Browsing Category bursdag

Travel høst. Og 3-årsdag!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er her. Like greit egentlig. Jeg koser meg med mørkere kvelder. Særlig siden de lyse sommerkveldene i år var så sinnsykt kalde. Eller våte. Eller begge deler. Nei, da er det bedre at høsten kommer. Om høsten er det meningen at det skal være småkaldt ute. Bare at vi kaller det ikke kaldt. Friskt sier vi. Så altfor friskt trenger det ikke å bli riktig ennå da. Ikke før vinteren setter inn. Og den kan godt la vente på seg litt til, spør du meg. Vinteren er ikke min favorittårstid.

Hvordan har så høsten fortonet seg så langt i vårt ringe hjem? Vel, for det første: vi har fått en 3-åring i hus! Hurra! 25. september var det tre år siden yngstesnuppa kom til verden. Jeg skal ikke påstå at hun kom som en rakett. Det gjorde hun så definitivt ikke. I motsetning til søstrene sine (som mer eller mindre skled ut på en eneste lang helvetesrie) tok denne tøtta seg god tid. En 18 timer lang fødsel utsatte hun sin stakkars mor for, før hun omsider lot seg overtale til å stikke hodet (og etter hvert resten av kroppen) ut og si hei.

Rart å tenke på egentlig, at hun er tre år allerede. Jeg har et bilde i hodet mitt, fra høsten 2009. Av mannen jeg elsker med yngstejenta si på brystet. De ligger på sofaen hjemme. Mannen stryker den lille bylten over ryggen. Snuser inn lukta av henne. Så hvisker han forsiktig: «Så koselig det er med baby i huset igjen». Jeg husker det som om det var i går! Og plutselig løper den lille babyen rundt her som en tornado??! Smokk har hun sluttet med. Bleiene er byttet ut med fine jentetruser. Og hun har begynt på storavdeling i barnehagen. Hva skjedde??

Selve bursdagen fløy forbi. Snuppa fikk selvsagt kake og pakke på senga. Og så markerte de dagen i barnehagen. Men noe selskap holdt vi ikke. Nei, i kjent stil ble ettermiddagen tilbragt på fotballbanen. 7-åringen spilte kamp. 3-åringen stilte i heiagjengen! For sånn går liksom dagene. Med aktiviteter for store og små. Og ikke minst møter. Nå som det er høst er det møter overalt. På skolen. I barnehagen. På fotballen og sikkert snart på svømmetreninga. Det går i ett på møtefronten. Her om dagen hadde vi megakræsj! Eldstejenta hadde fotballkamp. Og siden mannen er trener for laget var han programforpliktet til å stille. Samtidig var det foreldremøte i 5. klasse. Og på fotballaget til 7-åringen. Det sier seg selv: noe måtte ryke. Vi skaffet barnevakt til 3-åringen, og klarte dermed å være representert på to av tre ting. Foreldremøtet på 7-åringens fotballag måtte vike. Kjipt. Men inntil det er akseptert å sende stand-in på foreldremøte (er dette en forretningsidé forresten??) må det bare bli sånn.

Denne uka fortsetter i samme stil. Foreldremøte i barnehagen i morgen. For 2. klasse på onsdag. Men så, så kommer helga! Og denne helga har vi bare trivelige planer! Fredag skal vi voksne faktisk ut på livet sammen med et vennepar av oss. Vi skal ut og spise tapas, før vi går videre til neste stopp på plakaten: konsert med Sivert Høyem. Gleder meg maks! Lørdag har vi enn så lenge ingenting spikret. Det eneste jeg vet er at jeg lørdag kveld skal sitte med rompa plantet godt ned i sofaen i en stue som er både ren og ryddig (ja, vår stue, vi har heldigvis noen dager på oss). I den ene hånda skal jeg balansere et glass rødvin. I den andre? Fifty Shades Darker, bok nr. 2 i trilogoen alle snakker om for tida. Løvly!

Har du det travelt nå som høsten er her?

PS. Hvis du syns markeringa av yngstesnuppas 3-årsdag hørtes kjip ut, vi tok det igjen med renter nå på søndag. Pluss at vi skal ha en forsinket markering eller to senere denne uka.

11 Comments

Et tiår siden jeg ble mamma!

Sorry folkens, det blir dypt og følelsesladd innlegg i dag. Men det må det bare bli. Vi har runddag i heimen i dag nemlig! Eldstejenta blir 10 år! Er det mulig? Jeg syns liksom det var nettopp at jeg begynte på den spennende reisen et svangerskap innebærer. Nettopp at jeg kjøpte inn små sokker og ei babybok og hva det nå var jeg ga mannen for å bekrefte at skuddene satt! Nettopp at vi til vill jubel overrakte de kommende besteforeldre nyheten om at en ny verdensborger var på vei. Men det er altså et helt tiår siden.

For 10 år siden akkurat nå lå jeg på UNN og ventet. Etter å ha vært innlagt noen dager på grunn av svangerskapsforgiftning hadde legene endelig bestemt seg for å sette det hele i gang. Morgenen var rolig. Ingen action egentlig. Men forventning. Og spenning! På ettermiddagen gikk vannet. Riene kom. Og etter 5,5 timer var ei lita tulle på 50 cm og 3255 g på brystet mitt. Så rart det var! Så mange følelser. Magisk. Og litt skummelt. Og sånn er det vel ennå, selv 10 år inn i hverdagen som mamma. Magisk. Og litt skummelt. 
I ettermiddag skal jubilanten feires. Selskapet er outsourcet, siden vi er hos svigermor på feriebesøk noen dager. Her blir det kaffe og kaker, pølser og snop når øvrige besteforeldre, onkler, ei oldemor, en gudfar og tremenninger tramper inn om noen timer. Gjett om det er ei som gleder seg! Og mor med. Klart en dag som denne må feires! Gratulerer så masse med dagen, storjenta mi! Mamma er kjempeglad i deg! 
Avslutningsvis, en bitteliten trip down memory lane: 
Spent vordende mamma. Hmmm, akkurat nå kjenner jeg
at jeg ikke savner brillene, nei.
Lita jente, bare 48 minutter gammel. 
Stor og tøff jente! 10 år gammel!
8 Comments

35! Og ja, alderen tynger!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Damen fyller år. I dag! Hvor gammel jeg blir? Vet du ikke at man ikke skal spørre en dame om hennes alder? Nuvel. Så veldig farlig er det vel ikke. Dessuten har jeg vel allerede røpet det selv, i tittelen på innlegget. Og på bildet. 35 år gammel blir jeg. Eller halvveis til 70, om du vil. Men depper jeg? Neida. Eller jeg har i alle fall ikke gjort det før. I alle år har jeg vært tydelig på at jeg slett ikke bekymrer meg over økt alder. Jeg lengter ikke tilbake til ungdommen. Tvert imot. Jeg syns det blir bare bedre og bedre, dette livet.

Men altså, det siste året har det skjedd noe. Med skrotten. Den skranter! For hvordan startet dagen i dag? Jo, med legebesøk. Senebetennelse har jeg. I skulderen! Hvordan skjedde det, spør du kanskje? Snakker vi ikke om en dame i sin beste alder, som trener og ordner og spiser grøntfôr og kraftfôr og proteinpulver og jeg vet ikke hva? Nja. Det er vel strengt tatt en overdrivelse. Men det skal sies, jeg har trent tre ganger i uka inneværende år! At året bare har vart i tre uker anser jeg som uvesentlig!

Anyway, skulderen har murret i lang tid. Bare sånn litt. Akkurat nok til at det merkes, men slett ikke nok til at man gidder å gjøre noe med det. Men så, for halvannen uke siden gikk det så galt, så galt. Jeg skulle henge opp nye rullegardiner på to av soverommene i huset. Fire rullegardiner totalt. Alle måtte kappes i bredden. Og tenk, en da 34 år gammel kvinneskrott tålte ikke såpass! Etter å ha sagd over fire hule jernstenger var jeg helt ødelagt i venstrearmen! Jeg slet med å løfte den både ut til siden og fremover. Veldig praktisk. NOT! På apoteket fikk jeg råd om å knaske en cocktail av Voltarol og Paracet i en uke, og se det an. Det hjalp. Skulderen ble raskt mye bedre. Bedre, men ikke bra. Og straks jeg tok farvel med painkiller-cocktailen kom smertene i retur. Det var bare å ringe legen first thing denne mandagsmorgenen. Nå er jeg utstyrt med sterkere drugs, og satser på snarlig bedring. Alternativet er nemlig kortisonsprøyte rett i den betente senen. Og jeg merker at jeg kan styre min begeistring for akkurat den planen.

Den betente skulderen føyer seg egentlig bare inn i rekken av problemer med venstre side av undertegnedes aldrende kropp. Jeg var det legen kalte omvendt plattfot i min ungdom, og ble operert i begge beina da jeg var 20. Men venstrefoten grodde ikke som den skulle. Neida. Den grodde seg skakk og skjeiv! Og den skakke og skjeive foten har med årene fått følge av en tidvis kranglete rygg og ikke minst slitasje i et kne. Og sånn går nå dagene. Du skjønner tegninga? Hvorfor jeg sier at alderen tynger? Det er som om kroppen med jevne mellomrom bare må komme med signaler av typen «take it easy, jeg tåler ikke like mye som før». Og ikke minst, «tren kjerring, ellers eser jeg ut over alle breddegrader!». Skremmende.

Men for all del. La meg understreke at jeg har hatt en superfin bursdag så langt, legebesøk og skrantende skrott til tross. Etter jobb dro hele familien ut og spiste pizza. Lettvint og ikke minst koselig! Deretter var det full fart på logistikkfronten. Fotballtrening på 9-åringen (fotballspire) og far i huset (trener), og kulturskole på 7-åringen (for tiden ivrig dramaelev), mor i huset (sjåfør) og yngste (ansvarlig for underholdningen i ventearealet på kulturskolen). Nå venter kveldsmat, kaker og en avslappende kveld sammen med gubben og ikke minst vår venn Dexter på Viasat 4.

Hva syns du? Er 35 år noe å snakke om? En fot i graven eller fortsatt ung og sprek?

12 Comments

7-årsdag i heimen!

Hvor ble det av den ferske babyen til venstre? Når ble hun plutselig en stor og flott (dog tannlaus) 7-åring??

For 7 år siden i dag ble jeg tobarnsmor. For en lykke! Og for en dag! Spennende. Overveldende. Magisk. Alt man forbinder med en fødsel som er mer eller mindre kjemisk renset for dramatikk av det litt ekle slaget. Det hele var unnagjort på et øyeblikk. Under tre timer fra det startet til det var over. Med andre ord, intenst som f**n. Men greit å få det unnagjort! Jeg skrev forresten litt om fødselsforløpet i fjor på akkurat samme dato, for den som måtte være interessert.

Nå er altså mellomstejenta blitt 7 år. Skolejente har hun blitt og gode greier. Hvor i all verden blir årene av? Jeg er jo like ung og fager??! Skjønner ikke dette helt. 😉

Vi har feiret jubilanten mer eller mindre hele helga. Tre selskap har det blitt. Så det har vært høy kakeføring, kan dere tro. Og jubilanten har fått masse flotte gaver. Hun er strålende fornøyd! I dag, på selve dagen, fikk hun tradisjon tro pakke og sang på senga. Siden pappaen jobbet morgenvakt (begynner kl. 5) sparte vi gavene fra oss til i ettermiddag. Så det har vært bursdagsmarkering i mange vendinger, til 7-åringens store glede.

Akkurat nå er snuppa på kulturskolen og koser seg. Drama står på plakaten. Når hun kommer hjem blir det vel noe godt til kvelds, før en fornøyd 7-åringer takker for seg og går Ole Lukkøye i møte.

Er det ikke rart hvordan ungene bare vokser og vokser, selv om man selv føler at det er kun kort tid siden de skrikende kom ramlende ut i denne verden?

7 Comments

9-åring i heimen!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Ok dere. Hva skjedde? Jeg ble jo nettopp mamma for første gang. Nettopp! Til ei skjønn lita jente på 50 cm og 3255 gram. Jeg husker det som om det var i går. Den magiske følelsen. Av at verden forandret seg. For alltid. Fordi jeg var blitt mor. Likevel har vi altså nå en 9-åring i hus? Den 50 cm lange jenta har strekt seg med nærmere meteren! Så. Hva skjedde?

Eldstejenta fyller 9 år i dag. Det har vært en fantastisk reise, disse ni årene. Å få lov til å bli kjent med denne herlige jenta er et privilegie. Tenk at hun er min. Vår. At jeg og kjæresten min har lagd dette helt spesielle mennesket. Man kan bli skjelven av mindre.

Jubilanten selv har gledet seg til denne dagen. Veldig. I går gledet hun seg så ille at hun nesten gikk ut av sitt gode skinn. Mange tanker raste gjennom hodet hennes. Trenger jeg å si at hun hadde problemer med å sovne? Siden mannen er borte (les: på kjøring sørover, det nærmer seg ferie for vår del) har hun vært litt bekymret for om det ble noen markering på henne overhodet. «Dere kommer inn i morgen tidlig, mamma?», er et spørsmål hun stilte meg omtrent en zillion ganger i går. Vi vekker nemlig alltid bursdagsbarna her i huset med sang, gaver og bakst. Siden familien nå er litt amputert på dagen har hun altså skissert et worst-case scenario hvor alt går i vasken. Absolutt alt. Det gjorde det selvsagt ikke. Gaven fra meg og mannen får hun i morgen, når vi alle er samlet igjen. Men gave fra søstrene fikk hun. Ny fotball. Hun er fotballjente så det holder, nemlig! Og så spiste vi muffins på senga, til stor glede for særlig lillesøster på 1 år. Lillesøster på 6 hadde i all hemmelighet pakket inn en gave til storesøstera si, som hun kort og godt forguder. En av sine egne lydbøker. Storesøster ble rent rørt, og sa til lillesøster at hun ikke kunne gi bort lydboka! Men 6-åringen insisterte. 9-åringen foreslo da et kompromiss, om at de deler på den. Kloke, fine jenta!

Bursdagsfeiring utsettes til ferien er over. Da blir det familiebursdag og etter hvert også selskap for klassekamerater og -venninner. I kveld nøyer vi oss med onkelfeiring. Lillebroren min som bor her i byen kommer på besøk. Bursdagsbarnet bestemmer menyen. Blir koselig!

14 Comments

En liten prinsesse fyller 6 år!

Illustrasjonsfoto:
iStockphoto.com
/© Elena Schweitzer

For seks år siden på denne dagen kom en liten prinsesse til verden. Og tenk, hun var vår lille prinsesse.

Tiden flyr! En klisjé, jeg vet. Men en klisjé med rot i virkeligheten, tross alt. Jeg kan nesten ikke fatte at den lille jenta mi er 6 år allerede. Lille jenta, sier jeg. Hun var ikke så veldig lita da hun kom til verden, det må sies. 4320 g var den skrikende bylten som kom susende ned gjennom fødselskanalen for så å ta sitt første åndedrag kl. 14.23 16. januar 2005.

Hun hadde det travelt da hun først bestemte seg for å komme. Eller hun bestemte seg jo ikke selv. Hadde det vært opp til henne hadde hun vel mesket seg i magen i et par uker til. Det ble igangsetting. Det har det blitt med alle tre. Svangerskapsforgiftning har innhentet oss på slutten av alle svangerskapene. Men det har vært helt udramatisk, heldigvis.

Men altså, det var på formiddagen for seks år siden at det hele startet. Vannet ble tatt. Og for å sitere mannen: det var vel rolig i en liten halvtime, før det regelrett tok helt av! Oversatt vil det si at det ble et jævla rabalder (les: jamrende og hylende kone) i litt over to timer, før veslejenta bestemte seg for å glede oss med sitt nærvær. To timer og tre kvarter fra de satte i gang til snuppa var ute. Heftige saker! Men dere, jeg lover. Styrtfødsel er så definitivt å foretrekke framfor en laaangdryg greie. Jeg har prøvd begge deler, nemlig.

Den lille (?) babyen er altså nå blitt stor jente. 6 år. Skolejente til høsten. Og gjett om hun er skoleklar! Her om dagen skrev hun sin første hele setning. Hun beskrev en tegning hun hadde tegnet. Beskrivelsen gikk som følger:

Lamestoutihagenåprinsesenvaritårne

Sliter du med å tyde det? Ja, for hun skrev alt i ett. Ingen mellomrom. Og så har hun ikke de doble konsonantene helt inne. Men les nøye. Da ser du at betydningen er:

Lammet sto uti hagen og prinsessen var i tårnet

Flink, sant? Og tegningen var så klart upåklagelig, med en prinsesse i tårnet på et slott. Nedenfor tårnet var det en hage, og der sto det et lite lam. Det var visst en sky med på tegningen også, men den fortjente tydeligvis ikke særskilt omtale i den skrevne fortellingen.

Til slutt kan jeg fortelle at 6-åringen er behørig feiret. Barnebursdag i går, og familiebursdag i dag. Vi har med andre ord mesket oss med pølser og gryterett og ikke minst kaker i to dager. I morgen skal jeg rulle til jobben…

16 Comments