Browsing Category hverdag

Da katta mistet halen – nesten!

shutterstock-481706764-kattahale-1200x630

Du vil ikke tro for et drama vi har hatt i heimen den siste uka, etter at katta kom hjem med knekt hale! Katta unngikk amputasjon. Det gjorde ikke bankkontoen min. 

Søndag kveld for litt over en uke siden kom katta bokstavelig talt veltende inn døra, slappere enn jeg noen gang har sett henne. Hun kreket seg opp trappa, og la seg på sofaen som et slakt. Hun var mottakelig for kos, men var blottet for energi. Mat fristet ikke. Ei heller vann. Jeg fryktet det verste. Et gammelt kattskinn på 10 år, kunne det være nyrene? Katteinfluensa? Jeg gjorde det ethvert normalt menneske gjør i en sånn situasjon: jeg googlet! Og det jeg fant var ikke oppløftende. Katter blir ikke syke. Eller de viser det i alle fall ikke. Når de først viser det, er det dårlig stelt. Shit.

Dagen etter dro jeg til dyrlegen med henne. Hun gjettet på nyresvikt, siden det er ganske vanlig hos eldre katter. Men det måtte tas prøver, og de måtte tas på dyresykehuset. Jeg visste ikke en gang at det fantes et dyresykehus her i byen. Men vi ble altså henvist dit, det var bare å møte opp. Vel framme ventet vi i halvannen time før vi kom inn. Selv hadde jeg ikke spist lunsj, og holdt på å sulte ihjel der jeg satt og blomstret. Jeg var sååå nærme å kjøpe meg en boks kattemat og hive innpå. Så desperat kan man bli!

Da det endelig ble vår tur, ble jeg raskt presentert for et samtykkeskjema som sa hvor langt jeg var villig til å strekke meg rent økonomisk for å berge bonusfamiliemedlemmet vårt. Det var ganske langt, viste det seg. Det var snakk om blodprøver og urinprøver og what not. Vi avtalte at jeg skulle dra på jobb et par timer, og heller komme tilbake når arbeidsdagen var slutt. Men det gikk ikke ikke mer enn et kvarter før jeg hadde dyresykehuset på tråden. Dyrlegen hadde sett nærmere på katta, og raskt forkastet teorien om nyresvikt. Hun, katta altså, hadde blodutredelser i huden bakpå lårene – eller bakbeina da. Og hun ga uttrykk for at hun hadde ondt. Dyrlegen ville ta røntgenbilder. Det ville koste litt mer…

Røntgenbilder ble det. Og svar fikk vi. Katta hadde knekt halen! Sannsynligvis har hun blitt påkjørt, en klassisk «katt-løper-over-veien-og-blir-sneiet-i-bakparten»-episode. Du snakker om skitflaks! Jeg kunne dra tilbake til dyresykehuset noen timer senere, og dra derfra igjen med katta i live – men med nesten 5000 kroner mindre på konto enn da jeg kom dit. På vei hjem måtte vi innom apoteket og kjøpe smertestillende og – hold deg fast – en medisin med det formål å få avføringen til å passere lettere gjennom kattetarmene. Nye 300 kroner ut! Men for all del, hva gjør man ikke for disse pelskledde familiemedlemmene som man er så glad i.

Katta var shabby de første dagene. Ville bare ligge under sofaen og lide i stillhet. Nåde den som prøvde å ta på henne! Gradvis har hun kommet fram fra mørket, og blitt sosial igjen. Nå er hun atter sitt gamle jeg, og alle hjerter gleder seg. Snart henger hun nok og slenger i armene på 8-åringen som hun pleier. Hun er allerede på plass i senga til 12-åringen igjen om natta. Det går seg til. Kontobeholdninga derimot skrumper fortsatt. Noen dager etter påkjørselen måtte vi tilbake til dyrlegen på kontroll. Voila, nye 650 kroner ut av konto. For å si det sånn, det kattedyret bør leve noen år til, så mye som jeg har investert i hennes ve og vel!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/successo imagess

0 Comments

Hva brenner du for?

Bilde av brennende jente

Er det et tegn i tida at vi alle brenner så innmari for alt og ingenting, både på jobb og på hjemmebane? Holder det ikke lenger å like jobben sin, eller å sette pris på en fritidsaktivitet?

Ja, jeg kaster stein i glasshus. Jeg brenner for godt innhold på nett i jobbsammenheng, og for de mulighetene nettet gir. Som gründer jobber jeg med det jeg brenner for. Jammen er jeg heldig. Og det er jeg, for all del. Men et kurs tidligere denne uka fikk meg til å tenke. Bidrar denne retorikken til å legge lista for høyt? Til å skape en tomhetsfølelse når det brennende engasjementet uteblir?

Kurset jeg snakker om var med coach Kristin Martinsen, og handlet blant annet om selvledelse og det å definere misjon og verdier i ens eget liv. Spennende som rakkern! I løpet av kurskvelden snakket vi om det å finne mening i hverdagen. Og det var da det slo meg. Trenger vi egentlig å brenne for noe for å finne mening?

Selv føler jeg meg privilegert som har min egen bedrift, og to fantastiske partnere. Ikke at jobben er en dans på roser hele tida, på ingen måte. Det går opp og ned, som med så mye annet her i livet. Jeg har engasjementet mitt, som har blitt mer politisk i karakter etter valget av Donald Trump som USAs president. Men det er verken jobb eller politikk som først og fremst gir livet mening.

Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det jo familien min. Disse fantastiske (og innimellom litt irriterende) menneskene som bor under samme tak som meg. Visst er det hektiske dager med full jobb og tre aktive unger i hus. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å sitte i en fotball- eller turnhall etter jobb. Men det gir mening for meg. Det samme gjør denne bloggen. Når jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og et blankt blogginnlegg, da er livet i vater. Når jeg kan slenge meg nedpå med ei god bok eller et blad. Strikke og se en god serie på Netflix. Da kjenner jeg på godfølelsen.

Dessverre prioriterer jeg disse små tingene i altfor liten grad. KK dumper ned i postkassa mi hver torsdag, men blir liggende med plasten på. Bloggen oppdateres en gang i skuddåret. Jeg husker knapt sist jeg hadde strikketøyet framme. Kaffekoppen nytes ikke, den slukes for maksimal og rask effekt. Her må det skjerpings til. Balanse blir et nøkkelord for meg i det nye året. Balanse heller enn det å brenne så innmari for det ene og det andre.

Du da, hva brenner du for?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Mikhail Bakunovich

 

 

2 Comments

Omgangssjuka fra helv***!

shutterstock_omgangssjuka-1200x628

Jøye meg, jeg trengte den bloggutfordringa for å skrive, gitt. Etter at den var ferdig har jeg ikke skrevet et eneste innlegg. Og det har snart gått en måned. Tragisk. Ja ja, jeg får benytta anledninga nå da, siden jeg uansett ligger på sofaen som et slakt.

Natt til i går var helv**** løst i denne skrotten. Innvollene slo krøll på seg, og alt var bare galt. Jeg våknet kl. 3.15, og kjente umiddelbart hva som var i gjære. Omgangssjuka! Det var bare å karre seg ned på do – og der ble jeg ei stund. Mellom runde 1 og 2 lå jeg i fosterstilling på badegulvet. Ingen vits i å gå tilbake til senga. Etter runde 2 klarte jeg å karre meg opp trappa, og velte legemet over ende på sofaen. Der lå jeg i nesten et døgn, bare avbrutt av hyppige dobesøk. Jeg trodde jeg skulle krepere! Du vet når du sitter på do med bøtta i fanget, og dør i alle retninger? Ja ja, too much information, jeg vet. Det var det 13-åringen min sa til meg også, da jeg klagde min nød til henne.

I dag har jeg fått i meg både mat og drikke, og er i stand til å bevege meg over gulvet uten at beina svikter. Energinivået er fortsatt labert, men jeg er definitivt på bedringens vei. Godt er det, for jeg har litt å ta igjen. Jeg hadde satt av tid til å få gjort unna en masse på kontoret i går. To do-lista var linet opp, og jeg var klar til å huke av x antall punkter i løpet av dagen. Alle planer utgikk med glans! Jeg priser meg lykkelig for at både jeg og ungene har vært lite syk de siste årene. Sykdom er lite forenelig med gründertilværelsen. Får man ikke oppgavene gjort, kan man heller ikke sende faktura. Sånn er det bare.

En ting skal omgangssjuka ha, sånn til forskjell fra for eksempel forkjølelse og influensa og annen lort. Den går relativt fort over. For min del gikk det foregående døgnet rett i dass – bokstavelig talt. Dagen i dag skal benyttes til gradvis å komme til hektene igjen. Og i morgen, da er jeg fit for fight igjen!

Illustrasjonsfoto: michaelheim/Shutterstock

0 Comments

Vårstemning, my ass!

vaarstemningmyass

Dagen i dag startet så bra. Morgenen her hjemme forløp helt uten panisk stress og tilløp til kriser, til tross for at mannen hadde morgenvakt, og det dermed var opp til meg å få avviklet morgenrutinene i Familien AS aldeles alene. Etter å ha levert en blid førsteklassing på SFO, steg humøret ytterligere da jeg registrerte at det var lite kø i trafikken. Dermed var jeg på jobb ikke bare tidsnok, men til og med noen minutter før strengt tatt nødvendig. Jeg hadde en produktiv arbeidsdag, og en fin ettermiddag her hjemme. Men nå i kveld har jeg altså surnet. Perfekt utgangspunkt for et blogginnlegg – NOT!

Jeg mistenker at jeg har fått et akutt tilfelle av værsjuka. Den gode vårstemninga som har preget Tromsø den siste tida, er nemlig borte som dugg for solen. Eller solen, hvorfor snakker jeg om den? Den ser vi ikke noe til akkurat nå. Snø derimot? Ja, den laver ned. Nå tviler jeg på at denne snøen legger seg da, men likevel. Dette været bidrar ikke akkurat til at det som ligger der allerede forsvinner. Og jeg vil at det skal forsvinne, litt brennkvikt. Nok vinter nå.

Nuvel, jeg vet jo hvor jeg bor. Så jeg skal ikke klage. Tvert imot har vi hatt finere vårdager nå i april enn jeg tror vi egentlig har lov til å drømme om. Det har tint enormt bare siden påske. Men mye vil ha mer, og jeg, jeg er klar for vår, sommer og bikini! Eller stryk sistnevnte. Bikini, not so much…

0 Comments

Snørr og tårer inn i helga

shutterstock_kopp-te-1200x628

Jiiizes, jeg er blitt så forkjøla! På konferansen i går nøs jeg med (u)jevne mellom, mens tårene rant og det var bare elendighet. Det ble tidlig kveld på meg.

I dag hadde jeg hjemmekontor frem til lunsj. Ergo kunne jeg dasse rundt i joggebukse og ullgenser, mens jeg skrev en artikkel, gjorde et telefonintervju, og gjorde de siste forberedelsene til workshopen jeg og en kollega holdt på tampen av arbeidsdagen. Midt i workshopen åpnet alle sluser seg. Heldigvis ikke i form av snørr og gørr, men snørr og tårer. Mest tårer. Jeg så rett og slett ut som om jeg var ordentlig lei meg for noe. Tårene bare rant! Og sånn har det egentlig fortsatt utover ettermiddagen og kvelden. Jeg og mellomste var på shopping på et kjøpesenter for litt siden. Der møtte vi en kjenning, akkurat da tårekanalen åpnet seg på vidt gap igjen! Er det mulig? Ja ja, trøste meg med at formen ellers er bra. Jeg har verken hodepine eller feber. Så lenge jeg har nesespray, te og papirlommetørkler, klarer jeg meg fint.

Nå er det straks klart for fredagskos! Chicken tikka masala står på menyen. Ja, vi er glad i indisk. God helg!

0 Comments

Fotball trumfer (nesten) alt – men ikke Tag-IT

shutterstock_konferanse-1200x628

Kjapt blogginnlegg på formiddagen i dag. Sånn er det når man har sagt man skal blogge hver dag i 30 dager, og plutselig en dag egentlig ikke har tid. Som i dag. I dag skal jeg på Tag-IT, en utrolig kul IT-konferanse her i byen. Jeg har gledet meg til Tag-IT lenge. Til spennende faglige foredrag, og til å treffe dyktige folk fra bransjen.

Eneste utfordringen er at det ble kræsj mellom konferanse og fotballturnering for eldste. Sånn er det blitt. Fotballturneringene går ikke bare i helgene lenger, de strekker seg helt fra torsdag til søndag. At det skulle være turnering akkurat denne torsdagen visste jo ikke jeg da jeg meldte meg på Tag-IT. Men eldstefrøkna overlever nok uten mamma på sidelinja i dag. Som hun sa: «Du får jo sett kamper både lørdag og søndag». Hun har så klart helt rett. Jeg håper hun vet at jeg gjerne skulle ha vært der. Men i dag prioriterer mor egotid sammen med kollegaer og andre fagnerder. Så er jeg klar til innsats i heiagjengen senere i helga!

0 Comments

Tårnfrid møter Ingebjørg Bratland

ingebjorg-bratland

Joda, jeg vet at det er kleint å skryte av hvor travel man er. Buhu, stakkars meg, liksom. Men sånn er det nå en gang å være småbarnsmor i full jobb. Det er hektiske dager. Dagen i dag var intet unntak. Etter jobb plukket mannen min meg opp i parkeringstunnelen i byen. Jeg stupte mer eller mindre inn i bilen i fart, før vi satte kursen hjemover. Første stopp var skolen. Der skeiset vi inn i skolegården, stormet inn på SFO, slang 6-åringen under armen, og løp ut til bilen igjen. Neida, vi gjorde ikke det. Vi parkerte kontrollert i skolegården, og gikk – riktignok med raske skritt – inn og hentet frøkna. Det hele foregikk i relativt rolige former. Eller vi prøvde oss på den vanlige taktikken: «Nå har vi det travelt, kanskje du kan skyndte deg litt?» Alle som har barn vet at setningen «vi har det travelt» har heeelt motsatt effekt av det du hadde tenkt.

Grunnen til at vi hadde det travelt er at 6-åringen har fotball kl. 17 om onsdagene. Den er kinkig, altså. Først 16.30 var vi på SFO. Deretter skulle vi inn og hente, komme oss hjem, kaste litt mat i skrotten OG kle på ungen leggbeskyttere, fotballstrømper og ellers passende treningstøy.  La oss bare si at det ikke ble noe middag i dag. Det ble ei brødskive i hånda på meg og den kommende fotballstjerna. Men vi rakk treninga. Eller vi ramlet inn i gymsalen 17.01, men det er så nærme at det må vi nesten godta.

Mens 6-åringen trente benyttet jeg anledningen til å jobbe litt. Sånn er gründerlivet. Må man, så må man. Jeg trøster meg med at det tross alt hadde vært verre å ha for lite å gjøre. Jeg hadde ca. 45 minutter på meg, og jeg fikk gjort masse! Jeg fikk til og med med meg litt underholdende hjørnefotball før treninga var over.

Vel hjemme etter fotballtreninga hadde jeg og mannen en halvtime på oss til neste post på programmet. For noen måneder siden kjøpte vi nemlig billetter til Ingebjørg Bratland-konsert på Kulturhuset i Tromsø. Et øyeblikk tenkte jeg at pokker også, hvorfor gjorde vi nå det? Men så er det jo kjipt å ikke ta seg tid til det som gir påfyll da. Og det ga påfyll! Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen stor Ingebjørg Bratland-fan. Jeg har hørt noen av låtene hennes, og latt meg imponere av den fantastiske stemmekontrollen. Men det har liksom stoppet der. Likevel lot jeg meg begeistre i dag. Det var bare å lene seg tilbake og la alt fare. Den klokkeklare stemmen og de behagelige tonene var akkurat det Tårnfrid trengte på en kveld som denne. Så får det helle være at tastaturet ventet etter hjemkomsten.

Takk til Ingebjørg Bratland for en strålende konsert, til mannen som tok initiativ til å kjøpe billetter, og til gode venner som ble med ut på musikalsk vift.

0 Comments

Nok ei fotballmamma-helg er over

fotballmammaer

Som mamma til ikke mindre enn tre ivrige fotballjenter sliter jeg på ingen måte med å fylle helgene. Denne helga har de to yngste spilt turnering. I går var 6-åringen i aksjon, i dag var det 11-åringen sin tur. Jeg trives godt i heiagjengen, men innrømmer likevel at jeg bannet stille inni meg da klokka ringte 6.45 i dag – på en søndag!

Da våre (les: 11-åringens) kamper var over, dro resten av familien hjem, mens jeg inntok kjent posisjon i kaféen – altså bak disken. Vi var arrangørklubb, det betyr dugnadstimer. Ikke superfestlig akkurat i dag, været ute var strålende! Vi snakker perfekt turvær! Men jeg skal ikke klage, jeg hadde perfekt selskap bak disken, av to andre mammaer på laget. Vi fikk kjørt oss i hoderegning, kan du tro. Jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med de som bestemte prisene. Hva er greia med at x antall varer kostet 15 kroner? Ting kan ikke koste 15 kroner! Den 5-eren roter til alt oppi hodet mitt! 10, 20, 30 og til og med 40 kroner kan jeg forholde meg til. Men straks den 5-eren kommer inn i bildet, går det i ball. Ja ja, jeg sto han av. Tror ikke det ble noen store regneskandaler.

Også neste helg blir det fotball på denne familyen. Da skal eldste i ilden. Turnering på hjemmebane torsdag og søndag, vinterserien på Bardufoss lørdag. Huhei, hvor det går!

0 Comments

Våryr, du liksom?!

vaar-sykkel

Planen i dag var å skrive et innlegg med tittelen «Våryr» eller noe i den gata. Om hvordan energien bobler når våren kommer. For nå er det – tro det eller ei – vårlige tilstander i Tromsø. Snøen smelter raskt, og det er bar asfalt både på veier og gangfelt. Vi vet hvor vi bor, så vi er mentalt innstilt på at det kommer et par ordentlige snøelinger til før vi kan hilse våren og sommeren ordentlig velkommen. Men akkurat nå nyter vi sola og de bare veiene.

Denne lørdagen startet tidlig, med fotballturnering for 6-åringen fra kl. 8.00. Vi hadde en fin-fin dag i fotballhallen. Den unge spilleren selv var storfornøyd. Etter fire kamper satte vi kursen hjem igjen, og var klar for en koselig ettermiddag. Jeg kjente fortsatt på denne vårgreia, og foreslo for ei venninne at vi skulle ta en løpetur senere. Hun var helt med, så vi avtalte å møtes kl. 16.30. Før den tid rakk jeg og yngste en liten sykkeltur. Eller det vil si, hun syklet, jeg gikk. Til butikken bar det, for å kjøpe is.

Vel hjemme igjen kjente jeg at den vårlige energien hadde sluppet litt taket. Jeg veltet meg ned på sjeselongen vi har stående i en krok i øverste etasje (vi bor i en treetasjes tomannsbolig), og vips var jeg borte vekk. Først en halvtime senere hørte jeg det velkjente spørsmålet: «Hvor er mamma?» Oh no, mitt fravær var oppdaget! Det var bare å vrenge opp øyelokkene, og returnere til denne verden. Den planlagte løpeturen var bare en halvtime unna, så det var uansett på tide å hoppe i løpetøyet. Vi hadde en kjempefin løpetur. Rolig tempo med rom for masse skravling! Men etter dusjen uteble liksom godfølelsen. Æsj. Resten av ettermiddagen og kvelden har jeg vært dvask i skrotten og vrang i humøret! Blæææh!

Så, da vet du hvorfor innlegget slett ikke fikk tittelen «Våryr». Jeg er ikke det minste yr akkurat nå. Tror det må bli tidlig kveld. Ny dag i fotballhallen i morgen. Kampstart på mellomste kl. 8.00, med andre ord oppmøte i otta! Straks hun er ferdigspilt har jeg vakt i kafeen. Først 14.30 stempler jeg ut. Men da, da venter middag i anledning svigermors 60-årsdag. Yum!

På bildet: Yngstefrøkna på årets første sykkeltur. 

0 Comments

Fredagsfølelsen

fredag-1200x628

I lunsjen i dag spurte spurte mine to kollegaer meg om jeg hadde tema for dagens blogginnlegg klart. Jeg svarte som sant var, at nei det hadde jeg ikke. Da kom det spontant et forslag om å skrive om fredagsfølelsen. Du vet, den deilige følelsen ved inngangen til helga. Når to fridager ligger der og venter på deg. Og før de i det hele tatt starter venter fredagskvelden. Den beste kvelden i hele uka.

Fredagskos er blitt et begrep her til lands, på linje med lørdagsgodt. Her i gården er det ikke taco som gjelder. Eller vi har taco innimellom da, som regel kyllingtaco. Men 4 av 5 fredager kjører vi indisk. Chicken tandoori eller chicken tikka masala. Nå burde jeg selvsagt klint til med en himmel oppskrift, sånn from scratch. Men nei, det er Toro som gjelder. Lenge leve Toro, sier jeg bare! Denne fredagskvelden er intet unntak. Mannen står og steiker kylling til chicken tandoori as we speak, eller mens jeg skriver blir vel mer korrekt å si. Og jeg, jeg sitter her og knaster på tastaturet mens jeg nipper til et glass rødvin. På bordet står en bukett tulipaner. Kan det blir mer klisje?

Nå er det ikke noen rolig helg direkte som venter oss da. Tvert imot. Begge våre to yngste skal spille fotballturnering. Og vi er arrangørklubb, som betyr dugnad. Jeg skal levere 3 liter vaffelrører i hallen i morgen tidlig. Og søndag venter noen timer med kafévakt. Men fotball er gøy, så jeg skal ikke klage.

Fin fredag! Og goood helg!

Takk til gode kollegaer for bloggtema-tips og til gubbelure for vel utført fotojobb. 

0 Comments