Browsing Category barn

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments

Sykt barn – igjen??!

shutterstock-syktbarn-1200x800

Vi har vært lite syke her i huset de siste årene. *bankibordet* Men nå har vi tatt det litt igjen. For halvannen uke siden ble 6-åringen syk. Feber og forkjølelse rammet. Hun var hjemme fra skolen mandag, tirsdag og onsdag i forrige uke. Onsdag var hun feberfri og i fin-fin form, derfor sendte vi henne på skolen torsdag, i god tro. Men guess what? Torsdag ettermiddag var feberen tilbake! Gjett om jeg, eller Tårnfrid som du også kan kalle meg, hadde dårlig samvittighet! Det ble ytterligere noen dager med feber som kom og gikk. Først tirsdag denne uka var snuppa ordentlig fit for fight igjen. I mellomtida hadde både undertegnede og gubbelure ligget langflat.

Jeg og mannen har byttet på å være hjemme med sjuklingen. Det har blitt en del jobbing hjemmefra, uten at jentungen har gått for lut og kaldt vann av den grunn. Mellom arbeidsøktene har jeg lagt cirka en million puslespill, spilt Stigespillet og leste barnebøker. Og så har jeg sett et ukjent antall episoder av My little pony på Netflix! De har sluppet nye episoder, må vite! Jeg var likevel veldig fornøyd da vi kunne sende 1. klassingen på skolen igjen tirsdag, mens både jeg og pappaen stakk på jobb.

Men gleden var kortvarig. Da vi sto på badet i dag tidlig kunne 6-åringen med en viss forundring avdekke noen akk så velkjente prikker spredt rundt på mage, rygg og armer. Vannkopper! Tankene mine gikk omtrent sånn her: Pokker, har ikke hun hatt vannkopper??! Var det ikke det hun hadde den gangen…? Eller hvordan var det nå igjen? Du vet, barn nummer tre, man mister litt oversikten. Tankene fløy videre: Stakkars snuppa, syk nå igjen? Og hun som skal begynne på turn i morgen og alt. Deretter slo den inn med full kraft, den erkjennelsen som gir akk så mye hodebry, hver gang. Og jeg så det i øynene på min kjære, at han også hadde skjønt det: En av oss må være hjemme! Det ble han. I dag. Kabalen for neste uke har vi så vidt begynt på.

Man skulle tro det å være sin egen sjef gjorde sykt barn-dager mindre problematisk. Og det gjør det jo, på en måte. Utfordringen ligger i de fakturerbare timene. Dropper du et kundeoppdrag for å være hjemme og spille Uno med en feberhet liten skrott, kan du ikke godt sende faktura til kunden i ettertid uten å jobbe det inn igjen. Jeg har allerede en hel arbeidsdag å ta igjen etter forrige uke. Det skal jeg få til. Så vil det vise etter neste uke hvordan regnestykket ser ut. Men det går seg til på et vis. Det må det bare. Sykdom rår man tross alt ikke over.

 

0 Comments

Barnefotballen – et sorgens kapittel?

klaudiussen-juni

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

0 Comments

En ødeleggende foreldregenerasjon?

uhort-foreldregenerasjon

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. september. Jeg blir fortsatt rent svimmel av glede når selveste Odd Klaudiussen illustrerer skribleriene mine. Sååå stas! 

Forrige helg gikk innlegget “Det tause opprøret” sin seiersgang i sosiale medier. Her beskriver politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, dagens foreldre som en gjeng strebere som stiller så høye krav til barna sine at de sliter dem aldeles ut. De unge blir etter sigende så traumatisert av foreldregenerasjonens fokus på at alt er mulig at de ender opp enten som tapere eller som utslitte flinkiser.

I innlegget skriver Skartveit at dagens unge kjenner på en rekke krav fra samfunnet rundt dem. “Fra foreldregenerasjonen. Fra voksensamfunnet, der det er viktig å være veltrent og vellykket”. Shit. Jeg løp min første halvmaraton forrige lørdag. Bragden ble behørig dokumentert både på Facebook og Instagram. For jeg var stolt som fy, og lot vennene mine i sosiale medier ta del i gledesrusen. Ga jeg samtidig et signal om hvor veltrent og vellykket jeg er? Og ikke minst, la jeg i min naivitet press på neste generasjon om at halvmaraton, såpass må man da klare?

Jeg tror vi foreldre gjør lurt i å trekke pusten et øyeblikk, og reflektere over hvor mye av kritikken vi skal ta inn over oss. For jammen er det nok av kritikk å ta tak i. “Sverting av foreldre er utrolig populært […]. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser”, skrev barnepsykolog Magne Raundalen i kronikken “Slipp foreldrene fri – fra båsene” i Aftenposten i sommer. Han viser til de mange karakteristikkene vi foreldre må tåle. Den ene dagen omtales vi som tigerforeldre som i vårt prestasjonsjag driver våre egne barn inn i depresjonens mørke klør. I neste øyeblikk får vi passet påskrevet fordi vi er curlingforeldre som soper foran arvingene så de seiler inn i fremtiden som mentalt daukjøtt.

Kan ikke ekspertene bare bli enige da? Hvordan skal vi opptre? Hva kan vi si til de unge håpefulle når de spør oss til råds om alt fra fritidsaktiviteter til skolevalg? Og hvordan blir de, den gjengen som vokser opp med så håpløse foreldre som oss? Skaper vi generasjon prestasjon, eller er det bomullsgenerasjonen vi må påta oss skylden for?

Selv velger jeg å ikke la meg knekke av kritikken. Jeg tenker at foreldre flest gjør sitt beste. Visst kan vi trenge noen gode råd på vår oppdragerferd. Men jevnt over kommer vi langt med sunt folkevett. Jeg syns i alle fall kritikken har gått i overkant langt når Skartveit i sitt innlegg fremstiller det som et krav fra foreldregenerasjonen at barna skal bli lykkelige. Det er ikke et krav, det er et ønske. Og det skulle da ellers bare mangle! Vis meg den mor eller far som ikke ønsker at barna skal ha det bra? Betyr det at vi er blottet for forståelse for at de unge vil møte på utfordringer på sin vei? Slett ikke.

Som foreldre kan vi bidra til å dempe de unges oppfatning av at alle andre er så lykkelige, en forestilling man lett kan danne seg når man ferdes i sosiale medier. Den digitale utviklingen stiller krav om oppdatert sosial kompetanse, også for oss voksne. Vi bør også bli flinkere til å gi råd med utgangspunkt i barnas forutsetninger og ønsker. Har du en mastergrad selv, betyr ikke det at høyere utdanning er det eneste rette for poden. Kanskje er yrkesfag riktig for barnet ditt? Eller en pause rett og slett? For jammen kan det virke overveldende å skulle gjøre sitt karrierevalg mens man fortsatt er tenåring. Kan vi til og med bli flinkere til å forklare at det ikke nødvendigvis er snakk om valg for livet? Man kan ombestemme seg. Som er helt supert, tenker jeg, som i en alder av 37 ennå ikke helt vet hva jeg skal bli når jeg blir stor.

2 Comments

Tanker ved skolestart

skolestart-blogg

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 23. august 2014. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Sommeren er på hell. Det går mot høst. Og høst betyr skolestart. Vi har ikke førsteklassing i år. Men skolestart er en stor milepæl likevel. Eller milepæl, sier jeg. Jeg mener aha-opplevelse. For oss foreldre. “Hjelpes, vi har en 7. klassing i huset”, sier jeg og mannen til hverandre. Og så rister vi begge litt oppgitt på hodet og er skjønt enige om at vi slett ikke kan begripe hvor tida ble av. Var det ikke nettopp at vår førstefødte trippet tannløs inn i skolegården som spent førsteklassing?

Årene går. Arvingene vokser til. På leksefronten møter jeg som mor stadig nye utfordringer. Enkel pluss og minus, eller addisjon og subtraksjon som lærerne insisterer på å kalle det, erstattes av prosentregning og brøk. Og ligninger. Merkelig det der. Her lærer vi barna våre at de ikke skal snakke med fremmede. Og så kommer mattelærerne drassende med både én og to ukjente! I andre fag tvinges du til å hente frem grammatikkunnskaper du ikke visste at du hadde. Før du vet ordet av det sitter du der og ramser opp tyske preposisjoner. “An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen”. Der du tidligere kunne oppnå heltestatus fordi du visste at kua har fire mager, stilles det plutselig krav om å hoste opp det periodiske system. Jeg gruer meg allerede. Det periodiske system kommer ikke før på ungdomsskolen vel?

Som småbarnsmor har jeg mang en gang spøkt med at det hadde vært praktisk om ungene ble levert med bruksanvisning. Og tenk, nå finnes det sånne bruksanvisninger. I avisene! Her om dagen kom jeg over en artikkel med tittelen “Slik blir barnet ditt en skolevinner”. Artikkelen var skrevet av en ekspert. Eller var det en journalist? Uansett, bruksanvisningen var sikkert fin den. For noen. For kan egentlig sånne råd være universelle? Det som funker i én familie funker jo ikke nødvendigvis i en annen. Barn er forskjellige. Til og med søsken er noen ganger så ulike at man knapt skulle tro de var fra samme planet. At de har vokst opp under samme tak er nesten ikke til å fatte.

Selv har jeg mer eller mindre sluttet å bry meg om disse ekspertrådene. I beste fall tar jeg til meg det jeg tror passer for meg og mine. Resten lar jeg ligge. For skal man høre på alle rådene blir man fort smårar. Eller forbannet. For en tid tilbake vurderte jeg å kontakte den såkalte eksperten som uttalte seg i artikkelen “Slik får du alt-etende barn” etter at rådene feilet voldsomt i egen husstand. Hvis bare jeg hadde bodd i USA. Da kunne jeg ha saksøkt. Men men, man lærer jo litt på livets vei. Og ikke minst i overgangen mellom tilværelsen som ettbarnsmor til to- og etter hvert trebarnsmor. Man bekymrer seg mindre. Det er noe i det der med at barn nummer én bades hver dag, barn nummer to bades et par ganger i uka, mens man bare støvsuger barn nummer tre litt innimellom.

Helt til slutt har jeg en høne å plukke med handelsstanden. Siden vi nå snakker om skolestart. Bokhandlene har pushet pennal, viskelær og alskens rekvisitter til blodpriser i flere uker. Eller noen har salg. Sånn “ta 3, betal for 2”-greie. Er det bare jeg som ikke liker disse tilbudene? Jeg blir så stressa. Si nå at jeg egentlig skal ha bare to ting. Men for å utnytte tilbudet må jeg jo finne en ting til! Så da ender jeg opp med å fly rundt i butikken som et jaget dyr på leting etter et produkt jeg slett ikke trenger! Kjære handelsstand, vi forbrukere setter pris på gode tilbud. Men kan dere ikke bare senke prisene da? Dagens stalltips fra innkjøpssjefen i AS Hus og Hjem!

2 Comments

Må alt være likt – alltid?

klaudisu_likt

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 

Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

1 Comment

Om fuckups og svart mammasamvittighet

Veldig passende sitat for sånne som meg som innimellom driter på draget! 

Vi mennesker er sånn skrudd sammen at vi ikke liker å gjøre feil. Å feile suger! Det gjelder både på jobb og på hjemmebane. Men så er vi jo nettopp det da, mennesker. Og mennesker feiler. Like greit å innfinne seg med det faktum med en gang, så kommer det ikke som en så stor bombe neste gang du roter det til for deg selv. For enda så fristende det er å legge seg i fosterstilling og håpe at det går over, har det fint lite for seg. Nei, det er bare å brette opp ermene, gjør det man kan for å rydde opp i eventuelle konsekvenser av ens egen fuckup, reflektere og lære, og ikke minst gå videre.

Jeg feilet bigtime her om dagen. Så ille var det at jeg gremmes over å fortelle det. Så hvorfor forteller jeg det? Jo, for jeg tror ikke jeg er alene. Jeg vet at jeg ikke er alene. Vi er flere foreldre som har dummet oss ut. Og jeg tror vi trenger å vite at vi er flere fuckups. Og at det går bra. Hvilken fuckup er det jeg snakker om? Jeg skal fortelle. Om da jeg dro for å hente 4-åringen i barnehagen på torsdag.

Det var utedag. Jeg gikk inn i lavvoen i fjæra. Ingen der. Så jeg tok med meg sakene til frøkna og gikk for å finne henne. I det jeg lukker lavvodøra ser jeg det. En plakat med påskriften «All inntekt fra dagen i dag går til Forut». Å nei! Noe begynte å demre for meg. Noen sekunder senere møter jeg en av de voksne på avdelinga. «Frøkna har ventet sånn», sier hun, og viser vei inn i naustet hvor det var tente lys og en duft av kanelboller og kaffe slo mot meg. Og der og da følte jeg meg som verdens verste mor! Det var jo foreldrekaffe denne dagen! Informasjonen jeg hadde lest tidligere flimret forbi netthinnen. Herregud, foreldrekaffen begynte kl. 14.30. Nå var klokka 16.10 og alle var på vei hjem. Snuppa kom løpende mot meg. Blid og fornøyd, heldigvis. Men hjertet mitt gråter med tanke på at hun har ventet og ventet og lurt på hvorfor ikke hennes foreldre kom. Er det mulig å være så korka? Så fjern? Jeg ville bare synke gjennom bakken og bli der i et mørkt og trangt hull til noen kom og sa til meg at bare var en ond drøm. At foreldrekaffen var først i neste uke. Det skjedde jo ikke. Så jeg mannet meg opp, tuslet inn til salgsboden med Forut-varer og lot 4-åringen velge seg en ting å kjøpe. Trenger jeg å si at hun hadde mandat til å velge hva som helst?! Noen ganger må man bla opp for å bøte på sin egen dårlige samvittighet. Eller det vil si, jeg bladde opp dagen etter. For penger hadde jeg jo ikke med! Når går man rundt med kontanter på seg liksom? Nei, dagen etter bladde jeg opp for tingen snuppa valgte, for bollen hun hadde spist og så la jeg i litt ekstra siden vi som familie så klart hadde bidratt til Forut-kassa med kjøp av både mat og drikke om vi hadde hatt vett til å dukke opp til oppsatt tid.

Nå gikk det jo greit da. Ingenting tyder på at 4-åringen får varige mén av opplevelsen. Det er vel mer jeg som har fått det. Med det resultat at jeg aldri, aldri kommer til å glemme en foreldrekaffe i barnehagen igjen EVER! Dette var første og siste gang.

Anbefaler for øvrig innlegget «Mamma er et menneske» hos Marenmaren.com, hvis du vil lese mer om det med aksept for at også foreldre feiler. Jeg finner en viss trøst i dette innlegget i alle fall.

Har du glemt av en foreldrekaffe noen gang? Eller noe annet viktig i ungenes hverdag?

5 Comments

Barns nettbruk er foreldrenes ansvar

Huffameg, det er laber innsats på bloggen om dagen. Hadde det ikke vært for Uhørt-spalten i iTromsø hadde det vært helt dødt her i flere måneder. Men men, litt er bedre enn ingenting vel? Her er i alle fall innlegget jeg figurert med i Uhørt-spalten i går, lørdag 28. september. Jeg valgte å ta utgangspunkt i og delvis gjenbruke et innlegg jeg har skrevet tidligere. For temaet er viktig. Denne gangen ga jeg innlegget tittelen «Barns nettbruk er foreldrenes ansvar».
 

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

20. august 1996 sto et leserinnlegg med tittelen “Internett er en flopp!” på trykk i Dagens Næringsliv. Skribenten mente bestemt at Internett var en motegreie som kom til å dø ut i løpet av få år. I dag vet vi at han tok feil. Internett er blitt en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke på Kik, Instagram eller Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. På mer enn ett foreldremøte har jeg hørt foreldre fnyse av alle disse nye nettkanalene og nærmest oppfordre til kollektiv boikott av Internett i stort. For det er jo så farlig der ute! Men blir farene mindre ved at vi som voksenpersoner nekter å forholde oss til dem?

I fjor forsvarte medieforsker Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo sin doktorgradsavhandling «Children and the Internet: Risk, Regulation, Rights». Hun er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør tvert imot la barna slippe til på Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. For visst er det farer der ute. Digital mobbing for eksempel er et utbredt problem også her til lands. Faktisk viser forskningsprosjektet EU Kids Online at det i Norge er flere barn som blir mobbet, på nettet og utenfor, enn i de fleste andre europeiske land. Her har vi en jobb å gjøre.

Men løser vi problemet digital mobbing med å holde barna unna nettet? Forskerne tror ikke det. De er tvert imot mest bekymret for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert. Og nettopp det sosiale er viktig. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok «Nettkidsa» at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å sosialisere. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Internett er definitivt kommet for å bli. I stedet for utelukkende å fokusere på de negative aspektene ved nettet, bør vi som voksenpersoner innta rollen som veiledere også i den digitale sfære. Det betyr at vi må vite hva som venter oss når barna sjekker inn på Habbo Hotel, inntar rollen som filmregissør i MovieStarPlanet eller bygger sitt eget nettverk på selveste sosiale medier-giganten Facebook. Og skal du veilede hjelper det om du vet forskjellen på en privat og offentlig Instagram-profil. Og at du kan forklare barnet ditt hvordan personverninnstillingene på Facebook bør konfigureres.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Redd Barnas nettvett-kampanje: “Barn har rett til å bruke nettet på en trygg og positiv måte. Som voksen har du ansvar for å støtte og veilede barn til å lære seg godt nettvett”. Dagens oppfordring. Til skolen. Barnehagen. Og ikke minst oss foreldre!

1 Comment

Når jobben går foran barna

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg kjenner det ordentlig stikker i hjertet bare av å skrive tittelen på dette innlegget. Jeg er dødsnervøs for at jeg nå maler et horribelt bilde av meg selv som mor, som selveste Tårnfrid reinkarnert. Men faktum er at selv om jeg vet det er mest politisk korrekt å si at barna alltid går foran jobben, har jeg ved et par anledninger satt mitt eget ønske om å delta i jobbsammenheng foran behovene til de søte små. 

Senest i forrige uke valgte jeg å dra på en jobbreise, til tross for at jeg da gikk glipp av 8-årsdagen til min mellomste juvel. Uhørt? Mulig det. Og tro meg, jeg kjente den dårlige samvittigheten som en diger klump nederst i magen. Men den muligheten jeg fikk i begynnelsen av forrige uke var unik. Sammen med et knippe bedrifter her i byen hadde jeg nemlig gleden av å delta på en 2-dagers workshop på det europeiske hovedkvarteret til selveste Google! En digital entusiast som meg kan rett og slett ikke la en sådan anledning bare skli forbi. Det går ikke! Så mens pappaen og søstrene sang bursdagssang og overøste 8-åringen med gaver på den store dagen, var mor i Zürich for å lære. 
Og når jeg først er i gang har jeg enda en innrømmelse å komme med. Yngstejenta var bare fire måneder (!!) da hun ble overlatt i sin mormors varetekt et døgn, sånn at mor selv kunne være med avdelinga si på tur. Jeg pumpet som en gal før jeg dro, men det er ikke fritt for at minstemor måtte innta en sup morsmelkerstatning eller to i løpet av det døgnet jeg var borte. Utenkelig for mange, det vet jeg. Men for meg føltes det helt rett. Vi sto foran en omorganisering på jobben, og jeg visste at dette ville være den siste turen vi gjennomførte som avdeling. Og denne avdelinga har betydd mye for meg! Når jeg hadde muligheten var det lett å velge å bli med, til tross for at jeg fortsatt ammet. 
Har ungene så tatt skade av sin mors fravær ved disse anledningene? På ingen måte. Klart 8-åringen hadde foretrukket at jeg holdt meg hjemme. Men noen ganger kræsjer ting. Sånn er det bare. Bursdagen hennes skal vi feire til gagns nå i ettertid! Og yngste da? Overlevde hun det fryktelige døgnet da hennes primære omsorgsperson overlot henne i en annen omsorgspersons varetekt? Visst gjorde hun det! Hun fikk både mat, tørr bleie og kos herfra til evigheten, selv om mammaen var bortreist og pappaen var på jobb. 
Hva jeg vil med dette innlegget? Tja, sondere terrenget litt, tenker jeg. Jeg har mange gang inntrykk av at vi som foreldre aldri skal sette våre egne behov foran barnas. Det er egoistisk! Alltid! Hvorfor skal man dra på weekendtur for eksempel, hvis det betyr at ungene må overlates til andre fra fredag til søndag? Eller fredag til søndag, sier jeg. Nå kom jeg på én ting til. Høsten for halvannet år siden markerte jeg og mannen vår 10 års bryllupsdag ved å reise på egotur til Gran Canaria i en hel uke! En hel uke, mens småttingene bodde hos besteforeldre!
Så, give it to me! Er jeg en dårlig mor? Eller er det greit å prioritere voksenbehov innimellom? 
13 Comments

Hvem kritiserer hvem i Marte Krogh-saken?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Kjendisfiolinist og rikmannsfrue Marte Krogh har hisset på seg norske mødre etter et intervju i bladet Mamma. I intervjuet, hvor hun snakker om livet som privilegert småbarnsmor med personlig trener, vaskehjelp og Au Pair til å hjelpe seg i hverdagen, uttaler nemlig Krogh at det er trist å se hvordan nybakte mødre gjerne gir opp treningen når de har fått barn. – Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen, sier hun. 

Budskapet har falt norske kvinner tungt for brystet. Krogh regelrett latterliggjøres i sosiale medier. Og jeg spør meg selv, hvorfor blir vi så eitrende forbanna? 
For tross alt, er det så ille at Krogh påpeker at det er sunt å trene, også etter at man har fått barn? Det er jo det? Er det formuleringen «ta seg sammen» som får oss til å se rødt? Eller er det avsender selv som provoserer? Takler vi rett og slett ikke å ta imot råd fra ei dame som lever et liv de færreste av oss kjenner seg igjen i? 
For knapt halvannet år siden var det kjendisdyrlege Trude Mostue som hisset på seg mødre over det ganske land. Men Mostue tillot seg å gå i strupen på mødre som har gjort andre valg i hverdagen enn hun selv. Hun mente nemlig i ramme alvor at kvinner som sender 1-åringene sine i barnehagen aldri burde ha fått barn! Reaksjoner var på sin plass! Krogh derimot tar ikke den samme tonen. Hun er klar over at hun lever et liv på solsiden. Men hun verken latterliggjør eller fordømmer dem av oss som lever et annet liv. Det er tvert imot vi som går til angrep på Krogh. Vi rister oppgitt på hodet når hun forteller om mannen som nekter å bytte bæsjebleier. Greit nok. Jeg forstår det ikke og kunne aldri selv ha valgt en livsledsager med en sånn holdning. Men å riste på hodet er en ting. Å gå ut offentlig å idioterklære dama er en ganske annen. 
En tabbe mange av oss gjør er å vurdere andres valg med utgangspunkt i egne erfaringer. Mostue gjorde det så til de grader da hun høsten 2011 trampet med begge beina ganske så uelegant ut i salaten. Krogh viser riktignok gjennom sine uttalelser at hun bor på en annen planet enn de fleste av oss. Men hvorfor tåler vi det så inderlig dårlig? Er vi misunnelige? Føler vi oss angrepet? 
Har du latt deg provosere av uttalelsene til Marte Krogh? 
33 Comments