Browsing Category blogging

Bloggåret 2012 oppsummert!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Enda et år nærmer seg slutten. På tide med en liten oppsummering, tenker jeg.

2012 ble akkurat så spennende som jeg så for meg. Mitt første innlegg på bloggen i år hadde tittelen «Nytt år, nye muligheter», og handlet om forventningene knyttet til det å bytte jobb. Etter å ha vært ti år i samme jobb var nemlig 2012 året for forandring. Hele to ganger byttet jeg. Ikke for at jeg ikke trivdes der jeg først begynte. Tvert imot. Jeg stortrivdes på kommunikasjonsavdelinga ved Universitetet i Tromsø, med spennende arbeidsoppgaver og flotte kollegaer. Men da prosjektlederjobben jeg nå har dukket opp visste jeg at jeg måtte gripe muligheten med begge hender! Og jeg angrer ikke et sekund! Nå skal det sies at 2013 også kommer til å bli et år i forandringens tegn. For prosjektlederjobben er en engasjementsstilling. I juli 2013 er moroa etter all sannsynlighet over. Hvordan jeg skal tjene til livets opphold fra høsten av? Er det ikke blitt veldig populært å nave da? Neeeida. Alt ordner seg for snille jenter, sant? Jeg orker i alle fall ikke å bekymre meg. Ennå.

Også årets andre blogginnlegg hadde et tema som kom til å prege 2012 på mange måter. Her skrev jeg nemlig om årets første treningsøkt. Og heldigvis ble det ikke med den ene økta. Nei, 2012 ble året jeg stilte på startstreken i et løp for første gang! Mila ble gjennomført under Midnight Sun Marathon (MSM) i juni i år. Deretter løp jeg Krokenmila i august. Riktignok sånn passe dett i desa og mer eller mindre halvdau da jeg krysset målstreken. Men jeg gjennomførte! Nå venter Mørketidsløpet allerede 5. januar, gjentakelse av MSM i juni, og til slutt Oslo Marathon neste høst! Who would have thought?

Jeg gikk hardt ut på bloggen i januar. Med høy frekvens. 11 innlegg ble det. Så mange innlegg produserte jeg aldri mer i løpet av én måned dette året. Det har liksom blitt med 3-4 innlegg i gjennomsnitt per måned. Hmmm, noe å jobbe med i året som kommer? Samtidig holder jeg fast på at bloggen skal være et positivt innslag i hverdagen min. Noe jeg koser meg med. Ergo kommer jeg ikke til å presse ut blogginnlegg hvis motivasjonen mangler. Det tror jeg ingen er tjent med. Og kanskje aller minst du som bruker av tida di på å lese det jeg lirer av meg.

I år som i fjor fikk jeg ett innlegg frontet på Lesernes VG. Og for en trafikk det genererte! Helt hinsides. Det viser seg at det å stille kritiske spørsmål om kirkens rolle i den norske skole ikke går helt upåaktet hen. For å si det sånn, mens et godt besøkt innlegg nå for tida får litt over 300 unike sidevisninger, fikk innlegget med tittelen «Når kirka tar seg til rette i skolen», som jeg la ut i februar i år, ca. 16 200!! 495 kommentarer haglet inn. Til slutt mistet jeg nesten oversikten. Selv om det selvsagt er kjempegøy å skape engasjement var det ikke fullt så kjekt med alle de crazy kommentarene innlegget genererte. De fra fanatikere som helt oppriktig mente at jeg kom til å brenne i helvete for min manglende tro. De som syntes synd på barna mine som har en hedning til mor. For å si det sånn, noen av kommentarene var av en sånn karakter at mannen på et tidspunkt lurte på om disse folka visste hvor vi bodde. Litt ekkelt, selv om jeg var forberedt på at innlegget ville skape reaksjoner. Om jeg hadde gjort det igjen hvis jeg hadde visst hva som ville komme? JA! Selv om det koster å fronte meningene sine i sosiale meninger, er jeg opptatt av den enkeltes rett til å gjøre nettopp det! Og for å si det sånn, ingen av de reaksjonene som kom fikk meg til å revurdere mitt eget standpunkt. Kanskje heller tvert om.

Ingen andre innlegg var i nærheten av å generere det engasjementet VG-innlegget gjorde. Likevel er det et annet innlegg jeg husker med nesten større glede når jeg klikker meg gjennom arkivet for 2012. Og det er innlegget «En aerobicinstruktørs vokabular». Det som var så gøy med dette innlegget var kommentarene som gikk på gjenkjennelse. Og de kom fra ivrige mosjonister såvel som aerobicinstruktører. Til og med Kari Jaquesson la igjen kommentar på det innlegget. Gøy!

Hva mer kan sies om bloggåret 2012? Jo, at bloggingen fortsatt gir meg akkurat det jeg håpet da jeg begynte. I august 2010 skrev jeg innlegget «Hvorfor blogge?», hvor jeg peker på tre grunner til at jeg velger å uttrykke meg i en åpen blogg. Det er morsomt, sosialt og lærerikt! Og hvis jeg skal fremheve ett av disse punktene må det bli det sosiale. I innlegget «Internett – sosialt eller usosialt?» fra oktober måned forteller jeg litt om alle de fine folkene jeg har blitt kjent med gjennom nettet. Noen har jeg møtt også i det virkelige liv, andre ikke. Kanskje får jeg gleden av å treffe enda flere i 2013?

Jeg har tro på bloggåret 2013. Selv om vi jevnt og trutt ser litt snodige debatter om blogg-Norge tror jeg vi nå har kommet over den fasen hvor det nesten var litt flaut å innrømme at man blogget. Blogg er ikke ensbetydende med rosablogg lenger. Jeg tror mangfoldet vil komme bedre frem. Og så håper jeg at flere av kjenningene mine tar steget ut i bloggverdenen? Jeg vet flere som har lyst. Verden venter! Go for it!

Da vil jeg bare takke for følget i 2012! Setter vanvittig stor pris på at du leser. Og en ekstra stor takk til deg som legger igjen spor i form av en kommentar, enten her på bloggen, på Facebook, Twitter eller Google+. Ses vi i 2013?

12 Comments

Tips til hva kan jeg blogge om?

Har du tips til hva jeg kan blogge om?
Ilustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Ai ai ai, hektiske dager. På jobb. Og hjemme. Fin-fin balansegang det der. På jobb for eksempel kan det ikke være for rolig. Da blir det kjedelig. Helst skal det være action. Men det må ikke være for ille action heller. Sånn at man føler at man bare kaver. Heldigvis er det «moro-og-utfordrende»-hektisk for min del nå. Innimellom føler jeg riktignok at jeg ikke helt har hodet over vannet. Men det hører med. Så skjerper man seg litt ekstra!

Hjemme begynner de verste dønningene etter høstens foreldremøter å gi seg. Vi har riktignok to foreldresamtaler nå på torsdag. Men tenk, vi har fått dem på rappen. Så slipper vi å stikke til skolen midt i arbeidstida to dager i alle fall. Først samtale for 2. klassingen. Deretter rett i samtale med 5. klassingen. Perfekt! Ikke vet jeg om det er tilfeldig eller om skolen faktisk har tilrettelagt det på denne måten. Uansett er jeg evig takknemlig! Skal ikke mer til for å føle at logistikken er litt på vår side.

Men men, greia er at bloggingen har blitt nedprioritert i det siste. Fordi jeg har hodet fullt av andre ting. Har jo noen innlegg liggende i kladd. Eller ikke innlegg da. Mer titler. Og kanskje noen stikkord. Eller en lenke eller to. Men disse kladdene krever litt om de skal skrives ut til fullgode innlegg. Mangler liksom noe jeg kan kjøre ut sånn i full fart. Ja, bortsett fra dette innlegget da, som plutselig bare kom mer eller mindre ramlende ut (og det merker du sikkert).

Hva vil jeg så med dette innlegget? Jo, jeg tenkte å høre om noen har tips til tema jeg kan skrive om når hverdagen roer seg og jeg er klar til å blogge igjen? Det kan være faglige tema, tema med en politisk undertone (og da snakker vi den type politikk som bryr meg, altså barne- og familiepolitikk), tema fra hverdagen som trebarnsmor. Hva som helst. Alle innspill tas imot med den største takknemlighet!

Avslutningsvis, hvis noen føler for å få et lite innblikk i hverdagen som mor til en 3-åring anbefaler jeg å lese dagens innlegg hos Pia. Akkurat sånn er det! Og nå foreslår vel alle at jeg kan skrive om bæsj…??!

10 Comments

Internett – sosialt eller usosialt?

Dette møtet på Emmas Drømmekjøkken i Tromsø
hadde aldri funnet sted hvis ikke det var for
det sosiale nettet!
Fra venstre: meg, @AstridVU og
@mettedosvik. Foto: @GlennVU

Er sosiale medier virkelig sosiale? Eller er det å være sosial utelukkende forbeholdt møter i det virkelige liv? Jeg spør fordi jeg mer enn én gang har møtt hoderisting og oppgitte kommentarer når jeg snakker om det sosiale nettet. Å påstå at nettet er sosialt er i beste fall naivt, må vite! Men vet du, jeg kunne ikke ha vært mer uenig!

Jeg ble kjent med det sosiale nettet for litt over 10 år siden. Som vordende brud var jeg fast bruker på Kvinneguidens diskusjonsforum. Så ivrig bruker var jeg at da redaktøren etter hvert søkte etter moderatorer for å hjelpe til med å holde styr på forumet var jeg raskt ute med å melde meg. Moderatorrollen var ulønnet. Vi var en gjeng jenter som brukte fritida vår til å lese forumet med lupe. Var vi i tvil om et innlegg brøt reglene kunne vi snakke sammen på bakrommet før vi eventuelt slettet. Og på bakrommet dere, der lå gullet! Det var der vi moderatorer ble en sammensveiset gjeng. Vi skravlet om alt mulig, løste verdensproblemer, småkranglet litt og i det hele tatt. Så godt kjent ble vi at da redaktøren inviterte til moderatortreff en helg var det som å møte en gjeng gamle kjente!

Selv om diskusjonsforum stort sett er et tilbakelagt stadium i livet mitt, har jeg stadig den samme opplevelsen av nettet som sosial arena. Særlig er det bloggingen og Twitter jeg opplever som sosialt. Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med andre bloggere. Flotte bloggere. Med meningers mot, et ironisk blikk på hverdagen, og ikke minst et oppriktig ønske om å gi av seg selv. Også på Twitter treffer jeg disse menneskene. De rause. Morsomme. Dyktige. Som svarer hver gang jeg stiller et faglig spørsmål. Deler av sine erfaringer. Kommer med tips og råd. Støtte og heiarop. På Twitter følger man gjerne et høyt antall personer. Og det sier seg selv, du blir ikke blir like godt kjent med dem alle. Men så er det noen da, som treffer deg midt i hjertet! Og noen av disse er du så heldig å få møte også i det virkelige liv. Gleden er stor når du da oppdager at de er akkurat som du hadde forestilt deg! De faker ikke på nettet!

Den siste tida har jeg hatt gleden av å få hilse på flere fine folk fra nettet. For noen uker siden var Astrid med bloggen I just had to tell you so i Tromsø. Hun og mannen har eget firma med fokus på sosiale medier, og denne gangen skulle de arrangere workshop i byen. Astrid har jeg vært så heldig å treffe ved et par anledninger tidligere. Første gang på Webdagene i Oslo i fjor. Deretter på Social Media Days i februar i år. Mellom de fysiske møtene har vi holdt kontakten på nett. Så da Astrid hadde ærend i Nordens Paris tok hun kontakt. Og vips, fikk vi lagt inn tid til en trivelig lunsj! Jeg, Astrid, Glenn (mannen til Astrid), og to tidligere kollegaer av meg som også kjenner Astrid fra Twitter og bloggverdenen.

Konferanser, som tidligere nevnte Webdagene, er blitt myyye artigere etter Twitters inntog. Plutselig kjenner man jo igjen halvparten av konferansedeltakerne fra Twitter-bildene! Og er du riktig heldig treffer du tvitrere du kjenner litt fra før. Som i år, da jeg for andre gang hadde gleden av å hilse på dyktige CecilieTS. Og Øyvind, med kaffetweetene. Det var litt hans feil at jeg havnet i konferansierens søkelys under Webdagene i fjor da. Men pyttsann, sånt må man vel bare regne med når man stikker hodet frem. Og så møtte jeg Elin, den mest sprudlende Bodø-jenta du kan tenke deg. Hun stilte i samme burgunderfargede strømpebuksa som meg på festmiddagen torsdag. Match made in heaven!   

Hvem flere traff jeg på Webdagene i år? Jo, Frøken Makeløs stakk innom i en pause. Vi snakker om en av de tøffeste bloggedamene jeg kjenner! Og ja, jeg sier kjenner, selv om jeg vet at mange vil være uenig i definisjonen når kjennskapet begrenser seg til tvitring, kommentarer på hverandres blogger, og diskusjoner på Facebook. Vi er ikke like enig alltid, Frøken Makeløs og jeg. Men å gå i dialog med bloggere som har et annet syn på verden enn det man selv har er noe av det mest lærerike du kan tenke deg! Det utfordrer. Og gir deg ny kunnskap. Og før du vet ordet av det, en trivelig samtale over en kopp kaffe!

Jeg skal avslutte snart. Ser at dette begynner å bli langt. Men jeg må jo fortelle om de flotte Tromsø-damene jeg møtte for litt siden. For det er ikke bare sånne nasjonale profiler man har gleden av å bli kjent med på nett. Også lokalt knytter man bånd bak skjermene. For et par uker siden møtte jeg tre trivelige jenter til lunsj her i byen. Ei kjenner jeg godt fra før. Vi har jobbet sammen og er nå gode venninner. De to andre kjenner jeg godt fra en litt annen arena. Twitter. Men igjen, det var som å møte gamle kjente! Skravla gikk fra første sekund. For når du treffer folk du har pratet med på nett kan du liksom hoppe over den innledende, litt klønete fasen du vet. Man har allerede en del felles referanserammer å ta utgangspunkt i. Så trivelig var det å lunsje med disse damene at vi nå har blitt enig om å gjenta suksessen månedlig! Det gledes!

Så, visst er det viktig å ta vare på de sosiale relasjonen i det virkelige liv. Ingenting er som et møte over en kopp kaffe, at familie og venner samles, å prate med andre ansikt til ansikt. Men å avfeie nettet som usosialt, det er jeg ikke med på!

Opplever du nettet som sosialt?

26 Comments

Glansede matpakker og økt forventningspress

Snapshot fra bokcoveret til «I boks» av Susanne Kaluza
og Agnete Brun (foto) fra Forlaget Press. 

Mammabloggdebatten har akkurat lagt seg. Men jammen dere, nå er vi i gang igjen. Stridens kjerne denne gang er ikke glansede blogger. Nå er det en glanset bok som skaper furore. Matpakkeboka til blogger og tidligere Dagbladet-journalist Susanne Kaluza har fått både forskere og kommentatorer til å se rødt.

Ernæringsfysiolog og forsker ved Universitetet i Stavanger (UiS) Elisabeth Lind Melbye går hardt ut i sin kritikk av boka. Hun mener den nye matpakketrenden skaper et klasseskille mellom elevene i norsk skole. Også leder av Dagbladets samfunnsavdeling Martine Aurdal er kritisk. Hun mener Kaluzas bok bidrar til å legge ekstra press på både barn og foreldre. Og da særlig mødre. Til TV2 sier Aurdal:

– Kvinner som får barn er i overtall i å velge å jobbe deltid for å få hverdagen til å gå rundt. Hvis norske mødre skal bruke så mye ekstra energi på matpakka, da er det bare enda en ting som tar tid i jakten for å bli den perfekte moren.

Susanne selv tar kritikken med knusende ro. Hun har svart godt for seg i ulike medier. Og hun har heldigvis gode støttespillere, både i bloggverdenen og i tradisjonelle medier. Kommentator Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende er blant dem som stiller seg uforstående til kritikken. Hun skriver:

Sliter vi litt  med selvtilliten, vi mødre som ikke har matdekor som hobby? Mødre flest er voksne kvinner, og vi bør da klare å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet for at brødskivene vi sendte med barna så ut som brødskiver. 

Jeg er enig med Gudbrandsen. Disse stadige påstandene om at enkelte kvinners fritidssysler skaper sånt press på andre kvinner klarer jeg bare ikke å forstå. Andre må gjerne style matpakkene sine alt de vil for min del. Jeg fortsetter å pryde brødskivene i matpakkene til mine barn med høyst ordinært pålegg. Og har jeg dårlig samvittighet for det? Nei! Syns jeg mødre som legger litt ekstra i matpakkeritualet burde bruke energien sin på andre ting? Nei!

Også blogger Frøken Makeløs har kastet seg ut i matpakkedebatten. Hun understreker at hun fint klarer å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet, men syns likevel det er problematisk at kvinner stadig eksponeres for nye oppskrifter og forventninger til hvordan de skal skape den optimale barndommen for sine barn. Jeg ser poenget. Samtidig sliter jeg med å skjønne at denne matpakkeboka var det som skulle til for å utløse debatten.

Men én ting bet jeg meg merke i hos Frøken Makeløs. I kommentarfeltet hennes spekuleres det i om én gruppe mødre – førstegangsmødrene – letter lar seg stresse av både mammabloggene og nå matpakkefokuset. En mor skriver:

Som førstegangsforelder er jeg opptatt av å gjøre de «riktige” tingene. Min datter er bare fem måneder, men da jeg så at flere mammabloggere reklamerte for denne boka ble jeg litt sliten inne i meg.

Kan det være noe her? Jeg mener, jeg kjenner meg jo igjen. Alt må liksom være rett med nr. 1. Vår eldste ble dratt med på babysvømming da hun var 3 måneder. Som ettåring begynte hun på turn. Jeg lover, det var andre boller med nr. 2! Og nr. 3? Stakkars jente, hun får ikke begynne på organisert fritidsaktivitet før hun blir tenåring! Ok da, så slem er jeg ikke. Men at hun blir skolejente før hun tar steget opp fra heiagjengen til utøver kan jeg nesten garantere!

Nei, som trebarnsmor lar jeg meg på ingen måte stresse av designermatpakker. Jeg har erfart at utfordringa slett ikke er å sende med ungene stjerneformet ost og pølser som kan brukes i geometriundervisninga. Utfordringa er å huske å sende med dem matpakke punktum!

Lar du deg stresse av at andre bruker tid på ting du selv prioriterer bort?

22 Comments

Om ironi, blogging og (mangel på) overskudd


Illustrasjonsfoto: istockphoto.com

En liten evighet siden jeg blogget sist, gitt. Og det til tross for at jeg har en million ting jeg skulle ha blogget om. Om ironi for eksempel, og hvor vanskelig det kan være i skriftlig form. Mitt forrige innlegg, om disse absurd lykkelige mammabloggerne som endelig mister masken, var tull og tøys fra A til Å. Skrevet med en ironisk tone for å illustrere hvor toskete jeg syns det er at bloggere nærmest må poengtere at «hei, nå har jeg det ikke helt bra» for å unngå å legge press på sine lesere.

Men ironi kan misforstås. Og akkurat dette innlegget falt ikke i god jord hos alle som var innom. Greit nok, det er den risikoen man tar når man velger ironi som virkemiddel. Men jeg syns det er trist hvis noen tror jeg oppriktig fryder meg når medblogger Astrid har en dårlig dag. Eller at jeg gnir meg i hendene når Pia røper at selv den mest tålmodige firebarnsmor kan miste hodet når ungene krangler så busta fyker. Jeg gjør ikke det. På ingen måte. Astrid og Pia er to av de flotteste bloggerne jeg vet om. De skriver godt, hver på sine måte. Og begge har skjønt det dyktige CecilieTS snakket om på Social Summer nylig, at for å fenge i sosiale medier må du være genuin. Jeg var ikke på Social Summer (I wish!). Men Cecilie har oppsummert foredraget sitt i et blogginnlegg. Anbefales!

Hva mer skulle jeg ha blogget om de siste ukene? Jo, om hvor stas jeg syns det var å få positiv omtale på bloggen til tidligere nevnte Pia. I innlegget Menn. Og blogglesing skriver Pia med sin sedvanlig humoristiske snert om mannens befatning med andre kvinner og deres blogger. Og så trakk hun frem min blogg spesielt! For ifølge mannen til Pia skriver hun tromsøbloggeren (les: undertegnede) godt. Om emner liksom. Ordentlige emner. Jeg kjente jeg ble rød i topplokket da jeg leste innlegget. Men samtidig glad. Veldig, veldig glad! Raust av Pia å dele blogganbefalingen (jeg valgte å tolke det som en blogganbefaling). Sånt genererer ekstra trafikk. Men hva gjorde jeg? I stedet for å blogge i vei om det ene emnet etter det andre, som jeg burde ha gjort? Jo, gikk i bloggdvale. Ikke spesielt strategisk. Men sånn ble det altså.

For blogging er en overskuddsaktivitet. Du setter deg ikke ned med bloggen når du er i crappy humør og egentlig bare har lyst til å fly rundt og slamre med dørene. Når du er sliten og trøtt og durer rundt med skuldrene trukket langt oppover ørene. Når de små grå beveger seg i en retning du vet ikke er konstruktiv. Når annen hver tanke begynner med «hvis bare» og den andre halvparten med «tenk om», og du stadig sjekker ditt eget speilbilde for å se om ordene «syntax error» plutselig står etset inn i pannen. Det er ikke da du slenger deg ned i sofaen med laptopen i fanget og bare lar fingrene løpe. Eller det hender jeg blogger når jeg er sint. Og da gjerne om emner som provoserer meg. Men når jeg bare er utladet, da blogger jeg ei.

De siste par ukene har skrotten hatt konstant behov for lading. Jeg har vært forkjøla som fy! Og generelt sliten. I går toppet det seg. Da var jeg helt slagen. Jeg sov to timer på sofaen midt på dagen. Og det til tross for at jeg sov helt til 10.30 på morgenen! Men jeg tror det begynner å komme seg nå. Forkjølelsen sitter ennå i. Men ikke så ille som før. Så fra og med neste uke er målet å renske unna siste rest av forkjølelsen. Senke skuldrene. Og fokusere på alt som er bra. Og så skal det blogges! Hell yeah!

Syns du det er vanskelig å ha en stemme i sosiale medier når dagsformen er rævva (pardon my French)?

14 Comments

En real bitch på en dårlig dag!

Dere, disse absurd lykkelige mammabloggerne er i ferd med å miste masken! På Facebook tidligere i ettermiddag kunne selveste sosiale medier-dronning Astrid med bloggen I just had to tell you so fortelle at hennes dårlige humør hadde smittet over på hele familien. And I quote:

Som om ikke det var nok røper glansbildeblogger Pia med bloggen Pias Verden (dere husker at Pia var sitert som representant for glansbildebloggerne da Maddam gikk løs på bloggende mødre i sin kronikk Familielykke fanget i nettet nylig?) at selv den mest erfarne firebarnsmor kan klikke i vinkel bare avkommet trykker på de rette knappene lenge nok. Selv banneord kan finne på å unnslippe en ellers rolig og avbalansert mammas munn! *sjokkogvantro* 
Ah, nå kan alle blogglesende mødre der ute senke skuldrene. Ingen grunn til å få prestasjonsangst! De er ikke overmennesker, disse mammabloggerne! De kan være sure! Irritable! Få tvangstanker om å selge barna til høystbydende. Og kjenner jeg dem rett krangler de med en hybelkanin eller fjorten fra tid til annen også. Og nå dere, nå forteller de det altså i sosiale medier! 
Nyheten blir for øvrig godt mottatt. Astrid fikk på kort tid 20 kommentarer på sin svært så avslørende statusoppdatering. Noen uttrykker lettelse over kunnskapen om at også hun har en mørk side. Andre deler lignende erfaringer fra dagen i dag. En ordentlig guffen dag har det vært for mange. Og nå legger de altså ikke noe imellom. Her deles såvisst ikke bare de rosenrøde dagene! 
Allerede i mai i år røpet jeg for mine lesere at undertegnede (surprise surprise) kan være en real bitch på en dårlig dag! Og da jeg leste den befriende ærlige statusoppdateringa til Astrid og blogginnlegget til Pia, var det nettopp ordet bitch som ramlet inn i hodet mitt. Ikke for at jeg syns verken Astrid eller Pia er bitcher! På ingen måte. Det skulle forresten tatt seg ut, å begynne å kalle medbloggere for bitcher!??! Nei, den jeg refererer til er meg selv. Og sikkert mange med meg. Men det får hver og en i så fall selv velge å si noe om i det offentlige rom. Jeg kommer ikke til å begynne å namedroppe, som du skjønner. 
Hvor var jeg? Jo. Bitch. Med ordet kommer også sangen med samme tittel ramlende inn på hjernen. Og der har den altså blitt sittende nå i kveld! Du husker den? Bitch med Meredith Brooks? Om hvordan hun som kvinne er sammensatt. Og at mannen hennes (arme sjel!) bare må tåle det. Refrenget går som følger:

I’m a bitch, I’m a lover
I’m a child, I’m a mother
I’m a sinner, I’m a saint
I do not feel ashamed
I’m your hell, I’m your dream
I’m nothing in between
You know you wouldn’t want it any other way
Akkurat sånn er det! Vi har alle våre opp- og nedturer. Tøff i trynet den ene dagen. Svak den neste. Noen er flinke til å skåne omverdenen for sine dårlige dager. Andre går med følelsene skrevet utenpå hele kroppen, til stor glede (??) for sine nærmeste omgivelser.

Nedenfor kan du forresten se musikkvideoen til Bitch på YouTube. Anbefales! Og vel vitende om at dette er the story of my life (jepp, jeg er en sterk representant for disse «følelsene-på-utsiden»-menneskene) kan du jo alltids sende min livsledsager en varm tanke eller to… 

Hvordan er det med deg? Sinner or saint? Eller noe midt imellom?

21 Comments

Bør mødre egentlig blogge EVER??

Er mammabloggerne de nye rosabloggerne? Som presenterer leserne sine for søt idyll?
I en kronikk i Dagbladet nylig gikk bloggkollektivet Maddam i strupen på norske mammabloggere. Hvorfor? Jo, fordi disse absurd lykkelige mammabloggerne fremstiller småbarnslivet som en dus drøm, kjemisk renset for både hybelkaniner, Toro-middager og søvnmangel. Og hva gjør dette med selvfølelsen til andre mødre (sånne ordinære mødre, vet du, som i motsetning til mammabloggerne ikke baker og vasker 24/7, samtidig som de klatrer opp karrierestigen med én unge under hver arm og tredjemann i egenprodusert meitai på ryggen)? Jo, det er klart. Disse høyst ordinære mødrene utsettes jo for et vanvittig forventningspress! Maddam spør: 

Får bloggetrenden arbeidende kvinner til å sovne over tastaturet på jobb, fordi de har brukt natta på å bake cakepops eller koke hjemmelaget kraft? 
Ærlig talt. Skal man le eller gråte? Hvis noen virkelig baker cakepops til de stuper bør de kanskje revurdere sine egne prioriteringer, ikke skyve ansvaret over på mødre i cyberspace? 
Nå er dette riktignok ikke noen ny debatt. Denne kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Noen har nemlig fasiten på hva andre kan og bør blogge om. Men da må jeg nesten spørre: hva kan vi (les: kvinner som har født barn) egentlig blogge om? Ikke mye, om man skal ta denne kronikken bokstavelig. Damene i Maddam nøyer seg nemlig ikke med å lange ut mot mødre som blogger om cupcakes og interiør (som har vært trenden så langt). Neida, her har man tross alt fått med seg at mammabloggere skriver om ulike tema: 
Her er det debatt om pappaperm og kvaliteten på helsetjenestene. Mammabloggerne er seriøse og grundige, fulle av omsorg, og de er lykkelige.

Hva er dette for en saus av en kronikk? Hva er det dere egentlig prøver å si, Maddam? Dere anerkjenner at mammabloggene har ulikt innhold, likevel skjærer dere alle over én kam med kritikken deres? Og så må jeg spørre: ble det så som så med researchen kanskje? Jeg mistenker det, siden dere trekker frem Pias Verden som et eksempel på en glansbildeblogg. Sunnere forbilde enn Pia skal man lete lenge etter! Dama tar seg selv befriende lite høytidelig. Hun skriver med snert og med ironi. Dere er kjent med bruken av ironi som virkemiddel?? Jeg anbefaler at dere leser Pia litt grundigere før dere siterer henne totalt ut av sammenhengen!
Videre til neste poeng i Maddams kronikk. Mammabloggerne jobber. Tross alt, det er ikke snakk om en bevegelse med det formål å lokke kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Det skulle tatt seg ut! Nei, mammabloggerne gjør karriere. Og ikke bare det, de gjør karriere samtidig som de oppdrar barn, steller i huset, og lager mat fra tid til annen. Jøss, er det et problem også nå da? At kvinner går tilbake til arbeidslivet etter endt permisjon? Her retter kronikkforfatterne hard skyts mot mødre som har valgt å etablere egen virksomhet. 
Flere av de mest populære bloggerne er karrierekvinner som jobber store deler av døgnet. Susanne Kaluza hopper nå av fast journalistjobb for å bli mammablogger på heltid. Mammadamen har allerede blitt selvstendig næringsdrivende. De gir begge inntrykk av at jobben er viktig, men at de har havna i tidsklemma. Å være sine egne sjefer ser ut til å være deres løsning. 
Er det negativt også nå? At kvinner satser på egen business? Jeg trodde Norge trengte flere kvinnelige gründere? Kvinner som tør å satse? Mammadamen har jeg fulgt over flere år. Hun har jobbet som kommunikasjonsrådgiver i en årrekke, og valgte etter å ha fått sitt andre barn å starte for seg selv. Men det skulle hun visst ikke ha gjort, for andre kvinner kan føle at de burde gjøre det samme? Hva er dette for noe tull? Janteloven lenge leve! 
Nei, jeg gir meg her. Det burde kanskje Maddam også ha gjort. Men de har flere ingredienser i sausen sin. Fedre og det de blogger om blant annet. Men det lar jeg ligge. 
Er du enig med Maddam i deres kritikk av mammabloggerne?
19 Comments

Bloggvenner, kruseduller og påskehilsen

Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med ulike mennesker. Flotte mennesker! Som deler av sine tanker og erfaringer på sin egen blogg. Og som kommenterer raust når jeg rabler i vei på min blogg. Vi har gjerne ulike mål med bloggingen vår. Mens noen blogger for å ha en stemme i samfunnsdebatten, har andre fokus på hverdagsliv, interiør og mat. Noen av oss har en fot i begge leire. Vi forklarer fenomenet med at vi er sammensatte som personer og da også som bloggere. At vi er lett schizofrene er nemlig ingen egnet forklaring.

Blant mine medbloggere finner du mange kreative sjeler. En av dem har jeg lyst til å skryte av i dette innlegget. Og det er Silje, med bloggen «Siljes små og store tanker». Silje tegner de lekreste kruseduller. Og når jeg beskriver det som kruseduller er det fordi det er det Silje selv kaller tegningene sine. Gjennom krusedullene sine gjengir hun hverdagssituasjoner de fleste av oss kan nikke gjenkjennende til. Et par eksempler:

Eksempel nr. 1: Flytting
Jeg og gubben har tatt både unger, katt og øvrig interiør under armen og flyttet så mange ganger de siste årene at vi ene og alene har holdt minst én eiendomsmegler i drift, til tross for et svingende boligmarked. For ikke å snakke om hvor mye av egenkapitalen vår vi raust har skjenket han Stat gjennom dokumentavgiften vi avkreves med jevne mellomrom. Med andre ord, vi vet alt om å preppe en bolig til visning. Derfor lo jeg godt da Silje la ut dette innlegget om kontrasten mellom visningsboligen og det jeg liker å kalle de bakenforliggende rom (bod, garasje etc.).

Eksempel nr. 2: Trening
Det smerter meg å si at jeg kjenner meg (godt) igjen i denne situasjonen. Å bli forbiløpt av spreke drittdamer når man moter seg opp og legger ut på joggetur. Trøsten er at jeg vet at flere av leserne mine også kjenner seg igjen i situasjonen. Min bedre halvdel for eksempel, som til og med havnet i lokalavisa med tweeten: «Du skjønner at joggeformen ikke er helt på topp når ei ungjente med småsko og dunjakke på vei til bussen springer forbi deg». Nuvel. Silje har i alle fall illustrert situasjonen som i løpet av et nanosekund kan tappe en hobbymosjonist for alt mot i dette blogginnlegget. Enjoy!

Personlig gave
Da jeg tidligere i vinter skulle ha tak i en personlig gave til en barndomsvenninnes utdrikningslag var det Silje jeg tok kontakt med. Det slo meg nemlig plutselig at hun kunne illustrere minnet fra den gang jeg møtte min venninne. Oppgaven til utdrikningslaget kjenner sikkert mange av dere. Man skal gi den vordende brud en gave. Ingen avsenderinfo skal stå på. Og så er det brudens oppgave å gjette hvem det er fra. Jeg valgte altså en tegning. Silje sa ja med en gang, og til og med på kort varsel! Jeg fortalte litt fra minnet mitt, hvordan vi så ut, hvordan boligen var, at jeg hadde en grå katt og så videre. Og så tegnet Silje denne flotte tegninga:

Ble det ikke bra? I hvit ramme med passepartout ble det knallfint, syns jeg!
På bildet er det meg ute, min venninne inne. Hun hadde nettopp flyttet 

inn i nabohuset, og mamma hadde sagt at jeg burde stikke bort og hilse på. 
Vi sto lenge og så på hverandre gjennom vinduet, før mora hennes oppfattet 
situasjonen og inviterte meg inn. Og vips, var vi bestevenner! 
Dette er nå snart 30 år siden!! 

Nok en gang, takk for at du var så sporty å stille opp, Silje. Du skal ikke se bort fra at jeg kommer med ny bestilling etterhvert.

Da ønsker jeg dere en riktig god påske, folkens! Endelig har også jeg tatt ferie. Litt surt at været har vært strålende frem til nå, mens det meldes vind og snø de nærmeste dagene. Men men, været rår man ikke over. Sånn er det bare.

12 Comments

I´m still standing!

Tittelen på dette innlegget viser til to ting: 1. Jeg har ikke gått ned for telling, selv om manglende bloggintensitet den siste tida muligens gir rom for tolkning i den retning. 2. I går kveld hadde vi gleden av å ta del i en fantastisk konsertopplevelse, da selveste Sir Elton John gjestet Tromsø under tidenes første Døgnvill Vinter!

For å ta det første først. Bloggtørke! Hva er greia liksom? Fenomenet skyldes ikke nødvendigvis mangel på inspirasjon. Jeg har stadig vekk gode ideer (eller jeg syns det er gode ideer i alle fall) til blogginnlegg. Problemet er manglende gjennomføringsevne. Når man er (selv)diagnostisert med bloggtørke er det ikke måte på hvor krevende det fortoner seg å skulle sette seg med selv den lekreste Mac i fanget og omsette idé til fiks ferdig blogginnlegg! Ikke fanden at det lar seg gjøre! Enda man fokuserer på målet som best man kan (les: et knakende godt innlegg som skaper debatt og engasjement, rikdom og berømmelse) blir fingrene liggende der liksom døde på tastaturet. 
Nuvel. Bloggtørke er selvsagt ingen krise. Alle som blogger opplever det innimellom. Man går litt lei. Prioriterer andre ting. Men så, så kommer plutselig lysten til å blogge tilbake igjen. Og så blogger man i vei, inntil neste bloggtørke melder sin ankomst. 
Så, over til den kanskje viktigste grunnen til at jeg valgte «I´m still standing» som tittel på dette innlegget. I går kveld var vi (som i mannen, jeg og et vennepar av oss) blant de 10 000 heldige som fikk oppleve Sir Elton John live her i byen. Begivenheten fant sted i Skarphallen, en fotballhall som for anledningen var forvandlet til en nesten magisk konsertarena! Arrangørene spilte på de fortrinn Tromsø har, blant annet nordlyset og den storslåtte naturen! I pausene viste storskjermene (fem i tallet!) fantastisk natur. Taket i hallen var prydet med enorme tøystykker lyssatt med farger fra nordlyset. Gjennomført til tusen! Men best av alt: artistrekka. Eller det vil si, vi var på konsert også fredag, og syns vel at det var sånn passe bra. Men så er ikke vi akkurat Hellbillies-tilhengere. Og Simple Minds? Seriously?? Men lørdag, da var det andre boller! Da fikk vi først med oss de to gromgutta Halvdan Sivertsen og Jan Eggum. Glitrende! Flott musikk, godt samspill de to imellom. Rene stand-up-showet til tider. Men samtidig preget av alvor når det var påkrevd, som for eksempel da Halvdan i sin introduksjon til «Sommerfuggel i vinterland» kom med en appell for de 450 asylbarna som nå står i fare for å bli kastet ut av landet de kjenner som sitt hjemland. Sterkt! Denne dama ble rørt til tårer. Det ble for øvrig artisten selv også da han fremført sin gamle slager, som til tross for Vinnies nytolkning fremdeles er best med originalen!
Men kveldens store happening var selvfølgelig Elton John. En legende av de helt sjeldne! Og i går sto han altså på scenen i Skarphallen. Og du, bor du i Tromsø og omegn og noen spør deg: «Hvor var du da Elton John spilte i Tromsø?», ja da vil du helst svare: «I Skarphallen, så klart!». For det var stort det verdensstjernen leverte fra scenen i går. Proft fra A til Å. Den mannen kan pinadø håndtere et piano altså! Og det til tross for at han slett ikke har de lange, slanke fingrene som kjennetegner de beste pianistene. Stemmen hans er rå! Og låtmaterialet? Wow! Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen stor Elton John-kjenner. Men det trenger man da heller ikke å være for å synge med på de største hitene hans. Og de er mange! Bare én manglet i går, etter min mening. «Can you feel the love tonight». Ellers var de fleste med. «Your song», «I´m still standing», «The One», «Rocket Man», «I guess that is why they call it the blues», «Nikita», «Daniel», «Sorry seems to be the hardest word», «Don´t let the sun go down on me» og «Candle in the wind». Mannen spilte i to og en halv time, så det ble naturlig nok mange ukjente innimellom også. Men det får man jammen tåle når en artist av et sånt kaliber først gjester vår lille krok av verden!
Les konsertanmeldelsen i Nordlys

Vi var fornøyd med plasseringen vår. Vi hadde god sikt til
scenen hvor Elton John tryllet frem den vakreste musikk
med sin stemme og sitt ekstreme pianotekke!! 
Avslutningsvis har jeg lyst til å rette en stor takk til gjengen bak Døgnvill. De sliter virkelig ikke med mangel på gjennomføringsevne, det er sikkert! Tvert imot setter de den ene ville ideen etter den andre ut i praksis! Først ga de oss Døgnvill, en storslått utendørsfestival. Nå har de altså lagd en vinterversjon, til stor suksess. Her snakker vi for alvor om visjonære mennesker som ser muligheter der andre ser begrensninger, og som så gir alt for å realisere dem! Kred! 
Har du noe forhold til Elton John og hans låtmateriale? 
6 Comments

Hvem er du i sosiale medier?

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

12 Comments