Browsing Category barn

1-årsdag i heimen. Og trebarnsmor i mimremodus

For ett år siden så denne damen ut som et takras. Verken mer eller mindre. Men jeg var lykkelig. Og nybakt trebarnsmor.

Jeg blir nesten skremt når jeg tenker på hvor fort det siste året har gått. Jeg syns jo at yngstejenta akkurat ble født. Og så feirer vi plutselig 1-årsdag?!? Hva skjedde liksom?

På en dag som denne er det ikke fritt for at undertegnede går i mimremodus. På morgenen i dag måtte jeg bla meg gjennom mappen «Fødsel 2009» i bildearkivet på datamaskinen min. Og der lå de. Minnene. Gode minner. Og noen ikke fullt så gode. Hvorfor vi tok bilde av en hoven, blålig og verkende legg for eksempel er uvisst (man ser ikke verken på bildet, men likevel). Vi håpet vel at bildet skulle ha preventiv effekt kanskje, hvis ideen om å gjennomføre et fjerde svangerskap skulle finne på å slå rot?

Jeg har også lest gjennom fødselshistorien min. Jeg har passet på å skrive fødselshistorie ganske raskt etter alle de tre fødselene mine. For å ta vare på alt. Alle minnene. For jeg har bare gode minner fra fødslene. Eller? Her snakker vi selektiv hukommelse på høyt plan! Å føde er ondt som f**n! Og jeg uler som et uvær mens det står på som verst. Men smertene går over. Magien vedvarer. For det er magisk. Ingenting kan måle seg med det å sette et nytt liv til verden. Et lite menneske. Et man har lagd helt selv (med god hjelp fra mannen da). Magisk!

Det er vemodig at det er over. At barseltiden er forbi. Og at hverdagen atter en gang er over oss. Men samtidig kjenner jeg at jeg er enormt takknemlig. For jeg har tross alt fått oppleve magien hele tre ganger. Og magien, den lever videre. I de tre jentene som ligger og sover så søtt i sengene sine denne lørdagskvelden. Hver dag får jeg oppleve et lite stykke magi, nettopp fordi jeg har disse tre. Er jeg ikke heldig?


September 2009
September 2010
Hvor i all verden ble det av den nyfødte lille jenta på bildet til venstre? Nå er hun en aktiv, smilende og litt rampete 1-åring! 

GRATULERER MED 1-ÅRSDAGEN, JENTA MI!

15 Comments

Si ja til organdonasjon!

I nyhetsfeeden min på Facebook fikk jeg i dag opp en liten melding fra Stiftelsen organdonasjon. De har lagd flere filmer under tittelen «Min historie», hvor mennesker som har fått livet i gave gjennom organdonasjon forteller om det de har opplevd og den takknemligheten de føler over at noen har tatt aktivt stilling til det å donere bort organene sine den dagen de ikke trenger dem lenger selv. Den ene filmen rørte meg veldig. Den handlet om en liten baby, Martine, som ble livstruende syk da hun var bare tre måneder gammel. Så her sitter jeg, for anledningen ved kjøkkenbordet, med tårer i øynene og gråten i halsen. Jeg tror det er umulig som mor å ikke bli rørt av den historien denne filmen forteller.

Selv går jeg rundt med et donorkort i pengeboka. Mannen min og mamma er begge informert om at den dagen jeg går bort, må de for all del si ja til å donere bort organene mine dersom det er et alternativ. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ta med meg organer som kan redde andre menneskers liv i graven. Mange har den innstillingen. Men ikke alle har husket å gjøre noe med det. Har du husket å fylle ut donorkortet, og å informere dine nærmeste om avgjørelsen din?

Se filmen om Martine nedenfor. Og fyll ut donorkortet allerede i dag.

Her kan du skrive ut donorkort

5 Comments

En ny hverdag venter

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er over oss. Ute gulner skogen, mens gradestokken kryper stadig lengre nedover. De lyse sommernettene her nord blir mørkere og mørkere. Inne tenner vi stearinlys, og gleder oss over at gullrekka på NRK igjen skal underholde oss mang en fredagskveld fremover. Det er høst.  

Høsten er en fin tid. Nå skal det sies at sommeren aldri kom til oss her nord i år. Kalenderen viste både juni, juli og august, akkurat som tidligere år. Men sola glimret mer eller mindre med sitt fravær hele veien. Vi hadde noen fine dager. Men noen ordentlige godværsperioder fikk vi aldri. Når vi nå pakker bort sommertøyet til fordel for ullundertøy, luer og votter, er det med en erkjennelse av at både shortser og sommerkjoler fint kunne ha ligget godt nedpakket innerst i boden gjennom alle de tre såkalte sommermånedene.

Men høsten markerer uansett begynnelsen på noe nytt. Det gjør den alltid, ikke minst for de mange småbarnsfamiliene her til lands. Et nytt skoleår venter for skolebarna. Et nytt barnehageår for de minste. For vår lille familie blir det mye nytt denne høsten. For vi flyttet i slutten av juni. Eldstejenta har begynt på en ny skole. Og 5-åringen har byttet barnehage. Vi har riktignok bodd her før. For bare to år siden. Så det meste er kjent for både store og små. Men det kribler litt ekstra i magen likevel.

Akkurat i kveld kribler det ekstra mye. For i morgen blir også yngstejenta barnehagejente. Et helt år er gått siden den lille bylten kom til verden. Det er nesten ikke til å tro. En bekjent av meg, også hun trebarnsmor, forklarte en gang at yngstejenta hennes bare ble født, og vips så var hun skolejente. Det begynner å ane meg hva denne moren snakket om. Med tre småttinger i hus skjer det liksom noe hele tiden. Man får en følelse av at tiden aksellererer. Den rett og slett raser av sted. Litt skremmende, spør du meg.

Men jeg fortviler ikke. Minstejenta er sosial og stort sett i strålende humør. Jeg tror hun kommer til å tilpasse seg barnehagehverdagen på et blunk. Da blir det vel verre for mor selv. Det begynner å demre for meg at siden dette (etter all sannsynlighet) er vårt siste barn (tror det holder med tre, nå er det fullt i bilen), var dette også min siste foreldrepermisjon. Hva skal jeg gjøre nå da? Bare jobbe til jeg stuper? Ingen flere barsellunsjer? Ingen babytreff? Ingenting babyrelatert whatsoever??!

Hmmm, det er nesten så jeg ikke vil ta det helt inn over meg. Kanskje jeg heller skal gå og gjøre noe vettugt. Få tankene over på noe annet. Jeg har en stor kleshaug som venter på å bli strøket. Og så bør jeg vel strengt tatt stryke merkelapper på klærne til minstejenta. Hjelpes??! Minstejenta begynner i barnehagen i morgen?!? Det lar seg visst ikke fortrenge…

4 Comments

Sannhetens øyeblikk

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Hørt på morgenen i dag: «Mamma, det ser ut som du skal ha en til baby».

Stillhet.

Jeg står sammen med 5-åringen på badet. Pusser tennene hennes. Setter håret hennes opp i en hestehale.

«Så fint hår du har», sa jeg akkurat til henne. Jeg er raus med komplimentene, ser dere. Og hva gjør hun? Jo. Hun ser på mammaen sin. Lar blikket gli over magen. Og slipper bomben.

Ja ja. Det er fra sine egne man skal ha det.

13 Comments

Amming – bare kos eller?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg vil gjerne på forhånd be alle menn som måtte finne på å lese denne bloggen om unnskyldning for graden av intimitet i det følgende innlegget. Her blir det snakk om pupper over en lav sko. Og ikke i en erotisk sammenheng. Takler du det ikke er det kanskje best om å du stille og rolig klikker deg strake veien ut av bloggen min igjen. Ikke? Neivel. Men da er det på eget ansvar at du leser videre.

Frps Jan Fredrik Vogt ba nylig småbarnsmor Inga Marte Torkildsen om å rulle inn puppen. Om SVs finanspolitiske talskvinne har tatt oppfordringen til etterretning vites ikke. Undertegnede derimot, hun har stengt kranene. Ammingen er lagt på hylla. Litt vemodig. Men også litt godt.

For amming er ikke bare en dans på roser. Ta nå de første ukene for eksempel. Ukene med blod, svette og tårer. Når man biter tennene sammen og grøsser bare den lille klynker sånn smått i vogga. Må hun virkelig spise nå? Sårene begynner jo akkurat å gro. Man smører, legger på skjell, smører mer, vaser rundt i sitt eget hjem med puppestellet fremme (man må jo lufte sårene, må vite, så er det bare å krysse fingrene for at naboene ikke kaster et blikk inn vinduet akkurat da), pumper, river seg i håret, og det som hører med.

For de fleste av oss går det seg heldigvis til etter en uke eller to. Da venter neste utfordring: Er det nok mat? Med eldstejenta var akkurat det en evig utfordring. Som førstegangsmor var det pyton å erfare at man ikke strakk helt til. For i svangerskapet hører man jo bare om den fantastiske ammingen. Så koselig. Så fordelaktig for ungen. Jadda jadda.

I ren frustrasjon skrev jeg den gang en greie med tittelen «Strabasiøs amming». Artikkelen ble publisert på Kvinneguiden. I stedet for at jeg skal legge i vei om ammingens utfordringer her, kan du jo lese det jeg skrev for godt og vel sju år siden. Gjenbruk kalles det.

Les skribleriene mine om amming hos Kvinneguiden

5 Comments

Tok 4-åringen med på fyllefest

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I avisa Nordlys de siste dagene har Kort sagt-sidene (debattsidene) inneholdt flere innlegg som kommenterer barns adgang til Døgnvill-festivalen som ble arrangert i helga. Bakgrunnen er historien om en mor som hadde sin 4 år gamle sønn med seg på Ozzy Osbourne-konserten torsdag kveld. Rockekongen gikk på scenen kl. 21.15, som siste artist ut denne kvelden. Spørsmålet mange stiller seg er: Har barn noe på en festival å gjøre så sent på kvelden?

Mitt umiddelbare svar er nei. Jeg kan ikke fatte og begripe at en 4-åring har noe på Ozzy Osbourne-konsert å gjøre en sen, mørk septemberkveld på en utearena i det kalde nord. Døgnvill på kveldstid er ikke noe egnet sted for småttinger. Selv om de fleste drar på Døgnvill for å nyte god livemusikk, prate med venner, drikke noen øl og kose seg, så er det ikke til å stikke under en stol at festivalområdet også preges av fyll. Selv var jeg til stede både fredag og lørdag. Begge kveldene ble jeg vitne til at overstadig berusede personer ble båret ut av folkemengden av enten venner eller av vakter. Er det et greit syn for en 4-åring?

Jeg husker at jeg for to år siden stusset over det samme da jeg sto i dokø. På festivaler som dette vokser som kjent dokøene parallelt med antall øl som selges. Og mens man står der og småtripper med bena i kors prater man gjerne med sidemannen, skråler og ler, banker utålmodig på døra til dem som har vært så heldig å finne seg et avlukke. Ikke noe unormalt eller galt i det. Men er det en scene som egner seg for et barn? Huff, jeg ble helt dårlig av å se den lille gutten som sto der sammen med moren sin og ventet på tur. Ærlig talt, jeg syns jeg ser at jeg skulle tatt med meg 5-åringen på Døgnvill på kveldstid. Hun sier jo ikke fra at hun må på do før det mer eller mindre renner over. Da skal man være en dyktig pedagog for å forklare at «nei, du må pent vente til alle disse trivelige (?) voksne har gjort sitt ærend».

En av skribentene på Kort sagt-sidene fortalte at hun hadde gått bort til moren som hadde 4-åringen sin med seg på Ozzy-konsert og spurt om hun syns dette var et egnet sted for den lille gutten. Svaret var at det hadde ikke hun noe med, og hun skulle bare snaske seg til å holde kjeft. Nice. Men strengt tatt har vi kanskje ikke noe med det? Eller? Hun brøt ikke noen lov på noe vis, denne moren. For festivalen har ikke forbud mot barn på festivalområdet etter et gitt klokkeslett. Kl. 20.00 oppfordrer de foreldre til å ta barn under 12 år med seg hjem. Men er en oppfordring nok?

Syns du det er greit å ha små barn med seg på en festival hvor det nytes alkohol sent på kvelden? Burde arrangøren ha aldersgrense på arrangementet, i alle fall etter et gitt klokkeslett? Eller er det opp til foreldrene å vurdere?

11 Comments

Barnefri – egotrip eller investering?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Vi har vært på festival i helga, mannen og jeg. Sammen med gode venner. Vi har rocket vilt til de gamle heltene i A-ha,  oppdaget nye helter i amerikanske Band of Horses, smilt gjenkjennende til tonene fra Dr. Alban, og mer eller mindre sprengt trommehinnene til larmen fra Prodigy. Det har vært barnefri helg her i heimen.

Ifølge en artikkel i siste utgave av «Foreldre og barn», er det viktig å pleie parforholdet også etter at man har fått barn. Man bør unne seg litt barnefri innimellom. Å pleie forholdet er til barnets beste og faktisk ren barneoppdragelse, skriver redaktør Tjodunn Dyrnes i lederen. En selvfølge, spør du meg. Men ikke like enkelt for alle, har jeg skjønt. For mange sliter med dårlig samvittighet når de overlater arvingene til andre, enten det er snakk om en kjærlig bestemor, en omsorgsfull onkel eller tante, eller andre voksenpersoner i nærmeste omgangskrets. Så da lar de heller være.

Nå skal det sies at vi er priviligerte som har familie som stiller opp. Helt fra de var ganske små har snuppene vært både titt og ofte på overnatting hos besteforeldrene sine. Ikke fordi jeg og mannen nødvendigvis har noe spesielt på plakaten. Noen ganger drar de bare fordi de har lyst. Og fordi besteforeldrene inviterer. Luksus. For alle parter. Jeg og gubben nyter godt av litt egotid her hjemme. Ungene får masse oppmerksomhet hjemme hos besteforeldrene. Og besteforeldrene får utviklet egne relasjoner til barnebarna, uten at vi som foreldre skal blande oss hele tiden. En vinn-vinn-situasjon, etter min mening.

På de mange mammaforumene på nett diskuteres det heftig hvor gamle ungene bør være når de overnatter borte for første gang. Det finnes ingen fasit. Man må rett og slett selv kjenne på hva som er riktig for seg og sine barn. Jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse, for jeg klarer ikke å huske hvor gammel eldstejenta var da hun overnattet borte for første gang. Men med mellomstejenta husker jeg det godt. Da hun var bare seks måneder gammel gjestet nemlig U2 Norge. Etter å ha vurdert frem og tilbake bestemte jeg og min bedre halvdel oss for å dra på konsert på Valle Hovin i Oslo, noe som innebar én overnatting. Jeg ammet fortsatt snuppa, og reiste med én manuell og én elektrisk pumpe i bagasjen. Jeg hadde nemlig lært. For en måned tidligere overvar jeg Nelson Mandelas besøk i Tromsø med tidenes verste melkespreng. Aldri mer, tenkte jeg da. Men med utstyret i orden gikk det så meget bedre. Svigermor ga snuppa melk på flaske. Jeg fikk tømt lagrene. No trouble.

Men det som var no trouble for min del, er vanskelig for andre. For mange er det uhørt å være borte fra en så liten baby over natta. Enkelte går så langt som å kalle det egoistisk. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle at yngstejenta bare var fire måneder gammel da hun overnattet hos mamma for første gang. Men bare nesten. For jeg er trygg på de valgene vi har gjort. For oss er det både naturlig og trygt at ungene har flere voksenpersoner å støtte seg til. Samtidig tror jeg det er bra for de små å se at foreldrene unner seg litt kjærestetid. Ifølge «Foreldre og barn» viser nyere forskning at hvordan foreldrene har det sammen er en av de viktigste faktorene som påvirker hvordan barn har det, og hvordan det vil gå med dem. Når de ser at foreldrene kan være kjærester og ta vare på hverandre, lærer de mye om hvordan de som voksne kan være mot sine kjærester. Hear hear, sier bare jeg. Barnefri er en investering i familien, både på kort og lang sikt.

Hva syns du? Er barnefri en ren egotrip for selvsentrerte foreldre? Eller kan det være snakk om en vinn-vinn-situasjon, slik jeg mener?

4 Comments

Forandring i planene

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det å få barn omtales ofte som å få en ny sjef i huset. Vi har tre. Tre små sjefer. Ikke for at de søte små får viljen sin i alt. Det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om behov. Barnas behov. Deres behov går foran de voksnes. Alltid. 

Med utgangspunkt i denne behovsprioriteringa må småbarnsforeldre rett som det er gjøre helomvending når det gjelder planene for dagen, for helga, ferien eller hva det måtte være. Si at den lille hoster litt. Ikke så farlig, skulle man tro. Men plutselig har det hostende barnet blitt blank på øynene, rød i kinnene og ikke minst varm i skrotten. Da er det fare på ferde. Neida. Feber i seg selv er ikke spesielt skadelig for helsa. I Aftenposten lørdag omtaler lege og farmasøyt Per Lagerløv, som er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, feberen som en venn. Problemet, ifølge Lagerløv, er at samfunnet er så oppjaget at vi ikke har tid til sykdom.

Også her i huset fører Lagerløvs «venn» gjerne til heftig tankevirksomhet. Hvem skal være hjemme? Telefoner må tas, møter ombookes og avtaler ofres. Neida, jeg klager ikke. Selvsagt tar man seg tid til å være hjemme med det syke barnet. Misforstå meg rett. Jeg er ikke blant dem som stapper en paracet i baken på sjuklingen og kaster henne av i barnehagen mer eller mindre i fart. Jeg blir hjemme. Serverer saft og kjeks, ser på Barbie-film og kommer med kalde kluter. Det er bare snodig hvor store kontraster det noen ganger er mellom det man kanskje trodde man skulle bruke dagen på, og hvordan dagen faktisk blir. I stedet for å løse verdensproblemer (?) på jobb, befinner man seg plutselig på sofaen hjemme med en varm liten skrott ved sin side. Verden står litt stille. Og godt er det. At den kan stå litt stille noen ganger. At vi kan leve i vår egen lille boble, den varme skrotten og jeg.

Men for all del, det er ikke bare sykdom som forandrer planene våre med jevne mellomrom. Neida. Ta denne helga for eksempel. Vi har hatt fotballhelg her i heimen. Eldstejenta har spilt turnering. Og vi har stilt i heiagjengen. Men turneringa fikk en litt heftigere start enn vi så for oss. For arrangøren fant det for godt å endre kampoppsettet fredag kveld kl. 23. What the?? I stedet for å spille alle kampene lørdag, ble det plutselig to kamper lørdag og to søndag. Alle planer for søndagen måtte skrotes. Og første kamp lørdag startet kl. 11.40 i stedet for 13.00. Hadde vi vært godt organiserte, hadde dette naturligvis ikke bydd på de helt store utfordringene. Men en plutselig beskjed om oppmøte én time og tjue minutter tidligere enn planlagt fører til litt armer og bein her i gården, det må innrømmes. Mat skal inntas, klær skal på, tenner pusser, hvor er leggbeskytterne, lillesøster skriker, har noen sett pengeboka? Et evig kaos. Og hver gang lover vi oss selv at vi skal bli flinkere til å gjøre alt klart kvelden i forveien. Yeah. Right.

For å oppsummere: Som småbarnsforeldre må man rett som det er endre planene sine på kort varsel. Da er det viktig at man er (1) tålmodig og (2) fleksibel. Fra naturens side er vel jeg under middels godt utrustet med førstnevnte. Så dette er utfordrende, det innrømmer jeg. Er jeg fleksibel? Tja. Ikke mindre fleksibel enn andre, tør jeg påstå. Men én ting vet jeg at jeg er. Takknemlig. Takknemlig for de flotte jentene mine. For all gleden de gir meg. Jeg kunne gått i døden for disse tre. Da er det plutselig ikke så farlig om jeg må droppe en forelesning eller tre, hoppe over et viktig møte, stresse litt en lørdag morgen. For det betyr så lite i den store sammenhengen.

Hvordan er det med deg? Er forandring i planene uproblematisk? Eller går du av skaftet et lite øyeblikk før du (forhåpentligvis) får hentet deg inn igjen?

2 Comments