Browsing Category hverdag

Vindusplassen, takk!

vindusplassen-1200

Når man har forpliktet seg til å blogge hver dag i 30 dager, blir man plutselig veldig kreativ (eventuelt lite kritisk…) i valg av tema for hvert enkelt blogginnlegg. En annen konsekvens er at man plutselig må hive seg over tastaturet straks man har et lite pusterom i løpet av dagen. Dette innlegget for eksempel skriver jeg om bord i en SAS-maskin et sted mellom Bodø og Tromsø. Fra vindusplass. Sete 18A.

Jeg har skjønt at alle har ulike preferanser når det kommer til valg av sete i fly. Noen foretrekker midtgangen, for å få plass til beina. Jeg ser den, særlig hvis man er litt lang i beina. Utfordringen med midtgangen er at jeg føler meg så i veien for alle andre. Skal passasjerene innerst eller i midten på do, ja da må de forbi meg hvis jeg sitter ytterst på seteraden. Jeg liker å sove når jeg flyr. Mannen har skjønt at det slett ikke er noe selskap i meg når vi er ute og reiser. Han ordner seg derfor alltid en film han kan se på iPaden straks jeg slukner – som er sånn omtrent i det øyeblikk flyet ruller ut fra gaten. Og sover jeg i setet i midtgangen, da må de hersens folkene innerst vekke meg for å komme forbi. Nei, midtgangen er ikke min greie.

Setet i midten da? Nei, fytti grisen. Midten er den verste. Da sitter man liksom stuck mellom to personer, gjerne to man ikke kjenner. Ikke noe stas å sovne sånn. Så er det to stykker som kan sitte der og le av deg når hodet ramler ned på brystet, og siklet begynner å renne. Midten er siste utvei. Da har jeg vært treg med å sjekke inn, altså.

Vindusplassen er min favoritt. Her kan jeg sitte i fred. Som regel sovner jeg fortere enn fy. Da kan jeg bare krølle meg litt inn mot vinduet, og være komfortabel med min egen lille space i blikkmaskinen som frakter meg fra A til B. Er jeg som ved et under våken, kan jeg lese en bok eller høre på lydbok, uten å måtte flyttet skrotten når andre passasjerer har behov for å late vannet. Må jeg derimot et ærend inn på flytoalettet selv, ja da koster det meg ikke en kalori å plage personene ved siden av meg. Det er vel ikke min feil at de har satt seg akkurat der? Må man, så må man.

Planen min for denne flyturen var å sove. Jeg sov altfor lite og altfor dårlig i natt. Jeg liker ikke å sove alene på hotell. Ikke hjalp det at jeg har dårlige Facebook-venner heller, som etter mitt hjertesukk om hvordan jeg tenker på skumle filmer når jeg bor alene på hotell, fant ut at de skulle minne meg på alle skumle filmer og TV-serier jeg noen gang har sett! Deres dårlige oppførsel kan du se med egne øyne i kommentarfeltet på Facebook. Anyways, jeg sov dårlig i natt, men fant likevel ut at for å unngå å bli liggende våken i kveld, var det en bedre idé å takke ja til kaffen SAS tilbyr og kaste seg over bloggingen. Resultatet er dette innlegget. Koke suppe på spiker, det kan jeg!

Hvilket sete foretrekker du på fly?

 

 

0 Comments

Den store snøballkrigen

Snøballkrig

Når var du sist med på en real snøballkrig? Jeg var det i dag. Og det har satt sin spor på flere enn ett familiemedlem. Vi snakker fremtredende blåmerker både her og der. Men fy, så gøy det var!

Påskeaften ble mye bedre enn forventet rent værmessig. Vi pakket derfor i bilen og satte kursen mot hjemstedet mitt, hvor vi møtte vi mamma, en stykk lillebror hjemme på påskeferie, og et søskenbarn av meg med mann og tenåringsbarn. Vi tok frem ski, rattkjelker og rumpeakebrett, og la i vei! Ut på tur, aldri sur! Det hjalp nok på humøret (særlig på tenåringene) at turen var sånn cirka 200 meter. Men tur er tur, spør du meg! Vi tuslet opp i Kollen, som da er en liten høyde bak huset til mamma. Der hadde vi en prima borg til å sitte i, bål, og akebakke. Undertegnede prøvde seg i akebakken med rumpeakebrett. Men mye tyder på at det har blitt i overkant med pølser og snop i påsken, for ræva var så tung at det ikke var snakk om å komme seg nedover bakken. Bare å gi opp.

Da alle hadde fått sin andel av både pølser, kjeks og sjokolade, ble det av en eller annen merkelig grunn dratt i gang snøballkrig. Jeg har ikke helt oversikt over hvordan det startet, men la oss bare si at det utartet seg raskt. Før vi visste ordet av det fløy det snøballer i alle himmelretninger! Både små og store var med. Og for å bruke et sitat fra «Karate kid», som vi så tidligere i kveld, det var «no mercy». Siden det er mildvær var det kram snø, og dermed lett å lage snøballer. Harde snøballer. Og det lå kraft bak kastene. Jeg fikk meg noen susere både i låret, i baken og et par i hodet. Enkelte familiemedlemmer kan se langt etter både jule- og bursdagsgaver fremover, for å si det sånn!

Etter en stund ble det varslet våpenhvile, slik at vi fikk hentet oss inn igjen. Men den varte ikke lenge. Alle var nemlig gira på en runde to! Den gikk like hardt for seg. Brillene fløy av nesen på ho gamla sjøl (nei, ikke meg, min mor), tenåringsjenter gikk ned for telling da snøballene fra gapskrattende fedre traff dem i låret, og uskyldige (?) mødre måtte holde ut vill basing fra ufine døtre. Så gøy var det med snøballkrig at det definitivt bør inn som ny påsketradisjon! Kanskje reiser familien til Vardø til neste år for å være med på Yukigassen? En ting er sikkert: Har du ikke vært med på en skikkelig snøballkrig på en stund, ja da anbefaler jeg det på det varmeste!

Fortsatt god påske!

0 Comments

Påskeferie i en bag

shutterstock_homesweethome-1200x628

For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.

Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.

Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?

Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Med lydbok på øret går bussturen som en lek

lydbokHer i huset er det påskeferie – for alle unntatt meg. Hardt gründerliv, kundeoppdragene må prioriteres. Men det har sine fordeler å ha huset for seg selv om morgenen. Det er liksom så effektivt. Ingen som motarbeider exitfasen. Likevel var jeg på nippet til å komme for sent til bussen i dag tidlig. Ja, jeg tok bussen. Er jo ikke noe problem å busse når jeg ikke skal levere unger verken her eller der på min ferd mot byen.

Anyway, jeg stormet ut døra ett minutt før bussen skulle gå. Vi bor nært busstoppet, så det var ikke et håpløst prosjekt. Som regel er bussen litt forsinket uansett. Men ikke i dag. Jeg var et godt stykke unna da jeg så bussen rulle inn på busstoppet. I en sånn situasjon har man to valg:

  1. Rusle uberørt videre, og satse på neste buss.
  2. Legge på sprang, og vifte febrilsk med armene for å påkalle bussjåførens oppmerksomhet.

Jeg gikk for alternativ 2. Risikoen med alternativ 2 er at bussen likevel kjører fra deg, og det eneste du oppnår er å fremstå som en komplett idiot for alle som befinner seg i umiddelbar nærhet. Men i dag var jeg heldig, bussjåføren ventet. Jeg stotret frem et «tusen takk», betalte for meg, og dumpet glad og lykkelig ned i et sete. For en bra start på dagen! Og enda bedre ble den da jeg fikk koblet på iPoden med lydboka jeg hører på for tida. «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg hørte ferdig «Ildvitnet» nettopp, og bare måtte skaffe meg neste bok fortere enn fy. Jeg digger Kepler!

Med lydbok på øret går bussturen som en lek. Podcast har samme effekten. Jeg sverger til underholdning på iPoden eller iPhonen også når kjedelig husarbeid står på plakaten. Er det spennende nok kan jeg godt rydde både boden og det som er. Du burde prøve!

Jeg kjøper lydbøkene mine på ebok.no eller låner dem på biblioteket, litt avhengig av hvor kjapt jeg er opptatt av å få tak i dem. Podcastene finner jeg som regel direkte i podcast-appen på iPhonen. Av podcaster er amerikanske Serial og VGs Uløst blant favorittene. Tusvik og Tønne er morsom underholdning. Og på fagsida er MediaPuls og Sosialt sett to av poddene jeg hører på jevnlig. Når det kommer til podcaster er jeg fortsatt som nybegynner å regne. Men jeg gleder meg til å høre mer på både underholdende og lærerike podcaster fremover.

Hører du på lydbøker eller podcaster?

 

0 Comments

Jakten på lykken

today-happy

Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for lykke? Jeg var ikke klar over det, før jeg karret meg ut av senga i dag tidlig, og leste det i Facebook-feeden min. Men det fikk meg til å tenke. Er jeg lykkelig?

Svaret er et stort og rungende JA – selv om jeg stadig vekk legger kjepper i hjulene for min egen lykke. Jeg er en av disse som er flink til å fokusere på det jeg ikke har, i stedet for å være takknemlig for det jeg har. Jeg er dessuten helt rå på å være etterpåklok, en egenskap som aldri har ført noe godt med seg. Jeg angrer på ting jeg har gjort, og ting jeg ikke har gjort. Og burde vi ikke hatt et større hus? En bedre bil? For ikke å snakke om egen hytte? Himmel, så deilig det hadde vært å kunne dra på hytta nå som påsken står for tur. Ei hytte som var bare vår. Hvor vi kunne senke skuldrene og bolse rundt, vi fem. Med mindre lottokupongen vår går inn snart, blir det nok ikke hyttekjøp med det første. Men en dag, da! For hytte må vi ha. Eller?

Og sånn holder jeg på. Men jeg vet jo hvor nøkkelen til lykken ligger. Det handler om å leve i nuet. Om å tilbringe tid med dem du er glad i. Om å finne balansen mellom jobb og hjem. Og om de små stundene, som den jeg delte med ei nabodame tidligere denne uka. Vi har barn på samme alder, og har møttes flere ganger i det siste, på foreldremøter og tilstelninger i skole- og fotballregi. Og så har vi snakket om å sette av tid til et ettermiddagsbesøk. Men du vet hvordan det er, ofte blir det bare med praten. Helt til her om dagen da hun sendte en sms etter middag med teksten: «Er du hjemme, og har du te?» Jeg var hjemme, og te har vi alltid! Vi skravlet i vei om smått og stort i et par timer. Ikke hadde jeg shinet huset før hun kom. Og ikke rakk jeg å hoppe ut av joggebuksa og inn i et mer representabelt antrekk. La det noen demper på ettermiddagen? Tvert imot!

Huffameg, nå tror du det har klikket for meg. Men i en hektisk hverdag blir det altfor få ettermiddager som denne. Det tenker jeg kan være klokt å gjøre noe med. Men nå, på selveste FNs internasjonale dag for lykke, skal jeg søke lykken utendørs. Sammen med to andre familier i nabolaget skal vi ut på tur. På skitur. Eller vi snakker om å ta på oss skiene og grynne over marka. Destinasjonen, en stor bakke for aking og skilek, ligger kanskje 100 meter inn i løypa (jeg er helt elendig på å anslå distanse). Der skal vi tenne bål, spise svartgrillede pølser, momse sjokolade, drikke kakao, og løse et verdensproblem eller to mens ungene leker. Og vi er alle enig om at det blir en fin tur! Så det, så!

PS. FNs internasjonale dag for lykke markerer at lykke og velvære er et universelt mål for alle mennesker på jorda, og at dette må tas hensyn til i medlemslandenes nasjonale planer. Deres lykkeindeks viser hvor mange gjennomsnittlige lykkelige leveår innbyggerne i verdens land kan forvente å oppnå, delt på hvor store ressurser landene forbruker.
Les mer om FNs internasjonale dag for lykke her

 

0 Comments

Hjernetrøbbel

Jeg kom altså over en så morsom video i Facebook-feeden min i dag. Om hvordan menns og kvinners hjerner er skrudd sammen. Alle som har hatt en diskusjon med et vesen av det motsatte kjønn, kjenner seg garantert igjen i denne. 

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!(Copyright to : Mark Gungor)

Posted by Dekho Bhopal on 8. mars 2016

 
Her i huset er det ikke fritt for at disse biologiske ulikhetene lager en del utfordringer. Mannebeinet har definitivt en sånn hjerne hvor alt har sin egen boks, og hvor ingen av boksene er i berøring med hverandre. Himmel, så enkelt det må være å ha det sånn! I min hjerne henger alt sammen med alt! Det er derfor ingen diskusjoner handler om bare ett tema, til mannens store frustrasjon. Han mener jeg har en egen evne til å få den minste lille ting til å handle om – ja du vet, ALT! Men jeg kan jo ikke noe for det. Vi kvinner bare er sånn. Det er hjernen vår, den motarbeider enkle løsninger!

Kjenner du deg igjen?

2 Comments

Jeg klarte det!

helg-1200

Akkurat nå spilles Dora-sangen for fulle mugger i hodet mitt. Du vet, sangen fra barne-TV-serien Dora the Explorer. Nei? Ja ja, du har ikke gått glipp av noe. Uansett, Dora har en temasang hvor frasen «Vi klarte det!» gjentas igjen og igjen. Akkurat som jeg gjør nå i hodet mitt. Hva jeg klarte? Å komme meg gjennom fem uker alene hjemme med ungene – uten å miste (all) vett og forstand!

Søndag er det fem uker siden mannen dro i vei i jobbsammenheng. I dag returnerte han. Og takk og pris for det, sier jeg bare. Det har snødd kattunger de siste dagene! Nå tror du sikkert at jeg skal legge ut om snøen som har lavet ned. Det skal jeg også, bare ikke akkurat nå. Jeg går svanger med et eget blogginnlegg om snømåkingens forbannelse. Jeg må bare få det litt på avstand først. Jeg er fortsatt lettere traumatisert.

Andre utfordringer har jeg heldigvis lagt bak meg nå. Håndtaket på blandebatteriet på kjøkkenet for eksempel, som knakk rett av knapt ei uke ut i aleneperioden! Og selvsagt på en fredag. Lørdag satte jeg kursen mot en rørforretning i byen. Du snakker om å være på fremmed territorium! Uansett, den hyggelig fyren bak disken forklarte at jeg slett ikke trengte å investere i nytt batteri. Det holdt med en reservedel. Hurra! Reservedelen hadde de selvsagt ikke på lager. F**n! Først onsdag uka etter fikk jeg ny innsats (som jeg har lært at det heter) i hus. På YouTube fant jeg en genial how to-video fra leverandør FM Mattson. Jeg ilte til verket med stor iver, overbevist om at jeg skulle klare å bytte skiten selv. Men ikke pokker at jeg klarte å skru av mutteren som holdt den gamle innsatsen på plass. Det var bare å en ting å gjøre: sende ut nødmelding til en snill lillebror med fagbrev som rørlegger. Etter seks dager uten vann på kjøkkenet var verden på min side igjen. Helt til neste morgen.

Lykken over en funksjonell kjøkkenkran var kortvarig. Dagen etter hadde yngstejenta utedag på skolen, og på ukeplanen sto det klart og tydelig at de kunne ha akebrett med seg. Siden jeg er en pliktoppfyllende mor som alltid forholder seg til beskjedene på ukeplanen (??!), gikk jeg ut i garasjen for å hente et akebrett til snuppa. Eller jeg gikk ut. Inn i garasjen kom jeg meg ikke. Hvorfor? Den hersens porten gikk jo ikke opp! Jeg prøvde begge portåpnerne, men nothing! Jeg byttet batterier i dem, fortsatt nothing! La oss bare si at det ikke akkurat var god stemning i bilen da vi kjørte i vei – uten akebrett. Jeg fikk røsket med meg et rompeakebrett på trappa til ei venninne litt lenger opp i gata, så 1. klassing kom heldigvis ikke tomhendt til skolen. Om garasjeporten er fikset nå? Eh, ja. Det var bare sikringa…

Nei, nå venter fredagskos med mine fine! Chicken tikka masala står på menyen. Mannen kokkelerer, mens jeg sitter her med beina på bordet og vin i glasset. God helg, fine folk!

0 Comments

Dugnadsånden lenge leve!

shutterstock_tulipaner-1200x628

I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.

Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!

Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!

Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.

Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Min egen lykkes smed?

Every day you are faced with many challenges.
It’s your life. It’s your choice. Choose wisely! 

Bilde og sitat fra bloggen Positive & Inspirational Quotes

Tidlig i høst hørte jeg en klok mann si kloke ting på en konferanse her i byen. Det kloke han sa var så enkelt at jeg nesten blir provosert av å tenke på det. Mannen påsto nemlig at man kan bestemme seg for å ha det bra. Hørt sånt? Bestemme seg? Og jeg som er så flink til deppe over uvesentligheter. Til å irritere meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. Og så sier fyren at jeg bare kan bestemme meg for å endre fokus?

Mannen heter Erik Bertrand Larssen og er mentaltrener. For en fin tittel da! Og det mener jeg. For hvis noen kan være mentaltrenere, må det finnes andre som kan få hjelp til å trene opp sin mentale kapasitet. Sånne som meg. Som innimellom trenger et realt spark bak når surleppa henger langt ned på knærne. Og som strengt tatt bør ta en titt i speilet i jakten på en syndebukk når hverdagen ikke helt virker. For det skal jeg ha. Jeg er en jævel på ansvarsfraskrivelse! Om noe går skeis klarer jeg i løpet av et nanosekund å skylde på omstendigheter utenfor min kontroll.

Og siden vi snakker om trening, la oss snakke også om den fysiske treninga. Den som skal vedlikeholde skrotten, snarere enn det som sitter mellom ørene. Alle vet at trening er bra. Selv når du er sliten er det smart å sette av tid til å trene. For trening gir overskudd. Og er det en ting man trenger når man er sliten, ja så er det jo nettopp overskudd. Likevel er det så lett å dytte på den treninga. Og hva skylder vi på? Jo, at vi ikke har tid. Jeg har mer enn én gang uttalt meg som følger i samtale med treningsvenninner: “Jeg har ikke fått trent hele uka”. Fått? Trening er ikke noe jeg får, det er noe jeg gjør! Har jeg ikke trent hele uka? Vel, så får jeg si det da. “Jeg har ikke trent hele uka”. Gjennom ordvalget skyver vi ansvaret fra oss. Her har mentaltreneren helt rett når han sier at det handler om å bestemme seg. Har du bestemt deg for at trening er viktig også i en hektisk hverdag, ja så får du det til. Det handler om valg. Egne prioriteringer.

I dag snakker vi ofte om tidsklemma. Et konstruert problem vil mange si. For døgnet har 24 timer, nå som for noen generasjoner siden. Visst har vi flere valg å ta stilling til i dag. Flere forventninger å leve opp til. Jeg prøver ikke å bagatellisere utfordringen med å kombinere jobb og familie. Jeg står midt i det selv, og vet godt at hverdagen innimellom fortoner seg som et verdensmesterskap i logistikk. Men vi har alle noen valg. Velger jeg å jobbe mye, ja så velger jeg automatisk bort noe annet. Velger jeg å slenge meg ned på sofaen etter middag, så er det noe annet som må vike. En løpetur kanskje. Lek med ungene. Egotid med ei god bok. Eller noe annet. Poenget er at alle disse små valgene vi tar, de betyr noe. Det er disse som skaper hverdagen. Vi lager nemlig hverdagen vår helt selv. Skikkelig irriterende at det ikke alltid er noen å skylde på når hverdagen suger, selv om jeg faktisk er ganske god på akkurat det. Ganske god.

Er du flink til å ta gode valg i hverdagen?

PS. Anbefaler for øvrig boka «Bli best med mental trening» av Erik Bertrand Larssen. En god vekker for min del i alle fall. Og jeg har mye å gå på. Mye! Og hvis noen lurte, jeg er ikke sponset av verken forfatteren eller av Haugen Bok (som jeg tilfeldigvis lenker til) for å komme med denne anbefalingen. 

2 Comments

Det vanskelige valget: hvor skal vi bo?

Dagens innlegg hos Mammadamenaurasau - home is where the heart is traff meg midt i magen. Sliter du også med å ta et valg? spør hun. Og forteller om hvordan hun og mannen etter å ha vurdert frem og tilbake over flere år, endelig har bestemt seg for å selge boligen på Nesodden for å flytte nærmere familien i Sandefjord.

Denne beslutningsprosessen har også vi vært gjennom. Flere ganger. Først da vi etter tre år som studenter i Oslo bestemte oss for å forlate hovedstaden til fordel for Tromsø i forkant av eldstejentas ankomst. Men det var egentlig ikke noe vanskelig valg. Vi er nordfra begge to. Å stifte familie i sør var aldri noe alternativ. Verre var det da vi for fire år siden bestemte oss for å si farvel til Tromsø, for å flytte nærmere familien i Midt-Troms. Vi visste at det ville bli en overgang. På mange måter. Vi visste også at det sikkert kom til å føles greit det første året, og var derfor enig om at vi skulle konkludere først etter det andre året. Det jeg likevel ikke helt hadde sett for meg var at vi skulle konkludere med å flytte tilbake til Tromsø igjen. Men det gjorde vi altså.

 Var det et vanskelig valg? Gjett! Mammadamen beskriver det godt: Noen valg er så vanskelige at de nesten kan rive deg i to! Sånn var dette valget. Hvorfor? Jo, fordi det er fordeler og ulemper med alt. Bolig var en grunn til å bli boende på hjemstedet vårt. Man får ganske mange flere kvadratmeter bolig per tusenlapp der enn i boligversting Tromsø. Jobb derimot talte for å vende tilbake. Ikke at jobb er alt her i verden, men både jeg og mannen er opptatt av å ha jobber vi trives i og som gir oss de faglige utfordringene vi ønsker oss. Fritids- og kulturtilbud talte også for å returnere. Ikke at vi er så urbane av oss. Vi renner ikke ned utestedene i Tromsø, for å si det sånn. Men vi liker å kunne gå ut og spise en kveld, uten å sitte alene på restauranten. Nærhet til familien da? Vel, da vi satte opp separate lister med gode grunner for og imot å flytte tilbake var dette med nærhet til familien det eneste argumentet vi ikke helt klarte å plassere.

Det som talte mest for å flytte hjem (ja, hjem!) til Tromsø igjen var nærmiljøet. Vi slo oss nemlig ned i akkurat samme boligfeltet som vi flyttet fra to år tidligere. Jeg er selv oppvokst i ei bittelita bygd. Vi snakker vel 150 innbyggere eller så. Og det sier jeg bare, aldri at jeg kunne ha etablert meg på et så lite sted! All verdens respekt for dem som gjør det og syns det er greit. Men det er ikke noe for meg. Jeg vil at barna mine skal kunne gå til vennene sine, uten at det må plottes inn i kalenderen x antall dager i forveien på grunn av lange avstander og planlegging av skyss. Jeg vil at de skal ha nærhet til fritidsaktivitetene sine. Ikke at tettstedet vi bosatte oss på for fire år siden er et bittelite sted. På ingen måte. Men her i Tromsø bor vi i et boligfelt som først og fremst huser mennesker i samme livssituasjon som oss: småbarnsfamilier. Det er et yrende liv i feltet her. Mødre og fedre er ute med ungene sine om ettermiddagen og i helgene. Det er sosialt, for både store og små. De to skolejentene har hver ca. 25 klassekamerater bare i dette boligfeltet. De resterende 25 bor maks 2 kilometer unna. Det liker vi! Og det liker jentene!

Angrer jeg så aldri på det valget vi tok? Vel, det hender jeg spør meg selv (og mannen) om vi ofret for mye. Om nærhet til ungenes besteforeldre burde ha gruset all annen argumentasjon. Men jeg vet jo at det er feil. Vi må bygge vårt eget liv. Her hvor vi trives. Så får det heller være at små besøk i hverdagen erstattes av helgebesøk i ny og ne. Man kan ikke få alt her i livet. Man må ta noen valg. Så er utfordringen å slå seg til ro med det valget man har tatt. Ikke like enkelt alltid. Særlig for sånne som meg, som synes programmert til å tenke «hva hvis» hver gang livet butter litt imot.

Hvilke vurderinger har du gjort i valg av bosted? Og er du fornøyd med det valget du har tatt?

Illustrasjon: Brandi Girl

15 Comments