Browsing Category fjas

Sjit helvedes bilen

shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg

Jeg hater, hater, HATER å bruke penger på bil. Når jeg nå må kjøpe ny bil fordi skiten vi kjøpte NY for 9 år siden ikke vil starte, da blir jeg sur! 

Husker du historien om Anton Sjåbakken fra Kåfjord, som i 1949 skrev et rasende brev til Kåfjord byggekontor fordi de krevde 2700 kroner for materialene han hadde brukt for å bygge seg en bolig etter krigen? Brevet kan du lese i all sin prakt på NRKs nettsider, men la meg sitere litt.

Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor. […] Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.

Litt sånn følte jeg det da verkstedet fortalte hva de skulle ha for å fikse bilen vår, som vi kjøpte ny fra forhandler i 2008.

For å begynne på begynnelsen. For en ukes tid siden kunne mannen fortelle at han hadde hørt en ulyd da han skulle starte bilen. Etter litt krangling starten den likevel, og vi – eller i alle fall jeg – pustet lettet ut. Da jeg kort tid etterpå skulle ut og kjøre startet bilen så lett som bare det. Jeg slo meg til ro med at det var mannen, ikke bilen, det var noe galt med. Hvor vanskelig kan det være å vri om tenningsnøkkelen, og få motoren i gang, liksom?

Men nei, det var bilskiten. Lørdag for en uke siden var det over og ut. Vi satte oss i bilen for å kjøre til fotballkamp (som vanlig), og det var ikke antydning til at den skulle starte. I stedet harket og bar den seg så hele nabolaget spisset ørene. Vi ante uråd.

Mannen tok ansvar, og fikk bilen fraktet til verksted. De fortalte at det sikkert var startmotoren, og vi ble forespeilet en reparasjon til rundt 10 000 kroner. Jeg ringte forsikringsselskapet for å skaffe leiebil (vi har da toppdekning, må vite), men hva kunne de fortelle? Jo, motor- og maskinskader dekkes ikke på biler eldre enn 8 år. Du fikk med deg at vår er 9 år? Nettopp. Ingen leiebil på oss.

Hva skjedde så? Jo, verkstedet tok kontakt, og kunne fortelle at det slett ikke var startmotoren som var kaputt. Det var startKRANSEN. Ka farsken, har jeg kjørt rundt med en krans under panseret i alle disse årene? Nuvel, startkransen og noe annet dill var gåen, og det ble ikke billig. Vet du hva de skulle ha for å fikse skiten? 44 000 kroner! Jeg gjentar: Førtifiretusenkroner! Føkk, føkk, føkk!

Hva gjør man da? Når man plutselig må ut med 10 prosent av nybilprisen for å få en 9 år gammel bil til å starte? Man driter i hele reparasjonen, og iverksetter straks og med en gang jakten på en ny doning som kan holde hverdagslogistikken i gang. Visst er jeg tilhenger av kollektivtrafikk, og tar mer buss enn noen gang før. Men bil må man ha, så enkelt er det.

Den siste uka har vi kjørt tre lånebiler fra forhandler. En av dem blir sannsynligvis vår fra og med neste uke. Hvilken vites ei. Å kjøpe bil er aldri gøy. Å kjøpe bil fordi man MÅ er noe dritt! Verst av alt er tapet av drømmer. For selv om vi ikke kjøper ny bil denne gangen, koster det en slant eller to for en familiebil av en viss størrelse og standard. Her vinkes det farvel til oppussing, møbelshopping, og hyttedrømmen blir enda mer uoppnåelig enn før. Jeg kan komme på ganske masse jeg heller ville ha brukt et par hundre tusen kroner på enn en bil, for å si det sånn!

Ja ja, i mitt neste liv skal jeg bli rik. Jeg skal slå meg inn på en karriere i bilbransjen, nemlig. Spesialfeltet blir startkranser. Der ligger pengene, det har jeg skjønt.

Illustrasjonsfoto: http://Shutterstock.com/Andrey_Popov

2 Comments

Påskeidyll? Ja, særlig!

paskeidyll

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 4. april. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Jammen er det påskeaften allerede. I forkant av noen høyst fortjente (?) fridager bunkret vi nordmenn opp som om butikkene holdt stengt i to måneder, ikke to dager. Vi er en familie på fem, men har pølser, snop og rødvin nok til å mette fem tusen. Minst! Paradoksalt nok står likevel en tur til butikken på agendaen i dag. For å supplere, må vite!

At påsken er her har satt sitt preg på sosiale medier i over en uke allerede. Glade mennesker på både bortover- og nedoverski fyller Instagram-feeden min. Det er bål. Pølser. Og Kvikk Lunsj herfra til evigheten. Jeg tror sånn passelig på idyllen. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Alle som har prøvd å finne frem skisko, gamasjer, uteklær, ski og staver til x antall husstandsmedlemmer vet at det er et aldri så lite påskemirakel at ingen må bøte med livet mens seansen pågår.

Hvert år har vi en intens leteaksjon etter familiens skisko. Enhver idiot skjønner at skisko bør oppbevares sammen. Helst i en egen boks merket “skisko” i boden. Likevel ligger de alltid på ulike steder. Når vi omsider får lokalisert alle fem parene innser vi raskt at minst ett par nye må handles inn. Å prøve å kle et par skisko fra forrige sesong på et barn i vekst er som å se stesøstrene til Askepott ta på seg glasskoen. Mye tyder på at det blir shopping av skisko i år også. Ikke til ungene. Men til meg. Jeg har endevendt huset. Skiskoene mine er som forsvunnet fra jordens overflate! Sånt setter sitt preg på påskeforberedelsene. Særlig siden det i alle fall her i huset er litt om å gjøre å finne noen (andre) å skylde på når egne eiendeler er borte.

Yttergangene i dagens boliger legger ikke akkurat til rette for god stemning i avreisefasen. Når familien skal ut på påsketur flyr alle rundt som skremte høns. At området vi flakser rundt på er ca. to kvadratmeter gjør ikke akkurat saken noe bedre. Men undrenes tid er ikke forbi. Vi kommer oss som regel avgårde. Det gjør ikke nødvendigvis alt utstyret. Ingenting er som å snu på ferden mot påskefjellet for å hente et par gjenglemte ski!

Når skiene omsider er på beina står dampen ut av ørene på minst to av familiens fem medlemmer. Som regel de voksne. Jo, og på barnet hvis solbriller vi ikke klarte å finne i tumultene. Men heldigvis, det går seg gjerne til. Inntil bålet skal tennes. Tok noen med opptenningsved? Nei? Og hvor er fyrstikkene? Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor!

Våre barn er så store nå at pulken er pensjonert. Alle går for egen maskin. Overgangen mellom pulk og egne bein kan være tøff for en liten kropp. En 3-åring går som regel ivrig første del av distansen. Marit Bjørgen go home! Mor selv ser VM-gullene hagle. Mot slutten butter det mer imot. Trikset da er å late som om du ikke kjenner ungen. Himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg. Selv får jeg nok andre utfordringer i år. Husets yngste er 5 og går lett fra sin gamle mor, både på flatmark og i bakkene. Jeg blir svett bare ved tanken.

Heldigvis har vi mennesker selektiv hukommelse. Godt er det, ellers hadde det vært langt flere enebarn i verden. Når påsketuren er over husker vi ikke at vi i et svakt øyeblikk fantaserte om å stikke ut øynene på minst ett familiemedlem med skistaven. Vi husker pølsene vi svidde helt perfekt på bålet. Sjokoladen vi dyppet i varm kakao. Og latteren. Og så kikker vi på egne bidrag i sosiale medier og tenker javisst, det var sånn det var. Påskeidyll.

5 Comments

Traumer i førjulstida

uhort-jul

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 6. desember. Jeg velger altså å avslutte året som spaltist med tant og fjas. Kommer sterkere tilbake med mer seriøse innlegg på nyåret. Får vi tro… 😉 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen.

En skulle vøri fire år i romjul´n, heter det i Alf Prøysens Romjulsdrøm. En skulle vøri mann i førjulstida, spør du meg. Nå tror du sikkert jeg misunner mannfolka evnen til å drite i kravet om syv sorter og rundvask og annet tullball. Men neida. I den grad jeg disker opp med syv sorter til jul utgjør sjokolade, potetgull, rødvin og juleøl over halvparten av dem. Jeg snakker om julebordsantrekket. Mens gutta kjapt og enkelt kan dra en dress ut av skapet, slenge på seg ei strykefri skjorte og et slips med ferdigknytt dobbel Windsor fra i fjor, står vi kvinner ansikt til ansikt med klesplagget fra helvete: hold-in-strømpebuksa!

Kvinner med en viss livserfaring vet at det å kle på seg ei hold-in-strømpebukse fort tar en hel ettermiddag. Men med lovnader om at makkverket jevner ut valker og andre fremmedelementer er det jo ingen vei utenom. For hvem vil vel ikke gå ned i omkrets rundt livet og opp tilsvarende over bysten? Nettopp! Strømpebuksa i sortimentet til superstylistene Trinny og Susannah har ifølge reklamen en magisk slankende effekt på mage og rompe. Det er nesten så det er for godt til å være sant! Eller vent, det er for godt til å være sant. Jeg har i alle fall vanskelig for å se magien i at daukjøtt fra magen plutselig tyter ut over strømpebuksekanten som et hån!

Skjønner dere hva vi har å slite med, vesener av det motsatte kjønn? Har dere vett til å sette pris på det? Vi bruker altså verdifull tid på å kjempe oss inn i et klesplagg som liksom skal gi oss timeglassfigur. Særlig at ei strømpebukse kan gi meg timeglassfigur! Da snakker vi kirurgi. Type plastisk. Og det utgår med høye kneløft. Nå hjelper det jo ikke på fraværet av timeglassfigur at jeg mens jeg skriver dette innlegget trykker i meg en kokosbolle av uante dimensjoner. Men men, noen må jo holde liv i hold-in-industrien. Det kan like godt være meg.

Selv har jeg ved et par anledninger sunket så dypt at jeg har prøvd hold-in-undertøy. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at greia har effekt. Men prisen å betale er høy. Man får nemlig pustebesvær. Men åndedrett er vel underordnet så lenge man kan stå der med timeglassfiguren sin og nippe til et glass musserende mens man nikker og smiler til de andre på julebordet? Et luretriks er å dra skiten på seg til festen starter, for så å slite den av litt utpå kvelden når synssansen til resten av festdeltakerne er noe redusert. Pass dog på at ikke vurderingsevnen også er redusert, særlig gjelder det din egen. Du bør nemlig helst dra hold-in-greia av i enerom. Glupe innfall om å sjekke opp han kjekke kollegaen din må for all del vike. Fersker han deg i det som ser ut som oldemors gamle truse har du mistet all troverdighet. For alltid!

Hold-in-problematikken får andre førjulsutfordringer til å fortone seg som bagateller. Jeg er i alle fall god til å hoppe bukk over annet stress i adventstida. Jeg baker én sort. Kakemenn. Og ja, jeg sier bake, selv om jeg strengt tatt overlater til Bakehuset å røre ingrediensene sammen til en deig. For dette kjerringemnet holder det i massevis å stikke ut kakene for egen maskin. Annen bakst dropper jeg. Ingen av oss er spesielt glad i tørre småkaker. For et par år siden startet jeg faktisk kakemennbaksten med å tømme boksen fra året før. Sånt sier vel litt om hvor god husmor jeg er. Det som bekymret meg mest var likevel hvor bra de årgangskakene så ut. Hva er det egentlig de har i den deigen? E-stoffer herfra til evigheten?

Ønsker deg ei fortsatt god førjulstid – med eller uten hold-in og småkaker!

3 Comments

En aerobicinstruktørs vokabular

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I går var jeg på trening igjen. For første gang på et par måneder. Eller jeg har jo trent i sommer da. Det er ikke det. Men på treningssenteret har jeg innehatt status som støttemedlem siden begynnelsen av juli. Jeg er sær av meg. Har liksom noen favoritter på timeplanen, og er heller lite åpen for å prøve nye timer. Dancestep er favoritten. Timen startet opp igjen etter ferien for et par uker siden. Men forpliktelser som fotballmamma har stukket kjepper i hjulene for min deltakelse så langt. Men ikke i går. Da var det mors tur til å dra på trening. Og fy, så gøy det var! Alltid gøy!

Anyway, mens jeg snublet svingte meg rundt på stepen spratt et blogginnlegg jeg har tenkt på lenge frem fra underbevisstheten. Om aerobicinstruktører og de rare tingene de sier! Nedenfor finner du et knippe av mine favorittutsagn, fritt etter egen hukommelse. Og la meg understreke, disse uttalelsene er basert på år med støttemedlemskap på diverse treningssentre. Ingen instruktører trenger å føle seg spesielt truffet. Dere er stort sett av samme ulla, hele gjengen!

Om lemmer som henger og slenger
Timen har akkurat startet, instruktøren står med brede bein, ruller energisk på skuldrene og skriker:
Vi starter med å sette skuldrene på plass!!

What? Ikke visste jeg at skuldrene var out of place. Nuvel. Jeg er ikke vanskeligere enn at jeg gjør som instruktøren sier. Ruller frenetisk på skuldrene mens jeg ser meg i speilet for å forsikre meg om at skuldrene virkelig er på plass! De er som regel det. Enda bedre er det på starten av en bosutime. Da hopper vi ukontrollert elegant opp og ned på halvballen mens instruktøren forteller at vi skal koble på magemuskulaturen. Eh, det er vel ikke nødvendigvis snakk om å koble den på. Mer et spørsmål om man i det hele tatt har magemuskulatur, og om man i så fall er i stand til å finne den der man strever for å holde balansen.

Aerobicinstruktører lyver!
Aerobicinstruktører er noen jævler på å lyve! De sier for eksempel rett som det er: Dere, dette er enkelt! Nei, det er ikke enkelt. Det er derfor vi ser på dere med spørrende blikk mens vi kaver rundt som høns på speed!

Og en annen løgn, brukes i forbindelse med at instruktøren legger nye snurrer til en blokk vi allerede har øvd inn: Det er akkurat det samme som før, akkurat det samme! Nei, det er ikke det samme! Hadde det vært det samme hadde det jo ikke vært snurrer både hit og dit og overalt! Det er snurrene som skaper så mye krøll for oss. Som får oss til å snuble over kassene mens vi utgjør en fare for oss selv og omgivelsene (særlig den stakkaren som tilfeldigvis står på stepkassa ved siden av).

For ikke å glemme, den største løgnen av dem alle: Folkens, siste gang! Dette er siste gang, peis på! Dette skrikes ut med sånn overbevisning at jeg lurer på om de tror det selv?! Målet er selvfølgelig å få oss stakkars hobbymosjonister til å hente ut siste rest av krefter. Og selv om vi er døden nær gjør vi som instruktøren sier. Vi peiser på! Men tror du det er siste gang? Aldri! Dette er et luretriks! For plutselig hører du over høytaleranlegget: to runder til! Du kjenner du er fristet til å gå frem og gi torturisten instruktøren et realt kakk i hodet. Men du gjør det ikke. De fysiske lover jobber imot deg. Du er svimmel og desorientert. Beina skjelver. Og du er knapt nok i stand til å løfte armene over skulderhøyde. Det siste du vil er å yppe til kamp mot det eneste mennesket i salen som fortsatt bobler over av energi!

Øyne i nakken
Visste du at aerobicinstruktører er som lærere? De har øyne i nakken! Hvordan jeg vet det? Ta nå en styrketime. Med bosuball for eksempel. Du ligger på magen over ballen. Hever armer og bein i takt med musikken. Etter hvert blir det mer og mer i utakt. For faen, så tungt det er! Du kaster et blikk bort på instruktøren. Han ser bort. Du tar sjansen. På å ta en (velfortjent) pause. Du siger sammen over bosuballen mens du super ekstra oksygen ned i lungene. Det er deilig! Men hva hører du så over anlegget? Liv-Inger, går det bra? Hva i svarte? Så han det? At jeg tok pause? Argh! Bare å klistre på seg et smil og fortsette. Men altså, nesten gang skal jeg spille instruktøren et puss. Jeg skal spille død! Bare ikke svare der jeg ligger. Til og med holde pusten kanskje. For maksimal effekt! Slenge ut tunga og sikle litt! Hah, bare vent. Den som ler sist ler best!

Jeg kunne ha ramset opp en zillion andre eksempler. Men jeg skal spare deg. Blogginnlegg bør ikke være for lange, vet du! Men har du gode bidrag å komme med fra egne treningsopplevelser vil jeg gjerne høre dem. Kanskje kan vi skrive bok? «Aerobicinstruktører og de idiotiske tingene de lirer av seg»! Noen med kontakter i forlagsbransjen?

28 Comments