Browsing Category debatt

Barns nettbruk er foreldrenes ansvar

Huffameg, det er laber innsats på bloggen om dagen. Hadde det ikke vært for Uhørt-spalten i iTromsø hadde det vært helt dødt her i flere måneder. Men men, litt er bedre enn ingenting vel? Her er i alle fall innlegget jeg figurert med i Uhørt-spalten i går, lørdag 28. september. Jeg valgte å ta utgangspunkt i og delvis gjenbruke et innlegg jeg har skrevet tidligere. For temaet er viktig. Denne gangen ga jeg innlegget tittelen «Barns nettbruk er foreldrenes ansvar».
 

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

20. august 1996 sto et leserinnlegg med tittelen “Internett er en flopp!” på trykk i Dagens Næringsliv. Skribenten mente bestemt at Internett var en motegreie som kom til å dø ut i løpet av få år. I dag vet vi at han tok feil. Internett er blitt en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke på Kik, Instagram eller Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. På mer enn ett foreldremøte har jeg hørt foreldre fnyse av alle disse nye nettkanalene og nærmest oppfordre til kollektiv boikott av Internett i stort. For det er jo så farlig der ute! Men blir farene mindre ved at vi som voksenpersoner nekter å forholde oss til dem?

I fjor forsvarte medieforsker Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo sin doktorgradsavhandling «Children and the Internet: Risk, Regulation, Rights». Hun er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør tvert imot la barna slippe til på Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. For visst er det farer der ute. Digital mobbing for eksempel er et utbredt problem også her til lands. Faktisk viser forskningsprosjektet EU Kids Online at det i Norge er flere barn som blir mobbet, på nettet og utenfor, enn i de fleste andre europeiske land. Her har vi en jobb å gjøre.

Men løser vi problemet digital mobbing med å holde barna unna nettet? Forskerne tror ikke det. De er tvert imot mest bekymret for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert. Og nettopp det sosiale er viktig. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å sosialisere. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Internett er definitivt kommet for å bli. I stedet for utelukkende å fokusere på de negative aspektene ved nettet, bør vi som voksenpersoner innta rollen som veiledere også i den digitale sfære. Det betyr at vi må vite hva som venter oss når barna sjekker inn på Habbo Hotel, inntar rollen som filmregissør i MovieStarPlanet eller bygger sitt eget nettverk på selveste sosiale medier-giganten Facebook. Og skal du veilede hjelper det om du vet forskjellen på en privat og offentlig Instagram-profil. Og at du kan forklare barnet ditt hvordan personverninnstillingene på Facebook bør konfigureres.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Redd Barnas nettvett-kampanje: “Barn har rett til å bruke nettet på en trygg og positiv måte. Som voksen har du ansvar for å støtte og veilede barn til å lære seg godt nettvett”. Dagens oppfordring. Til skolen. Barnehagen. Og ikke minst oss foreldre!

1 Comment

Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments

Kick ass, damer!

I går hadde jeg en tekst på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø. Stor stas! Aldri vært spaltist før, jeg. Og nå skal jeg altså være en av flere faste skribenter som veksler på å levere innhold til denne spalten fremover. Litt skummelt å plutselig skulle skrive i avisa. Nytt publikum. Men likevel, mest gøy! Min første spalte, som altså sto på trykk lørdag 29. juni, hadde tittelen Kick ass, damer!

Slik presenterer jeg meg i spalten. Artig å se det på
trykk, at jeg straks er i full drift i egen bedrift.
Reddi or not, here I come! 

Norske kvinner har hatt stemmerett i 100 år. Likevel er vi den dag i dag pinlig stemmeløse i den offentlige debatten. Fortsatt er 2 av 3 som uttaler seg i norske medier menn. Det er fristende å skylde på medienes manglende innsats for å finne kvinnelige kilder. Men sannheten er nok en ganske annen. I forbindelse med stemmerettsjubileet uttalte redaktør for tidsskriftet Samtiden, Cathrine Sandnes, til Aftenposten at hun ved å jobbe aktivt for å få tak i kvinnelige kilder kanskje kommer opp i en kvinneandel på 40 prosent. Uten noen ekstrainnsats overfor kvinnene dominerer menn med 80 prosent deltakelse. “Det virker som om menn har mye lavere terskel både for å henvende seg og for å si ja når de blir spurt”, sier Sandnes.

Også statsministerkandidat Erna Solberg er opptatt av at kvinner må bli flinkere til å si ja. I sin tale til norske kvinner etter at Kapital kåret henne til Norges mektigste kvinne inneværende år sa hun blant annet: “Mange sjanser kommer faktisk bare en gang. Og om du sier nei, finnes det alltid en annen, oftest en mann som sier ja”. Det går ikke alltid flere tog. Spørsmålet er om vi kvinner skal fortsette å slippe mannfolkene frem, mens vi selv står igjen på perrongen.

Hva er det som gjør at menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer? Ta nå jobbsøkerprosessen som et eksempel. Du leser stillingsannonsen for en jobb du har ordentlig lyst på. Ved kvalifikasjonskravene er det ulike mekanismer som slår inn, avhengig av om du er kvinne eller mann. Er du kvinne og oppfyller 4 av 5 krav, henger du deg med stor sannsynlighet opp i det ene punktet du ikke har helt kontroll på og lar vær å søke. Er du derimot mann og registrerer at du oppfyller 1 av 5 krav sender du fornøyd inn din søknad med den største selvfølgelighet! Og sånn forsterkes skjevhetene i arbeidslivet.

Under en konferanse ved Norges Handelshøyskole i mai i år rettet professor Bertil Tungodden søkelyset mot det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet vi har her til lands. Han mener mangelen på kvinnelige toppledere innebærer et betydelig effektivitetstap for det norske samfunn. Til Dagens Næringsliv sier Tungodden at flere kvinner burde utfordre menn i søknadsbunkene. “Menn som egentlig burde vært i 4. divisjon får spille i 1. divisjon”, mener han. Hva er egentlig greia her, damer? Hvorfor tillater vi at middelmådige menn tar posisjoner som både kunne og kanskje burde ha tilfalt en bedre kvalifisert kvinne?

I 2008 kom regjeringen med en handlingsplan for å øke andelen kvinnelige gründere. Målet var at kvinner skulle stå for 40 prosent av bedriftsetableringene i 2013. Vel, kalenderen viser 2013. Vi kan trygt konstatere at målet var en utopi. Fortsatt er bare 1 av 4 gründere kvinner, viser tall fra SSB. Årsakene er mange og sammensatte. Jeg har likevel bitt meg merke i en av faktorene forskningen trekker frem. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Igjen, vi feiger ut mens menn gasser på! Jeg syns det er på tide med en snuoperasjon!

Kan vi ikke bli enige om å slå litt mer fra oss, damer? Si litt oftere ja, selv når hjertet hopper over noen slag og kaldsvetten melder sin ankomst? Selv var jeg nær ved å besvime da jeg ble spurt om å være Uhørt-spaltist for iTromsø fremover. Men her er jeg altså. Jeg klarte det! Så bli med! La oss ta flere sjanser! Om det er risiko involvert? Javisst! Men husk, du risikerer også å lykkes!

16 Comments

En bloggpause nærmer seg slutten

Det er over en måned siden jeg blogget sist. En lang bloggpause med andre ord. Lot jeg meg skremme av reaksjonene på mitt siste blogginnlegg? Not so much. Men jammen ble jeg overrasket over all oppmerksomheten det fikk. Innlegget om ukritisk deling av innvandringsfiendtlig innhold i sosiale medier ble delt et ukjent antall ganger på både Facebook, Twitter og Google+. Mange var enige med meg og kom med positive tilbakemeldinger. Men som ventet kom det også kommentarer av mindre hyggelig karakter, som denne:

Enda ei politisk korrekt fitte. Dra til helvete, ditt stygge misfoster.

Hva skal man si? Skal man slette? Jeg valgte å la alt stå. Jeg tenker at det sier litt om meningsytreren når dette er det beste vedkommende klarer å lire av seg.

Jeg fikk også noen gode (?) råd med meg på min ferd, som dette:

Syns du skal bruke mere tid på din familie. Ser du har mann og 3 jenter som sikkert mye heller vil ha deg der enn på sosiale medier. Herregud!! Få deg ett liv. 

Takk, men jeg klarer utmerket godt selv å vurdere hvordan jeg skal disponere tiden min.

Den tidsdisponeringen er likevel ingen enkel øvelse. Og mangelen på tid er da også grunnen til at jeg ikke har blogget selv den siste måneden og også har vært skrekkelig dårlig til å besøke andre blogger (svart samvittighet for sistnevnte). Men dette er ei hektisk tid for min del. Jeg skal nemlig starte bedrift til høsten! Og det sier jeg bare, gründerhverdagen er ingen dans på roser. Særlig når man har full jobb på dagtid som krever sitt og man har familie man selvsagt vil være sammen med på ettermiddagstid og i helgene. Når man ikke kan få tildelt mer enn 24 timer i døgnet blir løsningen å omdisponere på antall timer man er våken og antall timer med søvn. Det blir en del sene kvelder og netter. Lite søvn, desto mere kaffe og Battery! Men alt går for en periode. Og jeg gleder meg maks til vi er i gang. Og «vi» sier jeg fordi jeg ikke skal starte bedriften alene. Jeg starter den sammen med ei jeg har jobbet sammen med før og som har vært en viktig støttespiller og venn de siste par årene. Det skal bli en fryd å jobbe sammen med deg igjen, Mette!

Nuvel. Jeg skal avrunde her. Ville bare si to ord om hvorfor det er så tyst fra denne kanten om dagen. Jeg har regelrett prioritert bloggen bort litt. For nå brukes gjerne kveldene til å skrive forretningsplan og den slags, mens bloggen ligger på vent. Men jeg skal blogge mer fremover. Lover i alle fall å komme med mer info om bedriftsetableringen snart. Hodet renner over av tanker og ideer. Trenger å få det ut. Og da er bloggen en god ventil! Må jo avlaste mannen og ikke minst min kommende forretningspartner litt. 😉

Syns forresten sitatet nedenfor var fint å ta med seg i denne sammenheng:

18 Comments

Når jobben går foran barna

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg kjenner det ordentlig stikker i hjertet bare av å skrive tittelen på dette innlegget. Jeg er dødsnervøs for at jeg nå maler et horribelt bilde av meg selv som mor, som selveste Tårnfrid reinkarnert. Men faktum er at selv om jeg vet det er mest politisk korrekt å si at barna alltid går foran jobben, har jeg ved et par anledninger satt mitt eget ønske om å delta i jobbsammenheng foran behovene til de søte små. 

Senest i forrige uke valgte jeg å dra på en jobbreise, til tross for at jeg da gikk glipp av 8-årsdagen til min mellomste juvel. Uhørt? Mulig det. Og tro meg, jeg kjente den dårlige samvittigheten som en diger klump nederst i magen. Men den muligheten jeg fikk i begynnelsen av forrige uke var unik. Sammen med et knippe bedrifter her i byen hadde jeg nemlig gleden av å delta på en 2-dagers workshop på det europeiske hovedkvarteret til selveste Google! En digital entusiast som meg kan rett og slett ikke la en sådan anledning bare skli forbi. Det går ikke! Så mens pappaen og søstrene sang bursdagssang og overøste 8-åringen med gaver på den store dagen, var mor i Zürich for å lære. 
Og når jeg først er i gang har jeg enda en innrømmelse å komme med. Yngstejenta var bare fire måneder (!!) da hun ble overlatt i sin mormors varetekt et døgn, sånn at mor selv kunne være med avdelinga si på tur. Jeg pumpet som en gal før jeg dro, men det er ikke fritt for at minstemor måtte innta en sup morsmelkerstatning eller to i løpet av det døgnet jeg var borte. Utenkelig for mange, det vet jeg. Men for meg føltes det helt rett. Vi sto foran en omorganisering på jobben, og jeg visste at dette ville være den siste turen vi gjennomførte som avdeling. Og denne avdelinga har betydd mye for meg! Når jeg hadde muligheten var det lett å velge å bli med, til tross for at jeg fortsatt ammet. 
Har ungene så tatt skade av sin mors fravær ved disse anledningene? På ingen måte. Klart 8-åringen hadde foretrukket at jeg holdt meg hjemme. Men noen ganger kræsjer ting. Sånn er det bare. Bursdagen hennes skal vi feire til gagns nå i ettertid! Og yngste da? Overlevde hun det fryktelige døgnet da hennes primære omsorgsperson overlot henne i en annen omsorgspersons varetekt? Visst gjorde hun det! Hun fikk både mat, tørr bleie og kos herfra til evigheten, selv om mammaen var bortreist og pappaen var på jobb. 
Hva jeg vil med dette innlegget? Tja, sondere terrenget litt, tenker jeg. Jeg har mange gang inntrykk av at vi som foreldre aldri skal sette våre egne behov foran barnas. Det er egoistisk! Alltid! Hvorfor skal man dra på weekendtur for eksempel, hvis det betyr at ungene må overlates til andre fra fredag til søndag? Eller fredag til søndag, sier jeg. Nå kom jeg på én ting til. Høsten for halvannet år siden markerte jeg og mannen vår 10 års bryllupsdag ved å reise på egotur til Gran Canaria i en hel uke! En hel uke, mens småttingene bodde hos besteforeldre!
Så, give it to me! Er jeg en dårlig mor? Eller er det greit å prioritere voksenbehov innimellom? 
13 Comments

Hvem kritiserer hvem i Marte Krogh-saken?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Kjendisfiolinist og rikmannsfrue Marte Krogh har hisset på seg norske mødre etter et intervju i bladet Mamma. I intervjuet, hvor hun snakker om livet som privilegert småbarnsmor med personlig trener, vaskehjelp og Au Pair til å hjelpe seg i hverdagen, uttaler nemlig Krogh at det er trist å se hvordan nybakte mødre gjerne gir opp treningen når de har fått barn. – Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen, sier hun. 

Budskapet har falt norske kvinner tungt for brystet. Krogh regelrett latterliggjøres i sosiale medier. Og jeg spør meg selv, hvorfor blir vi så eitrende forbanna? 
For tross alt, er det så ille at Krogh påpeker at det er sunt å trene, også etter at man har fått barn? Det er jo det? Er det formuleringen «ta seg sammen» som får oss til å se rødt? Eller er det avsender selv som provoserer? Takler vi rett og slett ikke å ta imot råd fra ei dame som lever et liv de færreste av oss kjenner seg igjen i? 
For knapt halvannet år siden var det kjendisdyrlege Trude Mostue som hisset på seg mødre over det ganske land. Men Mostue tillot seg å gå i strupen på mødre som har gjort andre valg i hverdagen enn hun selv. Hun mente nemlig i ramme alvor at kvinner som sender 1-åringene sine i barnehagen aldri burde ha fått barn! Reaksjoner var på sin plass! Krogh derimot tar ikke den samme tonen. Hun er klar over at hun lever et liv på solsiden. Men hun verken latterliggjør eller fordømmer dem av oss som lever et annet liv. Det er tvert imot vi som går til angrep på Krogh. Vi rister oppgitt på hodet når hun forteller om mannen som nekter å bytte bæsjebleier. Greit nok. Jeg forstår det ikke og kunne aldri selv ha valgt en livsledsager med en sånn holdning. Men å riste på hodet er en ting. Å gå ut offentlig å idioterklære dama er en ganske annen. 
En tabbe mange av oss gjør er å vurdere andres valg med utgangspunkt i egne erfaringer. Mostue gjorde det så til de grader da hun høsten 2011 trampet med begge beina ganske så uelegant ut i salaten. Krogh viser riktignok gjennom sine uttalelser at hun bor på en annen planet enn de fleste av oss. Men hvorfor tåler vi det så inderlig dårlig? Er vi misunnelige? Føler vi oss angrepet? 
Har du latt deg provosere av uttalelsene til Marte Krogh? 
33 Comments

Glansede matpakker og økt forventningspress

Snapshot fra bokcoveret til «I boks» av Susanne Kaluza
og Agnete Brun (foto) fra Forlaget Press. 

Mammabloggdebatten har akkurat lagt seg. Men jammen dere, nå er vi i gang igjen. Stridens kjerne denne gang er ikke glansede blogger. Nå er det en glanset bok som skaper furore. Matpakkeboka til blogger og tidligere Dagbladet-journalist Susanne Kaluza har fått både forskere og kommentatorer til å se rødt.

Ernæringsfysiolog og forsker ved Universitetet i Stavanger (UiS) Elisabeth Lind Melbye går hardt ut i sin kritikk av boka. Hun mener den nye matpakketrenden skaper et klasseskille mellom elevene i norsk skole. Også leder av Dagbladets samfunnsavdeling Martine Aurdal er kritisk. Hun mener Kaluzas bok bidrar til å legge ekstra press på både barn og foreldre. Og da særlig mødre. Til TV2 sier Aurdal:

– Kvinner som får barn er i overtall i å velge å jobbe deltid for å få hverdagen til å gå rundt. Hvis norske mødre skal bruke så mye ekstra energi på matpakka, da er det bare enda en ting som tar tid i jakten for å bli den perfekte moren.

Susanne selv tar kritikken med knusende ro. Hun har svart godt for seg i ulike medier. Og hun har heldigvis gode støttespillere, både i bloggverdenen og i tradisjonelle medier. Kommentator Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende er blant dem som stiller seg uforstående til kritikken. Hun skriver:

Sliter vi litt  med selvtilliten, vi mødre som ikke har matdekor som hobby? Mødre flest er voksne kvinner, og vi bør da klare å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet for at brødskivene vi sendte med barna så ut som brødskiver. 

Jeg er enig med Gudbrandsen. Disse stadige påstandene om at enkelte kvinners fritidssysler skaper sånt press på andre kvinner klarer jeg bare ikke å forstå. Andre må gjerne style matpakkene sine alt de vil for min del. Jeg fortsetter å pryde brødskivene i matpakkene til mine barn med høyst ordinært pålegg. Og har jeg dårlig samvittighet for det? Nei! Syns jeg mødre som legger litt ekstra i matpakkeritualet burde bruke energien sin på andre ting? Nei!

Også blogger Frøken Makeløs har kastet seg ut i matpakkedebatten. Hun understreker at hun fint klarer å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet, men syns likevel det er problematisk at kvinner stadig eksponeres for nye oppskrifter og forventninger til hvordan de skal skape den optimale barndommen for sine barn. Jeg ser poenget. Samtidig sliter jeg med å skjønne at denne matpakkeboka var det som skulle til for å utløse debatten.

Men én ting bet jeg meg merke i hos Frøken Makeløs. I kommentarfeltet hennes spekuleres det i om én gruppe mødre – førstegangsmødrene – letter lar seg stresse av både mammabloggene og nå matpakkefokuset. En mor skriver:

Som førstegangsforelder er jeg opptatt av å gjøre de «riktige” tingene. Min datter er bare fem måneder, men da jeg så at flere mammabloggere reklamerte for denne boka ble jeg litt sliten inne i meg.

Kan det være noe her? Jeg mener, jeg kjenner meg jo igjen. Alt må liksom være rett med nr. 1. Vår eldste ble dratt med på babysvømming da hun var 3 måneder. Som ettåring begynte hun på turn. Jeg lover, det var andre boller med nr. 2! Og nr. 3? Stakkars jente, hun får ikke begynne på organisert fritidsaktivitet før hun blir tenåring! Ok da, så slem er jeg ikke. Men at hun blir skolejente før hun tar steget opp fra heiagjengen til utøver kan jeg nesten garantere!

Nei, som trebarnsmor lar jeg meg på ingen måte stresse av designermatpakker. Jeg har erfart at utfordringa slett ikke er å sende med ungene stjerneformet ost og pølser som kan brukes i geometriundervisninga. Utfordringa er å huske å sende med dem matpakke punktum!

Lar du deg stresse av at andre bruker tid på ting du selv prioriterer bort?

22 Comments

Bør mødre egentlig blogge EVER??

Er mammabloggerne de nye rosabloggerne? Som presenterer leserne sine for søt idyll?
I en kronikk i Dagbladet nylig gikk bloggkollektivet Maddam i strupen på norske mammabloggere. Hvorfor? Jo, fordi disse absurd lykkelige mammabloggerne fremstiller småbarnslivet som en dus drøm, kjemisk renset for både hybelkaniner, Toro-middager og søvnmangel. Og hva gjør dette med selvfølelsen til andre mødre (sånne ordinære mødre, vet du, som i motsetning til mammabloggerne ikke baker og vasker 24/7, samtidig som de klatrer opp karrierestigen med én unge under hver arm og tredjemann i egenprodusert meitai på ryggen)? Jo, det er klart. Disse høyst ordinære mødrene utsettes jo for et vanvittig forventningspress! Maddam spør: 

Får bloggetrenden arbeidende kvinner til å sovne over tastaturet på jobb, fordi de har brukt natta på å bake cakepops eller koke hjemmelaget kraft? 
Ærlig talt. Skal man le eller gråte? Hvis noen virkelig baker cakepops til de stuper bør de kanskje revurdere sine egne prioriteringer, ikke skyve ansvaret over på mødre i cyberspace? 
Nå er dette riktignok ikke noen ny debatt. Denne kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Noen har nemlig fasiten på hva andre kan og bør blogge om. Men da må jeg nesten spørre: hva kan vi (les: kvinner som har født barn) egentlig blogge om? Ikke mye, om man skal ta denne kronikken bokstavelig. Damene i Maddam nøyer seg nemlig ikke med å lange ut mot mødre som blogger om cupcakes og interiør (som har vært trenden så langt). Neida, her har man tross alt fått med seg at mammabloggere skriver om ulike tema: 
Her er det debatt om pappaperm og kvaliteten på helsetjenestene. Mammabloggerne er seriøse og grundige, fulle av omsorg, og de er lykkelige.

Hva er dette for en saus av en kronikk? Hva er det dere egentlig prøver å si, Maddam? Dere anerkjenner at mammabloggene har ulikt innhold, likevel skjærer dere alle over én kam med kritikken deres? Og så må jeg spørre: ble det så som så med researchen kanskje? Jeg mistenker det, siden dere trekker frem Pias Verden som et eksempel på en glansbildeblogg. Sunnere forbilde enn Pia skal man lete lenge etter! Dama tar seg selv befriende lite høytidelig. Hun skriver med snert og med ironi. Dere er kjent med bruken av ironi som virkemiddel?? Jeg anbefaler at dere leser Pia litt grundigere før dere siterer henne totalt ut av sammenhengen!
Videre til neste poeng i Maddams kronikk. Mammabloggerne jobber. Tross alt, det er ikke snakk om en bevegelse med det formål å lokke kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Det skulle tatt seg ut! Nei, mammabloggerne gjør karriere. Og ikke bare det, de gjør karriere samtidig som de oppdrar barn, steller i huset, og lager mat fra tid til annen. Jøss, er det et problem også nå da? At kvinner går tilbake til arbeidslivet etter endt permisjon? Her retter kronikkforfatterne hard skyts mot mødre som har valgt å etablere egen virksomhet. 
Flere av de mest populære bloggerne er karrierekvinner som jobber store deler av døgnet. Susanne Kaluza hopper nå av fast journalistjobb for å bli mammablogger på heltid. Mammadamen har allerede blitt selvstendig næringsdrivende. De gir begge inntrykk av at jobben er viktig, men at de har havna i tidsklemma. Å være sine egne sjefer ser ut til å være deres løsning. 
Er det negativt også nå? At kvinner satser på egen business? Jeg trodde Norge trengte flere kvinnelige gründere? Kvinner som tør å satse? Mammadamen har jeg fulgt over flere år. Hun har jobbet som kommunikasjonsrådgiver i en årrekke, og valgte etter å ha fått sitt andre barn å starte for seg selv. Men det skulle hun visst ikke ha gjort, for andre kvinner kan føle at de burde gjøre det samme? Hva er dette for noe tull? Janteloven lenge leve! 
Nei, jeg gir meg her. Det burde kanskje Maddam også ha gjort. Men de har flere ingredienser i sausen sin. Fedre og det de blogger om blant annet. Men det lar jeg ligge. 
Er du enig med Maddam i deres kritikk av mammabloggerne?
19 Comments

Hyyylende ungjenter og syngende fløtepuser!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bieber-hysteriet har satt sitt preg på Oslo i dag. Og på mediebildet over det ganske land. At opplegget var dårlig regissert fra arrangørens side hersker det liten tvil om. Det er likevel ikke det jeg har lyst til å skrive om i dette innlegget. Jeg har lyst til å si noe om de mange surmagede kommentarene som har flydd rundt, både om Bieber selv og og ikke minst om hans unge fans.

For i sosiale medier er det overraskende mange som har hatt behov for å idioterklære de tusenvis av ungjentene som skrek i ekstatisk glede over å få et glimt av sitt store idol. Og Bieber selv? Nei, fyren er visst ikke noe å samle på! En fjomp som verken kan synge eller danse! Opplest og vedtatt. Men kjære deg, kvinne eller mann mellom 30 og 50-eller-whatever: du er ikke i målgruppa! Det er ikke meningen at du skal like Bieber! Visst kommer fyren til å være glemt om 20 år. So what? Akkurat nå, i 2012, er det den unge kanadieren ungjentene elsker! La dem nå få lov til det da!

For hallo, er dette liksom et fenomen av nyere tid? Nope. Hver generasjon har sine idoler. Min generasjon hadde New Kids on the Block. Herregud, vi ELSKET Jordan, Joey, Danny, Jonathan og Donnie (og tenk, jeg husket navnene uten å google dem!). Min favoritt var Joey. Jeg skulle gifte meg med Joey! Ferdig med den saken. Nå ble det jo ikke helt sånn da. Men nå er han ikke så verst han jeg endte oppe med heller, så jeg klager ikke. 😉

Anyway, tilbake til saken: jeg elsket, elsket, elsket Joey! Andre elsket Jordan. Eller Donnie. Uforståelig, selv den dag i dag. Alle måtte vel se at Joey var den kjekkeste? Eller i alle fall den søteste. Og som hun sa, hun ene ungjenta jeg hørte på TV i dag: «Han har så fin personlighet». Jeg må innrømme at jeg humret litt i skjegget. Men så kom jeg på: jeg tenkte jo det samme om Joey, jeg. Helt fantastisk fin personlighet! Hvordan jeg visste det? Jeg så det jo! På film. For jeg og venninnene mine så time etter time med video om disse gutta. Om livet på turné. Fra plateinnspillingene. Vi levde og åndet for disse videoene. Byttelånte. Så dem igjen og igjen. Og slet dem vel til slutt regelrett ut.

For meg og ei venninne ble lykken komplett da NKOTB endelig kom til Oslo og Norge. Selv om det mest hysteriske engasjementet hadde begynt å kjølne litt for vår del da konserten endelig var et faktum, reiste vi sørover ene og alene for å få med oss den store begivenheten i Oslo Spektrum. Og det var stort! Kjempestort! I den O Store Hovedstaden bodde vi hos venner av mamma og pappa. Vertskapet fulgte oss til Spektrum, og plukket oss opp igjen umiddelbart etter konserten. Og på formiddagen, før konserten, hva gjorde vi da? Jo, akkurat det dagens Bieber-fans har gjort: hang rundt hotellet til våre helter. Og bare det beveget seg i en liten flik av en gardin steg hylene over Oslo by, den gang som i dag. Hadde konserten funnet sted ett år tidligere hadde vel både jeg og min venninne vært blant dem som skrek høyest. Selv hadde jeg trolig endt opp med å bli båret ut fra Spektrum etter regelrett å ha svimt av, av pur glede over å puste inn samme lufta som Joey McIntyre!

Mødrene våre da, var de noe bedre? Neida. De elsket The Beatles. Elvis. Og de hylte og skrek, de også! Kanskje ikke så mye her i lille Norge. Men ute i den store verden var det stor oppstandelse. Og hadde datidens helter besøkt vår lille krok av verden, kan du banne på at norske jenter hadde gått av skaftet også da! Så pliiis, kan alle komme ned fra sin høye hest og slutte å snakke dritt om Justin Bieber og hans Beliebers? Og nei, jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å komme med en morsom kommentar eller to. Men den oppriktige og nesten sjokkartede forundringen over at nåtidens kanskje største tenåringsidol skaper hysteri ved å vise seg i Oslo? Nei, skjerpings folkens.

Hva syns du om Bieber-oppstyret?

10 Comments

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. – Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

15 Comments