Browsing Category barn

Bør graviditet være tema på jobbintervju?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I en kommentar på E24 i dag spør Elin Ørjasæter om det er galt av arbeidsgivere å hoppe bukk over gravide arbeidstakere i en ansettelsesprosess. Norske sjefer ønsker seg tross alt folk som skal være til stede på jobben. Kommentaren tar utgangspunkt i intervjuet med 34 år gamle Siri Herland, som er lei av at hun på jobbintervju stadig blir spurt om hun planlegger flere barn. Da jeg først fanget opp kommentaren på Twitter, kjente jeg at jeg tente på alle plugger. Men etter å ha lest den pustet jeg litt roligere. Den kjente kommentatoren er nemlig overraskende balansert i sine uttalelser.

Ørjasæter tar utgangspunkt i at enhver sak, også denne, har to sider. Arbeidsgivers behov for arbeidskraft representerer den ene siden, arbeidssøkers legitime behov for å planlegge familieforøkelse den andre. Arbeidsgiver ønsker selvsagt at nyansatte skal være til stede på jobben. Selv jeg skjønner at et fravær på 35+ uker (som er så lenge de fleste kvinner minst er borte i forbindelse med fødsel) kort tid etter ansettelsen er utfordrende. Samtidig har samfunnet som helhet glede av høy fertilitet, noe også Ørjasæter poengterer. Hun sier videre at det gode med permisjonsordningene her til lands er at de gir norske kvinner lyst til å få barn og å jobbe samtidig.

I henhold til dagens likestillingslov er det forbudt å spørre arbeidssøkere om graviditet og familieplanlegging. Ifølge Ørjasæter er dette feilslått politikk. Man bør snakke om disse tingene allerede i en intervjusituasjon, mener hun. Fordi det er relevant. En permisjon er et praktisk spørsmål som nesten alltid kan løses, men det løses best dersom begge parter er mentalt forberedt, skriver kommentatoren.

Dette er vel og bra. På papiret. Men hvordan ville det fungert i praksis? Er norske arbeidsgivere innstilt på å ansette gravide? Eller går de glatt videre til neste kandidat med en gang de skjønner at den godt kvalifiserte kvinnelige arbeidssøkeren bærer en ny verdensborger under brystet? En undersøkelse fra mars inneværende år viser tross alt at nordiske bedriftsledere er negative til å ansette kvinner som har vært i fødselspermisjon. De er visstnok mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse. Hvis småbarnsmødre er uglesett i arbeidslivet, hva da med vordende mødre?

Jeg kjenner at jeg er litt delt her. Jeg ser Ørjasæters poeng når hun anbefaler kvinner som planlegger familieforøkelse å bli i den jobben de har. Dette er et godt råd for en del situasjoner, skriver hun. Men i alle situasjoner? Hva om du er helt ny i arbeidslivet? Hva om graviditeten slett ikke var planlagt? Hva om du er på flyttefot til et nytt sted?

Sistnevnte er en situasjon jeg selv kjenner godt. Jeg var gravid da jeg og mannen flyttet tilbake til Tromsø fra Oslo for ti år siden. Jeg valgte å søke da drømmejobben dukket opp. Og jeg valgte å fortelle om graviditeten på intervju. Det føltes rett for meg. Jeg var riktignok overbevist om at det å fortelle var det samme som å ekskludere mitt eget kandidatur. Men den gang ei. For min sjef skjønte det jeg skulle ønske at flere sjefer skjønte. Man ansetter ikke bare for at medarbeideren skal løse et behov umiddelbart. Man ansetter for at medarbeideren skal utføre en arbeidsoppgave også på lang sikt. Jeg forstår at arbeidsgivers ryggmargsrefleks er å bli skeptisk når kandidaten forteller at hun er gravid. Men jeg skulle ønske flere turte å satse. Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at nettopp min sjef turte.

Syns du det bør være lov å spørre om graviditet og familieforøkelse i et jobbintervju? Eller er dette en privatsak og ikke noe ny arbeidsgiver skal bry seg med før det praktiske skal løses? 

5 Comments

Unge med spunk! Og quiz!

En prikkete liten arm. Vannkopper? Edderkopper? Spunk?

Fortsatt stille i bloggen min. Og bra er det! Det betyr at jeg har fokus på den jæ*** oppgaven som skal leveres tirsdag til uka. For all del, det er en spennende oppgave. Jeg har lært enormt mye underveis. Og ikke minst er det lærerikt å tolke resultatene av spørreundersøkelsen jeg gjennomførte for en tid tilbake. Men tida. Den strekker ikke til. Eller det vil si, jeg har valgt å disponere tida som en dott! Ikke de siste ukene da.Jeg har vært flink helt siden vi kom hjem fra Gran Canaria. Men hele forrige semester. Nuvel. Ingen grunn til å gråte over spilt melk, eller hva det nå heter. Full fokus fremover. Jeg skal komme i mål!

Men som småbarnsmor er det altså vanskelig å planlegge. Før man vet ordet av det har man en unge med prikker overalt å forhold seg til! Jepp, 2-åringen er syk. Det begynte med forkjølelse. Snørr og hoste. Hun var plaget et par netter, og frarøvet sine nå godt vante foreldre nattesøvnen. Sånt passer dårlig når man skal skrive akademisk pjatt når morgenen gryr. Men tirsdag kveld utartet det seg. Plutselig var det utslett å se. Overalt! Eller ikke overalt. Mage og rygg var skånet. Snodig. Vi tror nemlig det er vannkopper hun har. Det har gått i barnehagen. Men det starter visstnok som regel på mage/rygg og sprer seg så til resten av kroppen. Snuppa vår har først og fremst prikker på armene og på lårene. Og litt i ansiktet. Ikke er de fullt så væskefylte som vannkopper vanligvis er heller. Så hva er det?

For å få stilt diagnose tok mannen 2-åringen under armen i går og dro i vei til legen. Ble vi noe klokere? Nei. Legen skjønte godt at vi kom med henne. For hun var jammen ikke sikker selv på hva det var. Crp var litt forhøyet (20), så vi snakker om en virusinfeksjon av et eller annet slag. Jeg holder nå fortsatt en knapp på vannkopper. Den hypotesen får vi vel avkreftet først i det øyeblikk vannkoppene kommer settende på et eventuelt senere tidspunkt. Hmmm, dere skjønner at jeg er påvirket av den oppgaveskrivinga? Snakker om hypoteser og eventualiteter i bloggen? Ikke bra.

Siden vi lever i tiden og forventer effektivitet prøvde mannen å få stilt diagnose via sin Facebook-vegg i går. Vi er såvisst ikke noen digitale sinker, og søker å finne informasjon der vi kan! Nå viste det seg at det ikke akkurat var de mest begavede av mannens Facebook-venner som valgte å uttale seg. Forslagene var mange. Hvis ikke det er vannkopper, kanskje er det kaffekopper? Edderkopper? Tekopper? Eller det beste forslaget av dem alle: spunk! Jeg holder en knapp på det. Min gode venninne turnuslegen ba oss sjekke at ikke det går bort i vask. Hun har visst dårlig tro på at vi bader ungen med jevne mellomrom. Det har hun vel egentlig rett i. Dette er tross alt unge nr. 3. Vi bare støvsuger henne innimellom.

Huffameg, nå håper jeg ikke noen tar meg alvorlig. Ironi er farlig. Tøyseblogging er farlig. Man kan lett misforstås. Så, hvis noen føler seg uthengt her, pust rolig. Jeg bare tuller! Jeg vet jo at det som ble sagt i Facebook-tråden om veslas diagnose bare er vas. Akkurat som 80 prosent av denne bloggposten. Eller? Burde jeg bekymre meg? På oppfordringen om å sjekke at ikke prikkene går av i vask nevnte nemlig mannen noe om stålull…

For å avrunde i en munter tone introduserer jeg herved en quiz! Snuppa og jeg er hjemme i dag. Hun er i god form. Litt grøtete i stemmen bare. Og prikkete. Men blid og fornøyd. Synger og traller. I videoklippet nedenfor traller hun. Men hvilken sang er det hun traller? Vet du det? Svarer du riktig venter heder og ære i kommentarfeltet!

7 Comments

Burde jeg ikke fått barn, sier du?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Joda, jeg skal blogge om den fine ferien vår. Kom hjem i går, og har både bilder og historier å dele. Men første må jeg bare kommentere den pågående debatten i kjølvannet av Trude Mostues hårreisende uttalelser i Dagbladet 20. oktober. I intervjuet nøyer nemlig ikke kjendisdyrlegen seg med å snakke varmt om sin egen tilværelse som hjemmeværende småbarnsmor. Nei, hun finner det helt naturlig å dømme enhver kvinne som har valgt annerledes enn det hun selv har gjort. Hun går til og med så langt som å si at kvinner som ikke har tid til å være hjemme med 1-åringer, bør la vær å få barn. Få kvinner har gode grunner til ikke å ta mer enn ett år hjemme, hevder hun. Javel? Økonomi, kan det være en grunn? Eller kan det rett og slett tenkes at ikke alle ønsker å være hjemme utover ordinær permisjon? Og er det mulig at barna til disse kvinnene slett ikke lider noen nød i barnehagen, men at de til og med trives der?

Mostues uttalelser har heldigvis ikke fått stå uimotsagt. Politikere, bloggere og andre samfunnsdebattanter har kommet med gode tilsvar. Uttalelsene er også debattert på ulike diskusjonsforum og ikke minst på Twitter. Siri mener det er på grunn av vår dårlige samvittighet at vi reagerer. Vi er sinte og fornærmede, misunnelige på Mostues millioner og Au Pairer og jeg vet ikke hva. Men det er jo ikke derfor reaksjonene kommer. Reaksjonene kommer fordi Mostue ikke gjør det Siri selv maner til, nemlig å vise respekt for andres valg. Vi skal alle kunne føle oss trygge på at det valget vi tar for barna våre og for vår familie, er det rette. Vi gjør våre valg ut fra egen livssituasjon og ikke minst eget ønske. Når Mostue da tillater seg å fortelle meg og andre kvinner med meg at vi gitt det valget vi har tatt ikke burde fått barn, da er det på sin plass å reagere!

Mostue utviser også en enorm dobbeltmoral når hun i det ene øyeblikket sier at barnehage er fy-fy, mens hun selv har Au Pair til å hjelpe seg med de små. Ikke noe galt i det. Det hadde ikke vært meg imot å ha Au Pair. Men Mostue er så opptatt av at hun velger hjemmetilværelsen fordi hun ønsker å være til stede og å prege barnets personlighet. Så Au Pairer kan gjerne bidra til å prege barnets personlighet, men ikke barnehageansatte?

Det som også er trist er at Mostue helt fratar far ansvaret for barnets ve og vel i dets tidlige leveår. Det er mor som skal være hjemme. «Vi må gjøre det kvinner skal gjøre», sier hun, og gjør dermed en hederlig innsats for å sette likestillingen som nettopp kvinner har kjempet så hardt for tilbake i steinaldermodus. «Norske kvinners moderskap og yrkesdeltagelse har skapt den velferden vi har og de fortjener en hyllest, ikke en snøball av dårlig samvittighet i ansiktet med avsender Trude Mostue», skriver Arbeiderpartiets Jette Christensen i VG i etterkant av Mostue-utspillet. Hear hear, sier jeg. Anbefaler for øvrig Christensens Facebook-notat om samme sak. Her kommer hun med mange gode og viktige poeng.

Men på den andre side, er det så ille at Mostue forteller hva kvinner skal gjøre? Jeg syns ofte det er vanskelig å velge, jeg. Bare spør mannen min. Jeg hater å stå ansikt til ansikt med vanskelige beslutninger i privatlivet. Hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo for eksempel? Da kan det være greit å ta til seg det @Iskwew skrev på Twitter her om dagen: Så fint at noen vet hva vi kvinner skal gjøre, så vi ikke trenger å lure på det.

Hva syns du om Mostues utspill? Er det greit at hun setter søkelys på debatten om 1-åringer i barnehage? Eller syns du som meg at det blir høyst usaklig når hun tillater seg å hevde at kvinner som sender 1-åringene i barnehage ikke burde fått barn?

15 Comments

2-årsdag og syk mor i heimen

Du vet du er pjusk når du er alene hjemme en hel helg, og ikke har handlet inne noe godteri overhodet. Og det til tross for at de har 40 % på smågodt på Eurospar.

Jepp, undertegnede har vært nede for telling i noen dager. Tirsdag måtte jeg kapitulere og dra hjem fra jobb før lunsj. Omgangssyka fra helv*** var i anmarsj. Og det sier jeg dere. Når man har en mage som truer med opprør, er det svært uheldig at Statens vegvesen holder på med asfaltarbeid når man sitter i bilen på vei hjem. Det kunne ha endt ordentlig ille! Takk og pris, det gikk bra.

Denne omgangssyka har sittet i lenger enn det jeg er vant til. Og ikke minst, lenger enn det jeg liker. Jeg var opptatt med å dø hele tirsdag, onsdag og store deler av torsdag. Du vet hvordan det er når du sitter på do i det ene øyeblikket, og henger over det i det neste? Ja? Å, du vet. Så jeg skipper detaljene. Fredag var jeg ferdig med å kvitte meg med både vått og tørt enten den ene eller den andre veien. Men kreftene uteble. Og matlysten. Jeg har sovet. Time på time. Vært som et slakt. Nå er jeg oppegående. Men fortsatt gugg i maskineriet. Og sånn passe energisk. Passer ekstremt dårlig, siden ungene er på høstferie og mannen er på vift med jobben. Fruen er med andre ord alene hjemme, med alt det gir av muligheter for både det ene og det andre. Nå hadde jeg ikke større planer enn å skrive på den hersens masteroppgaven hvis innleveringsfrist nærmer seg raskere enn jeg liker. Men hvis det i utgangspunktet er tungt å finne motivasjonen, ja så kan jeg love deg at det ikke blir noe enklere når energinivået er langt under pari. Men jeg har da gjort ferdig spørreundersøkelsen som skal ut. Tror jeg. Og nå jobber jeg videre med teoridelen. Eller ikke akkurat nå da. For nå har jeg en pause. For å oppdatere bloggen litt. Den har jo ligget brakk parallellt med at mor selv har vært kaputt. Jeg har ikke en gang rukket å fortelle at vi har hatt stor feiring i heimen. Men det har vi altså. Yngstejenta ble nemlig to år i forrige uke!

Tenk dere. Den lille snuppa er blitt to allerede. Hun var jo nettopp lille babyen vår! Lenge tenkte vi at det holdt med to søte små. Men så ble nr. 2 tre år. Vi følte oss ovenpå. Kjente at lysten på en til meldte seg. Og det sier jeg dere, så utrolig glad vi er for at vi valgte å få en til. Og ikke minst, så heldig vi er som har en så herlig bukett. Tre flotte jenter! Det er fantastisk å se hvordan minstejenta finner sin plass i familien. Hvordan personligheten hennes vokser frem, og beriker hverdagen vår. De to eldste forguder henne. Med den lille solstrålen er familien komplett. Rett og slett.

Lita, nyfødt frøken. Hele to år siden nå.
Stor 2-åring, full av fart. Og alltid med et smil på lur.
Så spent blir man når man får en pakke foran seg.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg! Måtte omgangssyka og annen dritt ligge langt unna deres ringe hjem.

10 Comments

Høydehopp og et dumt spørsmål

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jentene våre hadde idrettsdag på skolen i går. Ved middagsbordet gikk praten lett. Begge var ivrig etter å fortelle hva de hadde gjort. Vi voksne spurte nå litt også da. Og som man spør får man svar. Her, en samtale om høydehopp:

Far i huset (til 9-åringen): Hvor høyt hoppa du da?

9-åringen: Nja, jeg vet ikke. Kanskje 90 eller 100 cm? 

Far i huset (til 6-åringen): Enn du da? Hvor høyt hoppa du?

6-åringen (lettere oppgitt): Jeg hoppa over stanga.

Dah!

5 Comments

Kontantstøtte og valgfrihet

Regjeringen har besluttet å fjerne kontantstøtten for toåringene. Samtidig øker de satsene for barn mellom ett og halvannet år med 1700 kroner til 5000 kroner i måneden. Fantastisk, spør du meg! Likevel mangler det ikke på kritikk fra de borgerlige, som skriker opp om at man nå tar valgfriheten fra norske småbarnsfamilier. Det er på sin plass å gjengi en tweet fra @HvaHunSa:

Nå er det jammen på tide at opposisjonen slutter å snakke om kontantstøtte og valgfrihet som om det er to sider av samme sak. Det er ingen som tar bort valgfriheten. Det blir ikke plutselig forbudt ved lov å være hjemme med toåringene. Jeg syns Audun Lysbakken svarte godt da han fikk spørsmål om dette under mandagens nettmøte.

Jeg er skjønt enig med Lysbakken i at det er viktigere å fokusere på foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtten. Foreldrepermisjonen nyter alle småbarnsforeldre godt av. Antall kontantstøttemottakere derimot synker stadig. Ifølge tall fra NAV mottok 35 629 personer kontantstøtte i mars 2011, en nedgang på 6,0 prosent sammenlignet med samme tidspunkt i 2010. Tyder ikke dette på at regjeringens satsing på barnehager, både utbygging og makspris, samsvarer med norske foreldres behov? Et stort flertall ønsker seg barnehageplass til de håpefulle? Mange skulle kanskje ønsket at man kunne ha vært litt lenger hjemme. Med en utvidelse av permisjonen kan alle nettopp det, være litt lenger hjemme.

Jeg skjønner at kontantstøtten er viktig for dem som velger å benytte seg av den. Men la oss være ærlig. Tror vi virkelig at kontantstøtten bidrar til at flere kan være hjemme med barna sine, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt hjemmetilværelsen? Og er det egentlig hjemmetilværelsen som er målet? Her blir liksom ikke politikerne helt enig med seg selv. Av de som er for kontantstøtten mener noen at den skal tilrettelegge for at foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna. Javel? Hvorfor får man da kontantstøtte selv om begge foreldrene går tilbake i jobb og man har barnet hos dagmamma? Her kommer argumentet om subsidiering av barnehagene inn. Man skal av en eller annen uforståelig grunn få betalt for ikke å benytte seg av et offentlig tjenestetilbud. Hvor er logikken i det?

Nei, jeg har til gode å forstå meg på kontantstøtten, og stiller meg positiv til en eliminering av hele ordningen. Når regjeringen likevel velger å øke beløpet for barn mellom ett og halvannet år kan jeg gå med på at det er fornuftig all den tid barn født etter 1. september ikke har krav på barnehageplass. Foreldre som blir stående uten tilbud om plass kan trenge en økonomisk håndstrekning i en overgangsfase.

Hva syns du om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene, samtidig som de øker beløpet for de minste barna?

14 Comments

Norsk næringsliv og fedrekvoten

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

1. juli ble dagens fedrekvote ytterligere utvidet, fra 10 til 12 uker. Samme dag ble også den første undersøkelsen om effekten av fedrekvoten i Norge offentliggjort. Rapporten konkluderer med at fedrekvoten verken har effekt på likelønn eller fars deltakelse ved oppvaskbenken, noe en av favorittbloggerne mine, Mammadamen, har skrevet om allerede. Rapporten har imidlertid en stor svakhet med tanke på dagens fedrekvotedebatt. Forskerne tar nemlig utgangspunkt i innføringen av fedrekvoten 1. april 1993 når de skal studere hvilken betydning fødselspermisjon tatt av fedre har for barn og foreldre. Den gang var fedrekvoten på snaue 4 uker. Ikke før i 2005 ble den utvidet til 5 uker, deretter til 6 uker i 2006.

Den gang fedrekvoten var på 4 uker var det vesentlig enklere for mor å være hjemme sammen med far. Han hadde permisjon, hun tok ut ferie. Ikke noe galt i det. Men man kan kanskje ikke forvente at far skal svinge seg verken ved oppvaskbenken eller håndtere klesflyten dersom mor likevel flyr rundt og steller og ordner? Når fedrekvoten er utvidet til 10 og nå også 12 uker, blir det nok langt enklere for far å slippe til på hjemmebane uten mors innblanding. Rollene byttes om. Mor går ut i arbeidslivet, far tar seg av hus og hjem. Jeg har ingen illusjoner om at dette nødvendigvis endrer arbeidsfordelingen i hjemmet for evig og alltid. Men jeg tør vedde på at far får nyvunnen respekt for den arbeidsbelastningen AS Hus og Hjem tross alt innebærer.

I oktober i fjor skrev jeg innlegget Trenger vi fedrekvoten?, hvor jeg gjorde rede for de viktigste grunnen til at jeg mener fedrekvoten bør bestå. Blant annet følger jeg barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken når han sier at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen mellom mor og far bidrar til økt likestilling i arbeidslivet. For også i 2011 mener overraskende mange norske arbeidsgivere at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det fryktelig krevende at en mann plutselig skal være hjemme med barnet sitt i noen måneder. Vi trenger en holdningsendring i norsk næringsliv, noe avisa Nordlys satte søkelys på i gårsdagens utgave. Her viste de til debatten som har rast om pappapermisjonen i Dagens næringsliv og A-magasinet de siste par ukene, hvor blant annet tidligere leder i Sony Ericsson, Anders Hansen, uttalte at norsk næringsliv har en helt annen kultur for pappaperm enn svensk næringsliv. Ifølge Hansen er svenske næringslivsledere langt mer positivt innstilt til pappapermisjon, både for seg selv og sine medarbeidere.

Nordlys hadde i gårsdagens artikkel snakket med flere av de mannlige næringslivslederne i Tromsø, og spurt dem hva de syns om pappapermisjon. Jeg hadde sans for uttalelsen til Yngve Vassmyr, daglig leder i Front Exploration. Han sier:

Jeg tok ut min del med pappaperm, og satte pris på det. Pappaperm kan også få fram kvinnelige ledere. Det er ikke noe problem å ha ansatte i permisjon, det gjelder bare å planlegge.

Uttalelsen står i sterk kontrast til det Tormod Harila, direktør i Toyota Harila, hadde å melde:  

Da jeg ble far var det ikke pappaperm. Det var naturlig at mor var hjemme. Som bedriftsleder er det utfordrende å ha mange ansatte i pappaperm. 

Ok, jeg kan leve med uttalelsen om at det var naturlig for mor å være hjemme. Harila er ikke akkurat blant de yngste lederne her i byen, så den er grei. Men at det skal være så utfordrende for en bedriftsleder å ha mange ansatte i pappaperm? What?? Mer utfordrende enn å ha kvinnelig ansatte i permisjon? I så fall kan jeg opplyse om følgende, Harila: den dagen fødselstallene begynner å gå ned her i landet, da kan vi begynne å snakke om utfordringer. Hvem skal da jobbe for deg i fremtiden? Kjøpe bilene dine? Som bedriftsleder bør du heller prise deg lykkelig over at vi i vårt langstrakte land har permisjonsordninger som stimulerer til en høy fødselsrate. Og ikke minst til at kvinner deltar i arbeidslivet.

Hva syns du? Er det greit at fedrekvoten nå er utvidet til 12 uker? Kan det påvirke norsk næringsliv i positiv retning med tanke på et likestilt arbeidsliv?

8 Comments

Hva gjorde vi med all tida før vi fikk barn?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.co

I innlegget «Hva ble vi egentlig så trøtte av før kidsa?» undrer Pia, en av Blogglandias mest populære og ikke minst mest sympatiske mammabloggere, seg over dette med søvnmangel i årene før man ble foreldre. Hva i helv*** ble man så trøtte og slitne av liksom? Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg og mannen har snakket om dette mange ganger før. I studietida for eksempel, hva gjorde vi da? Jo, når dagen på universitetet og høgskolen var over dro vi hjem, lagde oss noe ræl til middag, og slengte oss ned på sofaen. Der lå vi da. Kanskje blundet vi litt. Gløttet litt på dårlige sitcoms. Ikke direkte utmattende, kan man vel si. Når helga kom sov vi lenge hver eneste morgen. Eller nei, å si at vi sto opp om morgenen er å overdrive. Vi sov til langt ut på formiddagen. Det måtte vi jo unne oss, må vite. Etter en slitsom uke med opptil flere forelesninger og kanskje til og med en kollokvie eller to.

Jammen har tidene forandret seg. Som trebarnsforeldre er det ikke ofte man kan unne seg en liten powernap på sofaen når arbeidsdagen er over. Nei. Nå handler det ofte om å dytte i store og små en cowboymiddag av typen pølser med brød, før man hiver seg i bilen og raser av sted på fotballkamp eller kulturskoleundervisning eller noe i den duren. Middagslur er helt uaktuelt. I beste fall har man et par rolige ettermiddager i uka (tirsdag er foreløpig vår friettermiddag). På sånne dager kan man kanskje lukke øynene litt mens ungene ser på barne-TV.   

Akkurat nå er jeg og mannen uten barn i noen dager. De søte små er på vift. Hos bestemoren sin. De dro på fredag og kommer hjem på onsdag. Og vi, vi kjenner jo at vi har uendelig mye tid! 24 timer i døgnet bare til vår disposisjon! Eller jobbene skal jo ha litt da, men likevel. Nå i helga for eksempel har vi fått gjort masse! Og ingenting. På fredag var jeg på champagnefest hos en god kollega. Jeg glugget i meg seks sorter sprudlende, og spiste makroner til krampa tok meg. Hva mer har vi gjort? Både jeg og gubbelure har sovet lenge. Begge dagene. Vi har spiste deilig frokost ute på verandaen. Lest avisa helt uforstyrret. Vi har malt (vi driver og maler huset utvendig). Og vi har shoppet. For ikke å snakke om at vi har jogget. Og vært på besøk hos gode venner, både lørdag og søndag. Tenk, alt dette har vi rukket.

Men så kjenner jeg jo at jeg savner de små krapylene. Vi har tross alt valgt å få tre barn. Det er det livet vi har staket ut. Det livet vi har lyst til å leve. Vi liker å engasjere oss i aktivitetene deres. Derfor hiver vi oss rundt når det er kamp. Eller pianoundervisning. Eller dans på kulturskolen. Vi kan alltids klage når et foreldremøte eller tre bøller seg vei inn i kalenderen vår. Men det kunne ikke ramlet oss inn å ikke dra. Å være foreldre er en livsstil. Men pauser, det kan man saktens unne seg. Sånn som vi gjør nå. Vi får unna noen av de tingene som vanskelig lar seg kombinere med å ha småtroll løpende rundt i huset. Og vi får hentet inn litt av søvnunderskuddet. Kanskje kommer vi oss på kino før de små melder sin ankomst? Vi får se. Deilig er det i alle fall, med litt egotid. Men jammen skal det bli deilig å gå gullungene i hus igjen. Det er jo så fryktelig, fryktelig stille her uten dem. 

Har du reflektert noe rundt dette med tida før og etter at du fikk barn? Eller har du kanskje ikke barn, og lurer på hva i all verden jeg snakker om? For dagene er da jammen travle nok også uten småtroll i huset?!

6 Comments

Bleiebonus og annen bullshit

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har barn. Barn bruker bleier. Hva betyr det? Jo, i løpet av de siste årene har undertegnede kjøpt inn et ukjent antall bleiepakker. Ja, jeg er natursvin og gammeldags. Her går det i papirbleier. Ikke en eneste tøybleie har funnet veien inn i mitt ringe hjem. Papirbleier er enkelt. Og nei, jeg er ikke mottakelig for argumenter av typen «dagens tøybleier er så enkle å ha med å gjøre, du aaaner ikke». Jeg kommer aldri til å vaske en bleie. Aldri! Dette innlegget skal dessuten ikke handle om papirbleier versus tøybleier. So let it be. Dette innlegget skal handle om de hersens bleieavtalene flere av dagligvarekjedene i vårt langstrakte land opererer med.

Jeg handler som regel på ICA. Hvorfor? Jo, fordi ICA er nærmest. Det er da også på ICA jeg stort sett handler bleier til 1-åringen. Og hva skjer? Jo, hver gang jeg drar en bleiepakke med meg til kassa, må jeg opp med det hersens bleiekortet. Eller jeg kan jo la vær. Men da går jeg glipp av bonusen. Bleiebonusen. Du har vel fått med deg bleiebonusen? Butikkenes gavepakke til småbarnsforeldre? På nettsidene til Rimi (Rimi og ICA er per definisjon samme selskap, og har da den samme bleiebonusen) står følgende å lese om den fantastiske (?) bonusavtalen deres:

Bleier er ofte en betydelig utgiftspost i husholdningsbudsjettet. Men det kan bli litt rimeligere: Ved å skaffe deg Rimis Bleiebonuskort får du hver fjerde pakke med Pampers bleier – uten å betale for den. Det eneste du behøver å gjøre, er å be om Bonuskortet i kassen og huske å ta det med når du handler. Det koster så lite.

Eh, her var det mange ting å huske på. For det første er det jeg som kunde som må ta ansvar for å få utdelt et bleiekort. Dette må jeg deretter sørge for å ta med meg når jeg drar på handling. Videre må jeg for all del ikke glemme å dra frem kortet når jeg skal betale. At de ansatte spør om jeg har bleiekort hører til sjeldenhetene. De syns sikkert som meg, at bleiekortet er plunder og heft fra a til å!

Kjære Rimi-Hagen. Hvis du virkelig er interessert i å gi meg og andre småbarnsforeldre billige bleier: sett ned prisen! Drit i bleiekortene. De irriterer meg! Når jeg står klar til å betale, med Visa-kortet i den ene hånden og en unge eller tre i den andre, da er jeg på ingen måte motivert til å lete etter det j**la bleiekortet! Når jeg først har klart å trylle det frem fra den slunkne pengeboka mi eller en lomme eller noe, da må jeg vente på at din medarbeider skal lete frem et stempel fra glemselen. Deretter begynner leteaksjonen etter en penn (hvem er det som har en penn tilgjengelig når man trenger det??). Når alt nødvendig utstyr er lokalisert skal din medarbeider både stemple og signere kortet, før jeg og ungene til stor glede for de øvrige av butikkens kunder kommer oss i vei.

Men vet du, Hagen? Jeg tror ikke dette er nytt for deg. Tvert imot. Jeg tror du vet utmerket godt at jeg (les: litt naiv og småstresset forbruker) ikke orker det styret med det pokkerns kortet. Så da betaler jeg full pris for bleiene da. Og du får litt mer å rutte med. Det er vel en god deal? For deg i alle fall? Da har du nemlig skapt en illusjon om at du gjør ditt for at landets småbarnsforeldre skal få mer å rutte med. Men i realiteten jobber du hardt for å unngå en gjentakelse av krisen fra 2008, da du ble nødt til å bytte ut bare snippen på skjortene dine i stedet for hele skjorta. Og det, det kan vi jo ikke ha noe av! 

Ok, jeg skjønner at Rimi-Hagen ikke kommer til å lese dette. Men du, kjære leser. Hva syns du om disse bleiebonusene? Verdt noe? Eller verdiløs gimmick?

21 Comments

Småbarnsmødre uønsket i arbeidslivet

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg holdt på å sette kaffen i halsen da jeg i går ettermiddag bladde meg gjennom siste utgave av «Foreldre og barn», og plutselig ramlet over en notis med tittelen «Småbarnsmødre får ikke ny jobb». Her fremkommer det nemlig at nordiske bedriftsledere er mest negative til å ansatte kvinner som har vært i fødselspermisjon. Hva gir du meg? Kvinner diskrimineres visst enten de er med barn, har barn, planlegger å få barn, eller rett og slett fordi de tilfeldigvis har anlegg for å bære frem barn.

«Foreldre og barn» henter informasjonen fra en global undersøkelse som ble presentert i Aftenposten i slutten av januar i år. Her fremkommer det at halvparten av de nordiske lederne planla å ansette nye medarbeidere i 2011. Likevel var bare 2 av 10 (17 %) positive til å ansette kvinner som kom tilbake fra permisjon. Globalt sto det heldigvis bedre (dog ikke bra) til. 36 % av lederne utenfor Norden svarte at de ville rekruttere nybakte mødre.

Som årsak til hvorfor de ikke ville ansatte småbarnsmødre svarte de nordiske lederne følgende:

  • 3 av 10 er redd for at mødrene skal få et barn til og dermed forsvinne ut i permisjon igjen
  • 3 av 10 er redd for at mødre i arbeidslivet skal vise mindre engasjement og fleksibilitet enn andre medarbeidere
  • 1 av 10 er redd for at mødrene ikke skal ha de mest oppdaterte kunnskapene

Ifølge likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik viser undersøkelsen at mange arbeidsgivere ikke har skjønt at vi lever i en ny tid når det gjelder omsorg for barn.

– Vi får mange henvendelser som gjelder diskriminering både av gravide og småbarnsmødre. Det er dessverre en god del eksempler på at det finnes slike holdninger til kvinner som har småbarn, sier Ørstavik.

Så det sier de altså. Kvinner som har satt barn til verden er mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse arbeidstakere? Hva da med nordiske småbarnsfedre? De er liksom kjempeengasjerte, superfleksible og ikke minst ekstremt kunnskapsrike, selv om også de har gitt sitt bidra til befolkningsvekst her i verden?

Når jeg leser undersøkelser som dette priser jeg meg lykkelig for at jeg traff på verdens mest fantastiske leder den gang jeg søkte på jobb hos min nåværende arbeidsgiver. Jeg var ung, relativt nyutdannet, og ikke minst var jeg på tjukka. For å si det sånn, det er ikke akkurat et ess man trekker frem fra ermet når man på slutten av jobbintervjuet forteller at man er gravid. Jeg valgte å være åpen, og forventet vel egentlig at det var det samme som å torpedere mitt eget kandidatur. Men i stedet for å sette opp en sjokkert og oppgitt mine da jeg fortalte om den kommende familieforøkelsen, kom min fremtidige sjef med gratulasjoner og forsikringer om at graviditeten ikke skulle påvirke beslutningen deres. Ja særlig, husker jeg at jeg tenkte. Men vet dere hva? Jeg fikk jobben!

Dette er noen år (og ikke minst noen barnefødsler) siden. Men et sånt møte med en ny arbeidsgiver gjør noe med en. Man blir takknemlig. Heldigvis finnes det arbeidsgivere som min der ute. Som har skjønt at også småbarnsforeldre (av begge kjønn) er en ressurs. Som i stedet for å klage og bære seg over sykt barn-dager og annen moro, heller spiller på lag og ikke minst tilrettelegger for at også småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid hvis de ønsker det. Fleksibilitet i arbeidslivet går gjerne begge veier. Det tjener begge parter på.

Hva syns du om nordiske bedriftslederes holdning til å ansette mødre som har vært ute i fødselspermisjon? Forstår du skepsisen? Eller tror du som meg, at arbeidsgivere som har skjønt at også de kan gjøre grep for å lette kombinasjonen jobb og familieliv har mye å tjene blant annet i rekrutteringssammenheng?

21 Comments