kontoret. Kjipt, særlig siden værgudene slo seg helt vrang da vi endelig tok påskeferie! Men men, været får man ikke gjort noe med. Liten vits i å sutre.

Tirsdag etter jobb satte vi kursen mot hjemlige trakter. Vi campet hos svigermor i noen dager, men var innom øvrig familie og venner også. Sånn er det når man er hjemme på besøk. Det blir en liten turné! Noen timer i Polarbadet (innendørs badeanlegg) fikk vi også med oss. Og en skitur i marka, da været endelig snudde 1. påskedag.

I år som tidligere år har vi (i likhet med de fleste andre, mistenker jeg) inntatt enorme mengder smågodt, sjokolade, potetgull og brus i løpet av noen korte påskedager. Og mat. Masse mat. I kategorien usunn. Er nesten som om vi har hatt fredagskos hver dag siden tirsdag! Et par bursdager har vi hatt oppi det hele. Jeg tror det ble kakespising 5 av 6 dager hos svigers! Jadda. Så nå er det full skjerpings på kostholds- og treningsfronten. Herregud, jeg skal jo vase rundt i bikini i (det kjente landet) Syden om bare to måneder! Greit nok at jeg ikke akkurat legger opp til en sommerflørt med en tyrker eller tre (det skulle tatt seg ut!). Men jeg trenger da ikke å skremme bort folk heller!

Noen bilder avslutningsvis:

Våre to yngste speider utover marka.
I strålende sol 1. påskedag. 
En sliten 2-åring må ha seg en lur, også på tur. Her sover
snuppa i pulken 2. påskedag. Da var vi på tur sammen 

med venner her hjemme i Tromsø. Dro hjemmefra kl. 11, 
tilbake først 16.30. Herlig dag!
Pølser må man ha!

Du da, hatt en fin påske? Levd på smågodt, kaker og potetgull, som meg?

8 Comments

Bloggvenner, kruseduller og påskehilsen

Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med ulike mennesker. Flotte mennesker! Som deler av sine tanker og erfaringer på sin egen blogg. Og som kommenterer raust når jeg rabler i vei på min blogg. Vi har gjerne ulike mål med bloggingen vår. Mens noen blogger for å ha en stemme i samfunnsdebatten, har andre fokus på hverdagsliv, interiør og mat. Noen av oss har en fot i begge leire. Vi forklarer fenomenet med at vi er sammensatte som personer og da også som bloggere. At vi er lett schizofrene er nemlig ingen egnet forklaring.

Blant mine medbloggere finner du mange kreative sjeler. En av dem har jeg lyst til å skryte av i dette innlegget. Og det er Silje, med bloggen «Siljes små og store tanker». Silje tegner de lekreste kruseduller. Og når jeg beskriver det som kruseduller er det fordi det er det Silje selv kaller tegningene sine. Gjennom krusedullene sine gjengir hun hverdagssituasjoner de fleste av oss kan nikke gjenkjennende til. Et par eksempler:

Eksempel nr. 1: Flytting
Jeg og gubben har tatt både unger, katt og øvrig interiør under armen og flyttet så mange ganger de siste årene at vi ene og alene har holdt minst én eiendomsmegler i drift, til tross for et svingende boligmarked. For ikke å snakke om hvor mye av egenkapitalen vår vi raust har skjenket han Stat gjennom dokumentavgiften vi avkreves med jevne mellomrom. Med andre ord, vi vet alt om å preppe en bolig til visning. Derfor lo jeg godt da Silje la ut dette innlegget om kontrasten mellom visningsboligen og det jeg liker å kalle de bakenforliggende rom (bod, garasje etc.).

Eksempel nr. 2: Trening
Det smerter meg å si at jeg kjenner meg (godt) igjen i denne situasjonen. Å bli forbiløpt av spreke drittdamer når man moter seg opp og legger ut på joggetur. Trøsten er at jeg vet at flere av leserne mine også kjenner seg igjen i situasjonen. Min bedre halvdel for eksempel, som til og med havnet i lokalavisa med tweeten: «Du skjønner at joggeformen ikke er helt på topp når ei ungjente med småsko og dunjakke på vei til bussen springer forbi deg». Nuvel. Silje har i alle fall illustrert situasjonen som i løpet av et nanosekund kan tappe en hobbymosjonist for alt mot i dette blogginnlegget. Enjoy!

Personlig gave
Da jeg tidligere i vinter skulle ha tak i en personlig gave til en barndomsvenninnes utdrikningslag var det Silje jeg tok kontakt med. Det slo meg nemlig plutselig at hun kunne illustrere minnet fra den gang jeg møtte min venninne. Oppgaven til utdrikningslaget kjenner sikkert mange av dere. Man skal gi den vordende brud en gave. Ingen avsenderinfo skal stå på. Og så er det brudens oppgave å gjette hvem det er fra. Jeg valgte altså en tegning. Silje sa ja med en gang, og til og med på kort varsel! Jeg fortalte litt fra minnet mitt, hvordan vi så ut, hvordan boligen var, at jeg hadde en grå katt og så videre. Og så tegnet Silje denne flotte tegninga:

Ble det ikke bra? I hvit ramme med passepartout ble det knallfint, syns jeg!
På bildet er det meg ute, min venninne inne. Hun hadde nettopp flyttet 

inn i nabohuset, og mamma hadde sagt at jeg burde stikke bort og hilse på. 
Vi sto lenge og så på hverandre gjennom vinduet, før mora hennes oppfattet 
situasjonen og inviterte meg inn. Og vips, var vi bestevenner! 
Dette er nå snart 30 år siden!! 

Nok en gang, takk for at du var så sporty å stille opp, Silje. Du skal ikke se bort fra at jeg kommer med ny bestilling etterhvert.

Da ønsker jeg dere en riktig god påske, folkens! Endelig har også jeg tatt ferie. Litt surt at været har vært strålende frem til nå, mens det meldes vind og snø de nærmeste dagene. Men men, været rår man ikke over. Sånn er det bare.

12 Comments

Logistikkutfordringer? Bring it on!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: enhver flerbarnsforelder prekvalifiserer til en grad i logistikkk. To barn gir minst bachelor. Tre gir master. Og har du fire eller flere bør du snarest få doktograden godkjent. For jammen krever det sitt å få både store og små transportert til og fra barnehage, skole, jobb, og ikke minst x antall aktiviteter i løpet av en uke. Særlig når alt plutselig skal skje på en og samme dag.

Onsdag er en hektisk dag her i huset. Fryktelig hektisk. 7-åringen har svømmetrening fra 16.45 til 17.30. Og det sier seg selv. Skal vi rekke å være ferdigdusjet og anstendig antrukket i badedrakt (i tilfelle du lurte, far kjører badebukse, ingen badedrakt der i gården, selv om det unektelig hadde vært et komisk syn) og badehette (!!) til 16.45, krever det litt planlegging. For det første må vi kjøre to biler. Den av oss voksne som skal være på plass ved bassengkanten til 16.45 må så storme fra jobben helst før den ordinære arbeidsdagen er over (takk og lov for fleksitid). 7-åringen hentes på SFO. Badetøyet er da allerede på plass i bilen. Det samme er dagens middag: en matboks inneholdende to skiver med brunost. På vei til svømmehallen sluker 7-åringen dette kulinariske måltid i en faderlig fart. Hun kan jo ikke komme sulten til ettermiddagens treningsøkt, må vite!

De siste to onsdagene har jeg vært med 7-åringen på svømming. Jeg er sånn passelig happy med ordningen. Jeg kan nemlig på ingen måte skryte av å trives som fisken i vannet. Tvert imot. Jeg husker godt første gang jeg prøvde meg på 25-metersmerket. Jeg stoppet da jeg hadde tilbakelagt ca. 24 meter. Hvorfor jeg påtar meg å dra på svømming med mellomstejenta flere ganger på rad likevel? Jo, for da klarer vi å fikse logistikken dithen at jeg får med meg steptimen på treningssenteret 19.30, til tross for at 9-åringens svømmetime er ferdig akkurat litt for sent til at logistikken flyter sømløst.

Så, når 7-åringens svømmetime er over styrter vi to badenymfene inn i garderoben, dusjer av oss klorvannet, hopper i klærne, og kjører hjemover som noen olja lyn. Vel hjemme står 9-åringen og pappaen klar. Nå er det deres tur til å innta svømmehallen. Eller det vil si, 9-åringen svømmer. Pappaen er tilskuer. 9-åringen er nemlig som fisken i vannet, og trenger ikke bistand overhodet! For å si det sånn, hun har det ikke etter meg.

I mellomtiden gjør jeg en knalljobb på hjemmebane. 2-åringen fôres for kvelden, tørr bleie settes på, og hun iføres pysj. Over pysjen får hun ullklær, boblejakke og lue. Hun må nemlig være med meg på en aldri så liten bil- og barnoverlevering. For at jeg skal rekke steptimen må jeg starte hjemmefra 19.00. Funker ikke å vente til 9-åringen og pappaen er hjemme litt før 19.30. Så jeg slenger de to yngste i bilen (eventuelt går 7-åringen på besøk til ei venninne, hun kan styre sin begeistring for å være med på nevnte overlevering). Jeg møter pappaen på parkeringsplassen til svømmehallen, stikker i vei med lillebilen (i den grad den kan fortsatt kan kalles en bil, i så fall tror jeg vi må si skitbil), mens pappaen og en eller to av de yngste henger ut i den andre bilen (ja, en ordentlig bil) mens de venter på at 9-åringen skal komme seg ut av garderoben.

Som dere skjønner, hver onsdag setter jeg mer eller mindre himmel og jord i bevegelse for å komme meg på step. Flink, hva?? Men det er verdt det. Den steptimen er nemlig knallartig! Da får det heller være at hele familien involveres i logistikken. Men min bedre halvdel klager ikke. Han syns opplagt det er en knakende god (og særdeles nødvendig?) idé at kona får opp forbrenninga. Og siden han vet at nevnte kones motivasjon er avhengig av å få gå på morsomme timer, velger han klokelig å spille på lag! 

Hvordan er det hos dere? Strevsomt å få alle frem og tilbake til alt av aktiviteter i løpet av en uke?

24 Comments

Nytt år, nye muligheter!

Ikke noe å utsette på utsikten vår nyttårsaften. Dette bildet tok
min gode venninne (hun fra IKEA-turen, vet du) ut gjennom
vinduet i 3. etasje.

Godt nytt år, folkens! Litt sent å komme med nyttårsinnlegg 3. januar, tenker du kanskje? For alle vet jo at enhver blogger med respekt for seg selv har nyttårstalen på lufta allerede 1. januar sånn omtrent kl. 00.01. Men men, bedre sent enn aldri, får vi tro.

Selv feiret vi inngangen til et nytt år sammen med et nært vennepar og deres søte små. Vi har feiret nyttårsaften sammen i en årrekke. Kjempekoselig! I år var vi hos dem. De har en liten gutt på fire måneder, og det var så definitivt enklest om han kunne sove i sin egen seng. 2-åringen vår sov på gjesterommet deres, i sovepose. Det gikk fin-fint, sånn bortsett fra at hun deiset i gulvet ca. 23.30. Hun sover i vanlig seng her hjemme, uten at hun noen gang har ramlet ut av den. Men i sovepose ble det opplagt litt mer åling og vrikking. Nuvel, det gikk heldigvis veldig bra. Noen små tårer, så var det over. Men sove etterpå ville hun jo ikke, så hun var med på festen frem til vi gikk hjem i 1-tida. Raketter syns hun ikke noe om. Det oppdaget vi da vi gikk i fakkeltog i boligfeltet på ettermiddagen. Under oppskytinga etter toget tok hun til tårene da det smalt som verst. «Æ vil gå inn», kom det fra henne. Så ved midnatt holdt jeg meg inne sammen med henne mens de andre gikk ut og feiret det nye året med en rakett eller to. Helt grei fordeling i grunnen.

Jeg har en litt snodig start på året, må jeg innrømme. Mer enn noen gang føler jeg at utsagnet «nytt år, nye muligheter» stemmer for mitt vedkommende. Som jeg har skrevet tidligere venter nemlig nye utfordringer på meg ved inngangen til 2012. I dag hadde jeg dag 2 hos ny arbeidsgiver, som da er Universitetet i Tromsø (hvor jeg skal jobbe med studentrekruttering blant annet i sosiale medier). Litt rart å ikke dra i vei til tidligere arbeidsgiver om morgenen. I dag tidlig måtte jeg nesten vrenge bilen over i riktig fil i en rundkjøring da jeg plutselig oppdaget at jeg var på vei i retning sentrum i stedet for universitetsområdet. Vel vel, satser på at jeg ikke kjører feil så altfor mange ganger.

Jeg har blitt godt tatt imot hos ny arbeidsgiver. Mine nye kollegaer er kjempehyggelige! Jeg merker at det er en overgang å skulle jobbe på eget kontor. Selv er jeg vant til åpent landskap. Det har selvsagt både fordeler og ulemper, men jeg syns at fordelene klart overvinner ulempene! Jeg liker dynamikken et åpent landskap gir, både faglig og ikke minst sosialt. Men men, det er vel bare vane. Satser på å bli fortrolig med kontorhverdagen etter hvert.

Du da, har du kastet ut jula (det gjorde vi i ettermiddag) og kommet deg i gang med hverdagen igjen? 2012 virker greit nok så langt eller?

3 Comments

Lenge leve råttkjerringa!

Yikes, det har vært en hektisk dag! Mannen er bortreist i forbindelse med en begravelse, så jeg og jentene har vært alene hjemme. Og hva skjer når man er alene hjemme med de små? Jo, da skal plutselig alt skje samtidig. Først var det tenning av julegrana i barnehagen kl. 15.15. Deretter juleavslutning i klassen til eldstejenta. Undertegnede var i komiteen, og hadde oppmøte kl. 17. Da middagen var slukt (jeg serverte den kulinariske retten pølser med brød), var det bare å ta hele flokken under armen og komme seg avgårde.

Men flokken min var ikke det eneste jeg hadde med. Også bakverk var med på lasset. Og det er her råttkjerringa kommer inn. Har du hørt om råttkjerringkake? Det var en venninne av meg som gjorde meg kjent med begrepet. Vi snakket om disse bakeblandingene fra Toro og Møllerens. Og mens jeg la ut i det vide og det brede om hvor lettvint det er med sånne kaker og hvor gode de er, kunne hun fortelle at sånne kaker går under tilnavnet råttkjerringkaker. Hva??! Ikke nådegave-til-late-og-praktisk-orienterte-kvinner? «Nei, råttkjerringkaker», gjentok min venninne, med et smil om munnen og latter i blikket.

Vel, det er sikkert noe i det. At man er en råttkjerring som baker juksekaker i stedet for ordentlige kaker som som et minimum krever knusing av egg og sikting av mel. Men fy så glad jeg er for at de finnes. Jeg har stort sett alltid sånn muffinsblanding fra Toro i skuffen. Perfekt når man plutselig får gjester. Nå vil enhver husmor med respekt for seg selv protestere høylydt og påpeke at det jo er sååå lett å smelle sammen sin egen muffinsrøre heeelt fra bunnen av. Vel, det skiter jeg i! Kom ikke her og påstå at det er enklere å røre sammen x antall ingredienser enn det er å slenge noe pulver, litt olje og vann sammen og vips, så er røra klar?! Hvorfor skal jeg blande tørrvarene når Toro allerede har gjort det for meg liksom?

Anyway, det var altså Toro-muffins jeg tenkte å kline til med som mitt bidrag på bakefronten til dagens juleavslutning på skolen. Som sagt, så gjort. I 22-tiden i går satte jeg muffinsvidundrene i ovnen. Da klokka signaliserte at baksten straks var klar til å tas ut, viste det seg at baksten nok trengte et minutt eller to til. Men hva skjer? Jo, denne damen tuslet bort til datamaskinen for å sjekke e-posten i full fart mens hun ventet. Og så måtte hun bare innom Facebook. Og en blogg eller to. Og voila, sånn ble baksten:

Brent helt hinsides.

Her føler jeg at Toro har noe å jobbe med. Det er for dårlig at råttkjerringer som meg skal være avhengig av å stille inn klokka på ovnen selv for å bedømme når baksten er ferdig. Muffinsen burde gi lyd fra seg når de er gylne og fine og klar til å bli tatt ut av ovnen. Aller helst skulle de ha hoppet pent ut av ovnen selv, men det er kanskje å be om for mye?

Nuvel, jeg hadde heldigvis enda en Toro-pose i skuffen. Dermed slapp jeg å komme tomhendt til dagens juleavslutning. Avslutninga ble forresten en suksess. Klassen fremførte et teaterstykke i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Eldstejenta spilte piano. Og mor selv var så stolt at tårene rant over.

Hva syns du om bakeblandingene til Toro og Møllerens? Tull og tøys for late kjerringer? Eller gull verdt på ethvert moderne kjøkken? Kjør debatt!   

PS. Selv om jeg er råttkjerring og knapt nok kan kalle det baking når jeg disker opp med muffins, kaker eller brød, vet jeg at andre er ivrige med mel, egg og andre ingrdienser. Særlig cupcakes er i vinden. Derfor har jeg intet mindre enn en cupcake-bok som premie i min første giveaway.
Bli med i giveawayen her

13 Comments

Bad hair day

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Medbloggere driver og skriver om frisørbesøkene sine for tida. Pia for eksempel har både farget håret og ikke minst klippet pannelugg. Mottakelsen på hjemmebane var vel heller blandet, men det hører med når man har gått til anskaffelse av både mann og barn. Moden, mørk & mystisk har latt seg overtale av sin frisør til å spare de mørke lokkene sine. Dessuten har hun blitt hekta på slettetang, en tidstyv uten sidestykke skal vi tro damen. Så da tenkte jeg at jeg får vel fortelle litt fra mitt siste frisørbesøk. Til tross for at det var snakk om knappe tre minutter i stolen, for å stusse litt på panneluggen, ble resultatet nemlig helt katastrofalt.

Jeg er vanedyr når det kommer til sveisen. I x antall år har jeg hatt en standard bob med pannelugg ned til øyenbrynene. Håret mitt er tykt og uregjerlig. Og det vokser altfor, altfor fort. Derfor må jeg klippe luggen mellom hvert frisørbesøk, for å unngå at skiten blokkere alt utsyn eller innsyn eller hva man nå skal definere det som. Dette har aldri vært noe problem. Omtrent hver eneste frisør i byen kan fikse en luggstuss på null komme niks. Man trenger ikke å booke en gang. Man bare ramler innom og så lar det seg som regel ordne.

Denne ulykksalige dagen stakk jeg innom Nikita i lunsjpausen. Joda, jenta som sto bak disken kunne stusse luggen, hun. Hun sa riktignok at hun var lærling, men hallo, selv en lærling klarer vel å klippe en lugg noen milimeter uten å fucke ting opp fullstendig? Så feil kan man ta.

Jeg ante uråd da hun var ferdig. Var det ikke skjeivt da? Men neida, hun hadde bare pointet luggen, sa hun. Det skulle være sånn. Eh, point-hva-for-noe? Jeg skjønner at hun refererer til denne hakkegreia de gjør med saksa, for liksom å tynne litt ut og unngå den rett avklipte looken. Men likevel? Nuvel. Jeg betalte og tuslet tilbake på jobb. Tenkte at alt kanskje ble bedre bare jeg fikk vasket gjennom håret og fikset luggen til selv. Men altså, vel tilbake på jobb fikk jeg snart erfare at skjeivt er skjeivt. Uansett.

Vi sitter to og to på avdelinga hos oss. Rett overfor meg sitter verdens søteste, herligste kollega. Så snill som dagen er lang. Hun ville aldri med viten og vilje ha sagt noe for å såre meg. Så da hun gløttet opp og så min nyfriserte lugg spurte hun forsiktig: «Har du klippet luggen din?». Jeg nikket. Jeg så at hun tenkte. Og så smalt det: «Men altså, har du klippet den selv??». Hah. Det var all den bekreftelsen jeg trengte. Jeg fløy tilbake til frisøren. Lærlingen skulle først prøve å fikse fadesen selv. No luck. Til slutt kom en av frisørene bort og prøvde å redde stumpene. Det gikk vel sånn passe. Luggen er altfor kort. For lærlingejenta glemte noe elementært, nemlig at når man drar luggen godt ned for å klippe, da spretter den jo opp igjen når man slipper! Så i stedet for å få stusset luggen til like over øyenbrynene, stopper den nå en god centimeter eller så over. Og den er fortsatt hakkete. Siden håret er tykt ser det jo ikke vettugt ut. Så nå har jeg som regel luggen til siden. Gjerne med en klipe. Greit nok, i påvente av neste frisørbesøk, som strengt tatt ikke kan komme fort nok! For vel hjemme igjen samme ettermiddagen fikk jeg jo fortalt mannen om fadesen hos frisøren/lærlingen (eller fortalt og fortalt, han så det vel selv). Og hva gjør han? Kommer med oppmuntrende ord? Nja, han sa vel strengt tatt at luggen ikke så så ille ut. Men så trampet han langt over den berømmelige streken. I det jeg bøyer meg ned for å plukke opp noen leker på gulvet kom det nemlig: «Men altså, skal du ikke få fikset den etterveksten snart da?». Ærlig spiker!

Trenger jeg å si at jeg har bestilt frisørtime til uka? Hos en ordentlig frisør? Her skal det klippes. Beint! Farges skal det også. Og når etterveksten begynner å bli synlig skal det farges igjen. Og igjen! Med en uttalelse som den som falt her hjemme den skjebnesvrange ettermiddagen (jeg skal ikke en gang si hva min livsledsager sammenlignet ettervekst-looken min med, men det har noe med en nasjonalitet litt østover å gjøre og ikke minst verdens eldste yrke) er frisørbudsjettet nemlig økt til det trippelte fra nå av! Og ja, vi har felles budsjettkonto. Så det så!

Har du noen kjipe frisørminner å dele? Eller noen trøstende ord til en skjeivklipt stakkar?

18 Comments