Browsing Category familieliv

Hva brenner du for?

Bilde av brennende jente

Er det et tegn i tida at vi alle brenner så innmari for alt og ingenting, både på jobb og på hjemmebane? Holder det ikke lenger å like jobben sin, eller å sette pris på en fritidsaktivitet?

Ja, jeg kaster stein i glasshus. Jeg brenner for godt innhold på nett i jobbsammenheng, og for de mulighetene nettet gir. Som gründer jobber jeg med det jeg brenner for. Jammen er jeg heldig. Og det er jeg, for all del. Men et kurs tidligere denne uka fikk meg til å tenke. Bidrar denne retorikken til å legge lista for høyt? Til å skape en tomhetsfølelse når det brennende engasjementet uteblir?

Kurset jeg snakker om var med coach Kristin Martinsen, og handlet blant annet om selvledelse og det å definere misjon og verdier i ens eget liv. Spennende som rakkern! I løpet av kurskvelden snakket vi om det å finne mening i hverdagen. Og det var da det slo meg. Trenger vi egentlig å brenne for noe for å finne mening?

Selv føler jeg meg privilegert som har min egen bedrift, og to fantastiske partnere. Ikke at jobben er en dans på roser hele tida, på ingen måte. Det går opp og ned, som med så mye annet her i livet. Jeg har engasjementet mitt, som har blitt mer politisk i karakter etter valget av Donald Trump som USAs president. Men det er verken jobb eller politikk som først og fremst gir livet mening.

Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det jo familien min. Disse fantastiske (og innimellom litt irriterende) menneskene som bor under samme tak som meg. Visst er det hektiske dager med full jobb og tre aktive unger i hus. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å sitte i en fotball- eller turnhall etter jobb. Men det gir mening for meg. Det samme gjør denne bloggen. Når jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og et blankt blogginnlegg, da er livet i vater. Når jeg kan slenge meg nedpå med ei god bok eller et blad. Strikke og se en god serie på Netflix. Da kjenner jeg på godfølelsen.

Dessverre prioriterer jeg disse små tingene i altfor liten grad. KK dumper ned i postkassa mi hver torsdag, men blir liggende med plasten på. Bloggen oppdateres en gang i skuddåret. Jeg husker knapt sist jeg hadde strikketøyet framme. Kaffekoppen nytes ikke, den slukes for maksimal og rask effekt. Her må det skjerpings til. Balanse blir et nøkkelord for meg i det nye året. Balanse heller enn det å brenne så innmari for det ene og det andre.

Du da, hva brenner du for?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Mikhail Bakunovich

 

 

2 Comments

Takk og pris, der var september over!

shutterstock_postitlapper_1200x628

Det er den samme historien hvert eneste år. September kommer med et smell – og fortsetter i den samme sinnsyke tralten i 30 dager til ende. Alle som har barn vet hva jeg snakker om. I september er det foreldremøter overalt. Onsdag denne uka hadde vi ikke mindre enn to foreldremøter samtidig, for to ulike trinn på skolen. Heldigvis er vi to voksne i familien, så vi kunne stille på hvert våre møte og vise ansikt begge steder. Selv viste jeg ansikt så til de grader i mitt møte at jeg gikk ut med tittelen klassekontakt, og sa samtidig ja til å være en av fire som skal jobbe med klasseturen til de unge håpefulle inneværende skoleår. Sånn går det når man ikke klarer å sitte stille og bivåne den kleine øvelsen der voksne mennesker utkonkurrerer hverandre i å kikke ned i gulvet og holde heeelt kjeft straks spørsmålet om klassekontakt og valg av FAU-representant kommer på bordet. Så da meldte jeg meg, selv om jeg var klassekontakt for dattera på det aktuelle trinnet da hun gikk i 1. og 2. klasse. Det var på en annen skole, så det teller liksom ikke.

Da foreldremøtene var over, dro vi videre på fotballkamp. Heldigvis var det hjemmekamp, så det tok cirka to minutter å forflytte seg fra skolen til banen hvor kampen var godt i gang. Vi gikk mange foreldre i flokk. September er galskap for flere enn oss. Onsdagens kamp var vår fjerde kamp denne uka. Sånn blir det når man har tre jenter som spiller. Fire kamper er tross alt overkommelig. To uker tidligere var tallet seks. Pluss at det var foreldremøte på to av fotballagene. Og åpen dag på skolen, samme ettermiddagen som både jeg og mannen var i Oslo i forbindelse med jobb. Heldigvis syns både jeg og mannen at det er fryktelig artig med den fotballen, så vi klager ikke så høyt. Et lite hjertesukk en sjelden gang syns jeg likevel må være greit. Nå kjenner jeg dessuten at det er helt ok at fotballsesongen er over. Så rekker vi å puste litt før det braker løs med turneringer og futsal og det som hører høsten og vinteren til.

Hva mer har vi gjort i september? Jo, jeg nevnte jobbreiser. Vi har feiret to bursdager i heimen. Den ene var en utsatt feiring for den eldste arvingen. Hun kom til verden midt i fellesferien, nemlig. Juli-bursdager er vanskelig Folk er jo ikke hjemme! Så da blir det september-feiring i stedet. Det kunne jo ha vært august-feiring, jeg ser den. Noterer bak øret til neste år.

Den siste september-utfordringa for undertegnede ventet torsdag denne uka. Da holdt jeg foredrag på en studentkonferanse her i byen. Med rundt 500 tilhørere i salen. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg gleda meg lenge. Tema for konferansen var «Ut av komfortsonen», som jeg syns er kjempeviktig. Men etter hvert som dagen krøp nærmere og nærmere, kom nervene tettere og tettere på. Men jeg gjennomførte, og det helt uten å besvime. Som må karakteriseres som en bragd, gitt at Espen Lind sto på den samme scenen bare noen timer tidligere. I forberedelsene til foredraget fikk jeg tips om et bra sitat fra en kollega av meg. Et veldig passende sitat, et jeg skal dra frem ved mang en passende anledning heretter. Hun hadde funnet det på Instagram-kontoen @25park, og det lyder sånn:

Do your best – then let the fuck go!

På tide å sette strek for dette september-oppgulpet. Yngstejenta skal på turn om en lite time. Halvannen time på tribunen i turnhallen venter. Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg at det blir ren luksus. Halvannen time på fotballbanen i dette høljerenget hadde vært sååå mye kjipere.

0 Comments

Alenemor i 5 uker

shutterstock_superwoman_1200x628

«Gratulerer med morsdagen», sa han. Og stakk. I 5 uker blir han borte. May the force be with me…

Vi har visst det lenge, at mannen skulle reise bort akkurat i dag. Han fikk en spennende jobbmulighet, og i felleskap ble vi enig om at sånt må man slå til på. Jeg tror han kommer til å få det helt topp, men håper jo samtidig at han skal kjenne litt på savnet. Jeg er ikke naiv, og har ingen illusjoner om at han skal savne hverdagens kjas og mas. Du vet, galskapen som råder om morgenen, utfordringen med å få middagen på bordet mens sultne hyener vaker rundt grytene, rotet, kleskaoset og snømåkingen.

Speaking of, snømåkingen er det jeg gruer meg mest til. I moderate mengder skal det gå greit. Men hvis himmelen åpner alle sluser og det laver ned i metervis, da aner det meg at undertegnede kommer til å knekke sammen i krampegråt. Når det gjelder snømåking er jeg villig til å se bort fra kravet om likestilling. La mannfolka slite med skufla!

Jeg tipper de 5 ukene kommer til å gå fort. Allerede i neste uke er det vinterferie. Da skal de to yngste på vift til besteforeldre, mens jeg og 13-åringen skal være alene hjemme. Deretter venter tre uker med hverdag, før mannen returnerer sånn i midten av mars en gang. Så vil det vise seg da, om huset står og vi jentene i familien fortsatt er godt forlikt. Det kan fort være at mor i huset har gått fra forstanden. For jeg ser for meg at det kan bli i overkant utfordrende å få logistikken til å gå opp. Nå er jeg heldig da. Eldste kan fint trå til med både barnepass, snømåking og det som er. Og yngste er tross alt 6, ikke 2. Vi skal nok stå han av!

Wish me luck! Tipper jeg sitter igjen med nyvunnen respekt for aleneforeldre om 5 uker.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments