Browsing Category debatt

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. – Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

15 Comments

Når kirka tar seg til rette i skolen

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De som kjenner meg vet at jeg har blitt hedning på mine gamle dager. Mot slutten av 20-årene begynte tanken om aktivt å ta standpunkt til dette med religionstilhørighet å melde seg. Jeg brukte lang tid. Leste. Reflekterte. I flere år veide jeg for og imot å melde meg ut av statskirka. Men til slutt bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Selv om jeg brukte lang tid var det egentlig en ganske enkel beslutning. Jeg trengte strengt tatt bare å se meg litt rundt. Lese nyheter fra inn- og utland. Og spørre meg selv: i en verden som vår, så fylt av ondskap, hvor er logikken i at det finnes en god og allmektig gud? En gud som tillater ondskapen er enten 1. ikke god eller 2. ikke allmektig. Jeg valgte da alternativ 3, at han ikke finnes. 

Som nordmenn flest har også jeg gjennom hele oppveksten fått høre at jo, gud finnes. Det har mine nærmeste og ikke minst skolen tatt seg av. Det snodige er at få har stilt kritiske spørsmål ved denne trosopplæringen. Det er liksom opplest og vedtatt at sånn er det. Ingen har sett denne guden. Han viser seg ikke. Likevel tar vi det for god fisk at han eksisterer. Litt pussig er det også å tenke på at vår gud ikke er den samme som de tror på i andre deler av verden. Når mennesker i ulike land tror på ulike guder, er det ikke da rimelig å anta at noen tar feil? Selvsagt! Men i vår del av verden, og ikke minst i norsk skole, løser vi det enkelt. Vi forutsetter at det er alle de andre som tar feil!

Heldigvis har det skjedd ting i forhold til skole og trosopplæring. Eller til en viss grad, får jeg vel si. For selv om opplæringsloven er tydelig på at forkynning ikke skal forekomme i skolen, brytes denne loven ettertrykkelig gang på gang. På skolen der vi hadde eldstejenta i 1. og 2. klasse for eksempel, tramper de langt over streken i forhold til kirkebesøk i skoletida. For tenk, der feirer de soldagen i kirka! I midten av januar feirer vi solas tilbakekomst her nord, etter en to måneder lang mørketid. Vi lager solboller og kakao og gleder oss over at vi går lysere tider i møte. I vår tidligere hjemkommune inviteres altså den største barneskolen til å markere soldagen i kirka. Forståelig at kirka ønsker å presse seg inn i skolen på denne måten. De ser jo at norske foreldre ikke akkurat ivrer etter å ta ungene med i kirka på fritida. Da får de ta dem i skoletida da! Men at skolen på sin side aksepterer invitasjonen, det er ikke annet enn hårreisende!

Om gudstjenester i skolen sier Utdanningsdirektoratet blant annet følgende:

Gudstjenesten bør ikke gis karakter av semesteravslutning, da en avslutning skal være samlende for alle elever på skolen. Avslutningsarrangementer, og andre markeringer i løpet av skoleåret som er ment å inkludere alle elever, bør derfor legges til skolen, slik at alle kan delta.
Hele uttalelsen kan leses her

Hva er det som er så vanskelig å forstå? Soldagen har ingenting med kirka å gjøre. Her er det snakk om en feiring alle elever skal kunne ta del i. Hadde det nå i det minste vært sånn at kirka bare var vertskap for markeringen, uten at opplegget bar preg av religiøst innhold, da kunne jeg muligens ha latt det passere. Men i lokalavisa kunne vi lese at soldagsfeiringen ble åpnet med at presten leste skapelsesberetningen. Gud skapte sola, fikk altså ungene høre. Gud sa «bli lys» og voilá, lys ble det! Ærlig talt, hvis ikke dette er forkynning, så vet ikke jeg!

Nå tror jeg ikke det blir endring på denne praksisen i nevnte kommune med det første. Barneskolen hvor jenta vår var elev inntil for et par år siden ble nylig slått sammen med en av de mindre skolene i kommunen. Denne skolen har hatt lang tradisjon med å legge juleavslutninga for elever og foreldre til kirka. Les den første setninga i Utdanningsdirektoratets anbefaling en gang til. Ser det ut som det er greit å ha juleavslutninga i kirka? Nei! Det er ikke det. Greit nok at man velger å ha skolegudstjenester i skoletida, såfremt man evner å tilby et fullverdig alternativ til de barna som har fritak. Men å legge selve juleavslutninga for skolen til kirka, det er ekskluderende! Og ikke minst, det er et brudd på opplæringsloven!

Hva syns du? Er det greit at skolen legger sentrale markeringer til kirka?

495 Comments

Hurtigbåtskandalen i Troms – en passasjers betraktninger

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Alle med bostedsadresse i Troms himler med øynene og rister oppgitt på hodet i det øyeblikk hurtigbåtene mellom Tromsø og Harstad blir tema rundt kaffebordet. Hvorfor? Jo, vi for snakker om en skandale. Googler du kombinasjonen hurtigbåt troms skandale får du ca. 343 000 treff. Det sier vel sitt.

I papirutgaven av dagens Nordlys oppsummerer de farsen så langt. Over 8 sider. Kort oppsummert: i 2011 fikk vi nye hurtigbåter på strekningen Tromsø-Harstad. De staute gamle båtene ble byttet ut med tre spirrevipper av noen karbonbåter, som viste seg å ikke tåle vær og vind. Man kan si mye om klimaet her nord. Men vær og vind, det har vi!

Den første karbondingsen havarerte allerede på jomfruturen. Det viste seg nemlig at fartøyet ikke var designet for å tåle bølgeslag! Alle de tre båtene måtte redesignes. Passasjerene i Troms måtte pent vente. Men det gjorde jo ingenting. Passasjerene har nemlig alltid vært fornøyd med gammelbåtene. Men nye båter skulle vi ha! Det sa fylkeskommunen. Det var de som igangsatte anbudsprosessen. Fokus var på miljø, og ikke minst på kostnadskutt. Båtene skulle helst gå på luft og kjærlighet, og ikke koste en tøddel å ha i drift! Sikkerhet var vel likevel viktig, tenker du sikkert nå? Nei. Det var ikke det. Statens Havarikommisjon har stilt spørsmål ved det totale fraværet av sikkerhetsfokus i anbudsdokumentene. Passasjerkomfort var heller ikke viktig. Fylkeskommunen mente blant annet at kiosk var unødvendig. Hvem trenger vel en kopp kaffe eller noe å bite i ute på bøljan blå? Og vi fikk det politikerne bestilte. Små båter. Billige båter. Som innimellom går på rutetid. Men som oftest ikke. 

Selv er jeg heldigvis ikke veldig avhengig av disse båtene lenger. For to år siden derimot bodde vi på Finnsnes. Jeg pendlet til Tromsø en dag i uka, i forbindelse med jobb. Gammelbåtene gjorde jobben. Ønsket man å jobbe ombord var det lukkede områder for det. De hadde lekerom dersom man reiste med unger. Og det var som regel god plass. En familie på 5 kunne stort sett forvente å få sitte sammen på reisen. Men selv om vi ikke bor på Finnsnes i dag, har vi fortsatt familien vår der. Derfor hender det at vi er ute og farter med disse båtene. Som i går. Da reiste mannen og 7-åringen fra Tromsø til Finnsnes. Det var meldt kraftig vind på ettermiddagen. De nye tullebåtene var derfor ikke noe alternativ. I stedet tok de gammelbåtene. De går nemlig fortsatt i rute her i fylket, bare en annen rute. Hvor er miljøgevinsten i det, spør du kanskje? Nei, jammen om jeg vet. Valget av gammelbåtene innebærer riktignok en halvtimes kjøretur ved ankomst. Men svigermor hentet dem. Heller det enn å risikere store forsinkeler. Eller en pyton reise, særlig for jentungen. For ikke å snakke om det verst tenkelige scenariet: at båten ender sine dager på havets bunn.

Nordlys-artikkelen belyser på en god måte de mange spørsmål denne saken reiser. Hvem har skylda, er det viktigste av disse. Politikerne som utarbeidet et bedritent anbudsdokument? Selskapet som vant anbudet? De involverte båtbyggerne, som opplagt ikke kunne sakene sine? Eller Sjøfartsdirektoratet, som kontrollmyndighet? Selv er jeg ikke så veldig opptatt av hvem som har skylda. Jeg skjønner at det er viktig for de involverte parter. Men jeg vil bare ha båter som går når de skal, som kan by på en viss komfort, og som ikke minst er til å stole på rent sikkerhetsmessig. At vi i stedet har fått båter man kun velger å reise med ved stille sjø og selv ikke da hvis man er avhengig av å rekke frem i henhold til rutetid, det gjør meg bare lynings! Nå ser det heldigvis ut som om noe kan skje. Fylkeskommunen har signalisert at de vil terminere kontrakten med anbudsvinner Boreal. Men det blir kanskje lettere sagt enn gjort. Boreal på sin side står nemlig steilt på at de leverer en tjeneste i henhold til avtale.

Se innslag fra NRK Troms og Finnmark fra kaoset tidligere denne måneden

Hva er du opptatt av når du skal reise med offentlig transport? Komfort? Punktlighet? Sikkerhet? Litt av alt?

7 Comments

Bør graviditet være tema på jobbintervju?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I en kommentar på E24 i dag spør Elin Ørjasæter om det er galt av arbeidsgivere å hoppe bukk over gravide arbeidstakere i en ansettelsesprosess. Norske sjefer ønsker seg tross alt folk som skal være til stede på jobben. Kommentaren tar utgangspunkt i intervjuet med 34 år gamle Siri Herland, som er lei av at hun på jobbintervju stadig blir spurt om hun planlegger flere barn. Da jeg først fanget opp kommentaren på Twitter, kjente jeg at jeg tente på alle plugger. Men etter å ha lest den pustet jeg litt roligere. Den kjente kommentatoren er nemlig overraskende balansert i sine uttalelser.

Ørjasæter tar utgangspunkt i at enhver sak, også denne, har to sider. Arbeidsgivers behov for arbeidskraft representerer den ene siden, arbeidssøkers legitime behov for å planlegge familieforøkelse den andre. Arbeidsgiver ønsker selvsagt at nyansatte skal være til stede på jobben. Selv jeg skjønner at et fravær på 35+ uker (som er så lenge de fleste kvinner minst er borte i forbindelse med fødsel) kort tid etter ansettelsen er utfordrende. Samtidig har samfunnet som helhet glede av høy fertilitet, noe også Ørjasæter poengterer. Hun sier videre at det gode med permisjonsordningene her til lands er at de gir norske kvinner lyst til å få barn og å jobbe samtidig.

I henhold til dagens likestillingslov er det forbudt å spørre arbeidssøkere om graviditet og familieplanlegging. Ifølge Ørjasæter er dette feilslått politikk. Man bør snakke om disse tingene allerede i en intervjusituasjon, mener hun. Fordi det er relevant. En permisjon er et praktisk spørsmål som nesten alltid kan løses, men det løses best dersom begge parter er mentalt forberedt, skriver kommentatoren.

Dette er vel og bra. På papiret. Men hvordan ville det fungert i praksis? Er norske arbeidsgivere innstilt på å ansette gravide? Eller går de glatt videre til neste kandidat med en gang de skjønner at den godt kvalifiserte kvinnelige arbeidssøkeren bærer en ny verdensborger under brystet? En undersøkelse fra mars inneværende år viser tross alt at nordiske bedriftsledere er negative til å ansette kvinner som har vært i fødselspermisjon. De er visstnok mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse. Hvis småbarnsmødre er uglesett i arbeidslivet, hva da med vordende mødre?

Jeg kjenner at jeg er litt delt her. Jeg ser Ørjasæters poeng når hun anbefaler kvinner som planlegger familieforøkelse å bli i den jobben de har. Dette er et godt råd for en del situasjoner, skriver hun. Men i alle situasjoner? Hva om du er helt ny i arbeidslivet? Hva om graviditeten slett ikke var planlagt? Hva om du er på flyttefot til et nytt sted?

Sistnevnte er en situasjon jeg selv kjenner godt. Jeg var gravid da jeg og mannen flyttet tilbake til Tromsø fra Oslo for ti år siden. Jeg valgte å søke da drømmejobben dukket opp. Og jeg valgte å fortelle om graviditeten på intervju. Det føltes rett for meg. Jeg var riktignok overbevist om at det å fortelle var det samme som å ekskludere mitt eget kandidatur. Men den gang ei. For min sjef skjønte det jeg skulle ønske at flere sjefer skjønte. Man ansetter ikke bare for at medarbeideren skal løse et behov umiddelbart. Man ansetter for at medarbeideren skal utføre en arbeidsoppgave også på lang sikt. Jeg forstår at arbeidsgivers ryggmargsrefleks er å bli skeptisk når kandidaten forteller at hun er gravid. Men jeg skulle ønske flere turte å satse. Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at nettopp min sjef turte.

Syns du det bør være lov å spørre om graviditet og familieforøkelse i et jobbintervju? Eller er dette en privatsak og ikke noe ny arbeidsgiver skal bry seg med før det praktiske skal løses? 

5 Comments

Burde jeg ikke fått barn, sier du?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Joda, jeg skal blogge om den fine ferien vår. Kom hjem i går, og har både bilder og historier å dele. Men første må jeg bare kommentere den pågående debatten i kjølvannet av Trude Mostues hårreisende uttalelser i Dagbladet 20. oktober. I intervjuet nøyer nemlig ikke kjendisdyrlegen seg med å snakke varmt om sin egen tilværelse som hjemmeværende småbarnsmor. Nei, hun finner det helt naturlig å dømme enhver kvinne som har valgt annerledes enn det hun selv har gjort. Hun går til og med så langt som å si at kvinner som ikke har tid til å være hjemme med 1-åringer, bør la vær å få barn. Få kvinner har gode grunner til ikke å ta mer enn ett år hjemme, hevder hun. Javel? Økonomi, kan det være en grunn? Eller kan det rett og slett tenkes at ikke alle ønsker å være hjemme utover ordinær permisjon? Og er det mulig at barna til disse kvinnene slett ikke lider noen nød i barnehagen, men at de til og med trives der?

Mostues uttalelser har heldigvis ikke fått stå uimotsagt. Politikere, bloggere og andre samfunnsdebattanter har kommet med gode tilsvar. Uttalelsene er også debattert på ulike diskusjonsforum og ikke minst på Twitter. Siri mener det er på grunn av vår dårlige samvittighet at vi reagerer. Vi er sinte og fornærmede, misunnelige på Mostues millioner og Au Pairer og jeg vet ikke hva. Men det er jo ikke derfor reaksjonene kommer. Reaksjonene kommer fordi Mostue ikke gjør det Siri selv maner til, nemlig å vise respekt for andres valg. Vi skal alle kunne føle oss trygge på at det valget vi tar for barna våre og for vår familie, er det rette. Vi gjør våre valg ut fra egen livssituasjon og ikke minst eget ønske. Når Mostue da tillater seg å fortelle meg og andre kvinner med meg at vi gitt det valget vi har tatt ikke burde fått barn, da er det på sin plass å reagere!

Mostue utviser også en enorm dobbeltmoral når hun i det ene øyeblikket sier at barnehage er fy-fy, mens hun selv har Au Pair til å hjelpe seg med de små. Ikke noe galt i det. Det hadde ikke vært meg imot å ha Au Pair. Men Mostue er så opptatt av at hun velger hjemmetilværelsen fordi hun ønsker å være til stede og å prege barnets personlighet. Så Au Pairer kan gjerne bidra til å prege barnets personlighet, men ikke barnehageansatte?

Det som også er trist er at Mostue helt fratar far ansvaret for barnets ve og vel i dets tidlige leveår. Det er mor som skal være hjemme. «Vi må gjøre det kvinner skal gjøre», sier hun, og gjør dermed en hederlig innsats for å sette likestillingen som nettopp kvinner har kjempet så hardt for tilbake i steinaldermodus. «Norske kvinners moderskap og yrkesdeltagelse har skapt den velferden vi har og de fortjener en hyllest, ikke en snøball av dårlig samvittighet i ansiktet med avsender Trude Mostue», skriver Arbeiderpartiets Jette Christensen i VG i etterkant av Mostue-utspillet. Hear hear, sier jeg. Anbefaler for øvrig Christensens Facebook-notat om samme sak. Her kommer hun med mange gode og viktige poeng.

Men på den andre side, er det så ille at Mostue forteller hva kvinner skal gjøre? Jeg syns ofte det er vanskelig å velge, jeg. Bare spør mannen min. Jeg hater å stå ansikt til ansikt med vanskelige beslutninger i privatlivet. Hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo for eksempel? Da kan det være greit å ta til seg det @Iskwew skrev på Twitter her om dagen: Så fint at noen vet hva vi kvinner skal gjøre, så vi ikke trenger å lure på det.

Hva syns du om Mostues utspill? Er det greit at hun setter søkelys på debatten om 1-åringer i barnehage? Eller syns du som meg at det blir høyst usaklig når hun tillater seg å hevde at kvinner som sender 1-åringene i barnehage ikke burde fått barn?

15 Comments

Kontantstøtte og valgfrihet

Regjeringen har besluttet å fjerne kontantstøtten for toåringene. Samtidig øker de satsene for barn mellom ett og halvannet år med 1700 kroner til 5000 kroner i måneden. Fantastisk, spør du meg! Likevel mangler det ikke på kritikk fra de borgerlige, som skriker opp om at man nå tar valgfriheten fra norske småbarnsfamilier. Det er på sin plass å gjengi en tweet fra @HvaHunSa:

Nå er det jammen på tide at opposisjonen slutter å snakke om kontantstøtte og valgfrihet som om det er to sider av samme sak. Det er ingen som tar bort valgfriheten. Det blir ikke plutselig forbudt ved lov å være hjemme med toåringene. Jeg syns Audun Lysbakken svarte godt da han fikk spørsmål om dette under mandagens nettmøte.

Jeg er skjønt enig med Lysbakken i at det er viktigere å fokusere på foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtten. Foreldrepermisjonen nyter alle småbarnsforeldre godt av. Antall kontantstøttemottakere derimot synker stadig. Ifølge tall fra NAV mottok 35 629 personer kontantstøtte i mars 2011, en nedgang på 6,0 prosent sammenlignet med samme tidspunkt i 2010. Tyder ikke dette på at regjeringens satsing på barnehager, både utbygging og makspris, samsvarer med norske foreldres behov? Et stort flertall ønsker seg barnehageplass til de håpefulle? Mange skulle kanskje ønsket at man kunne ha vært litt lenger hjemme. Med en utvidelse av permisjonen kan alle nettopp det, være litt lenger hjemme.

Jeg skjønner at kontantstøtten er viktig for dem som velger å benytte seg av den. Men la oss være ærlig. Tror vi virkelig at kontantstøtten bidrar til at flere kan være hjemme med barna sine, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt hjemmetilværelsen? Og er det egentlig hjemmetilværelsen som er målet? Her blir liksom ikke politikerne helt enig med seg selv. Av de som er for kontantstøtten mener noen at den skal tilrettelegge for at foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna. Javel? Hvorfor får man da kontantstøtte selv om begge foreldrene går tilbake i jobb og man har barnet hos dagmamma? Her kommer argumentet om subsidiering av barnehagene inn. Man skal av en eller annen uforståelig grunn få betalt for ikke å benytte seg av et offentlig tjenestetilbud. Hvor er logikken i det?

Nei, jeg har til gode å forstå meg på kontantstøtten, og stiller meg positiv til en eliminering av hele ordningen. Når regjeringen likevel velger å øke beløpet for barn mellom ett og halvannet år kan jeg gå med på at det er fornuftig all den tid barn født etter 1. september ikke har krav på barnehageplass. Foreldre som blir stående uten tilbud om plass kan trenge en økonomisk håndstrekning i en overgangsfase.

Hva syns du om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene, samtidig som de øker beløpet for de minste barna?

14 Comments

Gi oss badeland i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I sommer badet vi. Masse. Vi var på badelandet i Kristiansand dyrepark tre ganger. I Pirbadet i Trondheim én gang. Og på Polarbadet på Bardufoss én gang. Yngstejenta gikk fra å klamre seg fast til oss voksne så snart tåspissene traff vannflata, til å flyte pludrende rundt i bassenget på egenhånd bare hun fikk armringene på seg. I løpet av kun kort tid rakk hun altså å bli trygg i vannet. Toppers selvfølgelig. Men jeg merker at jeg blir irritert. Hvorfor i all verden har vi ikke badeland i Tromsø? En by med nærmere 70 000 innbyggere, og så har vi ingen steder å dra hvis hele familien har lyst til å svømme og kose seg sammen? Latterlig!

Historien om badelandet i Tromsø er lang. Og uoversiktlig. Det hersker liten tvil om at et badeanlegg hadde blitt godt besøkt. Småbarnsfamilier her i byen er nemlig ikke bortskjemt med tilbud som passer for alle aldersgrupper. Regner det nå en søndag kan vi liksom velge mellom selene på Polaria eller utstillingene på Tromsø museum. Eller er museet åpent om søndagene? Jeg aner ikke. Jeg vil bade! Det skal også sies at det er begrenset hvor ofte det er interessant å ta de små med på nevnte attraksjoner. Men bading, det er artig hver gang! Og i eviglange økter.

Men altså, hvis man er enig om at et badeanlegg hadde gått rundt her i byen, hvorfor bygges det ikke da, spør du kanskje? Vel, først må man bli enig om hva man skal klemme inn i et sånt anlegg, i tillegg til basseng og sklier og badstuer og sånt. Skal det huse en innendørs fotballhall/konsertarena av dimensjoner? Hvilke næringsaktører kan anlegget huse? Hva skal prosjektet hete? Hvilke signaler gir navnet? Hvor skal det ligge? Argh. For Guds skyld (og jeg er ikke religiøs, så nå er jeg irritert): gi oss nå bare det badelandet da! Jeg driter i om jeg må kjøre til Tromsdalen eller Langnes eller sentrum eller hvor, bare jeg får bade sammen med familien min!

I Trondheim, der har de skjønt det. Pirbadet er uten tvil det mest fantastiske innendørs badeanlegget jeg har sett. Der var x antall basseng av ulike typer. Der var stupetårn med stupebrett, 3-meter, 5-meter, 7,5-meter og 10-meter. Jeg får den store skjelven bare jeg hopper fra 3-meteren på Polarbadet, så for min del kan det være det samme med det tårnet. Men fader altså, det gjør noe med tilbudet! Og ikke minst hadde det sysselsatt 9-åringen min i timesvis! Det jeg derimot likte best på Pirbadet var barneområdet. De hadde nemlig et stort område med basseng og små kanaler med ca. 20 cm dypt vann. Der var det også enkle sklier til småfolket. Og små fontener. Og et sånt Fisher Price lekehus med stoler og bord og greier. Der slentret 1-åringen vår (snart 2) rundt i en liten evighet. Og tenk, på samme området sto også et boblebad (1 av 3 i anlegget). Så mor kunne koke skrotten i boblebadet samtidig som hun hadde full oversikt over yngstearvingens gjøren og laden ca. tre meter unna. Genialt eller?? En annen ting var beliggenheten. Pirbadet ligger ved havna. Man kan altså ligge i bassenget og glo rett ut på Munkholmen. Noe så fint! Virkelig. Sentrumsalternativet som nylig ble lansert virker derfor forlokkende. Hadde ikke vært så dumt å ligge i et varmebasseng og duppe mens man gløtter over på Ishavskatedralen. Men som sagt, viktigere enn beliggenhet er å realisere prosjektet. Nå!

Så kjære Tromsø-politikere, prosjektgruppedeltakere og andre eventuelle beslutningstakere, kan dere være så snill å finne en løsning på dette? Helst før undertegnede blir så gammel at rosinfingre er en permanent tilstand? På forhånd takk!

6 Comments

Lokalpolitikere og sosiale medier

Den politiske sørgetiden er over. Valgkampen forut for høstens lokalvalg er i gang. Jeg skal stemme. Og stemmen min går til de rødgrønne. Det har den gjort i alle år. De siste årene har jeg stemt Arbeiderpartiet. Mye tyder på at jeg gjør det i år også. Men før jeg tar den endelige beslutningen skal det forskes litt. Hvem mener egentlig hva her jeg bor? Hvem kjemper for mine hjertesaker?

I disse valgtider kjenner jeg at det hadde vært behagelig om vi i Norge lå nærmere det topartisystemet de i praksis har i USA. Hadde det ikke vært greit om vi valgte mellom A og B, i stedet for å velge mellom alle bokstavene i alfabetet og enda litt til? Ved lokalvalgene er det nesten ekstra ille. Da popper det opp småpartier på hvert et nes. Man skulle tro at man i kommune-Norge klarte å forholde seg til de etablerte partiene? Men neida. Nye partier må man ha!

For å bote på det uoversiktlige partiveldet velger partiene ofte å inngå allianser. Noen redegjør for samarbeidspartnerne sine i forkant av valget. Andre velger en taktikk av typen «den som lever får se». Men hva innebærer nå egentlig disse alliansene? At en stemme på A også betyr en stemme til C og kanskje til og med Z? I Tromsø er alliansene relativt oversiktlige. De rødgrønne skal forsvare sin posisjon ved makta, en kamp som kan virke fånyttes nå som høyrebølgen har skylt inn over byen. I juli presenterte de borgerlige sitt våpen mot fortsatt rødgrønt styre, nemlig en koalisjon bestående av Høyre, FrP og Venstre. Også Krf var invitert med på festen, men valgte å takke nei. Kudos til Krf, som jeg på en vanlig dag ikke ville tatt i med ildtang. Men de selger i alle fall ikke sjela si, det skal de ha. Venstre derimot? Når jeg leser Venstres partiprogram slår det meg at jeg sikkert kunne vært Venstre-jente. Men jeg har da ikke tenkt til å bidra til at FrP kommer til makta! Så glem det!

Men nok om det håpløse partisystemet, som i all sin uoversiktlighet bidrar til at mang en nordmann regelrett driter i å engasjere seg. Det jeg egentlig skulle skrive om var lokalpolitikernes tilstedeværelse i sosiale medier. Eller skal vi si manglende tilstedeværelse? Jeg har googlet. Søkt på Facebook. Og hva finner jeg? Joda. De er der, tromsøpolitikerne. Noen av dem i alle fall. Men de snakker jo ikke med meg! Sosiale medier handler om dialog. Ikke monolog. Monologen får de eventuelt ta i roperten på torget!

Ta nå Tromsø Arbeiderparti. Er de på Facebook? Joda. Med litt over 200 følgere. Seriøst? Byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet Magnar Nilssen har sin egen side, i likhet med flere av de andre tromsøpolitikerne. Nilssen har i underkant av 200 følgere. Jeg blar meg nedover veggen hans. Og hva finner jeg? Jo. Ytringer. Påstander. Hva finner jeg ikke? Spørsmål. Spør meg om noe da! Ikke lenk til en sak om at FrP vil ha avgift på bruk av det fine biblioteket vårt med kommentaren «Jaja, her ser vi hva vi kan forvente oss om Frp får for stor innflytelse». Spør meg hva jeg syns! Bruker jeg biblioteket? Er jeg villig til å betale for det? Ta nå ikke til takke med å argumentere for ønsket om å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet. Spør meg hva jeg mener! Hvorfor skal du spørre? Jo, for å engasjere! Politikk handler om engasjement! Og sosiale medier er en utmerket arena for akkurat det. Her kan du, kjære lokalpolitiker, snakke med velgerne dine, uten at de trenger å rive seg løs fra sin travle hverdag. Bruk nå den muligheten. Gjør du det skal du ikke se bort fra at du får noen gode ambassadører på kjøpet. Som lenker til debatten. Taler din sak. Kanskje blogger vi til og med om standpunktet ditt? Deler det på Twitter? Og du, skaff deg en blogg! Hvorfor ikke alle politikere, både riks- og lokalpolitikere, blogger er for meg en gåte!

Avslutningsvis har jeg lyst til å skryte litt av Tromsø SV. De kjente sin besøkelsestid da Facebook-arrangementet «Valgkamp for gymsal på Storelva» dukket opp nylig. Her kjemper foreldre i min egen skolekrets for gymsal på barne- og ungdomsskolen, den eneste skolen i Tromsø som av en eller annen grunn står uten. Tromsø SV har klart og tydelig gått inn og poengtert at de har programfestet gymsal med kulturscene på Storelva, en skolekrets i sterk vekst. Hva de andre partiene mener vites ikke. Men det har jeg tenkt til å finne ut!

Følger du lokalpolitikerne i sosiale medier? Tror du at deres engasjement i de nye kanalene kan påvirke valget?

7 Comments

Norsk næringsliv og fedrekvoten

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

1. juli ble dagens fedrekvote ytterligere utvidet, fra 10 til 12 uker. Samme dag ble også den første undersøkelsen om effekten av fedrekvoten i Norge offentliggjort. Rapporten konkluderer med at fedrekvoten verken har effekt på likelønn eller fars deltakelse ved oppvaskbenken, noe en av favorittbloggerne mine, Mammadamen, har skrevet om allerede. Rapporten har imidlertid en stor svakhet med tanke på dagens fedrekvotedebatt. Forskerne tar nemlig utgangspunkt i innføringen av fedrekvoten 1. april 1993 når de skal studere hvilken betydning fødselspermisjon tatt av fedre har for barn og foreldre. Den gang var fedrekvoten på snaue 4 uker. Ikke før i 2005 ble den utvidet til 5 uker, deretter til 6 uker i 2006.

Den gang fedrekvoten var på 4 uker var det vesentlig enklere for mor å være hjemme sammen med far. Han hadde permisjon, hun tok ut ferie. Ikke noe galt i det. Men man kan kanskje ikke forvente at far skal svinge seg verken ved oppvaskbenken eller håndtere klesflyten dersom mor likevel flyr rundt og steller og ordner? Når fedrekvoten er utvidet til 10 og nå også 12 uker, blir det nok langt enklere for far å slippe til på hjemmebane uten mors innblanding. Rollene byttes om. Mor går ut i arbeidslivet, far tar seg av hus og hjem. Jeg har ingen illusjoner om at dette nødvendigvis endrer arbeidsfordelingen i hjemmet for evig og alltid. Men jeg tør vedde på at far får nyvunnen respekt for den arbeidsbelastningen AS Hus og Hjem tross alt innebærer.

I oktober i fjor skrev jeg innlegget Trenger vi fedrekvoten?, hvor jeg gjorde rede for de viktigste grunnen til at jeg mener fedrekvoten bør bestå. Blant annet følger jeg barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken når han sier at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen mellom mor og far bidrar til økt likestilling i arbeidslivet. For også i 2011 mener overraskende mange norske arbeidsgivere at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det fryktelig krevende at en mann plutselig skal være hjemme med barnet sitt i noen måneder. Vi trenger en holdningsendring i norsk næringsliv, noe avisa Nordlys satte søkelys på i gårsdagens utgave. Her viste de til debatten som har rast om pappapermisjonen i Dagens næringsliv og A-magasinet de siste par ukene, hvor blant annet tidligere leder i Sony Ericsson, Anders Hansen, uttalte at norsk næringsliv har en helt annen kultur for pappaperm enn svensk næringsliv. Ifølge Hansen er svenske næringslivsledere langt mer positivt innstilt til pappapermisjon, både for seg selv og sine medarbeidere.

Nordlys hadde i gårsdagens artikkel snakket med flere av de mannlige næringslivslederne i Tromsø, og spurt dem hva de syns om pappapermisjon. Jeg hadde sans for uttalelsen til Yngve Vassmyr, daglig leder i Front Exploration. Han sier:

Jeg tok ut min del med pappaperm, og satte pris på det. Pappaperm kan også få fram kvinnelige ledere. Det er ikke noe problem å ha ansatte i permisjon, det gjelder bare å planlegge.

Uttalelsen står i sterk kontrast til det Tormod Harila, direktør i Toyota Harila, hadde å melde:  

Da jeg ble far var det ikke pappaperm. Det var naturlig at mor var hjemme. Som bedriftsleder er det utfordrende å ha mange ansatte i pappaperm. 

Ok, jeg kan leve med uttalelsen om at det var naturlig for mor å være hjemme. Harila er ikke akkurat blant de yngste lederne her i byen, så den er grei. Men at det skal være så utfordrende for en bedriftsleder å ha mange ansatte i pappaperm? What?? Mer utfordrende enn å ha kvinnelig ansatte i permisjon? I så fall kan jeg opplyse om følgende, Harila: den dagen fødselstallene begynner å gå ned her i landet, da kan vi begynne å snakke om utfordringer. Hvem skal da jobbe for deg i fremtiden? Kjøpe bilene dine? Som bedriftsleder bør du heller prise deg lykkelig over at vi i vårt langstrakte land har permisjonsordninger som stimulerer til en høy fødselsrate. Og ikke minst til at kvinner deltar i arbeidslivet.

Hva syns du? Er det greit at fedrekvoten nå er utvidet til 12 uker? Kan det påvirke norsk næringsliv i positiv retning med tanke på et likestilt arbeidsliv?

8 Comments

Bunadpoliti og våre nye landsmenn

17. mai er over for denne gang. Vi hadde en hektisk, men trivelig dag. Vi gikk i to tog. Spiste pølser og is, kaker og deilig middag. De små kroppene her i huset var fornøyd. Det samme var de store. De store kroppene ble om mulig enda litt større i løpet av dagen. Matinntaket bevegde seg nemlig opp mot astronomiske høyder. Noen som snakket om bikiniform??

Men før jeg fant senga etter en fin-fin nasjonaldag, rakk jeg å irritere meg over en statusoppdatering jeg ramlet over i nyhetsfeeden min på Facebook. Oppdateringen lød som følger:

39 likes har oppdateringen fått. Og en rekke støtteerklæringer. Jeg klarte ikke å dy meg, og måtte legge på en kommentar.

Svaret kom raskt:

Ah, punkt 7. Det hadde jeg jo helt glemt av. Selvfølgelig. Da vet jeg det. Man må for all del ikke ta på seg lue hvis det er kaldt, med mindre man har vært smart nok til skaffe seg hodeplagget som hører til bunaden. Og jakke? No can do! Skulle jeg være så heldig å få på meg bunaden min til neste år, slik planen er, skal jeg bla opp noen tusenlapper og kjøpe jakken som hører til. For her nord trenger vi som regel et ytterplagg over bunaden. Og jeg vil jo ikke tirre noen med å bryte punkt 7 i bunadreglene!

Nå tipper jeg at jeg har brutt disse reglene allerede da. Eller gjelder de bare for offisielle bunader? Og festdrakter? Ikke for barnebunader man får kjøpt i en hvilken som helst kjedebutikk? Jeg sendte nemlig 6-åringen ut i barnetoget i en bunad hun har arvet etter meg og – hold deg fast – ordinære pensko! Ikke bunadsko altså. Jøss. Hva må de andre mødrene ha tenkt om meg? Som om ikke det var nok kledde jeg på jentungen en helt vanlig lue, siden nordavinden blåste fra alle kanter da vi gikk i tog! At jeg kunne! Sånt passer seg jo ikke!

Men altså, jeg tar meg i å lure på hva problemet her egentlig er. Irriterer man seg over at folk generelt driter i skikk og bruk-reglene for bruk av bunad? Det ble blant annet insinuert at mange (nordmenn) bruker bunader de strengt tatt ikke har lov (?) til å bruke! For du vet vel at du helst bør legge frem slektstavle som viser at du er verdig til å bære bunaden din? Eller irriterer man seg over blandingen bunad og hijab spesielt? Og stopper det i tilfelle der? Enkelte ga klart uttrykk for at de ikke direkte setter pris på disse hersens muslimene som kommer her og kommer her og skal gå i tog på nasjonaldagen vår! «Feirer muslimene også 17. mai, siden de skal gå i tog?» var et av spørsmålene i den etter hvert ganske lange kommentartråden. Vedkommende slang riktignok på en «he he» bak spørsmålet, men likevel. «Om 100 år har vi ingen norske tradisjoner igjen i dette landet», var også en en påstandene. Seriøst? Ok, den dagen det blir snakk om å skrinlegge 17. mai av hensyn til våre nye landsmenn, da skal jeg reagere. Men at noen tar hijab på seg i kombinasjon med bunad? Jeg forholder meg rolig.

Hva syns du? Er det respektløst av våre nye landsmenn å troppe opp i 17. maitoget ikledd en erkenorsk bunad og sin egen hijab? 

PS. I denne Aftenbladet-artikkelen kan du se hva det er enkelte irriterer seg så fælt over. Artikkelen er fra 2009, men relevant er den visst i aller høyeste grad. 

18 Comments