Browsing Category facebook

Grums og lykke på nett

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. november: 

Er det ikke det ene, så er det jammen det andre i sosiale medier. Før var det bilder av lekkert danderte middagstallerkener og sporty kjenninger i kompresjonstights som prydet Facebook-feeden. Nå er det inngrodde middagstallerkener på en overfylt kjøkkenbenk og svette løpetights i en stappfull skittentøyskurv som dominerer. VG har tatt ansvar. Plutselig er det #bakfasaden som gjelder. 

Vi har sett det før. Debatten om hvilke statuser som duger på Facebook raser med jevne mellomrom. Folk vil ha seg frabedt disse glansbildestatusene. For man blir jo så mistenksom! Er det sant at nabokjerringa har bakt brød, eller er det bare noe hun skryter på seg? Er hun virkelig så lykkelig som hun skal ha det til, venninnen som poster bilde av rødvinsglasset sitt i skinnet fra et stearinlys en fredagskveld? Har han virkelig vært ute og løpt, kollegaen som i statusoppdateringen forteller om både distanse og fart, eller er det bare fingrene som har løpt over tastaturet i fasadebyggingens navn? Hvordan kan vi stole på alle disse folkene bak skjermene? 
Kjære deg, pust rolig. Du trenger ikke å innkalle etterretningen for å avdekke sannhetsgehalten i den virkeligheten Facebook-vennene dine velger å presentere. Du trenger bare å vite at de små glimtene som legges ut på Facebook er nettopp det, små glimt fra en hverdag som rommer så uendelig mye mer enn det personens Facebook-tidslinje forteller. Og det skulle da ellers bare mangle. De pikante detaljene fra de tusen hjem klarer vi oss vel fint uten? 
Likevel er det altså et evig gnål om at folk er så falske på Facebook. Vi vil ha mer grums! Men ærlig talt. Når satt du sist i kaffeselskap og rapporterte fra den seneste krangelen med ektefelle eller samboer? Du gjør jo ikke det? Når tok du sist sats og skrek ut i en forsamling at sjefen er en kødd, ungene skulle vært solgt på loppemarked og svigermor er ei ku? Ikke alt hører hjemme i det offentlige rom. For når hver av oss har noen hundre venner på Facebook snakker vi faktisk om det offentlige rom. Noe er forbeholdt ens nærmeste. Det gjelder både på nett og i det virkelige liv. 
Undersøkelser viser at vi lar oss påvirke av det andre poster på Facebook. Vi blir rett og slett deprimerte! Men du, om du lar deg hisse opp av at andre poster positive statuser på Facebook, hvem er det da som har et problem? De? Eller du? Jeg stiller også spørsmål ved om det virkelig er så glansbildeaktig i sosiale medier som mange skal ha det til. Det er mulig det sier mest om meg og mitt Facebook-nettverk, men vi poster rett som det er innlegg om oppvask som flyter, mislykkede bakverk og skrotter som eser ut der de ligger godt plassert i sofaen. Flere treningsoppdateringer hadde nok gjort noe med sistnevnte utfordring. Gitt at oppdateringene hadde rot i virkeligheten da. 
Avslutningsvis vil jeg bare minne om følgende: Du velger selv hvem du vil være venn med på Facebook. Irriterer du deg over at enkelte poster for mange treningsoppdateringer, dype visdomsord og invitasjoner til Candy Crush og FarmVille og fandens oldemor, så tar det deg knapt et sekund å slette dem fra vennelisten. Du trenger ikke gjøre det en gang, hvis du helst vil slippe å gå så drastisk til verks. Du kan fjerne det de poster fra feeden din, uten å avslutte det digitale vennskapet. Voila, problem solved! 
5 Comments

Kildekritikk – den enkeltes ansvar i sosiale medier

Innimellom scroller jeg nedover Facebook-feeden min og regelrett gremmes. Nei, ikke fordi folk forteller hva de har til middag, at de har trent, eller fordi en eller annen nyforelska stakkar bare mååå komme med en kjærlighetserklæring til sin utkårede på den åpne veggen i stedet for i en privat melding. Jeg gremmes fordi nordmenn helt ukritisk deler så mye dritt og lort, ofte med følgende innledning: «Jeg er ikke rasist altså, men […]». 
For en tid tilbake var det dette bildet av norske og afrikanske veier som gikk sin seiersgang på Facebook. 

30 000 personer delte dette bildet. Det er nesten så man begynner å lure på om det har rablet fullstendig for Kari og Ola Nordmann? Å dra inn bistandspenger i en diskusjon om årsavgift hører jo ingen steder hjemme! Dette bildet er så usmakelig at jeg knapt kan få sagt det høyt nok! Var du blant de 30 000 som delte denne lorten anbefaler jeg deg å lese Even Tømtes kommentar hos Bistandsaktuelt.

I disse dager er det en trist flaggdebatt som dominerer sosiale medier. Enkelte får visstnok nasjonaldagen ødelagt av å se andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Og når Frps Aina Stenersen deler sine intolerante uttalelser med Nettavisen, genererer det både likes og delinger og heiarop på Facebook. Er det rart det er krig i verden, spør bare jeg? 
Bakgrunnen for den voldsomme flaggdebatten er en forespørsel fra Aspøy barneskole til 17. mai-komiteen i Ålesund. Her spurte skolen om lov til å bruke noen flagg elevene selv har laget i forbindelse med 90-årsjubileet til skolen tidligere i år, i 17. mai-toget. Vi snakker om små flagg lagd av papir, hvorav et lite mindretall har én norsk side, mens den andre siden viser flagget til barnets opprinnelsesland. Disse enkle flaggene har altså satt sinnene i kok over det ganske land. 
Det høyreekstreme nettstedet Fyret.nu fulgte opp med en artikkel med tittelen «Norske flagg ønskes fjernet fra 17. mai tog». Ingressen var: «Aspøy skole i Ålesund har i år besluttet å fjerne norske flagg i 17. mai toget og erstatte dem med flagg fra elevenes opprinnelsesland». Se bilde nedenfor, som er en skjermdump fra NRKs artikkel om saken
Både tittel og ingress mangler rot i virkeligheten. Likevel ble altså saken delt ukritisk på Facebook, opplagt av folk som ikke visste hvilken kilde de hadde med å gjøre. Fyret prøver nå å nagle NRK på sitatfeil, uten at det gjør saken deres nevneverdig bedre. De har imidlertid endret ingressen sin. Men tittelen står fast. 
Den siste delingen som rystet meg i forbindelse med denne saken er dette bildet jeg fanget opp i Facebook-feeden min nå i kveld: 
Påstanden om at Australias statsminister skulle ha uttalt noe som dette fikk jeg ikke helt til å henge på greip. Du kjenner Australias historie? Jeg tenker selvsagt på den behandlingen de innfødte (aboriginerne) fikk da britene koloniserte det australske kontinent på 1700-tallet. Anyway, jeg bestemte meg for å google påstanden. Det tok meg jo nøyaktig to sekunder å skjønne at dette var en hoax. Utallige kilder omtalte det samme, blant annet denne.

Og jeg spør meg, hva er det som driver nordmenn til å dele innhold som dette på Facebook? Møter de stadig vekk utlendinger som klager, bedrar og klager over vårt flagg, vår ed, vår tro eller vår måte å leve på? Og irriterer de seg like mye over nordmenn som snylter og bedrar og klager sin nød? Så mye faktisk at de via Facebook ber dem om å snaske seg til helvete vekk herfra?

Jeg har lyst til å dele følgende gode råd fra en tidligere kollega, postet på Facebook tidligere i dag:

Lett å bli en nyttig idiot på sosiale medier, gitt. En god porsjon med kildekritikk er tilrådelig folkens. Ro dere ned, pust litt. 

146 Comments

Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Skriver vi bare om oppturer og prestasjoner på Facebook?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De siste dagene har kronikken til Fædrelandsvennen-journalist Malin Schulze dukket opp i Facebook-feeden min mer enn én gang. Under tittelen «Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann» langer hun ut mot norske Facebook-brukeres behov for å kringkaste det hun omtaler som en fiktiv hverdag, hvor bare oppturer og prestasjoner får leve. Og jeg bare «ja ja, så var det på´n igjen». For tross alt, det er ikke første gang kritikken runger. Enkelte sitter tydeligvis med fasiten på hvilke Facebook-statuser som duger. Og glansbildestatuser vil de ha seg frabedt!

Men ærlig talt, hvor finner de alle disse glansbildene? Det er mulig det sier mest om meg og mine Facebook-bekjentskaper, men få av oss er spesielt opptatt av husvask og hjemmebakst. Ei heller trener vi 24/7. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har postet en status av typen «dååån, da har drømmemannen kommet hjem med et dusin roser IGJEN». Det burde jeg kanskje? Eller sagt på en annen måte, det burde han kanskje?! Tar du et hint, kjære? 
Men selv om mannen ikke ramler inn døra med roser og sjokolade i tide og utide, er det jo ikke dermed sagt at fyren er en idiot! Eller, han er det også noen ganger. Unnskyld kjære, men jeg må bygge opp et poeng her. Men det har da ikke Facebook-vennene mine noe med! Schulz skriver:

Har ennå til gode å se «kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen.»

Men ærlig talt, krangler har da ingenting på Facebook å gjøre? For da snakker vi om å utlevere ikke bare seg selv, men også andre? Jeg skjønner ikke greia. Jeg hadde i alle fall reagert om noen av mine nærmeste utleverte meg i sosiale medier. For enda så usannsynlig det høres ut (??!), undertegnede kan være en real bitch på en dårlig dag! Mannen kan sikkert bekrefte. Du trenger ikke altså kjære, dette er ren retorikk. Også jeg har mine turer ned i de mørke, dype daler. Med tårer og tenners gnissel. Men vil jeg ha det kringkastet på Facebook? Nei! Kringkaster jeg det selv? Tja, det hender. For vi deler ikke bare oppturene, selv om det naturlig nok er oppturene som dominerer. Mange har brukt sosiale medier i sorgarbeid, for å hente støtte i en vanskelig periode i livet, eller kort og godt for å få ut litt damp i hverdagen. Og brent lasagne? Javisst skriver vi om det! Blemmene deler vi da! Jeg leser stadig vekk om brente brød og kaker og bukser som regelrett har ligget i klesskapet og krympet og annen moro! Jeg skjønner ikke hvor enkelte finner alle disse Facebook-brukerne som tar seg selv så fryktelig høytidelig? Og om dere nå har et par av dem i feeden deres, er det så farlig da?

Nuvel. Dagens tips til Schulze og andre glansbildeskeptikere: dere velger selv hvem dere følger på Facebook. Så det så!

Jeg har forresten skrevet om dette tidligere, blant annet i disse innleggene:
Facebook – et digitalt maskeradeball?
Facebook – fordummende og farlig?
Imagebygging i sosiale medier.

Kjenner du deg igjen i Schulzes skråblikk på Facebook? Eller sagt på en annen måte, kjenner du igjen Facebook-vennene dine i denne beskrivelsen?

19 Comments

Avisa på Facebook, hva er poenget?

Jeg har lenge stusset på lokalavisas Facebook-tilstedeværelse og tenkt «grrr, dette må jeg blogge om». Men først nå har jeg altså fått fingeren ut. Det som ga meg et spark bak var denne tweeten fra Ingeborg Volan, kommunikasjonsrådgiver hos Gambit Hill & Knowlton:

Jeg svarte at jeg syns fokus på dialog er viktig. Engasjement. Hvis avisa bare skal spy ut linker til nettsakene sine på Facebook for eksempel kan jeg like gjerne lese nettavisa. Dette fikk jeg til svar: 

Hyggelig tilbakemelding! Og nok en gang: Twitter altså! Utmerket sted for meningsutveksling.

For all del, jeg skjønner at avisa skal være på Facebook. Jeg bare stusser på strategien. Er det en strategi? Og hva sier i så fall den om sosiale medier versus avisas egen nettutgave?

Et eksempel på hva det er jeg mener når jeg skriver at avisa spyr ut linker på Facebook:

Her presenteres artister til en av sommerens store musikkhappeninger i Tromsø. Greit nok, en fin sak. Men jeg finner da den samme saken i avisas nettutgave? Hvis det er lokalnyheter alene jeg er ute etter klikker jeg meg jo bare inn der? Kanskje leser jeg til og med nyheter via en rss-feed? Hvorfor skulle jeg da være interessert i å få Facebook-feeden min plastret med akkurat de samme sakene? For som regel legger de jo ikke bare ut én sak i slengen. Neida, de pøser på med 4-5 saker på rappen. Hvorfor? Gi meg noe mer! Spør meg om noe! Hva syns jeg om bookingen? Har jeg tenkt meg på Døgnvill? Hva som helst! Vi opererer tross alt i sosiale medier. Monolog er ikke mye sosialt! Visst har mange høy terskel for å kommentere på saker som legges ut fra Facebook-sider. Men som avsender kan man ved hjelp av små grep senke terskelen for å kommentere betydelig. Å slette url-en (hva skal jeg med den liksom, jeg klikker jo på linken nedenfor likevel) til fordel for et spørsmål er et sånt grep.

Et annet eksempel:

En TIL-spiller savner trøkk rundt laget. Han mener Tromsøværingene må vise mer lidenskap. For vi er trege. Kommer oss liksom ikke på kamp. Og hva gjør lokalavisa på Facebook? I stedet for å spørre nettopp oss Tromsøværinger hva som skal til for å skape mer trøkk rundt TIL? Jo, de legger saken ut liksom til info! Her har de riktignok fått én kommentar. Kred til vedkommende som orket å engasjere seg!

Storebror (?) Nordlys da, er de noe bedre? Vel, de legger ut en del saker uten innledende spørsmål, de også. Som regel husker de å ta bort url-en før de publiserer linken, det skal de ha. Men tross alt, de er flinkere enn iTromsø når det kommer til å tilrettelegge for engasjement. De ber nemlig ofte om tilbakemelding fra leserne, som i eksemplene nedenfor:

Må man alltid spørre om noe? Neida. Alt med måte. Det handler vel mye om sakens karakter. Og ikke minst, ikke alt må deles på Facebook heller! Dessuten, i sosiale medier har brukerne (nesten) all makt. Enkelte saker får glatt 41 kommentarer, enten man ber om dem eller ei.

Til slutt en ting jeg skulle ønske Nordlys gjorde mer av: sendte journalistene sine ut i (den digitale) krigen! Nordlys har knallflinke kommentatorer. Med sin skarpe penn utfordrer de både på papir og på nett. På Facebook innledes gjerne debattinnleggene med et spørsmål til meg som leser: er jeg enig eller uenig med journalisten? Men hvor er journalisten? Hvorfor følger ikke vedkommende opp? Går i dialog med dem som kommenterer? Han trenger ikke nødvendigvis å svare med sin private Facebook-profil (selv om det hadde vært mer eller mindre uproblematisk med et gjennomtenkt forhold til egne personverninnstillinger). Han kan svare med Nordlys-profilen og bare signere med sitt navn, hvis det er å foretrekke. Men inviterer du til debatt bør du da vitterlig følge opp? Bare ved én anledning har jeg sett dette i praksis. Og da var det leseren selv som utfordret journalisten, ved å tagge både Nordys og journalisten i sin statusoppdatering. Av de 27 kommentarene i innlegget nedenfor er to fra journalist Oddvar Nygård. Sånt kan man like! Mer takk!

Følger du favorittavisene dine på Facebook? Og hvis du gjør det, hva syns du om måten de kommuniserer på i den sosiale sfære?

PS. Jeg ser at jeg har tatt på meg besserwisser-hatten i dette innlegget. En bloggers privilegium. 😉 Bare for å understreke: jeg leser og liker både iTromsø og Nordlys. Innlegget er skrevet i beste mening. 

18 Comments

Facebook – et digitalt maskeradeball?

Illustrasjon: Cartoonstock.com

Nok en gang er Nordlys-journalist Oddvar Nygård ute og idioterklærer oss Facebook-brukere for vår naive tiltro til nettgigantens håndtering av personopplysninger. I dagens kommentar omtalter han Facebook som et digitalt maskeradeball, hvor vi iscenesetter våre egne liv, lyver og bedrar, sminker og doller oss, og gjør alt for å fremstå som pokker så mye bedre enn vi egentlig er. Og i vår iver etter å fremstå som picture perfect utgaver av oss selv, utleverer vi ukritisk sensitiv informasjon til kommersielle aktører som visstnok står i kø for å utnytte digitale nordboeres naivitet til egen fordel.

Visst er det viktig å sette fokus på personvernet. For Facebook har unektelig hatt en noe slett innstilling til akkurat det. Men nettsamfunnet har da også vært lydhør overfor kritikken. Endringer er gjort, nye endringer er på vei. Blir det optimalt? På ingen måte. Men tross alt har hver og en av oss selv stort ansvar for å gjøre oss kjent med hvordan opplysningene vi så villig deler oppbevares og brukes. Vi er også selv ansvarlig for å sette oss inn i hvor tilgjengelig innholdet vi legger ut er for kjente og ikke minst ukjente Facebook-brukere. Har man åpen Facebook-profil har man kanskje ikke helt fulgt med i timen?

Nygård trekker frem Facebook Timeline som et skrekkens eksempel på ny funksjonalitet vi brukere helt ukritisk har omfavnet. Snodig. Under Social Media Days i forrige uke uttalte Petter Høie fra Facebook Norden at Timeline gir bedre kontroll over egen informasjon på nettsamfunnet. Nå kan man selvsagt kjapt konkludere med at mannen er kjøpt og betalt for å si nettopp det. Men jeg er tilbøyelig til å være enig med han. For Timeline er tross alt bare en ny grafisk fremstilling av informasjon du allerede har postet på Facebook. Informasjonen blir bare mer synlig. Men med økt synlighet øker også bevisstheten. Mange har tatt en kritisk gjennomgang av egen Facebook-profil etter omleggingen til Timeline. Ryddet litt. Og kanskje kikket over egne personverninnstillinger. Et eksempel til etterfølgelse for Nygård og eventuelt andre som måtte frykte konsekvensen når Facebook snart legger alle profiler over til Timeline, enten man vil eller ei.

Men det Nygård frykter mest er visstnok ikke hva andre nettbrukere får tilgang til via Timeline. Han er derimot svært bekymret for kommersielle aktørers bruk av de dataene vi mater inn på Facebooks gigantiske servere. La meg i så fall anbefale innlegget «Når privatlivet blir salgsvare» av høyskolelektor ved BI, Cecilie Staude. Hennes påstand er at økende grad av skreddersydd reklame og prissegmentering basert på automatiske kartlegginger av atferd, preferanser, og innhold er noe vi som forbrukere vil være tjent med. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å sile informasjon, og unngå å bli bombardert med budskap og reklame vi ikke er interessert i. Jeg tror hun har rett. Reklame får jeg okke som. Hvis denne kan være spisset i henhold til mine interesser, så foretrekker jeg faktisk det. Så får jeg heller leve med at Facebook Ads med jevne mellomrom insisterer på at jeg trenger cellulitt-tights. Alder og kjønn er visstnok viktige segmenteringfaktorer.

Avslutningsvis (sorry, jeg ser at dette blir langt), det Nygård sier om at Facebook er et digitalt maskeradeball, hvor alle trer inn i en rolle og utelukkende byr på glansbildeoppdateringer fra sitt eget liv. Er det virkelig sånn? Og er det i tilfelle unikt for sosiale medier? Hvor ofte sitter du i kaffeselskap sammen med nære og litt fjernere bekjente og rapporterer fra siste krangelen med ektefelle eller samboer? Tar du plutselig sats og roper ut at sjefen er en dust, arbeidsdagen er et helvete, ingen forstår deg og i det hele tatt? Lirer du av deg, i fullt alvor, at ungene helst skulle ha vært solgt på loppemarked eller at mora di er ei ku? Nei, du gjør jo ikke det. Verken på nett eller i det virkelige liv. Noen ting er ment kun for ens nærmeste. Det du sliter med i hverdagen egner seg ikke nødvendigvis som statusoppdatering på Facebook. Visst kan man fruste litt på generelt grunnlag. Men detaljene bør kanskje være forbeholdt den engere krets? Din livspartner, en nær venn eller kollega? Jeg tror ærlig talt jeg hadde fått bakoversveis om noen hadde begynte å spy ut dritt og lort fra egen hverdag på Facebook. Vedkommende hadde i alle fall kjapt blitt fjernet fra min nyhetsfeed.

Har du et bevisst forhold til hvilke hverdagsglimt du velger å dele med dine x antall Facebook-venner? Og tenker du over at kommersielle aktører får tilgang til dataene dine?

17 Comments

Følge bloggen min på Facebook?

Visste du at du kan abonnere på de offentlige Facebook-oppdateringene til
selveste Mark Zuckerberg? Også jeg har åpnet for abonnering på
min Facebook-profil. Regner med å ha 10,8 millioner abonnenter
any day now… 😉

Før jul etablerte mange av mine medbloggere en egen Facebook-side for bloggen sin, blant annet Pia og Elisabeth. Jeg syns det er en strålende idé, og har vurdert det samme selv. Faktisk begynte jeg å jobbe med en Facebook-side for Liv-Ingers blogg for lenge siden, jeg fikk bare aldri ferdigstilt den og aldri publisert. Like greit egentlig, for nå har Facebook introdusert ny funksjonalitet: abonner. Siden jeg ikke blogger anonymt tester jeg ut det i stedet, jeg. Så får jeg heller ferdigstille Facebook-siden ved en senere anledning, hvis jeg får mistanke om at det vil funke bedre.

Hva betyr så dette, spør du kanskje? Jo, det betyr at jeg har åpnet for at hvem som helst kan abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer. Litt bråkjekt, syns du? Er ikke dette med abonner mest for offentlige (les: interessante) personer? Jo, kanskje. Men jeg har i alle fall tilrettelagt for at alle som leser bloggen min, men som ikke finner det naturlig å være venn med meg på Facebook, likevel kan følge bloggen på Facebook. Ved å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer får du mine blogginnlegg opp i Facebook-feeden din. Og du kan følge kommentarene som kommer til innleggene på Facebook. Det er nemlig ofte der jeg får flest kommentarer.

Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook. Det gir god spredning. Faktisk er Facebook den kanalen som genererer størst trafikk inn til bloggen. Jeg får også kommentarer på Facebook som jeg vet jeg ikke ville ha fått direkte på bloggen. På en måte er det synd at lange kommentartråder ofte holdes utenfor bloggen. Samtidig er det positivt at jeg får kommentarer fra et større publikum.

I første omgang er det bare blogginnlegg jeg kommer til å legge ut offentlig på profilen min. Du kommer altså ikke til å bli spammet ned med andre statusoppdateringer om du velger å abonnere på min profil på Facebook. Men merk, enn så lenge. Jeg prøver meg litt frem.

Jeg har lagt opp en egen boks til høyre på bloggen min, hvor du kan velge å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer og/eller følge meg på Twitter. Og merk, er du venn med meg på Facebook får dette ingen konsekvenser for deg. Du får opp innleggene mine akkurat som før, til akkurat like stor begeistring (eller irritasjon) som tidligere.

Hva syns du om at bloggere deler blogginnleggene sine på Facebook? Er det enklere for deg å kommentere på innlegg på Facebook, eller spiller det ingen rolle for deg?

5 Comments

Sosiale medier gjør verden litt mindre

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg syns sosiale medier er toppen! Joda, jeg ser at det er utfordringer knyttet til de nye kanalene. Digital mobbing, ukritisk deling og alt det der. Men la oss for all del ikke glemme fordelene. For de er mange. Jeg vil påstå at sosiale medier gjør verden litt mindre. Plutselig kan du sitte der og utveksle meninger med folk du ellers bare ser på TV. Bygge nettverk med mennesker som deler din interesse for enten fagfeltet du jobber med eller hobbyen du bedriver, uavhengig av alder, bosted og andre begrensende faktorer. Sosiale medier byr rett og slett på uante muligheter. Man må bare være nysgjerrig. Og sette seg litt inn i hvordan de ulike kanalene fungerer.

Årsaken til dette begeistrede innlegget akkurat nå er en kort Twitter-samtale jeg hadde med en mye omtalt norsk politiker i går kveld. Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook, for å tilgjengeliggjøre dem for lesere som ellers ikke ville ha fanget dem opp og for å innhente tilbakemeldinger også fra dem som ikke ønsker å legge kommentaren sin på selve bloggen. Innlegget om graviditet i jobbintervjuet ble blant annet kommentert av en tidligere skolevenninne av meg. Vi var i grunnen ganske enig om nevnte tema, til tross for at vi i andre saker står relativt langt fra hverandre. Men vi er begge skjønt enig om at det å være enig ikke er noe mål i seg selv. Målet er å diskutere og å utveksle meninger. Det er derfor jeg blogger. Og derfor hun kommenterer.

Gårsdagens debatt dreide etterhvert over på Lysbakkens ammeutspill. I likhet med mange andre mener min venninne at Lysbakken har trampet i klaveret ved å oppfordre norske kvinner til å droppe eller begrense ammingen for at far skal få være hjemme med barnet. Anyway, ammeutspillet til Lysbakken er egentlig ikke poenget her. Saken ble behørig omtalt i et ukjent antall blogger mens jeg skrev på den mye omtalte masteroppgaven min, så jeg tror jeg lar den ligge. Poenget er at man plutselig kan innhente innspill fra politikeren in question. Da min venninne viste til at Lysbakken faktisk lanserte slagordet «Mer pappa – mindre pupp» henvendte jeg meg umiddelbart til min venn Google. Jeg kunne da vitterlig ikke huske noe sånt slagord? Jeg googlet, men fant ikke. Og det var da det slo meg. Hvorfor ikke spørre Lysbakken selv? Som sagt, så gjort. Kort tid etter fyrte jeg av følgende tweet til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken:

Under en time senere fikk jeg følgende svar:

Jeg syns sånt er helt fantastisk! At et regjeringsmedlem på null komma niks kan svare på spørsmål fra en hvem-som-helst i Tromsø. Nå sier dette selvsagt noe om Lysbakkens bruk av sosiale medier. Han har opplagt skjønt noe ikke alle politikere har skjønt. Ennå. Men de andre politikerne kommer etter frem mot stortingsvalget i 2013. Det må de skal de henge med.

Et lite tips sånn på tampen. Vil du lære mer om politikernes bruk av sosiale medier bør du følge høyskolelektor på BI, Cecilie Staude på Twitter og/eller blogg, og valganalytiker Svein Tore Marthinsen på Twitter og/eller blogg fremover. De gjennomfører for tiden en analyse av politiske partier og politikere i sosiale medier. Veldig spennende!

Har du opplevd at sosiale medier gjør verden litt mindre? Hvilke muligheter har vi med sosiale medier som vi ikke hadde før?

6 Comments

Personvernhysteri på Facebook

Facebook har nytt utseende og ny funksjonalitet. Igjen. Mange stønner og klager. Jeg forholder meg rolig. For enn så lenge kan jeg ikke se at endringene er av hårreisende art (merk: jeg har ikke skaffet meg timeline og annen moro ennå). Det er derfor med stor forundring jeg observerer at nyhetsfeeden plutselig er plastret med meldinger fra venner som ber meg om vennligst å holde pekeren over navnet sitt, vente på rammen som kommer opp, klikke på «Abonner» og huke vekk «Kommentarer og ting folk liker». Hvorfor er de så engstelig?

Grunnen til frykten som sprer seg er den nye tickeren til høyre på Facebook. En liten boks som viser liveoppdateringer av venners gjøren og laden. Plutselig har mange fått øynene opp for at «hei, jeg ser faktisk oppdateringer venner gjør på andres vegger». Vel, dette er ikke nytt, folkens. Tickeren viser bare informasjon du uansett har tilgang til andre steder på Facebook. Hvis du stusser på hvorfor du får se hva en av dine venner skriver på veggen til en person du ikke er venn med, er svaret enkelt: personen har veggen sin åpen for alle. Det venner skriver på personens vegg har derfor alle på Facebook tilgang til, uavhengig av den nye tickeren.

Hver og en har ansvar for sine egne personverninnstillinger. Selv om du ved hver posting kan velge hvem som skal kunne se det du legger ut, kan du under «Hjem» og «Personverninnstillinger» forhåndsdefinere hvem som skal kunne se det du deler av statusoppdateringer, bilder og lignende. Har du huket av på «Offentlig» er det fritt frem for alle. Overraskende mange er ikke klar over at Facebook-profilen default er åpen. Facebook er nemlig interessert i at mest mulig informasjon skal være tilgjengelig for så mange som mulig. Slik genererer de trafikk. Huker du av på «Venner» blir det straks bedre. Du kan da sikre deg at bare venner får se det du legger ut. Selv har jeg valgt «Egendefinert». Jeg har nemlig lagd meg en liste som kalles «Begrenset». Dette er da personer på min egen venneliste som jeg av ulike grunner ikke ønsker å gi fullt innsyn på egen vegg.

Men det finnes også en annen innstilling. Under «Personverninnstillinger» og «Slik kobler du til» kan du definere hvem som skal kunne se vegginnlegg som er skrevet av andre på profilen din. Her er default «Venner», noe jeg også har på min profil. Alle mine venner kan se alt av innlegg og bilder som legges på veggen min. Hvis venn A skriver et innlegg på min vegg, kan venn B se det, selv om de to ikke er venner. Heller ikke dette er nytt. Det er med andre ord verdt å merke seg at alt du skriver på andres vegger er tilgjengelig for langt flere enn det du har mulighet til å ha oversikt over. Du har rett og slett ikke kontroll. Tickeren til høyre på Facebook tilgjengeliggjør det du skriver i realtid. Men informasjonen er likevel tilgjengelig på veggen du skriver på. Er det egentlig noen stor forskjell? Nei, mener jeg. Hvis du ikke vil at andre skal kunne se det du skriver på veggen til vennene dine må du rett og slett ikke skrive det på veggen i det hele tatt. Da må du sende det som en personlig melding i innboksen til vedkommende. Så enkelt er det.

Spør du meg er ting akkurat som før når det kommer til personvern på Facebook. Du bestemmer selv hvem som skal se det du legger ut på egen vegg. Det du legger på andres vegg har du ingen kontroll over. Og du, husk at til og med det du legger på egen vegg kanskje er mer tilgjengelig enn du tror. Facebook kommer selv med følgende påminnelse på siden om personverninnstillinger: husk, personene du deler med kan alltid dele din informasjon med andre, inkludert applikasjoner. Et godt tips dersom du vurderer å lire av deg noe som ikke tåler offentlighetens lys er derfor: ikke gjør det.

Vil du vite mer om hvem som kan se det du deler? Facebook skal ha kred for faktisk å være ganske åpen om akkurat det.
Klikk her for å lese hvordan deling fungerer nå

Har du latt deg irritere over nye Facebook? Hvilke tanker gjør du deg til personverninnstillingene på nettsamfunnet?

16 Comments

Hvem er du i sosiale medier?

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

12 Comments

Facebook – fordummende og farlig?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/© Ugurhan Betin

Har du sett «The Social Network», den uoffisielle historien om Facebooks spede begynnelse? Nettstedet som raskt beveger seg mot verdensherredømme var i utgangspunktet et nettverk for studenter ved de prestisjetunge skolene i USA. For eliten, vil noen si. Men den tid er forbi. De kloke og velartikulerte er på vei bort fra Facebook, kan vi lese i iTromsø. Hvorfor? Jo, fordi hvermannsen for alvor har inntatt nettsamfunnet. Og hvermannsen irriterer.

– De oppdaterer statusfeltet sitt som om det gjaldt liv og død. Resultatet blir irriterende, intetsigende og irrelevante oppdateringer om alt og ingenting, sier kommunikasjonsrådgiver Christoffer Boserup Skov i Foreningen av Danske Internettmedier, som har gjort en stor undersøkelse på nettbruken blant danskene. Resultatet fra den danske undersøkelsen antas å være gyldig også her til lands. Heldigvis møter de snobbete uttalelsene til Skov en viss motstand.

– Det er snobberi å påstå at Facebook skal være en plattform for fintformulerende innlegg. Statusoppdateringene kan heller sammenlignes med hverdagssnakken arbeidskolleger imellom ved kaffemaskinen på jobb, sier konsulent i sosiale medier, Trine-Maria Kristensen til avisa.

Jeg kunne ikke vært mer enig! La nå folk bruke Facebook til det de vil. Jovisst kan man bli småskeptisk når noen skryter på seg å kokkelere som om det var søndag hele uka. Andre trener visst døgnet rundt. Noen vasker og gnikker og gnur. Alle er sååå forelska. Det er idyll idyll idyll. Men vet dere hva? Hvorfor irritere seg? Er du ikke interessert er det da ingen som tvinger deg til å følge disse som spyr ut såkalt fordummende statusoppdateringer. Drit i å være venn med dem på Facebook! Eller fjern dem fra nyhetsfeeden din, hvis du ikke vil gå til et så drastisk skritt som å slette det virtuelle vennskapet. Du kan også enkelt fjerne visse oppdateringer, hvis du vil det. For eksempel kan du velge å ikke se oppdateringer fra apper. Ergo kan du fint unnslippe alle Farmville-oppdateringer fra tante Olga, men fortsatt få oppdatert sladder om både onkel og lille kusine. Facebook blir det du gjør det til! Så slutt å klag!

Men Facebook er visstnok ikke bare fordummende. Nei. Facebook er farlig. I alle fall hvis man skal tro Morgenbladets Anders Breivik Bisgaard. I artikkelen Storebror med ambisjoner stiller han spørsmål ved den store mengden informasjon Facebook samler inn om brukerne sine, deres venner, preferanser og gjøremål. Hva skal og kan de bruke informasjonen til? spør han.

Bisgaard er kritisk til Facebooks personvernhåndtering. Kanskje med rette. Også jeg stusser på hvorfor man som ny Facebook-bruker default tillater venners venner å se alt man legger ut av både bilder og statusoppdateringer. Det gunstigste hadde vel vært om personverninnstillingene default åpnet for at bare venner fikk se din gjøren og laden på nettsamfunnet? Klønete av Facebook. Neppe tilfeldig. Men farlig?

En annen ting Morgenblad-journalisten reagerer på er planene om å innføre Facebook credits, en virtuell valuta man kan bruke til å kjøpe applikasjoner på nettsamfunnet. Bisgaard maler fanden på veggen. Jeg siterer: «En valuta, opprettet av et nettsamfunn? Vil Facebook bli en stat som svever i cyberspace, mellom alle tradisjonelle stater, med egen digital infrastruktur og valuta?». Jøsses. Er det virkelig så spesielt med digital valuta av denne typen? Jeg har da vitterlig kjøpt meg credits på iStockphoto for eksempel. Disse bruker jeg til å kjøpe illustrasjonsfoto til bruk på bloggen. Hvorfor er Facebook credits så fryktinngytende, når andre nettsteder har brukt virtuelle penger i lang tid allerede? Joda, jeg ser det unike med at Facebook har planer om å knytte til seg samarbeidspartnere, slik at poeng man tjener opp gjennom deres bonusprogrammer kan konverteres til Facebook-penger. Men er det så fælt da? Hvis det er det jeg som bruker ønsker, er ikke det bare en fordel?

Også fra landsdelsavisa Nordlys fikk vi like før påske en påminnelse om hvor farlig Facebook er, hvis man bruker det ukritisk. Og det gjør mange, ifølge journalist Oddvar Nygård. Han uttrykte bekymring over at normalt vettuge nordmenn etter all sannsynlighet kom til å bruke Facebook som et ledd i å øke kriminalstatistikken her til lands. For når x antall idioter sitter bak skjermene og forteller hele verden at de skal på påskeferie på hytta, da er det eldorado for nabolagets innbruddstyver. Er det det? Jeg forteller vel ikke all verden om ferieplanene mine. Jeg forteller det til vennene mine på Facebook. Greit nok at jeg ikke kjenner alle de 400+ like godt. Men tror jeg at noen av dem kommer til å bryte seg inn og stikke av med TV-en og datamaskinen når jeg drar på ferie? Ikke egentlig. Har det virkelig blitt flere tyverier i de norske hjem etter Facebooks inntog? Jeg spør fordi jeg ikke vet. Opplys meg!

Oppsummert er det opplagt mange grunner til snarest å kvitte seg med Facebook-kontoen sin. For hvem vil vel bruke et verktøy som er både fordummende og farlig? Men jeg velger å bli. Jeg trives på Facebook, jeg. Nyhetsfeeden min gir meg det jeg vil ha, nemlig oppdateringer fra de av Facebook-vennene mine jeg selv er ute etter å høre fra. Selvsagt er det sunt med en viss skepsis. Men derfra til å slette kontoen? Nei. Da er det en bedre regel å sette seg inn i personverninnstillingene. Å forstå konsekvensen av å dele. Med sunn fornuft kommer du langt!

Er du på Facebook? Lar du deg i så fall skremme av all skremselspropagandaen?

13 Comments