Browsing Category barn

Snart gravid? Jeg??! Aldri!!

Min tid som gravid forumbruker er definitivt forbi. For ordens skyld,
dette er ikke min mage. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Oi oi oi, flashbacks fra en svunnen tid. Og det i innboksen min. Hva skjer, lurer du kanskje på? Jo, jeg fikk en hyggelig e-post fra webmaster@snartgravid.com i går. De holder på med en omfattende oppdatering av medlemslistene, og i den anledning lurte de på om jeg ønsker å fortsette å bruke forumet SnartGravid eller om de kan slette kontoen min og frigi brukernavnet for nye brukere.

Hvis jeg er inneforstått med at kontoen slettes trenger jeg ikke å gjøre noe som helst. Jeg kan forholde meg helt rolig. Instinktivt kjenner jeg likevel et skrikende behov for å sende en e-post i retur, hvor jeg med Caps Lock-en på river av meg noe ala det følgende:

SLETT DEN KONTOEN OG DET LITT BRENNKVIKT, ALDRI I VILLE HELVETE AT JEG SKAL BRUKE FORUMET DERES IGJEN, OG DA MENER JEG ALDRI ALDRI ALDRI! ALDRI! 

Du vet det man sier når man er bansjuk? Om at det rykker i eggstokkene? Ok, er du mann skjønner jeg at du på ingen måte kjenner igjen følelsen av at det rykker i reproduksjonsinnvollene (er eggstokker innvoller?). I den grad det rykker i noe som helst henger det vel strengt tatt på utsida og slenger. Men altså, poenget er at her rykker det ikke i noe som helst. Det er vel mer snakk om at man får tvangstanker om å snurpe igjen og bare sette opp et skilt med NO ENTRANCE eller noe. Skjønner?

Misforstå meg rett. Jeg elsker de tre skrottene jeg har satt til verden. Mer enn ord kan beskrive. Jeg har bare gode minner fra tida både på SnartGravid, SnartMamma og NybaktMamma (ja, jeg var ivrig forumbruker i min ungdom). Nå kan det tenkes at disse utelukkende gode minnene skyldes selektiv hukommelse. Men denne selektive hukommelsen skal verden være takknemlig for. Uten den hadde ikke vi kvinner presset ut mer enn ett barn hver, det kan jeg love deg!

Nuvel. Hva er det jeg prøver å si? Jo. Å prøve å bli gravid, å være gravid, å føde og alt det der, det var magisk. Ved middagsbordet i dag kunne min bedre halvdel fortelle at det på denne datoen er nøyaktig 11 år siden vi fikk bekreftet at nr. 1 var på vei. Jeg kjente et stikk av nostalgi fly forbi. Men det gikk fort over. For ærlig talt, nok er nok! Verden trenger ikke flere miniversjoner av meg og mannen, tenker jeg. Det holder med tre. Og dessuten har vi ikke plass i bilen!

Forresten, har du fått med deg fjaseriet jeg skrev om nettopp gravide forumbrukere på Kvinneguiden i sin tid?
Les innlegget Hormonbomber på nett her

4 Comments

Glansede matpakker og økt forventningspress

Snapshot fra bokcoveret til «I boks» av Susanne Kaluza
og Agnete Brun (foto) fra Forlaget Press. 

Mammabloggdebatten har akkurat lagt seg. Men jammen dere, nå er vi i gang igjen. Stridens kjerne denne gang er ikke glansede blogger. Nå er det en glanset bok som skaper furore. Matpakkeboka til blogger og tidligere Dagbladet-journalist Susanne Kaluza har fått både forskere og kommentatorer til å se rødt.

Ernæringsfysiolog og forsker ved Universitetet i Stavanger (UiS) Elisabeth Lind Melbye går hardt ut i sin kritikk av boka. Hun mener den nye matpakketrenden skaper et klasseskille mellom elevene i norsk skole. Også leder av Dagbladets samfunnsavdeling Martine Aurdal er kritisk. Hun mener Kaluzas bok bidrar til å legge ekstra press på både barn og foreldre. Og da særlig mødre. Til TV2 sier Aurdal:

– Kvinner som får barn er i overtall i å velge å jobbe deltid for å få hverdagen til å gå rundt. Hvis norske mødre skal bruke så mye ekstra energi på matpakka, da er det bare enda en ting som tar tid i jakten for å bli den perfekte moren.

Susanne selv tar kritikken med knusende ro. Hun har svart godt for seg i ulike medier. Og hun har heldigvis gode støttespillere, både i bloggverdenen og i tradisjonelle medier. Kommentator Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende er blant dem som stiller seg uforstående til kritikken. Hun skriver:

Sliter vi litt  med selvtilliten, vi mødre som ikke har matdekor som hobby? Mødre flest er voksne kvinner, og vi bør da klare å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet for at brødskivene vi sendte med barna så ut som brødskiver. 

Jeg er enig med Gudbrandsen. Disse stadige påstandene om at enkelte kvinners fritidssysler skaper sånt press på andre kvinner klarer jeg bare ikke å forstå. Andre må gjerne style matpakkene sine alt de vil for min del. Jeg fortsetter å pryde brødskivene i matpakkene til mine barn med høyst ordinært pålegg. Og har jeg dårlig samvittighet for det? Nei! Syns jeg mødre som legger litt ekstra i matpakkeritualet burde bruke energien sin på andre ting? Nei!

Også blogger Frøken Makeløs har kastet seg ut i matpakkedebatten. Hun understreker at hun fint klarer å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet, men syns likevel det er problematisk at kvinner stadig eksponeres for nye oppskrifter og forventninger til hvordan de skal skape den optimale barndommen for sine barn. Jeg ser poenget. Samtidig sliter jeg med å skjønne at denne matpakkeboka var det som skulle til for å utløse debatten.

Men én ting bet jeg meg merke i hos Frøken Makeløs. I kommentarfeltet hennes spekuleres det i om én gruppe mødre – førstegangsmødrene – letter lar seg stresse av både mammabloggene og nå matpakkefokuset. En mor skriver:

Som førstegangsforelder er jeg opptatt av å gjøre de «riktige” tingene. Min datter er bare fem måneder, men da jeg så at flere mammabloggere reklamerte for denne boka ble jeg litt sliten inne i meg.

Kan det være noe her? Jeg mener, jeg kjenner meg jo igjen. Alt må liksom være rett med nr. 1. Vår eldste ble dratt med på babysvømming da hun var 3 måneder. Som ettåring begynte hun på turn. Jeg lover, det var andre boller med nr. 2! Og nr. 3? Stakkars jente, hun får ikke begynne på organisert fritidsaktivitet før hun blir tenåring! Ok da, så slem er jeg ikke. Men at hun blir skolejente før hun tar steget opp fra heiagjengen til utøver kan jeg nesten garantere!

Nei, som trebarnsmor lar jeg meg på ingen måte stresse av designermatpakker. Jeg har erfart at utfordringa slett ikke er å sende med ungene stjerneformet ost og pølser som kan brukes i geometriundervisninga. Utfordringa er å huske å sende med dem matpakke punktum!

Lar du deg stresse av at andre bruker tid på ting du selv prioriterer bort?

22 Comments

Til stede i nuet eller på mobilen?


Illustrasjonen er stjålet lånt fra bloggen Mommie Daze. Anbefaler for øvrig innlegget
Cell Phone Distracts Mom from Watching Kids at Playground

Her om dagen fikk jeg nyhetsbrev fra nettstedet Familieverden.no. Fokus var på en sak med tittelen «Barn blir sjalu på mobilen», om hvordan voksnes mobilbruk påvirker barna. For vi voksne har for alvor tilegnet oss Albert Åbergs livsfilosofi. «Skal bare», sier vi, og stikker nesa ned i smarttelefonen. For det er jo så fort gjort. Å bare sjekke Facebook. Kikke innom e-posten. Eller lese litt på nettavisene.

I et intervju med Hegnar Kvinner tidligere denne måneden uttalte blogger Susanne Kaluza at vår generasjon står overfor nye utfordringer i foreldrerollen, nettopp på grunn av smarttelefonens inntog:

– Vi rister på hodet av foreldrene våre som røyket med bilvinduene sveivet opp, og oss liggende usikret i baksetet. Samtidig er det lett å sjekke mailen kjapt mens vi egentlig dytter poden på huska, eller svare på en telefon selv om resten av familien venter rundt middagsbordet.

Jeg skulle ønske jeg kunne løfte pekefingeren og rive kjeft her nå. For dette er virkelig en uting! Men så var det det med å kaste stein i glasshus. For jeg gjør det jo selv! Drar frem mobilen i tide og utide. Hvorfor? Neimen om jeg vet. Hva er det jeg er så redd for å gå glipp av? Og tenker jeg egentlig over hvilket signal jeg sender ut? Om at hva enn det er mobilen har å by på, så er det mer spennende enn det som foregår i nuet?

Psykolog Bjørnar Olsen uttaler til Familieverden at denne typen atferd er spesielt problematisk når det er barn som taper kampen om oppmerksomheten:

– Som voksen kan jeg si ifra dersom jeg føler meg forulempet av at noen sitter mye på mobilen. Undersøkelser viser at barn ikke sier fra på samme måte. De er lojale overfor foreldrene, men kan bli både sjalu og sinte. 

Au! Den satt! Midt i den dårlige samvittigheten min. Og det blir ikke bedre når jeg leser at fenomenet kan virke negativt inn på barns evne til å lære empati.

Psykologen er heldigvis ikke dømmende i sine uttalelser. Han tror ikke foreldre bevisst bruker mer tid på telefoner eller medier. Det har bare blitt sånn. Merethe Clausen Moe i organisasjonen Barnevakten er enig:

– Vi voksne kjenner kanskje på den dårlige samvittigheten for at det alltid er noe som distraherer oss, men følger strømmen. Å la være å bruke mobilen eller nettbrett når vi er med barna, er noe vi må bestemme oss for.

Her må det skjerpings til. Full forbedring på null komma niks kan jeg neppe love. Men jeg skal jobbe bevisst med å motstå trangen til å dra frem mobilen når jeg er sammen med andre. For at det er viktigere å være til stede i nuet enn å surre rundt på mobilen hersker det da ingen tvil om!

Har du et bevisst forhold til din egen mobilbruk når du er sammen med andre?

6 Comments

Lesestoff for vitebegjærlige barn

Siden mitt forrige innlegg hadde fokus på barn i den digitale hverdagen, skal jeg nå slå et slag for papirbasert lesestoff rettet mot neste generasjon. Denne uka fikk vi nemlig vår første utgave av den nye avisa Aftenposten Junior hjem i postkassa.

Da jeg først hørte at Aftenposten skulle lage avis for barn ble jeg kjempebegeistret. Eldstejenta er opptatt av nyheter. Hun kan plutselig sette seg ned og bla i avisa. Hun er også ivrig Supernytt-seer. Men mens NRK Supernytt formidler nyheter tilpasset barn og unge, er avisa ofte uegnet for unge skrotter. Aftenposten Junior derimot tilrettelegger nyhetene for det unge publikumet. Og de gjør det på en utmerket måte! I alle fall er det mitt førsteinntrykk etter å ha lest 2. utgaven.

Avisa inneholder en fin miks av aktuelle nyhetssaker, faktastoff og lett underholdning. Språket er enkelt. I tillegg forklares de mest krevende begrepene i en egen ordliste tilknyttet den enkelte artikkel. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig satt 9-åringen fordypet i en artikkel om finanskrisa. I ettermiddag satte jeg meg ned med den samme artikkelen. Og jeg syns den var riktig så lærerik! Konklusjon: Aftenposten Junior blir fast lesestoff her i huset fremover! Både jeg og 9-åringen går god for nysatsingen.

Fornøyd ung avisleser. Bildet er arrangert. Modellen var
jo ferdig å lese avisa lenge før mora fikk knødd seg til
å blogge om den.

Aftenposten Junior er ikke den eneste lektyren rettet mot barn som har ramlet ned i postkassa her denne uka. I dag kom velkomstpakken fra Nysgjerrigper, forskningsrådets tiltak for å vise barn og unge at forskning er gøy. Medlemskap koster skarve 100 kroner i året. Da får du fire utgaver av Nysgjerrigper-bladet tilsendt. Bladet er ganske realfagsrettet da. Verken jeg eller gubben kan skryte på oss å være realfagsentusiaster. Men ungene kan jo kline til med interesser (og evner) vi ikke har! Og å utfordre til forskertrang, enten det er innen realfag eller andre fagfelt, er da aldri feil?

Hva syns du om at mediebransjen satser på formidling rettet mot barn og unge? Nyttig? Eller bare en sleip måte å skaffe nye inntekter på?

17 Comments

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. – Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

15 Comments

Beslutningsvegring. Om små og store valg her i livet.

Du som kjenner meg tror sikkert at tittelen på dette innlegget viser til meg. For ja, jeg kan periodevis slite med beslutningsvegring så det holder. I alle fall hvis det er snakk om store og ikke minst omveltende beslutninger. Den gang vi vurderte flytting først fra Tromsø til hjemstedet vårt, og så tilbake igjen, holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn, så vanskelig syns jeg det var.

Men dette innlegget handler ikke om meg. Det handler om 2-åringen. Hun har beslutningsvegring, hun! Og ikke bare når det kommer til de store ting her i livet. Å nei. Selv den minst avgjørelse byr på store utfordringer. For tenk om hun velger feil??!

For å vise hva jeg snakker om, her er et utdrag fra en samtale ved matbordet tidligere i ettermiddag:

Jeg: Har du lyst på melk, lille venn?
2-åringen: Nei, vann.
Jeg: Vann?
2-åringen: Nei, jeg vil ha melk.
Jeg: Ok, melk skal bli.
2-åring: Nei, ikke melk.
Jeg: Vann da?
2-åringen: Eeeeeeh, neeei? Melk? 

Og sånn holdt vi på.

Glad og fornøyd 2-åring. Fuglene må vite hva det var hun endte opp med 

i koppen sin til slutt. En fin blanding kanskje? 

Lider du av beslutningsvegring? Eller er du av typen som tar dine valg uten å blunke?

16 Comments

Om tiss og bæsj og milepæler

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

At vi mennesker gjør vårt fornødne på et vannklosett er ingen sensasjon. Her i vår lille krok av verden er nemlig vannklosett standard i ethvert hjem. Som en hovedregel slipper vi nordmenn å forholde oss til stanken fra en utedo. Eller har du kanskje utedo på hytta? Fordi du syns det er sååå koselig å tusle ut i 10 minus med intet annet enn en lommelykt som kombinert lyskilde og våpen (sistnevnte i fall du skulle bli overfalt av et rovdyr av typen bjørn, ulv, ja eller spissmus, hva vet jeg), mens blæra sprenger og du bare døøør etter å komme deg på ramma?? Nei takke meg til en ordentlig do! Hvis jeg en gang får råd til hytte (som er min O Store Drøm) skal jeg ha ordentlig do! Og vann i springen. Og i dusjen! Og strøm! Ja, til og med bredbånd skal jeg ha! Jeg lever da for svarte i tiden og forventer effektivitet, selv om jeg har helgefri eller ferie!

Men nok om det. Toalettbesøk er tema for dette innlegget. Tømming av blære. Tømming av tarm. Ingen big deal egentlig, enten man tømmer seg i et vannklosett, på en utedo, i et hull i bakken eller bak en busk. Folk går på do hele tida. Men de siste par ukene har denne akk så hverdagslige aktiviteten vært kilde til stor jubel her i huset! Nei, jeg klapper ikke i hendene av vill begeistring når mannen krester ut gårsdagens middag. Det får da være grenser! Også 9-åringen og 7-åringen får stort sett gjøre sitt fornødne i fred. Når 2-åringen går på do blir det derimot stor oppstandelse! Både her hjemme og i barnehagen har hun funnet det for godt å tisse på do med (u)jevne mellomrom nå på nyåret. Når hun klarer det er vi rause med rosen. Vi heier og klapper så man skulle tro hun hadde satt en eller annen olympisk rekord! Og i dag tok det helt av. Da klarte hun nemlig å gjøre nr. 2, på do!

Det har seg altså sånn at snuppa har fått seg noen ordentlig lekre jentetruser! Med prinsesser på og hele pakka. En sånn en spradet hun rundt i her hjemme i ettermiddag, da hun plutselig begynte å få et litt anstrengt uttrykk i øynene og ymtet frempå om at hun ville ha bleia på igjen. Nope, ingen bleie å få. I stedet spurte jeg om hun ville på do. Det ville hun! Som sagt, så gjort. Vel nede på toalettet var hun i strålende humør. Men da hun merket at her var det action på gang fløy det straks en skygge av angst over ansiktet hennes. Heldigvis var det fort overstått. Et aldri så lite (?) plopp, og en milepæl var nådd! Jeg jublet høyere enn høyest. Hun lo. Mannen hørte alt oppstyret og ropte ned en etasje: «Har hun bæsjet?». «Ja», svarte jeg, nærmest ekstatisk. Brått hørte jeg tramping i trappa, før mannen stakk hodet inn døra. «Har du bæsjet på do?», spurte han (jentungen, ikke meg). «Jaaa», ropte 2-åringen, fra seg av lykke over all oppmerksomheten. Gleden måtte selvsagt deles ytterligere. Mannen ropte på de to eldste. «Kom, kom og se», lød det over hele huset. De to kom rasende ned trappa, som to elefanter på vill flukt. «Hva er det, hva er det?». «Lillesøster har bæsjet på do!!», svarte vi i kor. Og så danset vi seiersdansen, hele gjengen!

Ok da, det var kanskje ikke helt sånn det gikk for seg. Særlig 9-åringen tok det hele med fatning. Hun kastet et oppgitt blikk i retning opphavet da hun skjønte at årsaken til den ville jubelen var den beskjedne kabelen som lå og duppet i toalettet. Vi lot imidlertid ikke hennes manglende entusiasme legge noen demper på feiringa. Man må da markere de store milepæler her i livet, ikke sant?

7 Comments

Og sykt barn-dagene flyr

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke «ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor». Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver  om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

6 Comments

Logistikkutfordringer? Bring it on!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: enhver flerbarnsforelder prekvalifiserer til en grad i logistikkk. To barn gir minst bachelor. Tre gir master. Og har du fire eller flere bør du snarest få doktograden godkjent. For jammen krever det sitt å få både store og små transportert til og fra barnehage, skole, jobb, og ikke minst x antall aktiviteter i løpet av en uke. Særlig når alt plutselig skal skje på en og samme dag.

Onsdag er en hektisk dag her i huset. Fryktelig hektisk. 7-åringen har svømmetrening fra 16.45 til 17.30. Og det sier seg selv. Skal vi rekke å være ferdigdusjet og anstendig antrukket i badedrakt (i tilfelle du lurte, far kjører badebukse, ingen badedrakt der i gården, selv om det unektelig hadde vært et komisk syn) og badehette (!!) til 16.45, krever det litt planlegging. For det første må vi kjøre to biler. Den av oss voksne som skal være på plass ved bassengkanten til 16.45 må så storme fra jobben helst før den ordinære arbeidsdagen er over (takk og lov for fleksitid). 7-åringen hentes på SFO. Badetøyet er da allerede på plass i bilen. Det samme er dagens middag: en matboks inneholdende to skiver med brunost. På vei til svømmehallen sluker 7-åringen dette kulinariske måltid i en faderlig fart. Hun kan jo ikke komme sulten til ettermiddagens treningsøkt, må vite!

De siste to onsdagene har jeg vært med 7-åringen på svømming. Jeg er sånn passelig happy med ordningen. Jeg kan nemlig på ingen måte skryte av å trives som fisken i vannet. Tvert imot. Jeg husker godt første gang jeg prøvde meg på 25-metersmerket. Jeg stoppet da jeg hadde tilbakelagt ca. 24 meter. Hvorfor jeg påtar meg å dra på svømming med mellomstejenta flere ganger på rad likevel? Jo, for da klarer vi å fikse logistikken dithen at jeg får med meg steptimen på treningssenteret 19.30, til tross for at 9-åringens svømmetime er ferdig akkurat litt for sent til at logistikken flyter sømløst.

Så, når 7-åringens svømmetime er over styrter vi to badenymfene inn i garderoben, dusjer av oss klorvannet, hopper i klærne, og kjører hjemover som noen olja lyn. Vel hjemme står 9-åringen og pappaen klar. Nå er det deres tur til å innta svømmehallen. Eller det vil si, 9-åringen svømmer. Pappaen er tilskuer. 9-åringen er nemlig som fisken i vannet, og trenger ikke bistand overhodet! For å si det sånn, hun har det ikke etter meg.

I mellomtiden gjør jeg en knalljobb på hjemmebane. 2-åringen fôres for kvelden, tørr bleie settes på, og hun iføres pysj. Over pysjen får hun ullklær, boblejakke og lue. Hun må nemlig være med meg på en aldri så liten bil- og barnoverlevering. For at jeg skal rekke steptimen må jeg starte hjemmefra 19.00. Funker ikke å vente til 9-åringen og pappaen er hjemme litt før 19.30. Så jeg slenger de to yngste i bilen (eventuelt går 7-åringen på besøk til ei venninne, hun kan styre sin begeistring for å være med på nevnte overlevering). Jeg møter pappaen på parkeringsplassen til svømmehallen, stikker i vei med lillebilen (i den grad den kan fortsatt kan kalles en bil, i så fall tror jeg vi må si skitbil), mens pappaen og en eller to av de yngste henger ut i den andre bilen (ja, en ordentlig bil) mens de venter på at 9-åringen skal komme seg ut av garderoben.

Som dere skjønner, hver onsdag setter jeg mer eller mindre himmel og jord i bevegelse for å komme meg på step. Flink, hva?? Men det er verdt det. Den steptimen er nemlig knallartig! Da får det heller være at hele familien involveres i logistikken. Men min bedre halvdel klager ikke. Han syns opplagt det er en knakende god (og særdeles nødvendig?) idé at kona får opp forbrenninga. Og siden han vet at nevnte kones motivasjon er avhengig av å få gå på morsomme timer, velger han klokelig å spille på lag! 

Hvordan er det hos dere? Strevsomt å få alle frem og tilbake til alt av aktiviteter i løpet av en uke?

24 Comments

Bør vi innføre makstid i barnehagen?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I den ferske rapporten «Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010» fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fremkommer det at ett av fem barnehagebarn tilbringer mer enn 40 timer i uka i barnehagen, melder Vårt Land og en rekke andre norske medier i dag. Til sammenligning er ei arbeidsuke for voksne lovregulert til 40 timer i uka, men gjennom tariffavtaler nedjustert til 37,5 timer. Ja? Jeg ser at det er på sin plass med en debatt om eventuell makstid i barnehagen. Men ingen må da bli overrasket over at barna tilbringer mer tid i barnehagen enn foreldrene tilbringer på jobb?

Regnestykket er helt logisk. Tar vi utgangspunkt i en helt ordinær arbeidssituasjon for både mor og far tilbringer de tida mellom 8 og 16 i arbeidsgivers tjeneste (7,5 timer + 30 minutter matpause). Med mindre barnehagen og arbeidsplassen ligger vegg-i-vegg, må barnet nødvendigvis leveres i barnehagen en viss tid før arbeidsdagen starter. Her i gården leverer vi yngstejenta (eneste barnehageungen vår, de to eldste er skolejenter) i barnehagen på vei til jobb. Når hun er levert tar det oss ca. 15 minutter å komme oss til våre respektive arbeidsplasser. Ergo tilbringer 2-åringen 30 minutter mer i barnehagen hver dag enn det vi gjør på jobb. Hårreisende? Høyst normalt, vil jeg si.

SSB-rapporten viser videre at 4-åringene har de lengste dagene i barnehagen, tett etterfulgt av 3-åringene. Hele 85 prosent av barna har hel plass, som gir mulighet for mer enn 40 timer per uke. Forskning viser imidlertid at gjennomsnittlig reell oppholdstid i barnehagen for alle norske barnehagebarn er 35 timer i uka. Sier ikke det noe om at norske foreldre finner løsninger for at barna skal slippe å tilbringe 40 timer eller mer i barnehagen?

Spørsmålet om makstid i barnehagen er høyst relevant. Det samme er fokus på kvalitet i norske barnehager. Men hvis makstid skal være kortere enn voksnes 40-timersuke + transporttid, hvordan skal dette fungere i praksis? Er det foreldrenes ansvar alene å løse utfordringen? Må mor eller far jobbe deltid for å overholde makstiden? Eller har også arbeidslivet et visst ansvar?

Selv har jeg en arbeidsgiver som legger til rette for at småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid. Vi har fleksitid med kjernetid mellom 9 og 15. I tillegg har vi, som den eneste bedriften jeg vet om, en ordning som tillater medarbeidere med barn i barnehage og SFO å komme inntil en halvtime senere om morgenen og å gå inntil en halvtime tidligere på ettermiddagen, uten å måtte jobbe det inn igjen. Dette er gull verdt. Og jeg vil påstå at det er gull verdt både for oss småbarnsforeldre og for arbeidsgiver. I arbeidslivet handler det gjerne om å gi og ta. Arbeidsgivere som gir får mye igjen, ikke minst i form av dedikerte og lojale arbeidstakere. Bør flere bedrifter kartlegge muligheten for å tilby småbarnsforeldre større fleksibilitet? Og kan det gjøres grep fra politisk hold?

Syns du det burde innføres makstid i norske barnehager? Hvor lang bør denne i så fall være?

6 Comments