Browsing Category ferie

Fotballsommer

fotball-gaute-bruvik

Livet som fotballmamma har sine fordeler. Og ulemper. En fordel (?) er at sommerferiene blir forutsigbare. Vi reiser på fotballturneringer. I flertall. 

Årets fotballsommer begynte tidlig. Vi snakker mer fotballvår. Laget til 12-åringen var i Narvik på Funn cup i slutten av mai. Ei kjempefin turnering, anbefales på det varmeste. Dette er vel tredje året på rad at jentene er der. Det var dog første året at jeg ikke lå på klasserom med laget. Jeg og gubbelure bodde på hotell. For en luksus! Hotellfrokost og sene kvelder i skybaren gruser tilværelsen på luftmadrass. Frister definitivt til gjentakelse. Faktisk har vi allerede booket hotell også til neste års Funn cup, i tilfelle rottefelle. Hvis laget likevel ikke skal dit, avbestiller vi bare. Ikke verre enn det.

I slutten av juni ventet neste turnering. Både 12- og 14-åringen deltok på Piteå Summer Games. Og mor var tilbake på klasserommet. Ikke på luftmadrass. Nei, jeg rullet sammen en skumgummimadrass og tok med. Kvinner på 40+ takler ikke livet på luftmadrass lenger. De er onde. Og de knirker! Luftmadrassene altså, ikke kvinnene… Mannen bodde sammen med laget til eldste. Ei hektisk, men veldig artig helg.

Vi var kanonheldig med været i Piteå, og vandret rundt i shorts og t-skjorte tre dager til ende. Sånt varmer et litt frossent Tromsø-hjerte, og gjør turneringsopplevelsen sååå mye bedre. At laget til eldstejenta gikk hen og vant hele skiten, varmet enda mer. Mammahjertet hoppet over noen slag underveis i finalen, og rant aldeles over da seieren var et faktum.

Snart venter enda ei turnering. Om noen dager reiser vi med laget til eldstejenta til Gothia cup i Gøteborg. Vi drar hele familien. Dette blir ferien vår. Vi har leid leilighet via Airbnb, og gleder oss maks. Yngste fikk et aldri så lite sjokk da det gikk opp for henne at det ikke er noen badeferie som venter. Må nok hoste opp et badeland i Gøteborg for å kompensere. Det blir mange timer på sidelinja for hennes del. Men hun lider ingen nød. Fotballbaner er velegnede arenaer for et turntriks eller to. God knall.

Også i august skal vi på turnering. Da skal 12-åringen og noen av hennes lagvenninner gjestespille for klubbens 13-årslag i Altaturneringa. Også Altaturneringa kjenner vi godt. Eldste har deltatt der tre ganger. I likhet med Funn cup er dette ei turnering vi varmt anbefaler. Jeg blir så imponert over det de får til i Narvik og Alta, for ikke å snakke om i Piteå. De lager store turneringer hvor anlegg over hele byen tas i bruk. Her i byen skal hver eneste klubb ha sin egen lille bøtteturnering. Kan ikke sammenlignes.

Og sånn går nå sommermånedene. Med den ene turneringa etter den andre. Heldigvis liker vi fotball da, og blir mer enn gjerne med dit ferden går. Samtidig kjenner jeg at det er helt greit at yngste har valgt turn i stedet for fotball. Miljøskifte er ikke så dumt. Nye erfaringer venter. Nye reiser, nye bekjentskaper.

En ting er sikkert: Det blir aldri kjedelig når man har tre aktive unger å følge opp. Hektisk, men artig. Hva vi voksne skal ta oss til den dagen vi ikke skal se fotballkamper flere dager i uka lenger, vet ikke jeg. Vi får lage en heiagjeng som reiser rundt på random fotballkamper i aldersbestemte klasser i Tromsø-regionen, og lage liv. Heia fotballen!

Foto: Gaute Bruvik, Kodiak Photography og pappa på IF Fløya

 

2 Comments

Bloggpause, ferie, trening og hverdag

Jøye meg, det er flere uker siden jeg har blogget, jo. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst. Tvert imot. Du vil ikke tro hvor mange blogginnlegg jeg vaser rundt med i hodet til enhver tid. For det er jo så masse jeg har lyst til å skrive om! Men jeg rekker ikke å omsette mer enn en liten prosentandel av ideene til faktiske blogginnlegg. Og for å være helt ærlig, det tror jeg verden skal være glad for.

Blogge skal man gjøre når man har lyst og overskudd til det. Så nå satser jeg på økt bloggaktivitet (både egen blogging og kommentering på andres blogger) fremover. For overskuddet, det har jeg virkelig jobbet med de siste ukene. Vi har vært på ferie, nemlig. To deilige uker i Tyrkia. Fylt med sol, bading, gode bøker (fikk avsluttet Nesbøs «Sorgenfri» + lest nesten hele «Det tapte symbol» av Dan Brown, sistnevnte er det vanvittig godt driv i forresten), Uno, Yatzy, og mye, mye mer. Ja, og trening! Tenk det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det her på bloggen, men i et anfall av overmot har jeg altså meldt meg på mila under årets Midnight Sun Marathon, som går av stabelen her i Tromsø førstkommende lørdag. Inntil i går hadde jeg aldri løpt ei mil EVER! 5-6 km var en laaang joggetur i mine øyne da jeg meldte meg på. Men med et hårete mål der fremme (for nå har jeg visst sagt høyt at jeg ikke bare skal gjennomføre mila, jeg skal gjøre det på maks 1 time) har jeg vært flink til å prioritere trening. Både jeg og mannen (som også skal løpe mila, for tredje gang) tok med treningstøy og joggesko da vi reiste på ferie. Og det ble 7 økter på oss hver! For min del snakker vi tre joggeturer (bare 5 km, orket ikke mer i varmen), tre steptimer (ute, i ca. 32 grader i skyggen, fy f**n, say no more) og én økt med vannaerobic (beklager til eventuelle vannaerobic-entusiaster, men det var ikke mye egnet til å få opp pulsen, nei). Jeg er kokfornøyd! Og etter at jeg løp min første mil noensinne i går kveld, på 1 time og 13 sekunder, ser jeg ikke helt mørkt på det som venter meg på lørdag. Det kan gå. Det kan selvsagt også gå fullstendig til helv***, men det orker jeg ikke å dvele ved akkurat nå.
 

Ooops, her babler jeg i vei som om det var en treningsblogg jeg skrev. Hvor var jeg? Jo, jeg snakket om ferie. Da jeg lå der ved bassengkanten og nippet til en kald Cola tenkte jeg mang en gang på den kjente klisjeen «Dette er livet». Men det slår meg at det jo er helt motsatt. En ferie i sydligere strøk er slett ikke livet. Tvert imot, ferien er mer et avbrekk fra livet. Fra hverdagen. Målet er å tilbringe lavtempo-tid sammen med familien, samle overskudd og sanke nye inntrykk. Og enda så fantastisk ferien er (for det var den!), bidrar den også til å gi mening til en annen klisje: «Borte bra, men hjemme best». For fy, som man gleder seg til hjemreisen de siste par dagene. Man lengter etter sin egen seng. Og norsk husmannskost! Brødskive med leverpostei. Og brunost. Helst ikke sammen da.

Straks er hverdagen her igjen. For min del ble den utsatt med én dag, da 7-åringen ble akutt kvalm og plutselig kastet opp i går kveld. Det ante oss at spysjuka var på vei, men heldigvis ga det seg omtrent like fort som det kom. I morgen venter jobb, barnehage og SFO. Eller det vil si, yngste var tilbake i barnehagen allerede i dag. Mannen var på jobb kl. 5 i dag tidlig. Eldste skal slå ihjel uka alene hjemme (på dagtid da, mens vi er på jobb), før hun og 7-åringen drar på ferie til mammaen min i neste uke. Sånn er det når SFO er stengt i hele juli og vi har blåst to ferieuker i juni. Da må vi sette bort ungene i en uke eller to. Men om to uker, da er det ferie på alle mann igjen. Hvor vi skal da? Ingen steder! Da skal vi kose oss her hjemme. I den vakreste landsdelen du kan tenke deg.

PS. Lover å komme med anmeldelse av destinasjonen for ferien vår, Pegasos World utenfor Side, senere. Enn så lenge nøyer jeg meg med et bilde mannen tok med telefonen sin en kveld den første uka vi var der. 


Tre blide jenter storkoser seg med ferie i flotte omgivelser. 



Ønsker deg en fin-fin uke, enten du har tatt ferie eller bidrar til å holde hjulene i gang enn så lenge. 

15 Comments

Himmelsk egoferie i Puerto de Mogan

Det er 31. oktober i dag. Strengt tatt burde jeg vel blogge om Halloween. Ja, vi har sanket godis i nabolaget, både jeg, eldstejenta og mellomste. Ja, vi har spist uanstendig mye godterier, både eldste, mellomste, yngste, gubben og jeg. Ja, vi har tatt inn over oss at Halloween er kommet for å bli, og er innstilt på å gjøre det til noe positivt for ungene. Men nei, det er ikke det jeg skal blogge om i dag. I dag skal jeg blogge om ferien vår.

I anledning vår 10 års bryllupsdag (tinnbryllupsdag, for den som forstår seg på sånt) unnet nemlig jeg og min bedre (?!) halvdel oss en egoferie av dimensjoner denne høsten. Sånt kan man tillate seg når man har nådd den milepælen vi nådde nylig, ser du. Vi har nemlig ikke bare vært gift i ti år i år. Vi har også vært kjærester halve livet. Jepp, vi er sånne trauste (kjedelige?) mennesker som fant hverandre i ung alder. Vi har opplevd russetida sammen, studietida, vi har blitt voksne sammen, blitt foreldre sammen. Opplevd opp- og nedturer, som alle andre. Etablert et liv sammen. Og det vi har sammen, det er jeg så uendelig glad og takknemlig for! Nuvel. Nok sentimentalitet. Det får være grenser for hvor høyt jeg skal jekke opp egoet til gubben.

Ferien. Det er lenge siden vi bestemte oss for å reise bort denne høsten. Men skulle vi dra på storbyferie eller sette kursen mot strand, sol og slaraffenliv? Vi valgte det siste. En hel uke har vi nå tilbragt i vakre Puerto de Mogan på Gran Canaria. En fantastisk sjarmerende liten by. Ikke helt stedet dersom du har planer om å feste hardt eller shoppe daglig. Men dersom du er ute etter ro og fred, vakre omgivelser, sol og varme og god mat og drikke, da er Puerto de Mogan midt i blinken!

Vi bodde på Cordial Mogan Playa, et stort og flott hotellanlegg ca. 5 minutters gange fra bykjernen og stranda. Standarden var upåklagelig! Rent og ryddig, god service, nydelig frokostbuffet (vi hadde bare frokost inkludert), spa på hotellet. I det hele tatt. Hotellet hadde to store bassengområder tilgjengelig, hvorav et med eget barnebasseng. Selv om både hotell og basseng var godt tilrettelagt for barn, vet jeg likevel ikke om jeg hadde valgt dette som reisemål dersom vi skulle hatt de søte små med oss. Det var ikke mange barnefamilier der. Det var bare noen få barn i bassenget til en hver tid. Det er kanskje annerledes i fellesferien da, hva vet jeg. Uansett, når vi reiser på Syden-ferie med ungene drar vi heller til steder med mange andre barn. Litt mer liv og leven. Denne gangen derimot var liv og leven laaangt nede på ønskelisten.

Vi hadde en helt topp ferie! Vi leste masse. Jeg kom meg gjennom Jo Nesbøs «Hodejegerne» (på tide, vil mange si), Camilla Läckbergs «Steinhuggeren», og kom meg godt i gang med den norske debutanten Anne Cecilie Remens «På direkten» (veldig spennende så langt, men på grunn av den hel****s masteroppgaven har jeg ikke fått lest den ferdig her hjemme). Vi slumret i solen, spiste god mat og drakk god vin. Kan det bli bedre? Vi fikk virkelig ladet batteriene. Det trengte vi. For det tar jo nøyaktig én dag fra du kommer hjem til hverdagen treffer deg midt i fleisen igjen! Men det er tross alt hverdager det er flest av. Og det er de som er selve livet! Heldigvis.

Mellomlanding i Madrid. Noe jævla dritt! Måtte av flyet og
greier. Sånt blir man sliten (og litt sur) av.

Ikke noe å utsette på frokostbuffeten på hotellet.
Selv havnet jeg på søtkjøret.

Drikke til frokosten må man ha! Jeg sto over. Valgte juice.
Boooring!

På disse solsengene lå vi og slumret. Nice!

Fint, hva?

Spa! Ikke ille i det hele tatt!

Her kan man kose seg, skjønner dere!

Veien ned til byen oppe i skråningen der. 

Søte hus overalt. Litt som Kardemommeby!

Rent og flott!

Undertegnede poserer. Og jeg vil ikke høre et ord om
hudfargen!

Da gjenstår det bare å rette en stor takk til mammaen min! Uten deg hadde det ikke blitt noen tur. Også svigermor fortjener en takk, for sitt bidrag. Så heldig vi og ungene er, som har foreldre/besteforeldre som stiller opp.

16 Comments

Hasta la vista!

Dårlig med oppdateringer her om dagen. Mye å gjøre. De siste dagene har vi blant annet forberedt årets store happening for vår del, nemlig egoferien til Gran Canaria. Jepp, vi har overlatt ungene i bestemødrenes varetekt. Litt senere i dag setter vi kursen mot Gran Canaria og vakre Puerto de Mogan. Fordi vi fortjener det!

Ser fristende ut, ikke sant?

Bildet er hentet fra Star Tours nettside.

Her kan du se flere bilder og lese mer om hotellet «vårt», Cordial Mogán Playa

Vi reiser med Star Tour. Lenker likevel til Apollos nettside (de har begge det samme hotellet), siden Apollo viser 26 mot Star Tours 9 bilder fra området.

Da gjenstår det bare for meg å si so long, see you later! Den neste uka skal jeg bare ligge og duppe ved bassengkanten, lese en bok eller tre, nippe til paraplydrinker, nyte sola (og hei, ikke et ord hvis jeg er like bleik som før når jeg kommer hjem, enkelte sto langt bak i køen da pigmenter ble delt ut…), nyte god mat, og kose meg sammen med kjæresten min! Luksus!

Og du, eventuelle ideer om innbrudd eller annen f**nskap i Casa de Liv-Inger mens vertskapet er borte kan du bare glemme. Jeg er ikke så dum at jeg annonserer ferien min i sosiale medier hvis det er fritt frem, vettu. Mamsen holder fortet. Og tar jeg ikke mye feil kommer lillebroren min til å vanke her en del, han også. Og tro meg, de to der vil du ikke kødde med! Jeg prøvde meg på mamsen opptil flere ganger i løpet av tenårene. Hun vant alltid…

7 Comments

Herlige feriedager her nord!

Ah, vi har ferie, dere. Deilig, deilig ferie. Den har vært etterlengtet. Men nå er den altså her. Det betyr late morgener. Avis og kaffe og barne-TV og ingenting som haster. Kan ikke bli bedre. Den første ferieuka er unnagjort allerede. Og vi merker at feriemodusen har tatt oss for alvor. Vi har nemlig ikke peiling på hvilken dag det er! Er det tirsdag? Er det lørdag? Who cares??! Den eneste grunnen til at vi innimellom spør oss selv hvilken dag det er, er for å orientere oss om åpningstidene på butikken. Trenger vi mer brus for eksempel er det greit å vite om de stenger kl. 22 eller 23. Eller Gud forby, om de har stengt (les: det er søndag).

Hva har vi gjort i ferien så langt? Vel, det skal nevnes at vi har vært heldig med været. Mye sol og oppholdsvær. Det har vært en del vind, så temperaturen har ikke vært all verdens å skryte av (inntil i går, men det kommer jeg tilbake til senere). Men det får vi tåle. Vi vet jo hvor vi bor.

For noen dager siden dro hele familien på camping sammen med gode venner. Vi slang teltet i bilen og fant oss en strand å campe på. Vi la opp til én natt i telt. Det fikk holde. Undertegnede foretrekker nemlig en tilværelse med enkel tilgang til både vannklosett og blandebatteri. Heldigvis campet vi sammen med campingnoviser, akkurat som oss. Å campe sammen med villmarksfolk som på magisk vis tryller frem et femretters måltid fra ermet hadde blitt slitsomt, tror jeg. Da var det definitivt å foretrekker at begge campingfamiliene stilte med skinnende blanke stormkjøkken! Vi fikk vårt i bryllupsgave for straks ti år siden, men hadde inntil denne uka ennå ikke brukt det. Det sier jo litt om friluftsfaktoren her i gården. Men denne uka bidro altså stormkjøkkenet til at vi fikk i oss et bedre måltid, til tross for manglende tilgang på elektrisitet og annen luksus. Og så satser vi på hyppigere bruk fremover. Funket jo utmerket!

Hvordan gikk det så å campe med 1-åringen (som fyller 2 i september), spør du kanskje? Vel. Det gikk vel sånn passe. Etter grundig research (les: statusoppdatering) på Facebook fikk jeg klarhet i at jo, 1-åringer kan sove i telt. De bruker bare litt lengre tid enn vanlig før de sovner. Men det er jo ferie, så pyttsann! Men altså, «litt» er et relativt begrep. Vi la 1-åringen litt før 20.30. Hun sovnet like over midnatt! Før den tid holdt hun konsert i både A-moll og G-dur og det som er. På repertoaret sto først og fremst «Bæ bæ lille lam». Jeg og gemalen byttet på å ligge inne i teltet sammen med henne. Vi kunne ikke forlate åstedet. Da gikk det nøyaktig to sekunder før vi hørte glidelåsen bli dratt opp! Jeg kjente jeg ble litt stressa av hele greia. Men men, sånn er det med småttinger og telttur, sies det. Og nå har vi prøvd det også. Men for å si det sånn: det kommer ikke til å bli noen vane. I alle fall ikke før minstesnuppa har fått seg et år eller to til på baken.

1-åringen koser seg med bøtte og spade i en naturlagd sandkasse.
Godt påkledd, som dere ser. Vinden tok godt, og mor
selv angret bittert på at hun ikke hadde med seg longs.

Vakre Nord-Norge. Vi campet like ved Sommarøy, som ligger
45 minutters kjøring hjemmefra.

Vind var vi ikke plaget med i går. Da hadde vi nesten 30 grader i Tromsø! Så varmt har det visstnok ikke vært her i byen siden tidlig på 70-tallet. Vi benyttet anledningen til å dra på tur sammen med et vennepar og ungene deres. Vi dro til Grøtfjord, en av Kvaløyas mange perler. For den som ikke er kjent i Tromsø-traktene kan jeg fortelle at Kvaløya er nabo med Tromsøya (jepp, Tromsø by ligger på ei lita øy). Vi bor på Kvaløya. Det tar oss ca. 15 minutter å kjøre til sentrum. Vi har valgt Kvaløya fordi vi liker nærheten til både fjell og fjære. Og ikke minst bor vi i et boligfelt med småbarnsfamilier på alle kanter. Det har stor verdi! Anyway, Grøtfjord kan by på en helt fantastisk sandstrand. Vi slo oss ned med campingstoler, piknikteppe, bøttegrill, bøtter og spader. Vi tilbragte godt og vel fire timer på stranda. Og dere, jeg bada! I havet! Og det skal sies, å bade i havet i Nord-Norge er kaldt! Spiller ingen trille at det er nesten 30 grader i lufta. Man mister omtrent følelsen i beina når man tusler ut i storhavet! Men men, når man er helt nummen og omtrent ikke husker hva man heter og hvor gammel man er, det er da man legger seg ned og tar noen febrilske svømmetak. Og vips, så er årets første dukkert unnagjort! Og tenk, jeg gikk ut to ganger! Slå den!

Her er minstemor på full fart ned til vannkanten. Oppdraget er å
hente de to eldste. Vi skal dra hjem.

Stor innlevelse når hun roper på søstrene sine.

Nå gleder vi oss til å feriere i ytterligere tre uker. Om litt setter vi kursen mot Kristiansand. Og du, hvis du er innbruddstyv og vurderer å raide huset vårt mens vi er borte: bare drit i det. Vi har alliert oss med lillebroren min. Han skal være hus-/kattevakt. Og han, han vil dere ikke kødde med! Så det så!

Er du i feriemodus? Eller er det siste innspurt på jobben før late dager venter?

11 Comments