Browsing Category familieliv

Leke mer i 2020? Yeah, right!

Jeg har ikke blogget siden jeg postet nyttårsforsettet mitt 1. januar i år. Det som skulle bli et år fylt med lek og moro, har tvert imot blitt mer alvorspreget enn noen gang før. Helvetes jævla drittkorona!

Ja, jeg er lei. Skitlei! Og bare for å ha det sagt: Jeg har egentlig ingen grunn til å klage. Vi er friske. Ingen har tatt livet av hverandre innad i familien – selv om det har vært nære på ved et par anledninger. Ingen av oss voksne er permittert. Men jeg kjeeeder meg sååå! Sånn, der fikk jeg klagd min nød. Jeg er ikke skrudd sammen for social distancing, sånn er det bare.

Selv jobber jeg i all hovedsak fra hjemmekontor for tida, og det går for så vidt greit. Jeg savner kollegaene mine, selv om erstatterne her hjemme er hyggelige, de også. Ved et par anledninger har kollegaen på 15 disket opp med tacoboller til lunsj. 17-åringen serverer eggerøre både titt og ofte. Yngstefrøkna på 10 bidrar mest på underholdningsfronten. Hun synger. Nonstop. Egentlig veldig koselig – inntil et gitt punkt når den synginga gnager seg inn i lillehjernen til husstandens øvrige medlemmer og et unisont «hold kjeeeft!» raller ut i heimen.

Litt småkrangling på hjemmeskolen tåler vi. Jeg mistenker nemlig at det er peanuts sammenlignet med hverdagen i nasjonens mange hjemmebarnehager. Jeg priser meg lykkelig over at ungene er store. De klarer seg stort sett selv. Det er flere år siden de eldste innså at vi voksne er ubrukelige når det gjelder leksehjelp. I den grad jeg blir utfordret som hjemmeskolelærer er det i 5. klassepensum – og der henger jeg heldigvis stort sett med. Og når mor må melde pass, er det alltids en storesøster som kan trø til – om enn noe motvillig.

Hva har vi brukt disse koronaukene til her i heimen da? Vel, vi er av de mange som har omfavnet puslespill som tidtrøyte. Så langt har vi puslet ett puslespill med 1000 brikker, og tre med 500 brikker – og flere ligger i kø. Vi har spilt brettspill, og gjennomført et eviglangt parti med påskequiz. Koselig det – stort sett. Men det er rart hvor kort vei det er fra familiehygge til krigslignende tilstander. Korte lunter er enda kortere i koronaens tid. Enkelte i familien leser. Hele tida. Andre sitter på Facetime med venninner. Hele tida. Vi har malt. Tegnet. Og i går dro vi til og med fram en nedstøvet symaskin og sydde scrunchies. Mor har organisert og vasket kjøkkenskap. Kommoder og skjenker er endevendt. Ordnung muss sein! Men nå er det slutt. På ordninga. Jeg har nemlig bevegd meg over i en ny fase. Mer tiltaksløs enn før. Verdens største hybelkanin stirrer meg midt i hvitøyet her jeg sitter og skriver, men jeg driter i det. Vi skal jo ikke ha besøk på hvem vet hvor lenge. Den hybelkaninen kan vise seg å bli kjærkomment selskap om kun kort tid.

Jeg vet at dette er surk, men tross alt surk jeg tror mange kjenner seg igjen i. Vi har det godt her på berget, noe iTromsø-kommentator Egon Holstad beskriver knakende bra i sin kommentar «Nå er jeg lei av å være lydig». Men det må være lov å være lei. Å kjenne på savnet. Etter folk, andre folk enn de man er stuck med i hverdagen – enda så glad man tross alt er i akkurat de folka man deler hus og gjeld med. Jeg savner å gi mammaen min en bamseklem. Heldigvis har også omsorgs-Norge hevet seg på digitaliseringsbølgen, så nå kan jeg facetime med henne på sykehjemmets nyinnkjøpte iPad i stedet for på den lille skjermen på hennes egen iPhone 5. Jeg savner å kunne gå på kafé og treffe folk. Å gå ut med venninner en fredagskveld og sladre og løse verdensproblemer og drikke bobler kanskje til og med med noen glass for mye sånn at man våkner opp dagen derpå med en bitteliten skallebank – men den skallebanken forteller deg at du lever og at samfunnet går rundt i stedet for å stå bom stille sånn som nå. Jeg savner hverdagen med (nesten) all dens kjas og mas. For selv om vi har fått tid i gave, trenger jeg ikke sååå mye tid som jeg har fått utdelt nå. Og jeg trenger ikke alle bekymringene som følger med. Nei, takk som byr.

Men en ting er sikkert: This too shall pass. Når vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvordan hverdagen etter korona blir. Men så forbanna stillestående som nå, kan vi jo umulig ha det så fryktelig mye lenger. Jeg gleder meg over at samfunnet gradvis åpnes opp igjen, og krysser fingrene for at det går bra sånn at vi kan åpne opp mer og mer litt etter litt. Og så gleder jeg meg over våren som tross alt ser ut til å være på vei, selv her i nedsnødde Tromsø. I natt gikk takraset hos oss – igjen. Men denne gangen orker vi ikke å ta det – nå skrever vi over snøhaugen og venter til skiten smelter. Så det så!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / NivCube

0 Comments

Jeg skal leke mer i 2020!

Årets nyttårsforsett: Å bli en mer leken mamma. 

Jeg ble kjempeinspirert da jeg tidligere i høst leste en artikkel med følgende tittel i regionavisa Nordlys: Janne har som mål å lære seg en ny aktivitet hvert år: – Jeg vil ikke være en mamma som bare står og ser på. 

Selv har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med Janne, og vet at hun er ei grepa dame. Og jeg liker så godt det hun sier. At hun vil være en aktiv mamma som er med på leken. At det er godt både for en aldrende skrott OG for de små grå, er dessuten en fin bonus. Jeg vet hva demens gjør med et menneske. Med en familie. Hvis aktivitet og ny læring kan være med på å forebygge, griper jeg muligheten med begge hender.

Jeg tjyvstarta litt på sensommeren, med å teste ut fotball. Det startet med et uskyldig bilde på Instagram, etter at mødrene på laget til 14-åringen spilte kamp mot arvingene på tampen av sesongen. Som ved et under ble ingen alvorlig skadet. Tvert imot hadde vi det utrolig gøy!

insta-liseoglivinger

Bildetekst fra Instagram: 
Tidenes kamp! Jenter 40+ mot J14. De gamle møtte overmakten, og gikk på et ydmykende 5-0-tap. Men 0-0 i andreomgang er vi veeeldig fornøyd med. 💪 Sinnsykt artig! Men spørs om jeg er gangfør i morgen… 😬

 

Instagram-bildet ble opptakten til en vanvittig artig fotballkveld senere samme uka. Andre mødre syns nemlig det så fryktelig artig ut å trille ball selv, i stedet for bare å stå på sidelinja og heie på neste generasjon. Så da møttes vi på løkka sent en søndag kveld. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke. Et aldri så lite sosialt eksperiment, i tillegg til ei knakende god treningsøkt, altså. At mor i heimen skulle spille fotball gjorde så sterkt inntrykk på jentene mine, at de insisterte på å bli med og se på – selv om det var etter leggetida til yngste. La oss bare si det sånn: Jeg tror ikke de ble imponert…

Vi rakk ikke flere fotballkamper på løkka før vinteren satte inn. Men til våren håper jeg vi er i gang igjen. Sinnsykt god trening. Dødsartig! Og jeg fikk nyvunnen respekt for det de to eldste ungene holder på med. Ett løp over den korte banen vi spilte på, og jeg var ferdig menneske! Heldigvis var vi damene enig om to ting: Ingen løpeballer. Og ingen grisetaklinger.

fotballaget

Laget som startet med siste kampen! Men vi kommer sterkere tilbake. Bare vent til snøen forsvinner.

 

Fotball er ikke den eneste idretten som tar mye tid i familien vår. Yngstejenta på 10 er apparatturner. Bom, skranke, frittstående og hopp er hennes greie. Jeg gikk på turn noen år i mine glansdager (heeelt annen type turn, ikke apparatturn). Kunne slå hjul, stupe kråke, og til og med gå på hendene. Alt er glemt. Jeg prøvde faktisk å slå hjul for et par år siden. Total desorientering inntraff i det øyeblikk hodet kom ned! Jessufader, det var håpløst. Lot seg rett og slett ikke gjøre. Stupe kråke klarte jeg! Men det ble ingen elegant rulle – mer et heidundrende brak i det rygg og bakparti traff gulvet.

Skal jeg trille ball, må jeg vel pent teste ut idretten til 10-åringen også. Så da blir det voksenturn på meg, bare det blir ledig plass. Tromsø turnforening har to partier med voksenturn, jeg krysser fingrene for at noe åpner seg i løpet av 2020. DA snakker vi ut av komfortsonen! Men, bare å la det stå til. Jeg trenger treninga. Og bevegeligheta. For å si det sånn, jeg har cirka 1 meter igjen før jeg er nede i spagaten – minst!

Den siste aktiviteten jeg har tenkt til å gyve løs på i 2020, er gitar. Og HER snakker vi hjernetrim. Jeg begynte for tre dager siden, med grepene G, D , C og E-moll (sistenevnte går fint, de tre andre not so much). Med disse fire grepene kan man (i teorien) spille en hel haug med sanger. I praksis er det pokker så vanskelig! Hva som er vanskelig? Å bytte grep! I fart. Det stokker seg fullstendig for meg.

Nå syns du kanskje det høres litt voldsomt ut med gitar i tillegg til fotball og kanskje turn. Vel, gitar handler om utenforskap. Jeg er den eneste i familien som ikke spiller! Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Nå skal jeg øve og øve og øve (enda så forbaska ondt jeg får i fingrene OG i høyre overarm). Målet er å kunne spille en sang til mammaen min på sykehjemmet neste jul. DET hadde vært noe. Men da må det øves mer. Mye mer.

Hvem vet, kanskje blogger jeg mer i året som kommer også? DET er lekent. Eller barnslig vil sikkert noen si. Heldigvis bryr jeg meg ikke spesielt mye om det. Vil jeg blogge, så blogger jeg. Er det uinteressant, er det bare å la vær å lese.

Godt nyttår! 🙂

1 Comment

Hva brenner du for?

Bilde av brennende jente

Er det et tegn i tida at vi alle brenner så innmari for alt og ingenting, både på jobb og på hjemmebane? Holder det ikke lenger å like jobben sin, eller å sette pris på en fritidsaktivitet?

Ja, jeg kaster stein i glasshus. Jeg brenner for godt innhold på nett i jobbsammenheng, og for de mulighetene nettet gir. Som gründer jobber jeg med det jeg brenner for. Jammen er jeg heldig. Og det er jeg, for all del. Men et kurs tidligere denne uka fikk meg til å tenke. Bidrar denne retorikken til å legge lista for høyt? Til å skape en tomhetsfølelse når det brennende engasjementet uteblir?

Kurset jeg snakker om var med coach Kristin Martinsen, og handlet blant annet om selvledelse og det å definere misjon og verdier i ens eget liv. Spennende som rakkern! I løpet av kurskvelden snakket vi om det å finne mening i hverdagen. Og det var da det slo meg. Trenger vi egentlig å brenne for noe for å finne mening?

Selv føler jeg meg privilegert som har min egen bedrift, og to fantastiske partnere. Ikke at jobben er en dans på roser hele tida, på ingen måte. Det går opp og ned, som med så mye annet her i livet. Jeg har engasjementet mitt, som har blitt mer politisk i karakter etter valget av Donald Trump som USAs president. Men det er verken jobb eller politikk som først og fremst gir livet mening.

Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det jo familien min. Disse fantastiske (og innimellom litt irriterende) menneskene som bor under samme tak som meg. Visst er det hektiske dager med full jobb og tre aktive unger i hus. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å sitte i en fotball- eller turnhall etter jobb. Men det gir mening for meg. Det samme gjør denne bloggen. Når jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og et blankt blogginnlegg, da er livet i vater. Når jeg kan slenge meg nedpå med ei god bok eller et blad. Strikke og se en god serie på Netflix. Da kjenner jeg på godfølelsen.

Dessverre prioriterer jeg disse små tingene i altfor liten grad. KK dumper ned i postkassa mi hver torsdag, men blir liggende med plasten på. Bloggen oppdateres en gang i skuddåret. Jeg husker knapt sist jeg hadde strikketøyet framme. Kaffekoppen nytes ikke, den slukes for maksimal og rask effekt. Her må det skjerpings til. Balanse blir et nøkkelord for meg i det nye året. Balanse heller enn det å brenne så innmari for det ene og det andre.

Du da, hva brenner du for?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Mikhail Bakunovich

 

 

2 Comments

Takk og pris, der var september over!

Det er den samme historien hvert eneste år. September kommer med et smell – og fortsetter i den samme sinnsyke tralten i 30 dager til ende. Alle som har barn vet hva jeg snakker om. I september er det foreldremøter overalt. Onsdag denne uka hadde vi ikke mindre enn to foreldremøter samtidig, for to ulike trinn på skolen. Heldigvis er vi to voksne i familien, så vi kunne stille på hvert våre møte og vise ansikt begge steder. Selv viste jeg ansikt så til de grader i mitt møte at jeg gikk ut med tittelen klassekontakt, og sa samtidig ja til å være en av fire som skal jobbe med klasseturen til de unge håpefulle inneværende skoleår. Sånn går det når man ikke klarer å sitte stille og bivåne den kleine øvelsen der voksne mennesker utkonkurrerer hverandre i å kikke ned i gulvet og holde heeelt kjeft straks spørsmålet om klassekontakt og valg av FAU-representant kommer på bordet. Så da meldte jeg meg, selv om jeg var klassekontakt for dattera på det aktuelle trinnet da hun gikk i 1. og 2. klasse. Det var på en annen skole, så det teller liksom ikke.

Da foreldremøtene var over, dro vi videre på fotballkamp. Heldigvis var det hjemmekamp, så det tok cirka to minutter å forflytte seg fra skolen til banen hvor kampen var godt i gang. Vi gikk mange foreldre i flokk. September er galskap for flere enn oss. Onsdagens kamp var vår fjerde kamp denne uka. Sånn blir det når man har tre jenter som spiller. Fire kamper er tross alt overkommelig. To uker tidligere var tallet seks. Pluss at det var foreldremøte på to av fotballagene. Og åpen dag på skolen, samme ettermiddagen som både jeg og mannen var i Oslo i forbindelse med jobb. Heldigvis syns både jeg og mannen at det er fryktelig artig med den fotballen, så vi klager ikke så høyt. Et lite hjertesukk en sjelden gang syns jeg likevel må være greit. Nå kjenner jeg dessuten at det er helt ok at fotballsesongen er over. Så rekker vi å puste litt før det braker løs med turneringer og futsal og det som hører høsten og vinteren til.

Hva mer har vi gjort i september? Jo, jeg nevnte jobbreiser. Vi har feiret to bursdager i heimen. Den ene var en utsatt feiring for den eldste arvingen. Hun kom til verden midt i fellesferien, nemlig. Juli-bursdager er vanskelig Folk er jo ikke hjemme! Så da blir det september-feiring i stedet. Det kunne jo ha vært august-feiring, jeg ser den. Noterer bak øret til neste år.

Den siste september-utfordringa for undertegnede ventet torsdag denne uka. Da holdt jeg foredrag på en studentkonferanse her i byen. Med rundt 500 tilhørere i salen. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg gleda meg lenge. Tema for konferansen var «Ut av komfortsonen», som jeg syns er kjempeviktig. Men etter hvert som dagen krøp nærmere og nærmere, kom nervene tettere og tettere på. Men jeg gjennomførte, og det helt uten å besvime. Som må karakteriseres som en bragd, gitt at Espen Lind sto på den samme scenen bare noen timer tidligere. I forberedelsene til foredraget fikk jeg tips om et bra sitat fra en kollega av meg. Et veldig passende sitat, et jeg skal dra frem ved mang en passende anledning heretter. Hun hadde funnet det på Instagram-kontoen @25park, og det lyder sånn:

Do your best – then let the fuck go!

På tide å sette strek for dette september-oppgulpet. Yngstejenta skal på turn om en lite time. Halvannen time på tribunen i turnhallen venter. Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg at det blir ren luksus. Halvannen time på fotballbanen i dette høljerenget hadde vært sååå mye kjipere.

0 Comments

Alenemor i 5 uker

«Gratulerer med morsdagen», sa han. Og stakk. I 5 uker blir han borte. May the force be with me…

Vi har visst det lenge, at mannen skulle reise bort akkurat i dag. Han fikk en spennende jobbmulighet, og i felleskap ble vi enig om at sånt må man slå til på. Jeg tror han kommer til å få det helt topp, men håper jo samtidig at han skal kjenne litt på savnet. Jeg er ikke naiv, og har ingen illusjoner om at han skal savne hverdagens kjas og mas. Du vet, galskapen som råder om morgenen, utfordringen med å få middagen på bordet mens sultne hyener vaker rundt grytene, rotet, kleskaoset og snømåkingen.

Speaking of, snømåkingen er det jeg gruer meg mest til. I moderate mengder skal det gå greit. Men hvis himmelen åpner alle sluser og det laver ned i metervis, da aner det meg at undertegnede kommer til å knekke sammen i krampegråt. Når det gjelder snømåking er jeg villig til å se bort fra kravet om likestilling. La mannfolka slite med skufla!

Jeg tipper de 5 ukene kommer til å gå fort. Allerede i neste uke er det vinterferie. Da skal de to yngste på vift til besteforeldre, mens jeg og 13-åringen skal være alene hjemme. Deretter venter tre uker med hverdag, før mannen returnerer sånn i midten av mars en gang. Så vil det vise seg da, om huset står og vi jentene i familien fortsatt er godt forlikt. Det kan fort være at mor i huset har gått fra forstanden. For jeg ser for meg at det kan bli i overkant utfordrende å få logistikken til å gå opp. Nå er jeg heldig da. Eldste kan fint trå til med både barnepass, snømåking og det som er. Og yngste er tross alt 6, ikke 2. Vi skal nok stå han av!

Wish me luck! Tipper jeg sitter igjen med nyvunnen respekt for aleneforeldre om 5 uker.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments