Browsing Category debatt

Tør du å si meningen din?

Her om dagen fikk jeg et nyhetsbrev som satte tankekverna i gang. Fra Ida Jackson. Hver mandag sender hun ut et nyhetsbrev hun har kalt for «Mandagsmedisin». Denne uka skrev hun om å tørre å si hva du mener. Om at vi voksne har påvirkningskraft, og at vi må bruke den til noe bra – selv om det er skummelt. Et lite utdrag fra nyhetsbrevet til Ida:

Jeg er alltid redd når jeg skal mene noe.
Redd for å si noe feil.
Redd for å bli avslørt.
Redd for å bli motsagt.
Redd for å bli for sint, for oppgitt, for på gråten av å bli motsagt.


Herregud, som jeg kjenner meg igjen! Dette skrev jeg om selv i innlegget «Ondt i magen av å mene» fra 2016. Om tvilen som alltid kommer snikende når jeg bestemmer meg for å rekke opp hånda. Men himmel, så viktig det er å gjøre det likevel. For som Ida skriver:

[…] konsekvensene av å være stille er verre på lang sikt enn konsekvensene av å tråkke i salaten.

Nettopp!

Og dessuten, ALLE kjenner på denne tvilen. Det finner jeg stor trøst i, faktisk. Selv har jeg sett opp til Ida Jackson i mange år. Jeg har hørt henne holde foredrag fra store scener. Hun kan faget sitt til fingerspissene, og fremstår som ei tøff dame med høy selvtillit. Og så sier HUN at HUN er redd for å mene? Da er det kanskje bare sånn det er da, at det koster litt – men så må det gjøres?

Jo, det må gjøres. La meg sitere Ida igjen:

Jeg er bekymret for å leve i en tid der gode krefter satt og lurte på om de var bra nok. Mens høyreekstremismen dundret frem.

Word!

Ta deg en sving innom et kommentarfelt eller to, så skal du se at stemmen din trengs.

Dessuten, hvilket signal gir vi ved å holde kjeft når det stormer. Når et tema som er viktig for oss er oppe til debatt. Én formulering i Idas innlegg traff meg hardere enn alle andre. En av setningene i dette avsnittet, som handler om at noen ser opp til deg:

Det kan være 1000 følgere på Instagram.
Eller 3 unger du har grodd helt selv.
Skoleklassen din.
Leserne dine.

Du gjettet rett. Det om 3 unger du har grodd selv. Jeg har 3 jenter, 2 av dem i tenårene. De rister titt og ofte på hodet av moras gjøren og laden på nett. «Mamma, hva er det du har skrevet nå?» var spørsmålet da jeg for et par uker sider skrev innlegget med clickbait-tittelen «Vi må snakke om fitta». Men selv om de himler med øynene, og muligens dør innvendig ved tanken på at vennene deres kan lese det jeg skriver – så finner de seg i det. Og så håper jeg de lagrer bak øret at det er greit å si fra. At jeg ikke er redd for å dumme meg ut. Eller det vil si, at jeg poster meningene mine SELV OM jeg er redd for å bli flirt av, korrigert, idioterklært og det som verre er. Hallo, trebarnsmor 40+ som blogger, liksom? Flaaaut!

Ved inngangen til helga leste jeg en artikkel som fikk meg til å bli enda sikrer på at dette med å tørre å mene er superviktig. Sofie Høgestøl, en av USA-ekspertene på NRK under presidentvalget nylig, var portrettert i A-magasinet. Vanvittig kunnskapsrik dame, med en unik formidlingsevne. Artikkelen hadde den slående tittelen – De flinkeste folkene tør føle seg dumme. Vips, så hadde jeg kjøpt meg et abonnement for 1 krone. Den måtte jeg lese!

I artikkelen beskriver Høgestøl nettopp denne tvilen som vi alle kjenner på. Redselen for ikke å være god nok. Til Aftenposten sier hun:

– Jeg var jo hele tiden litt redd for ikke å være god nok. At de skulle tenke «shit, vi skulle heller spurt en av de andre 10.000 USA-ekspertene Norge har å by på».

Er det ikke typisk? Og mer typisk dyktig dame enn (middelmådig) mann å tvile på sin egen kompetanse?

Dagens oppfordring fra meg: Tør å si meningen din! Ta plass! Post et innlegg om noe som engasjerer deg i sosiale medier. Si fra når du hører noen som går over streken, enten det er i et kommentarfelt på Facebook, på bussen eller på tribunen på en fotballkamp. Visst er det enklere å la vær. Men stilltiende aksept har da heller aldri skapt endring.

Si meningen din. Fordi du kan, og det er viktig.

Illustrasjon: Shutterstock.com/funnybear36

0 Comments

Vi må snakke om fitta

Man skal vokte seg vel for å bagatellisere andre menneskers skam. Men når også underlivet blir gjenstand for dagens skjønnhetsidealer, får i alle fall jeg lyst til å si «stopp verden, jeg vil av».

Sophie Elise har gitt ut ny bok. Jeg har ikke lest den, bakgrunnen for dette blogginnlegget er medieomtalen og intervjuene hun har gitt i forbindelse med boklanseringen.

Boka «Ting jeg har lært» handler om skam. Et stort og viktig tema, som det i utgangspunktet er flott at Sophie Elise retter søkelyset mot. For skam er ikke noe vi skal gå og bære på alene. Jo mindre vi snakker om skam, jo mer kjenner vi på den. Min bekymring er at unge lesere tolker budskapet som en normalisering av underlivsoperasjoner. I VG utfordres hun på nettopp dette, og får spørsmål om ikke hun er redd for å gi andre komplekser for eget underliv. Hennes svar:

– Jeg kan ikke forstå at de som ikke har «grunn» kan begynne å lete etter en grunn. For meg har de grunnene vært så utrolig åpenbare. Så jeg tenker at det er risikoen jeg får ta, at kanskje det gir andre et kompleks, men hva hadde vært alternativet da? Aldri snakke om det når det kanskje er tusenvis som føler på det samme?

Her syns jeg Sophie Elise er på tynn is. Grunn til å skamme seg over eget underliv? Jeg skjønner at jeg, ei 43 år gammel trebarnsmor med enveisbillett inn i overgangsalderen, ikke har forutsetninger for å forstå hvorfor ei ung jente i dag kjenner på skam for måten hun ser ut nedentil. Det jeg lurer på er dette: Sitter det tusenvis av unge jenter der ute og nikker gjenkjennende når Sophie Elise snakker om åpenbare grunner til å skamme seg over underlivet, eller fitta som hun kaller det?

Et raskt Google-søk gir meg svaret. Svaret er ja.

1 av 8 norske kvinner mellom 18 og 30 har vurdert intimkirurgi fordi de er misfornøyd med utseendet på underlivet sitt, viser en undersøkelse Norstat gjorde for NRK i forbindelse med dokumentarserien Innafor. Også langt yngre jenter uttaler i en rekke mediesaker at de har komplekser for hvordan de ser ut nedentil.

Det jeg leser gjør meg rystet. Her har jeg i min naivitet ikke skjønt at det eksisterer et skjønnhetsideal, ikke bare for øyebrynene, nesa, leppene, puppene og rumpa – men også for fitta.

Jeg vil gjerne anbefale en kronikk skrevet av Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved Likestillingssenteret og kroppspositivist, og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold, rådgiver ved Likestillingssenteret og kunstneren bak Instagramprofilen «Fittefabrikken». Kronikken ble skrevet i anledning den internasjonale jentedagen i fjor, men er ikke noe mindre aktuell nå ett år senere. Innledninga deres er verdt å lagre bak øret:

Vi tror det ligger mye god psykisk helse i å snakke om hvor ulike vi er der nede, og at vi husker på at skjønnhetsindustrien tjener gode penger på å gjøre oss usikre over egen kropp – også når det kommer til underlivet ditt.

Kanskje har Sophie Elise i realiteten gjort oss en stor tjeneste, med å minne oss på at hvor viktig det er å spre budskapet om hvor forskjellig vi alle er, også mellom beina?

VG gir Sophie Elises nye bok terningkast 5, og mener hun skriver skarpt om skam og fitte. Jeg skal jammen sette boka på leselista for vinteren. Ikke for å dømme, men for å lære.

……….

Den flotte illustrasjonen øverst i innlegget har jeg fått låne av illustratør Alice Kvalvik. Du finner flere av Alices mesterverk på Instagram. Og du, sjekk ut bærenettet hun har lagd i samme stilen. I love it!

LES OGSÅ: Vi må snakke om booty og botox

0 Comments

Juletradisjoner står for fall

Og godt er det. 

Tradisjon tro raser debatten om norske verdier i tida fram mot jul. War on Christmas is on – visstnok. Barn av staute nordmenn får ikke lov til å synge tradisjonelle julesanger, gå rundt juletreet eller spise god, gammeldags julemat. Ordet «jul» er bannlyst, skal vi tro de verste pessimistene

I år var det Seljord ungdomsskule som fikk nasjonens vrede rettet mot seg, etter at Telemarksavisa (TA) skrev en artikkel med tittelen: «Fikk ikke lov å si julemat på skole, måtte si tradisjonsmat: – Bevisst for å ikke støte noen.» Avisa så seg etter hvert nødt til å slette Facebook-innlegget der de delte artikkelen. Folk gikk regelrett bananas i kommentarfeltet. Flere av truslene mot rektor og rådmann var av en sånn karakter at de blir politianmeldt, skriver Faktisk.no. I all verden, har det klikka fullstendig for Ola og Kari Nordmann?

I advents- og juletida er vi opptatt av å være norskere enn norsk, mer norsk enn på selveste 17. mai. Hva dette egentlig innebærer, vites ei. Muligens at man er varm tilhenger av alt som forbindes med norsk tradisjonsjul, sånn som flatfyll julebord, svidd ribbefett og julegaver kjøpt på kreditt. At tradisjonene varierer fra sted til sted og fra familie til familie, får så være. Bare det er norsk! At de fleste tradisjonene har sin opprinnelse langt utenfor våre landegrenser, bryr vi oss ikke nevneverdig om.

Endring er alltid vanskelig. Sånn er det bare. Og jula er i endring. Jeg feirer i alle fall ikke jul på samme måte som i barndommen. Jeg går ikke i kirka på julaften. Det gjorde jeg før. Og det var både høytidelig og fint, det er ikke det. Det bare passer ikke med det livssynet jeg har valgt som voksen. Bare tre av ti medlemmer i kirken tror på Gud, viser en fersk medlemsundersøkelse. Jeg mistenker at framtidige generasjoner kommer til å humre godt i skjegget når de henter fram nåtidens debatt om skolegudstjenester fra arkivet.

Da jeg var lita var 1. juledag den helligste av alle juledagene. Hver første juledag i en årrekke kledde vi oss i finstasen og dro på julemiddag til mormor. Kalkun sto på menyen. Nå har vi et helt annerledes forhold til 1. juledag, i alle fall her i huset. Førstedagen er den deiligste sløvedagen du kan tenke deg. Vi har ikke finstasen på i så mye som et nanosekund. I år gikk jeg rundt i flanellspysjen min på formiddagen, byttet til turbuksa da jeg og mannen tok oss en gåtur, før jeg dro på meg ei dongeribukse da hele familien gikk på kino på ettermiddagen. På kino! For å se premieren av «Frost 2». Så koselig var det å traske i samlet flokk ned til byen, at jeg slett ikke ser bort fra at kino blir en ny juletradisjon.

Nye generasjoner, nye tradisjoner. Tenker jeg. Se nå på NRKs julekalender. Jeg elsket «Jul i Skomakergata». Ungene mine elsket «Jul i Blåfjell». Ingen av disse vises lenger. Tidene forandrer seg – enda så mye vi voksne tviholder på det som er kjent og kjært for oss. Diskusjonen om skolegudstjenester for eksempel hadde kanskje vært annerledes om flere foreldre faktisk spurte barna hva de har lyst til. Det gjorde NRK Super i fjor. Da svarte 73 % av nærmere 23 000 barn og unge at de heller ville delta på alternativt opplegg enn å dra på gudstjeneste.

Forandring fryder ikke alltid. Barna våre går ikke julebukk, de kler seg ut som hekser og trollmenn og feirer Halloween i oktober i stedet. Hvordan våre barns barn og deres barn igjen kommer til å feire jul, vet vi lite eller ingenting om. Den som lever får se. Det eneste som er sikkert, er at de ikke kommer til å feire akkurat som oss.

Anbefalt lesestoff på forskning.no: Hvor mye har den norske julen forandret seg på 200 år?

0 Comments

Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments

Barns nettbruk er foreldrenes ansvar

Huffameg, det er laber innsats på bloggen om dagen. Hadde det ikke vært for Uhørt-spalten i iTromsø hadde det vært helt dødt her i flere måneder. Men men, litt er bedre enn ingenting vel? Her er i alle fall innlegget jeg figurert med i Uhørt-spalten i går, lørdag 28. september. Jeg valgte å ta utgangspunkt i og delvis gjenbruke et innlegg jeg har skrevet tidligere. For temaet er viktig. Denne gangen ga jeg innlegget tittelen «Barns nettbruk er foreldrenes ansvar».
 

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

20. august 1996 sto et leserinnlegg med tittelen “Internett er en flopp!” på trykk i Dagens Næringsliv. Skribenten mente bestemt at Internett var en motegreie som kom til å dø ut i løpet av få år. I dag vet vi at han tok feil. Internett er blitt en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke på Kik, Instagram eller Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. På mer enn ett foreldremøte har jeg hørt foreldre fnyse av alle disse nye nettkanalene og nærmest oppfordre til kollektiv boikott av Internett i stort. For det er jo så farlig der ute! Men blir farene mindre ved at vi som voksenpersoner nekter å forholde oss til dem?

I fjor forsvarte medieforsker Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo sin doktorgradsavhandling «Children and the Internet: Risk, Regulation, Rights». Hun er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør tvert imot la barna slippe til på Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. For visst er det farer der ute. Digital mobbing for eksempel er et utbredt problem også her til lands. Faktisk viser forskningsprosjektet EU Kids Online at det i Norge er flere barn som blir mobbet, på nettet og utenfor, enn i de fleste andre europeiske land. Her har vi en jobb å gjøre.

Men løser vi problemet digital mobbing med å holde barna unna nettet? Forskerne tror ikke det. De er tvert imot mest bekymret for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert. Og nettopp det sosiale er viktig. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å sosialisere. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Internett er definitivt kommet for å bli. I stedet for utelukkende å fokusere på de negative aspektene ved nettet, bør vi som voksenpersoner innta rollen som veiledere også i den digitale sfære. Det betyr at vi må vite hva som venter oss når barna sjekker inn på Habbo Hotel, inntar rollen som filmregissør i MovieStarPlanet eller bygger sitt eget nettverk på selveste sosiale medier-giganten Facebook. Og skal du veilede hjelper det om du vet forskjellen på en privat og offentlig Instagram-profil. Og at du kan forklare barnet ditt hvordan personverninnstillingene på Facebook bør konfigureres.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Redd Barnas nettvett-kampanje: “Barn har rett til å bruke nettet på en trygg og positiv måte. Som voksen har du ansvar for å støtte og veilede barn til å lære seg godt nettvett”. Dagens oppfordring. Til skolen. Barnehagen. Og ikke minst oss foreldre!

1 Comment

Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments

Kick ass, damer!

I går hadde jeg en tekst på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø. Stor stas! Aldri vært spaltist før, jeg. Og nå skal jeg altså være en av flere faste skribenter som veksler på å levere innhold til denne spalten fremover. Litt skummelt å plutselig skulle skrive i avisa. Nytt publikum. Men likevel, mest gøy! Min første spalte, som altså sto på trykk lørdag 29. juni, hadde tittelen Kick ass, damer!

Slik presenterer jeg meg i spalten. Artig å se det på
trykk, at jeg straks er i full drift i egen bedrift.
Reddi or not, here I come! 

Norske kvinner har hatt stemmerett i 100 år. Likevel er vi den dag i dag pinlig stemmeløse i den offentlige debatten. Fortsatt er 2 av 3 som uttaler seg i norske medier menn. Det er fristende å skylde på medienes manglende innsats for å finne kvinnelige kilder. Men sannheten er nok en ganske annen. I forbindelse med stemmerettsjubileet uttalte redaktør for tidsskriftet Samtiden, Cathrine Sandnes, til Aftenposten at hun ved å jobbe aktivt for å få tak i kvinnelige kilder kanskje kommer opp i en kvinneandel på 40 prosent. Uten noen ekstrainnsats overfor kvinnene dominerer menn med 80 prosent deltakelse. “Det virker som om menn har mye lavere terskel både for å henvende seg og for å si ja når de blir spurt”, sier Sandnes.

Også statsministerkandidat Erna Solberg er opptatt av at kvinner må bli flinkere til å si ja. I sin tale til norske kvinner etter at Kapital kåret henne til Norges mektigste kvinne inneværende år sa hun blant annet: “Mange sjanser kommer faktisk bare en gang. Og om du sier nei, finnes det alltid en annen, oftest en mann som sier ja”. Det går ikke alltid flere tog. Spørsmålet er om vi kvinner skal fortsette å slippe mannfolkene frem, mens vi selv står igjen på perrongen.

Hva er det som gjør at menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer? Ta nå jobbsøkerprosessen som et eksempel. Du leser stillingsannonsen for en jobb du har ordentlig lyst på. Ved kvalifikasjonskravene er det ulike mekanismer som slår inn, avhengig av om du er kvinne eller mann. Er du kvinne og oppfyller 4 av 5 krav, henger du deg med stor sannsynlighet opp i det ene punktet du ikke har helt kontroll på og lar vær å søke. Er du derimot mann og registrerer at du oppfyller 1 av 5 krav sender du fornøyd inn din søknad med den største selvfølgelighet! Og sånn forsterkes skjevhetene i arbeidslivet.

Under en konferanse ved Norges Handelshøyskole i mai i år rettet professor Bertil Tungodden søkelyset mot det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet vi har her til lands. Han mener mangelen på kvinnelige toppledere innebærer et betydelig effektivitetstap for det norske samfunn. Til Dagens Næringsliv sier Tungodden at flere kvinner burde utfordre menn i søknadsbunkene. “Menn som egentlig burde vært i 4. divisjon får spille i 1. divisjon”, mener han. Hva er egentlig greia her, damer? Hvorfor tillater vi at middelmådige menn tar posisjoner som både kunne og kanskje burde ha tilfalt en bedre kvalifisert kvinne?

I 2008 kom regjeringen med en handlingsplan for å øke andelen kvinnelige gründere. Målet var at kvinner skulle stå for 40 prosent av bedriftsetableringene i 2013. Vel, kalenderen viser 2013. Vi kan trygt konstatere at målet var en utopi. Fortsatt er bare 1 av 4 gründere kvinner, viser tall fra SSB. Årsakene er mange og sammensatte. Jeg har likevel bitt meg merke i en av faktorene forskningen trekker frem. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Igjen, vi feiger ut mens menn gasser på! Jeg syns det er på tide med en snuoperasjon!

Kan vi ikke bli enige om å slå litt mer fra oss, damer? Si litt oftere ja, selv når hjertet hopper over noen slag og kaldsvetten melder sin ankomst? Selv var jeg nær ved å besvime da jeg ble spurt om å være Uhørt-spaltist for iTromsø fremover. Men her er jeg altså. Jeg klarte det! Så bli med! La oss ta flere sjanser! Om det er risiko involvert? Javisst! Men husk, du risikerer også å lykkes!

16 Comments

En bloggpause nærmer seg slutten

Det er over en måned siden jeg blogget sist. En lang bloggpause med andre ord. Lot jeg meg skremme av reaksjonene på mitt siste blogginnlegg? Not so much. Men jammen ble jeg overrasket over all oppmerksomheten det fikk. Innlegget om ukritisk deling av innvandringsfiendtlig innhold i sosiale medier ble delt et ukjent antall ganger på både Facebook, Twitter og Google+. Mange var enige med meg og kom med positive tilbakemeldinger. Men som ventet kom det også kommentarer av mindre hyggelig karakter, som denne:

Enda ei politisk korrekt fitte. Dra til helvete, ditt stygge misfoster.

Hva skal man si? Skal man slette? Jeg valgte å la alt stå. Jeg tenker at det sier litt om meningsytreren når dette er det beste vedkommende klarer å lire av seg.

Jeg fikk også noen gode (?) råd med meg på min ferd, som dette:

Syns du skal bruke mere tid på din familie. Ser du har mann og 3 jenter som sikkert mye heller vil ha deg der enn på sosiale medier. Herregud!! Få deg ett liv. 

Takk, men jeg klarer utmerket godt selv å vurdere hvordan jeg skal disponere tiden min.

Den tidsdisponeringen er likevel ingen enkel øvelse. Og mangelen på tid er da også grunnen til at jeg ikke har blogget selv den siste måneden og også har vært skrekkelig dårlig til å besøke andre blogger (svart samvittighet for sistnevnte). Men dette er ei hektisk tid for min del. Jeg skal nemlig starte bedrift til høsten! Og det sier jeg bare, gründerhverdagen er ingen dans på roser. Særlig når man har full jobb på dagtid som krever sitt og man har familie man selvsagt vil være sammen med på ettermiddagstid og i helgene. Når man ikke kan få tildelt mer enn 24 timer i døgnet blir løsningen å omdisponere på antall timer man er våken og antall timer med søvn. Det blir en del sene kvelder og netter. Lite søvn, desto mere kaffe og Battery! Men alt går for en periode. Og jeg gleder meg maks til vi er i gang. Og «vi» sier jeg fordi jeg ikke skal starte bedriften alene. Jeg starter den sammen med ei jeg har jobbet sammen med før og som har vært en viktig støttespiller og venn de siste par årene. Det skal bli en fryd å jobbe sammen med deg igjen, Mette!

Nuvel. Jeg skal avrunde her. Ville bare si to ord om hvorfor det er så tyst fra denne kanten om dagen. Jeg har regelrett prioritert bloggen bort litt. For nå brukes gjerne kveldene til å skrive forretningsplan og den slags, mens bloggen ligger på vent. Men jeg skal blogge mer fremover. Lover i alle fall å komme med mer info om bedriftsetableringen snart. Hodet renner over av tanker og ideer. Trenger å få det ut. Og da er bloggen en god ventil! Må jo avlaste mannen og ikke minst min kommende forretningspartner litt. 😉

Syns forresten sitatet nedenfor var fint å ta med seg i denne sammenheng:

18 Comments

Når jobben går foran barna

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg kjenner det ordentlig stikker i hjertet bare av å skrive tittelen på dette innlegget. Jeg er dødsnervøs for at jeg nå maler et horribelt bilde av meg selv som mor, som selveste Tårnfrid reinkarnert. Men faktum er at selv om jeg vet det er mest politisk korrekt å si at barna alltid går foran jobben, har jeg ved et par anledninger satt mitt eget ønske om å delta i jobbsammenheng foran behovene til de søte små. 

Senest i forrige uke valgte jeg å dra på en jobbreise, til tross for at jeg da gikk glipp av 8-årsdagen til min mellomste juvel. Uhørt? Mulig det. Og tro meg, jeg kjente den dårlige samvittigheten som en diger klump nederst i magen. Men den muligheten jeg fikk i begynnelsen av forrige uke var unik. Sammen med et knippe bedrifter her i byen hadde jeg nemlig gleden av å delta på en 2-dagers workshop på det europeiske hovedkvarteret til selveste Google! En digital entusiast som meg kan rett og slett ikke la en sådan anledning bare skli forbi. Det går ikke! Så mens pappaen og søstrene sang bursdagssang og overøste 8-åringen med gaver på den store dagen, var mor i Zürich for å lære. 
Og når jeg først er i gang har jeg enda en innrømmelse å komme med. Yngstejenta var bare fire måneder (!!) da hun ble overlatt i sin mormors varetekt et døgn, sånn at mor selv kunne være med avdelinga si på tur. Jeg pumpet som en gal før jeg dro, men det er ikke fritt for at minstemor måtte innta en sup morsmelkerstatning eller to i løpet av det døgnet jeg var borte. Utenkelig for mange, det vet jeg. Men for meg føltes det helt rett. Vi sto foran en omorganisering på jobben, og jeg visste at dette ville være den siste turen vi gjennomførte som avdeling. Og denne avdelinga har betydd mye for meg! Når jeg hadde muligheten var det lett å velge å bli med, til tross for at jeg fortsatt ammet. 
Har ungene så tatt skade av sin mors fravær ved disse anledningene? På ingen måte. Klart 8-åringen hadde foretrukket at jeg holdt meg hjemme. Men noen ganger kræsjer ting. Sånn er det bare. Bursdagen hennes skal vi feire til gagns nå i ettertid! Og yngste da? Overlevde hun det fryktelige døgnet da hennes primære omsorgsperson overlot henne i en annen omsorgspersons varetekt? Visst gjorde hun det! Hun fikk både mat, tørr bleie og kos herfra til evigheten, selv om mammaen var bortreist og pappaen var på jobb. 
Hva jeg vil med dette innlegget? Tja, sondere terrenget litt, tenker jeg. Jeg har mange gang inntrykk av at vi som foreldre aldri skal sette våre egne behov foran barnas. Det er egoistisk! Alltid! Hvorfor skal man dra på weekendtur for eksempel, hvis det betyr at ungene må overlates til andre fra fredag til søndag? Eller fredag til søndag, sier jeg. Nå kom jeg på én ting til. Høsten for halvannet år siden markerte jeg og mannen vår 10 års bryllupsdag ved å reise på egotur til Gran Canaria i en hel uke! En hel uke, mens småttingene bodde hos besteforeldre!
Så, give it to me! Er jeg en dårlig mor? Eller er det greit å prioritere voksenbehov innimellom? 
13 Comments

Hvem kritiserer hvem i Marte Krogh-saken?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Kjendisfiolinist og rikmannsfrue Marte Krogh har hisset på seg norske mødre etter et intervju i bladet Mamma. I intervjuet, hvor hun snakker om livet som privilegert småbarnsmor med personlig trener, vaskehjelp og Au Pair til å hjelpe seg i hverdagen, uttaler nemlig Krogh at det er trist å se hvordan nybakte mødre gjerne gir opp treningen når de har fått barn. – Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen, sier hun. 

Budskapet har falt norske kvinner tungt for brystet. Krogh regelrett latterliggjøres i sosiale medier. Og jeg spør meg selv, hvorfor blir vi så eitrende forbanna? 

For tross alt, er det så ille at Krogh påpeker at det er sunt å trene, også etter at man har fått barn? Det er jo det? Er det formuleringen «ta seg sammen» som får oss til å se rødt? Eller er det avsender selv som provoserer? Takler vi rett og slett ikke å ta imot råd fra ei dame som lever et liv de færreste av oss kjenner seg igjen i? 
For knapt halvannet år siden var det kjendisdyrlege Trude Mostue som hisset på seg mødre over det ganske land. Men Mostue tillot seg å gå i strupen på mødre som har gjort andre valg i hverdagen enn hun selv. Hun mente nemlig i ramme alvor at kvinner som sender 1-åringene sine i barnehagen aldri burde ha fått barn! Reaksjoner var på sin plass! Krogh derimot tar ikke den samme tonen. Hun er klar over at hun lever et liv på solsiden. Men hun verken latterliggjør eller fordømmer dem av oss som lever et annet liv. Det er tvert imot vi som går til angrep på Krogh. Vi rister oppgitt på hodet når hun forteller om mannen som nekter å bytte bæsjebleier. Greit nok. Jeg forstår det ikke og kunne aldri selv ha valgt en livsledsager med en sånn holdning. Men å riste på hodet er en ting. Å gå ut offentlig å idioterklære dama er en ganske annen. 
En tabbe mange av oss gjør er å vurdere andres valg med utgangspunkt i egne erfaringer. Mostue gjorde det så til de grader da hun høsten 2011 trampet med begge beina ganske så uelegant ut i salaten. Krogh viser riktignok gjennom sine uttalelser at hun bor på en annen planet enn de fleste av oss. Men hvorfor tåler vi det så inderlig dårlig? Er vi misunnelige? Føler vi oss angrepet? 
Har du latt deg provosere av uttalelsene til Marte Krogh? 
33 Comments