Browsing Category fotball

Jeg skal leke mer i 2020!

Årets nyttårsforsett: Å bli en mer leken mamma. 

Jeg ble kjempeinspirert da jeg tidligere i høst leste en artikkel med følgende tittel i regionavisa Nordlys: Janne har som mål å lære seg en ny aktivitet hvert år: – Jeg vil ikke være en mamma som bare står og ser på. 

Selv har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med Janne, og vet at hun er ei grepa dame. Og jeg liker så godt det hun sier. At hun vil være en aktiv mamma som er med på leken. At det er godt både for en aldrende skrott OG for de små grå, er dessuten en fin bonus. Jeg vet hva demens gjør med et menneske. Med en familie. Hvis aktivitet og ny læring kan være med på å forebygge, griper jeg muligheten med begge hender.

Jeg tjyvstarta litt på sensommeren, med å teste ut fotball. Det startet med et uskyldig bilde på Instagram, etter at mødrene på laget til 14-åringen spilte kamp mot arvingene på tampen av sesongen. Som ved et under ble ingen alvorlig skadet. Tvert imot hadde vi det utrolig gøy!

insta-liseoglivinger

Bildetekst fra Instagram: 
Tidenes kamp! Jenter 40+ mot J14. De gamle møtte overmakten, og gikk på et ydmykende 5-0-tap. Men 0-0 i andreomgang er vi veeeldig fornøyd med. 💪 Sinnsykt artig! Men spørs om jeg er gangfør i morgen… 😬

 

Instagram-bildet ble opptakten til en vanvittig artig fotballkveld senere samme uka. Andre mødre syns nemlig det så fryktelig artig ut å trille ball selv, i stedet for bare å stå på sidelinja og heie på neste generasjon. Så da møttes vi på løkka sent en søndag kveld. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke. Et aldri så lite sosialt eksperiment, i tillegg til ei knakende god treningsøkt, altså. At mor i heimen skulle spille fotball gjorde så sterkt inntrykk på jentene mine, at de insisterte på å bli med og se på – selv om det var etter leggetida til yngste. La oss bare si det sånn: Jeg tror ikke de ble imponert…

Vi rakk ikke flere fotballkamper på løkka før vinteren satte inn. Men til våren håper jeg vi er i gang igjen. Sinnsykt god trening. Dødsartig! Og jeg fikk nyvunnen respekt for det de to eldste ungene holder på med. Ett løp over den korte banen vi spilte på, og jeg var ferdig menneske! Heldigvis var vi damene enig om to ting: Ingen løpeballer. Og ingen grisetaklinger.

fotballaget

Laget som startet med siste kampen! Men vi kommer sterkere tilbake. Bare vent til snøen forsvinner.

 

Fotball er ikke den eneste idretten som tar mye tid i familien vår. Yngstejenta på 10 er apparatturner. Bom, skranke, frittstående og hopp er hennes greie. Jeg gikk på turn noen år i mine glansdager (heeelt annen type turn, ikke apparatturn). Kunne slå hjul, stupe kråke, og til og med gå på hendene. Alt er glemt. Jeg prøvde faktisk å slå hjul for et par år siden. Total desorientering inntraff i det øyeblikk hodet kom ned! Jessufader, det var håpløst. Lot seg rett og slett ikke gjøre. Stupe kråke klarte jeg! Men det ble ingen elegant rulle – mer et heidundrende brak i det rygg og bakparti traff gulvet.

Skal jeg trille ball, må jeg vel pent teste ut idretten til 10-åringen også. Så da blir det voksenturn på meg, bare det blir ledig plass. Tromsø turnforening har to partier med voksenturn, jeg krysser fingrene for at noe åpner seg i løpet av 2020. DA snakker vi ut av komfortsonen! Men, bare å la det stå til. Jeg trenger treninga. Og bevegeligheta. For å si det sånn, jeg har cirka 1 meter igjen før jeg er nede i spagaten – minst!

Den siste aktiviteten jeg har tenkt til å gyve løs på i 2020, er gitar. Og HER snakker vi hjernetrim. Jeg begynte for tre dager siden, med grepene G, D , C og E-moll (sistenevnte går fint, de tre andre not so much). Med disse fire grepene kan man (i teorien) spille en hel haug med sanger. I praksis er det pokker så vanskelig! Hva som er vanskelig? Å bytte grep! I fart. Det stokker seg fullstendig for meg.

Nå syns du kanskje det høres litt voldsomt ut med gitar i tillegg til fotball og kanskje turn. Vel, gitar handler om utenforskap. Jeg er den eneste i familien som ikke spiller! Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Nå skal jeg øve og øve og øve (enda så forbaska ondt jeg får i fingrene OG i høyre overarm). Målet er å kunne spille en sang til mammaen min på sykehjemmet neste jul. DET hadde vært noe. Men da må det øves mer. Mye mer.

Hvem vet, kanskje blogger jeg mer i året som kommer også? DET er lekent. Eller barnslig vil sikkert noen si. Heldigvis bryr jeg meg ikke spesielt mye om det. Vil jeg blogge, så blogger jeg. Er det uinteressant, er det bare å la vær å lese.

Godt nyttår! 🙂

1 Comment

Tromsø IL driter seg ut på alle fronter

Det er forskjell på gutter og jenter i fotballen. Det har Tromsø IL gjort sitt for å bekrefte denne uka.

Etter at NRK skrev om garderobefasilitetene til TILs damelag, har det kokt i sosiale medier. Ikke så rart, siden daglig leder i klubben som sliter både på tabellen og med publikumstallene, sa følgende da han skulle forklare hvorfor damene ikke kan bruke herrelagets garderobe når de nå skal ut i kvalifisering til allnorsk 1. divisjon:

– Det er umulig. For her har guttene tingene sine, skoene, godlukta si og alt de trenger for å komme gjennom dagen. Så garderoben må guttene nesten få ha i fred.

Det kan godt hende det er gode grunner til at situasjonen er som den er på Fort (?) Alfheim, og at ting faktisk er i endring. Men du må ikke være rakettforsker for å forstå at en sånn kommentar skaper reaksjoner.

Nå fikk Høydal muligheten til å legge seg langflat da, etter at hovedsponsor SpareBank 1 Nord-Norge gjorde det klart at dette var holdninger de aldri kunne stille seg bak. Mannen valgte imidlertid å la muligheten passere. I stedet for å beklage, tok han en klassisk manøver da avisa Nordlys spurte om han angret på uttalelsene sine til NRK:

– Jeg angrer i hvert fall på tolkninger. I etterpåklokskapens navn kunne jeg nok uttrykt meg mer tydelig, og sagt at vi ønsker å strekke oss så langt som mulig for likestilling og ønsker å legge så godt til rette som mulig for damelaget. Men det som er sagt får vi ikke gjort noe med.

Pardon my French, men hvafaenihelvete?? Angrer på TOLKNINGER?

Heldigvis har gutteklubben på Alfheim skjønt et og annet om kommunikasjon, som at det kan være klokt å uttale seg i egne kanaler når man har bæsja på leggen i media. Som sagt, så gjort. Men hva gjør de i artikkelen på til.no? Jo, avdramatiserer det hele og skylder på medias framstiling! La meg sitere damelagets trener:

– Dette er egentlig en ikke-sak og vi kjenner oss ikke igjen i måten saken er fremstilt på i mediene.

I samme artikkel poengterer styreleder Stig Bjørklund at

[…] likestilling og likebehandling er viktig for TIL gjennom klubbens verdier; Stolthet, lagånd og redelig spill.

Nuvel. Hva var det daglig leder sa da han rodde alt han var god for overfor Nordlys? Jo, at klubben ønsker å strekke seg så langt som mulig for likestilling? Ikke så veldig langt, altså. Det er umulig, det skjønner jo enhver (fotball)idiot.

Jeg er selv mamma på et av Tromsø ILs mange jentelag. La oss bare si at jeg ikke kjenner meg spesielt godt igjen i verdien Stolthet akkurat nå. Og ikke holder jeg pusten mens jeg venter på at klubben skal hoste opp ei jentesatsing som monner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Fotokostic

0 Comments

Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments

Fotballsommer

Livet som fotballmamma har sine fordeler. Og ulemper. En fordel (?) er at sommerferiene blir forutsigbare. Vi reiser på fotballturneringer. I flertall. 

Årets fotballsommer begynte tidlig. Vi snakker mer fotballvår. Laget til 12-åringen var i Narvik på Funn cup i slutten av mai. Ei kjempefin turnering, anbefales på det varmeste. Dette er vel tredje året på rad at jentene er der. Det var dog første året at jeg ikke lå på klasserom med laget. Jeg og gubbelure bodde på hotell. For en luksus! Hotellfrokost og sene kvelder i skybaren gruser tilværelsen på luftmadrass. Frister definitivt til gjentakelse. Faktisk har vi allerede booket hotell også til neste års Funn cup, i tilfelle rottefelle. Hvis laget likevel ikke skal dit, avbestiller vi bare. Ikke verre enn det.

I slutten av juni ventet neste turnering. Både 12- og 14-åringen deltok på Piteå Summer Games. Og mor var tilbake på klasserommet. Ikke på luftmadrass. Nei, jeg rullet sammen en skumgummimadrass og tok med. Kvinner på 40+ takler ikke livet på luftmadrass lenger. De er onde. Og de knirker! Luftmadrassene altså, ikke kvinnene… Mannen bodde sammen med laget til eldste. Ei hektisk, men veldig artig helg.

Vi var kanonheldig med været i Piteå, og vandret rundt i shorts og t-skjorte tre dager til ende. Sånt varmer et litt frossent Tromsø-hjerte, og gjør turneringsopplevelsen sååå mye bedre. At laget til eldstejenta gikk hen og vant hele skiten, varmet enda mer. Mammahjertet hoppet over noen slag underveis i finalen, og rant aldeles over da seieren var et faktum.

Snart venter enda ei turnering. Om noen dager reiser vi med laget til eldstejenta til Gothia cup i Gøteborg. Vi drar hele familien. Dette blir ferien vår. Vi har leid leilighet via Airbnb, og gleder oss maks. Yngste fikk et aldri så lite sjokk da det gikk opp for henne at det ikke er noen badeferie som venter. Må nok hoste opp et badeland i Gøteborg for å kompensere. Det blir mange timer på sidelinja for hennes del. Men hun lider ingen nød. Fotballbaner er velegnede arenaer for et turntriks eller to. God knall.

Også i august skal vi på turnering. Da skal 12-åringen og noen av hennes lagvenninner gjestespille for klubbens 13-årslag i Altaturneringa. Også Altaturneringa kjenner vi godt. Eldste har deltatt der tre ganger. I likhet med Funn cup er dette ei turnering vi varmt anbefaler. Jeg blir så imponert over det de får til i Narvik og Alta, for ikke å snakke om i Piteå. De lager store turneringer hvor anlegg over hele byen tas i bruk. Her i byen skal hver eneste klubb ha sin egen lille bøtteturnering. Kan ikke sammenlignes.

Og sånn går nå sommermånedene. Med den ene turneringa etter den andre. Heldigvis liker vi fotball da, og blir mer enn gjerne med dit ferden går. Samtidig kjenner jeg at det er helt greit at yngste har valgt turn i stedet for fotball. Miljøskifte er ikke så dumt. Nye erfaringer venter. Nye reiser, nye bekjentskaper.

En ting er sikkert: Det blir aldri kjedelig når man har tre aktive unger å følge opp. Hektisk, men artig. Hva vi voksne skal ta oss til den dagen vi ikke skal se fotballkamper flere dager i uka lenger, vet ikke jeg. Vi får lage en heiagjeng som reiser rundt på random fotballkamper i aldersbestemte klasser i Tromsø-regionen, og lage liv. Heia fotballen!

Foto: Gaute Bruvik, Kodiak Photography og pappa på IF Fløya

 

2 Comments

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments