Browsing Category debatt

Småbarnsmødre uønsket i arbeidslivet

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg holdt på å sette kaffen i halsen da jeg i går ettermiddag bladde meg gjennom siste utgave av «Foreldre og barn», og plutselig ramlet over en notis med tittelen «Småbarnsmødre får ikke ny jobb». Her fremkommer det nemlig at nordiske bedriftsledere er mest negative til å ansatte kvinner som har vært i fødselspermisjon. Hva gir du meg? Kvinner diskrimineres visst enten de er med barn, har barn, planlegger å få barn, eller rett og slett fordi de tilfeldigvis har anlegg for å bære frem barn.

«Foreldre og barn» henter informasjonen fra en global undersøkelse som ble presentert i Aftenposten i slutten av januar i år. Her fremkommer det at halvparten av de nordiske lederne planla å ansette nye medarbeidere i 2011. Likevel var bare 2 av 10 (17 %) positive til å ansette kvinner som kom tilbake fra permisjon. Globalt sto det heldigvis bedre (dog ikke bra) til. 36 % av lederne utenfor Norden svarte at de ville rekruttere nybakte mødre.

Som årsak til hvorfor de ikke ville ansatte småbarnsmødre svarte de nordiske lederne følgende:

  • 3 av 10 er redd for at mødrene skal få et barn til og dermed forsvinne ut i permisjon igjen
  • 3 av 10 er redd for at mødre i arbeidslivet skal vise mindre engasjement og fleksibilitet enn andre medarbeidere
  • 1 av 10 er redd for at mødrene ikke skal ha de mest oppdaterte kunnskapene

Ifølge likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik viser undersøkelsen at mange arbeidsgivere ikke har skjønt at vi lever i en ny tid når det gjelder omsorg for barn.

– Vi får mange henvendelser som gjelder diskriminering både av gravide og småbarnsmødre. Det er dessverre en god del eksempler på at det finnes slike holdninger til kvinner som har småbarn, sier Ørstavik.

Så det sier de altså. Kvinner som har satt barn til verden er mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse arbeidstakere? Hva da med nordiske småbarnsfedre? De er liksom kjempeengasjerte, superfleksible og ikke minst ekstremt kunnskapsrike, selv om også de har gitt sitt bidra til befolkningsvekst her i verden?

Når jeg leser undersøkelser som dette priser jeg meg lykkelig for at jeg traff på verdens mest fantastiske leder den gang jeg søkte på jobb hos min nåværende arbeidsgiver. Jeg var ung, relativt nyutdannet, og ikke minst var jeg på tjukka. For å si det sånn, det er ikke akkurat et ess man trekker frem fra ermet når man på slutten av jobbintervjuet forteller at man er gravid. Jeg valgte å være åpen, og forventet vel egentlig at det var det samme som å torpedere mitt eget kandidatur. Men i stedet for å sette opp en sjokkert og oppgitt mine da jeg fortalte om den kommende familieforøkelsen, kom min fremtidige sjef med gratulasjoner og forsikringer om at graviditeten ikke skulle påvirke beslutningen deres. Ja særlig, husker jeg at jeg tenkte. Men vet dere hva? Jeg fikk jobben!

Dette er noen år (og ikke minst noen barnefødsler) siden. Men et sånt møte med en ny arbeidsgiver gjør noe med en. Man blir takknemlig. Heldigvis finnes det arbeidsgivere som min der ute. Som har skjønt at også småbarnsforeldre (av begge kjønn) er en ressurs. Som i stedet for å klage og bære seg over sykt barn-dager og annen moro, heller spiller på lag og ikke minst tilrettelegger for at også småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid hvis de ønsker det. Fleksibilitet i arbeidslivet går gjerne begge veier. Det tjener begge parter på.

Hva syns du om nordiske bedriftslederes holdning til å ansette mødre som har vært ute i fødselspermisjon? Forstår du skepsisen? Eller tror du som meg, at arbeidsgivere som har skjønt at også de kan gjøre grep for å lette kombinasjonen jobb og familieliv har mye å tjene blant annet i rekrutteringssammenheng?

21 Comments

Om bloggstillhet og bensinpriser

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bloggere over hele verden slutter seg i dag til aksjonen Bloggers Day of Silence for Japan. Bloggere oppfordres til ikke å poste innlegg denne dagen, men i stedet oppmuntre sine lesere til å hjelpe. Både Pia og Guro har skrevet gode innlegg om hvorfor de velger å blogge til tross for oppfordringen om å la bloggen gå i dvale. Begge mener det har minimal (om noen) effekt at vi lar vær å blogge. Gevinsten ligger nemlig i innlegget som ble publisert på de mange bloggene forut for den bloggfrie dagen. Her kommer bloggerne nemlig med informasjon om hvordan man kan hjelpe, for eksempel ved å gi penger til Røde Kors.

For all del, jeg syns aksjonen er flott. Jeg liker engasjement. Og jeg har stor respekt for sosiale mediers gjennomslagskraft når det kommer til å skape oppmerksomhet rundt små og store saker. Å spre bevissthet rundt muligheten og ansvaret vi i rike Norge har for å hjelpe de rammede i Japan er definitivt en stor sak. Vi kan og bør bidra.

Men nettopp i dag er det også en annen aksjon som spres i sosiale medier. Og den setter ting litt i perspektiv. På Facebook er det nemlig opprettet en aksjon mot bensin- og dieselpriser her til lands. Oppfordringen går på at man skal la vær å fylle bensin og diesel i dag, for å vise at man tar avstand fra de høye drivstoffprisene. For det første, er det ikke litt banalt at nordmenns største problem for tida er prisen på bensin og diesel? Snakker vi ikke om et luksusproblem, når vi ser hva som rammer andre deler av verden? For det andre, er drivstoffprisene virkelig så høye her i Norge? Til Tønsbergs Blad uttaler Jan Ivar Engebretsen, kommunikasjonsrådgiver i NAF, følgende: 

– Målt mot inntektene våre, er drivstoff relativt rimelig i Norge. Vi har sterk kjøpekraft her til lands. Skal vi omregne dette mot tilsvarende kjøpekraft i andre land, så kan bensinen kanskje nærme seg 20 kroner literen, sier han.

Verdt å tenke på. Noen ganger blir engasjementet i overkant i forhold til problemstillingen, syns jeg. Jeg minnes med gru en aksjon som ble startet her i Tromsø for noen år siden, mot Halloween. Noen foreldre gikk aktivt ut for å lage en anti-Halloween-kampanje. Ærlig talt. Med all den elendigheten vi har i denne verden, så velger man å kanalisere engasjementet sitt til å jobbe mot Halloween? Hvis man har så store problemer med Halloween, kan man vel bare la vær å ta del i feiringen? Slukke utelyset og la vær å åpne når det ringer på?

Jeg velger å blogge i dag. Og jeg regelrett driter i oppfordringen om ikke å fylle tanken. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Som alle andre blir også jeg berørt av katastrofen i Japan. Dette innlegget nettopp i dag blir min måte å vise engasjement på, også i sosiale medier. For så langt har jeg verken tent lys, overført penger eller blogget om jordskjelvet og tsunamien. Drivstoffprisene derimot, bryr jeg meg om dem? Jeg innrømmer at det hender jeg sperrer opp øynene når tall i størrelsesorden 14 og 15 lyser mot meg på bensinstasjonens pristavle. Men jeg fyller. Og jeg betaler. Uten å hisse meg nevneverdig opp. For i den store sammenheng betyr drivstoffprisene i lille, rike Norge fryktelig lite. Syns jeg. 

Hva syns du om de ulike aksjonene som spres i sosiale medier? Er det feil av meg å sammenligne aksjoner for Japan med en aksjon mot drivstoffprisene i Norge? Eller tenker du som meg, at det ene sier litt om hvor meningsløst det andre er?

13 Comments

Om å by på seg selv

Hvorfor er vi nordmenn så tilbakeholdne? Så redd for å stikke oss frem? Jeg spør fordi jeg på tampen av denne uka var på seminar i Oslo. På Webforum 2011. Et fantastisk arrangement med gode foredragsholdere og nyttig erfaringsutveksling med likesinnede. I løpet av de to seminardagene ble det kjørt en konkurranse. Man skulle laste opp en kort video av seg selv på Webforums YouTube-kanal. Allerede første dagen ble det delt ut lapper med informasjon om konkurransen. Premien var intet mindre enn en 55′ TV. Wow, ikke det dummeste å ta med seg hjem etter to dager bort fra både kollegaer og ikke minst familien. Kanskje ikke i håndbagasjen akkurat, men likevel.

Men hva gjorde jeg med lappen? Så jeg på den? Nei. Jeg krøllet den sammen og kastet den i første og beste søppeldunk. Jeg skulle i alle fall ikke laste opp noen video av meg selv på YouTube. Aldri!

Etterhvert som seminaret skred fremover viste det seg at de fleste tenkte som meg. Konferansier Åsleik Engmark (som gjorde en strålende jobb forresten, ikke uventet) kom med stadige påminnelser om konkurransen, og mente det med den labre interessen var latterlig enkelt å vinne enn 55′ TV. Fem videoer skulle vises på storskjerm på dag to av konferansen. Av disse fem skulle seminardeltakerne stemme frem en vinner per SMS. Antall visninger på YouTube bestemte hvilke fem videoer som kom til finalen.

Vel. I løpet av kvelden på seminarets første dag begynte jeg å tenke. Hvorfor ikke lage video? Terskelen var ekstremt lav. Man kunne enten laste opp selv, eller rett og slett sette seg i en stol, fremføre sitt budskap og la arrangørene laste opp. Men tenk om man kom til finalen da? Da skulle over 200 seminardeltakere (vi snakker seriøse, flinke folk) se budskapet! Men premien da? O valgets kvaler. Jeg hadde lyst. Men likevel nølte jeg store deler av dag to. Sirklet litt rundt. Utsatte. Først i andre pause tok jeg mot til meg og spurte om det var for sent. Neida, ikke for sent. Men sent. Ja ja, jeg prøvde likevel. Nervøs som f**n spilte jeg inn mitt budskap. Så startet jobben med å spre det. Skaffe visninger. Jeg brukte Facebook, Twitter og blogg. Jeg slet på lånt iPad da, og måtte ha hjelp av en god venninne og kollega for å få budskapet ut på Twitter (du vet hvem du er, nok en gang takk for hjelpen). Ikke skjønte jeg markering og klipp og lim på iPad, og endte opp med å legge ut en hakkende gal lenke her på bloggen. Den så riktig ut for meg. Jeg fikk opp min video. Man skulle tro jeg var digitalt kompetent, men tydeligvis ikke på tab. Ja ja.

Jeg skal avslutte snart. Du gjesper vel allerede. Jeg kom ikke til finalen. Jeg var for sent ute med å spille inn video. Hadde jeg spilt inn video i stedet for å krølle sammen konkurranseinformasjonen hadde jeg kanskje hatt en sjanse. For jeg har gode venner, både i det virkelige liv og i den digitale sfæren. Så visninger skulle jeg ha klart å skaffet meg. Men jeg lyktes ikke. Fordi jeg nølte. Var redd for å stikke meg frem.

Men likevel vant jeg. Nå skal jeg bli dyp, jeg bare advarer. For jeg lagde video. Klønet i vei med skjelvende stemme, ondt i magen. Sprengte en grense. Ga av meg selv. Og for å vise at jeg mener det, her er videoen. Uten mulighet til å vinne noe som helst skal jeg blottlegge meg selv her på bloggen. Her hvor jeg ikke har lagt ut et eneste bilde av meg selv så langt (bortsett fra det blurrete bildet i headeren), skal jeg nå vise meg frem på film. Fordi jeg tør! Jeg tør å by på meg selv!

Faderullan altså. Som dere skjønner, jeg kommer til å bli vanskelig å ha med å gjøre fremover 😉

Noen tanker dere? Av over 200 deltakere, hvorfor var det bare åtte som spilte inn video? Premien var jo fantastisk! Oddsen for å vinne god. Ligger det i den norske folkesjela å holde litt igjen? Bør vi alle omfavne Northug, mannen som tør å være noe annet enn A4, som ikke er redd for å stikke seg frem og tråkke på noen tær?

11 Comments

Kirkebesøk i barnehagen. Er det greit?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Her i gården står radioen på både titt og ofte. Under ettermiddagens middagskokkelering sto den til og med ganske høyt på, for å overdøve støyen fra ventilatoren på kjøkkenet. Og bra var jo det, for da fikk jeg med meg NRK Nordnytts sak om barnehagen i Hammerfest som ikke tilbyr noe alternativt opplegg for barn som er fritatt fra kirkegang i forbindelse med jul og påske. Jeg kjente at det ikke var bare risen som kokte. Det freste og kokte godt i undertegnede også.

På Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi lese at barnehagen skal være et velferds- og opplæringstilbud til alle barn under skolepliktig alder, uavhengig av foreldrenes livssyn. Likevel har vi i Norge en lov om barnehager som i sitt formål sier at «barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier» (§ 1 i loven). Denne delen av formålsparagrafen brukes en del steder til å begrunne og opprettholde forkynnende aktiviteter i barnehagen. For hvis ikke både gudstjenester, julespill, påskedramatiseringer og lignende er forkynning, ja så vet ikke jeg.

Jeg vet at vi i Norge har sterke kristne tradisjoner. Likevel ser jeg ingen grunn til at verken skole eller barnehage skal drive trosopplæring av den forkynnende sorten. Tro er en privatsak, etter min mening. Ingen voksenpersoner må komme her og fortelle barna mine at Gud skapte verden. At Jesus gikk på vannet. Eller at han sto opp fra de døde tredje dag. De må heller ikke fortelle dem at Gud ikke skapte verden. At Jesus ikke gikk på vannet. Eller at han var like død på den tredje dagen som han var på den andre.

Blir du forvirret? Vel. Poenget er at jeg vil overlate det til ungene selv å definere hva som er riktig for dem. Ikke som barn nødvendigvis. Til det er spørsmålet om tro for komplekst. De skal selvsagt få mene at de enten tror eller ikke tror også som barn. Men jeg tror det er først i voksen alder at man virkelig evner å ta stilling til sin egen tro.

Jeg vil at barna mine skal vite at vi i Norge har kristne tradisjoner. Men jeg vil også at de skal vite at i verdenssammenheng er kristendommen ikke akkurat storebror. Jeg vil at de skal kjenne til de andre religionene. Ha respekt for andres tro og tradisjoner. Og så vil jeg oppfordre dem til selv å velge hva de ønsker å tro eller ikke tro. Det er vanskelig å si at de skal kunne velge uten påvirkning fra andre. Når de spør er jeg åpen om at jeg ikke tror. I hvor stor grad påvirkes de av det? Men jeg er hele tiden klar på at vi snakker om tro. Ikke sannheter.

Selv har vi ungene i en barnehage som ikke er tilknyttet kristen formålsparagraf. Dermed slipper vi unna akkurat denne problemstillingen. Men vi har vært i en barnehage som var tilknyttet formålsparagrafen tidligere, så vi har kjent problemstillingen på kroppen. For ikke å snakke om skolen da, som jeg ikke direkte oppfatter som en trosnøytral arena. Dessverre. På skolen eldstejenta gikk på tidligere feiret de til og med soldagen i kirken. Hårreisende, spør dere meg.

Hva er dine tanker rundt dette med trosopplæring i skole og barnehage? Er det greit at skole og barnehage tar ungene med på gudstjeneste?

24 Comments

Utdanning, barnehagestart og kontantstøtte. Er dette overraskende?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jo høyere utdanning foreldrene har, jo tidligere velger de å sende sine håpefulle i barnehage, viser en ny rapport fra NAV. Etter å ha lest mer om rapporten i Dine Penger tar jeg meg selv i å lure på følgende: er det meningen at dette skal være overraskende?

Ifølge Hilde Olsen, direktør for ytelser i NAV, har foreldre med høy utdanning og høy inntekt en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet fra før de fikk barn. Derfor ønsker de også i større grad enn foreldre med lav utdanning å returnere til arbeidsmarkedet når foreldrepermisjonen er over. Videre avdekker rapporten at det særlig er mødre som jobbet deltid før fødselen som kunne tenke seg å jobbe mindre eller å være hjemmearbeidende i tiden etter at foreldrepermisjonen er avviklet. Disse to konklusjonene henger nært sammen, spør du meg. Og ingen av dem overrasker meg.

Ellers peker rapporten på en del fakta knyttet til kontantstøtten. Ni av ti foreldre som har valgt kontantstøtte forteller at de har gjort det fordi de ønsket mer tid sammen med barna. Nesten halvparten svarte at det var svært viktig at mor kunne arbeide mindre, mens nærmere en av tre syntes det var svært viktig at mor kunne være hjemmearbeidende. Jeg merker meg at det her snakkes utelukkende om at mor skal trappe ned eller være hjemmeværende, ikke far.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er imot kontantstøtten. For enda så hardt jeg prøver, så klarer jeg ikke å se at den fungerer i henhold til intensjonen. I alle fall ikke hvis man går ut fra at intensjonen er å legge til rette for at norske foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna sine. Jeg spør meg: bidrar kontantstøtten til at flere kan være hjemme, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt å være hjemme?

En annen ting jeg stusser på er følgende: er det riktig å gi et fast beløp i støtte, i stedet for et beløp som tar utgangspunkt i inntekt før fødsel? Det økonomiske valget blir jo fryktelig ulikt for de ulike familier. Prosentvis taper kvinner med høy inntekt langt mer enn lavtlønnede på å velge kontantstøtten. Er det rettferdig? Eller trenger det kanskje ikke å være rettferdig? Jeg for min del syns i alle fall det er viktigere å styrke foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtte frem til barna er 2-3 år gamle.

Og nå føler jeg at jeg må presisere noe: jeg er overhodet ikke imot at andre velger å være hjemme med barna sine. Familier er forskjellige. Det jeg reagerer på er at man skal få penger fra staten for frivillig å tre ut av arbeidslivet i inntil to år etter endt foreldrepermisjon. At man skal få penger på konto for ikke å benytte seg av barnehageplass.

Før jeg runder av må jeg bare peke på en aldri så liten observasjon. Dine Penger kunne ha vinklet denne rapporten på ulike måter. Tittelen som er valgt er: «Høy utdanning gir tidlig barnehagestart». Og ingressen følger opp: «Jo høyere utdanning foreldrene har, jo tidligere velger de å sende barna i barnehage, viser en ny rapport». Strengt tatt kunne det jo like gjerne vært følgende:

Lav utdanning gir utsatt barnehagestart: Jo lavere utdanning foreldrene har, jo lengre velger de å holde barna hjemme, viser ny rapport.

Gir valg av tittel og ingress et signal om journalistens ståsted? Eller samfunnets ståsted? Ikke vet jeg. Jeg bare spør.

Hva tenker du om funnene i rapporten? Overraskende?

24 Comments

Forby pelsdyroppdrett nå!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I mitt forrige innlegg viste jeg til en Twitter-melding fra Espen Eckbo, hvor han kommer med en morsom kommentar til saken om grov mishandling av pelsdyr. Jeg fikk plutselig behov for å poengtere at jeg er sterkt imot pelsdyroppdrett. En morsom Twitter-melding fra en av Norges morsomste menn tillater jeg meg likevel å le godt av.

Men pelsdyroppdrett dere. Hva er greia egentlig? Jeg har aldri forstått hvorfor uskyldige dyr må lide for at vi mennesker skal sprade rundt med pels på skrotten. Det finnes da utmerkede alternativer til pels hvis målet er å holde seg varm! Men målet er kanskje ikke nødvendigvis å holde seg varm, men å vise hvor flott og fjong man er når man er omsluttet av et dødt dyr eller ti!?

Koffeine kommer i sin blogg med konkrete forslag til hva du kan gjøre for å påvirke politikerne til å forby pelsdyroppdrett. Så langt har jeg skrevet under på et opprop mot pelsdyroppdrett, og jeg har meldt meg inn i Facebook-gruppa Forby pels nå. Kanskje du kunne tenke deg å gjøre det samme?

VG Nett kan du forresten lese mer om saken som har rullet og gått i mediene de siste dagene.

3 Comments

Trenger vi fedrekvoten?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Tidligere i dag svarte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på spørsmål om fedrekvoten i Aftenpostens nettprat. Damen svarte godt for seg, på både saklige og ikke fullt så saklige spørsmål.

Foreldrepermisjon og særlig fedrekvoten engasjerer norske småbarnsforeldre. Sjelden går diskusjonen så livlig på ulike graviditets- og mammaforum som når nettopp dette temaet er oppe til debatt. Når regjeringen foreslår å øremerke stadig flere av permisjonsukene til far, slik tilfellet er nå, går det gjerne ekstra hett for seg.

Også i bloggverdenen er fedrekvoten et tema som engasjerer. Det fikk den erfarne mammabloggeren Mammadamen kjenne på kroppen, da hun for noen uker siden inviterte til meningsutveksling om blant annet fedrekvoten på bloggen sin. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (puh, lang tittel) Audun Lysbakken fikk så ørene flagret da han i bloggen sin annonserte gladnyheten om at regjeringen fra 1. juli neste år utvider fedrekvoten fra 10 til 12 uker.

Hvorfor det enorme engasjementet for nettopp denne saken? Hva er det som får normalt balanserte og sindige småbarnsmødre til å gå av skaftet så snart ordene «fedrekvote» og «utvidet» nevnes i ett og samme åndedrag? Jeg tror det handler om nærhet. Dette spørsmålet trenger inn i hverdagen til folk. Lengden på fedrekvoten får direkte konsekvenser for et stort antall norske småbarnsfamilier. Mange steiler. De vil bestemme selv, og skriker opp om det de definerer som statlig inngripen i privatlivet.

Ifølge Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet benyttet bare 2-3 prosent av norske fedre seg av retten til å ta ut deler av foreldrepermisjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Tallet har økt gradvis etter innføringen av 4 ukers fedrekvote i 1993. I 2005 valgte 91 prosent av fedrene som hadde rett til fedrekvote å ta ut sin del av foreldrepermisjonen. Statistikken viser videre at fedres uttak i stor grad følger lengden på fedrekvoten. I dag er det nemlig langt flere fedre som tar ut 6 ukers permisjon enn tilfellet var da fedrekvoten var på 4 uker. Så vil statistikken for 2011 vise hvilken effekt økningen fra 6 til 10 ukers fedrekvote har hatt.

Gitt tallene ovenfor kan jeg ikke fatte og begripe at Frp og Høyre foreslår å fjerne fedrekvoten i sin helhet. Norske småbarnsfamilier må få velge selv, hevder de. Javel? Tanken er god. Men hva blir konsekvensen?

Norske par er forhåpentligvis mer likestilte i dag enn på begynnelsen av 90-tallet. Likevel er jeg overbevist om at hvis høyresiden får det som de vil, vil vi se en dramatisk reduksjon i antall fedre som tar ut deler av foreldrepermisjonen. Det skjedde i Danmark, der fedrekvoten ble fjernet i 2001. Resultatet er at kun 25 prosent av fedrene tar ut permisjon, og da bare 7,5 prosent av det de kan ta ut. Likevel sier 49 prosent av den danske befolkning i en undersøkelse fra 2009 at de mener foreldre bør ta ut like mye permisjon. Det er med andre ord langt mellom teori og praksis. Er dette virkelig noe vi ønsker oss her til lands? 

På tampen av 2008 publiserte NAV en undersøkelse som viser at selv om 3 av 4 foreldrepar sier at de i fellesskap kom frem til hvordan permisjonen skulle fordeles, svarte likevel 53 prosent av fedrene at de kunne tenke seg lengre permisjon. Undersøkelsen sier ikke noe om årsaken til at fedrene tar ut mindre permisjon enn de ønsker seg. Men det aner meg at det ikke er bare enkelt å stå imot argumentasjon av typen «det er jeg som har gått gravid», «det er jeg som ammer». I tillegg skal man kjempe mot fossile arbeidsgivere som selv i 2010 går rundt og innbiller seg at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det ensbetydende med konkurs og det som verre er hvis en mann ympter frempå om at han kunne tenke seg å være hjemme med barnet sitt i et par måneder. Fedrekvoten har derfor to funksjoner:

1. den skal sikre menns rett til å ta ut deler av foreldrepermisjonen
2. den skal bidra til å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet

Når det gjelder sistnevnte kom jeg over en interessant artikkel i Klassekampen nå nylig. Artikkelen viser til en svensk studie som ble publisert av det statlige Instituttet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering i april i år. Den svenske forskeren Elly-Ann Johanson har sett nærmere på den lønnsmessige betydningen av at far tar ut deler av permisjonen. Hun fant at i de familiene der far hadde tatt ut 60 istedenfor 30 dagers permisjon, økte mors fremtidige inntekt med nærmere 7 prosent. Ifølge tidligere nevnte Lysbakken (etternavnet er jo sååå mye enklere enn tittelen) viser dette at økt fedrekvote kanskje er det viktigste enkelttiltaket for å komme nærmere målet om likelønn.

Jøss. Som jeg rabler i vei. Kudos til deg hvis du fortsatt henger med.

Før jeg runder av skal jeg svare på spørsmålet jeg stiller i tittelen på dette blogginnlegget. Ja, vi trenger så absolutt fedrekvoten. Det vil få store og uheldige konsekvenser for begge kjønn dersom fedrekvoten fjernes. Hvor lang den skal være er et annet spørsmål. 6 uker er for lite, syns jeg. For med 6 uker slipper ikke far til alene. Da tar mor gjerne ut ferie for å være hjemme sammen med far og den lille. Men er 10 uker kanskje nok? Eller bør målet være 14, slik regjeringen skisserer? Jeg er usikker.

Hva er dine tanker rundt dette temaet? Ønsker du fedrekvoten dit pepperen gror? Eller er du positiv til ordningen, sånn som meg?

14 Comments

Men skavankene mine får du aldri!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

All ære til kulturjournalist i NRK, Helle Vaagland, som poserte med både valker og cellulitter på Twitter torsdag ettermiddag. Bildet ble plukket opp av tabloidpressen, og i går prydet Vaagland forsiden av landets største avis, VG.

Det Vaagland har gjort er modig. Det har signaleffekt. Og ikke minst skaper det debatt. Norske kjendiskvinner støtter NRK-profilen. Shabana Rehman går så langt som å oppfordre norske kvinner til å legge ut undertøysbilder av seg selv på Twitter. Så da er det bare å vente da. På at den ene norske småbarnsmoren etter den andre skal brette ut både åreknuter, strekkmerker og hengemager på det populære nettstedet.

Vi bloggere burde jo føle oss truffet. Jeg mener, vi er tross alt såpass frigjorte og ekshibisjonistiske (og selvopptatte?) at vi dytter tankene våre over på Gud og hvermann med jevne mellomrom. Da er det vel uproblematisk å legge ut et aldri så lite bilde av skrotten vår bare tildekket av en litt sliten bomullstruse fra H&M og en BH som en gang rommet betydelig mer enn den gjør nå (jeg innbiller meg i alle fall at den gjorde det)?

Men jeg kjenner at det sitter langt inne. Her om dagen leste jeg et eller annet sted at kvinner stresser for mye med å bli kvitt de ekstra kiloene etter en fødsel. Man burde gi seg selv minst et år på å komme seg på plass igjen. Et år? Hallo??! Yngstejenta fyller året om nøyaktig en uke. Og jeg, jeg kjenner at jeg trenger noen måneder ekstra. Et bittelite år holder ikke. Kan vi ikke si halvannet år i det minste?

Jeg har vel for lengst innsett at skrotten min slik den var før tre barnefødseler er tapt. For alltid. Ikke at den var så mye å skryte av i utgangspunktet heller. Men dog. Da hadde jeg i alle fall to legger som var omtrent lik i omkrets. I dag er venstreleggen minst et par centimeter tykkere enn den høyre. Skoshopping er en utfordring, for å si det sånn. Helst skulle jeg hatt en størrelse større på venstrefoten. Men det går jo ikke. Skoindustrien er dårlig tilrettelagt for en «freak like me», for å sitere en kjent sangtittel fra Sugababes.

Så jeg velger å la Shabana Rehmans oppfordring forbigå i stillhet (sett bort fra dette blogginnlegget da). For jeg kjenner at behovet for å blottelegge skavankene mine for all verden er totalt fraværende. En ting er å skape et mentalt bilde av venstreleggen fra helvete, «love handles» som har dukket opp som fra intet, og puppestell som vel strengt tatt har sett bedre dager. En ganske annen er det å avfotografere herligheten (?) og publisere den på Twitter. Der må denne damen sette grensen.

Hvordan er det med deg? Føler du deg kallet av Rehmans oppfordring? Eller er du litt feig, som meg?

12 Comments